Og bakom synger skogene

Det er ingen tvil om at Bernhard Ellefsen er svært belest. Noe av det som gjør hans andre essaysamling, Det som går tapt, lesverdig, er nettopp det at det er en referanserik bok, hvor langt flere forfatterskap enn de som står i innholdsfortegnelsen vies oppmerksomhet. De han likevel fokuserer mest på er Theis Ørntoft, Fridtjof Nansen og Lars Monsen, Mikkjel Fønhus, Elin Wägner, Casper André Lugg og – sist, men absolutt ikke minst – Kerstin Ekman, som Ellefsen omtaler som «en ledestjerne for hvordan jeg tenker om natur og litteratur».

I boken løfter han frem forfatterskap som de fleste lesere nok vil møte med ulik grad av forhåndsbekjentskap. Jeg har for eksempel ikke lest svenske Elin Wägner, kvinnesaksaktivisten som kjempet for «Freden, kvinnen, jorden», men etter å ha lest Det som går tapt står hun høyt oppe på leselisten. «Wägners tenkning er totalangrep på forestillingen om at industrialismen skal ha monopol på fremskrittet», skriver Ellefsen, og jeg tenker: Ja, dette trengs faen meg nå.

Blant forfatterne Ellefsen skriver om, kjenner jeg for min egen del best til danske Theis Ørntoft – jeg skrev nemlig om hans Solar (2018) i min masteroppgave. Når Ellefsen diskuterer romanen, beskjeftiger han seg først og fremst med bokens første del, hvor jegfortelleren Theis har lagt ut på en vandring i det striglede danske landskapet. Ellefsen tar selv turen sørover, til en natur han er godt kjent med etter utallige ferier i nabolandet. Der romankarakteren Theis irriterer seg over landskapet, sitter Ellefsen igjen med en annen følelse: «Jeg må innrømme at jeg elsker disse landskapene, uansett hvor godt jeg vet at omtrent hvert eneste av de store, gamle trærne er plantet. Å gå omkring i skoger som den på Nordsjælland kaller alltid på mitt lykkeligste smil.»