En fremmed i et fremmed land

Vi er nevrokjemisk avhengig av en liten maskin vi har i lommen, og som aldri forlater oss. Ungdom får ikke kjærester lenger, de går mindre ut og ligger i stedet hjemme i sengen. Det er plastpartikler og kreftfremkallende substanser i maten vår. Vi ser smårollinger bli skutt på maskinene våre, etterfulgt av glade minigriser. En pedofil, men karismatisk svindler er verdens mektigste mann. All verdens mørke teknologi står til hans disposisjon. Folk forsvinner fra gatene, så fra fengslene. Billionærer blunker til avmektige borgere. Vi er slitne. Nipah-viruset smyger seg over fra en flaggermus til et menneske. Vi spør en kunstig intelligens: Elsker du meg? Mens vi spenner på oss skiene, ser vi på den diamantgnistrende puddersnøen. Om ti år er den borte.

Ja, kjære Carline ... Det er kanskje ikke så rart fantastisk litteratur er på moten om dagen. Poeten Anna Kleiva sa på et lanseringsarrangement for diktsamlingen Triks (Oktober, 2025) at hun skriver «samtids-science fiction». Hva betyr det?

Hvis en robot ligner litt for mye på et menneske, men du vet fortsatt at det er en robot, får du en guffen følelse. På engelsk kalles det en uncanny valley, en nifs fornemmelse der det virkelige blir uvirkelig og omvendt. En slags skrekk der du et øyeblikk tror du ser inn i øynene på et menneske, før du skjønner at det er en livløs gjenstand. En vakker kvinne med store øyne og silikonhud. Hva er det norske ordet for uncanny valley? Jeg bruker ikke KI så mye fordi jeg er en ludditt, men her tenker jeg at det er passende. «Godt spørsmål,» roser KI meg og tilbyr fire forslag. Det fjerde er: «Den fremmedgjørende likheten».

Nei, forresten, jeg er ikke en ludditt, altså en motstander av teknologiske fremskritt. Men jeg er redd. Jeg er ikke redd hele tiden, bare innimellom. Når verdens fremmedgjørende likhet spraker i sprekkene.

Vi har snakket mye om science fiction (fra nå SF), du og jeg. Jeg har lyst til å fortelle deg hvorfor jeg liker å lese bøker i denne sjangeren, selv om litterære begjær og nytelser ikke alltid lar seg fullt ut fange med ord.

Som du kanskje vet, er jeg er statsborger i to land og har bodd lenge i begge. Tidligere ble jeg behandlet som polsk i Norge og norsk i Polen. Sett på som i overkant pratsom og livlig i Norge, uvanlig stille og innadvendt i Polen. Dobbelt kjent og dobbelt fremmed. Mye har jevnet seg ut med årene. På mange måter blir jeg stadig mer «norsk». Jeg tror ikke nordmenn lenger føler den uroen rundt meg som de ofte kan føle når de møter noe fremmed.

Men erfaringen med å være en fremmed i et fremmed land har jeg, som en slags nysgjerrighet og komfortabel omgang med det ukjente. Ofte kan jeg kjede meg i det kjente, ikke sette pris på det. Trude Marstein-aktige romaner om middelklassens troløse krumspring er leselige, men fenger ikke nevneverdig. Jeg vil gjerne forstå det tåkelagte i verden og det forvirrende i menneskene rundt meg. I bøkene vil jeg som regel møte andre virkeligheter, vesener og kulturer, ikke se meg selv, speilet. Gjenkjennelse er oppskrytt.

Kjærligheten til det fremmede eller den fremmede skinner gjennom i mange SF-bøker. Som der Genly Ai beskriver Therem Harth rem ir Estraven i Mørkets venstre hånd av Ursula K. Le Guin: «Men det var fra forskjellen mellom oss, ikke likhetene, men fra forskjellen, den kjærligheten kom: Og det i seg selv var broen, den eneste broen, over kløften som skilte oss.» (1969, norsk oversettelse av Simen Hagerup. Cappelen Damm, 2025) Eller i hvordan litterær oversettelse beskrives i et magisk Oxford på 1800-tallet: «Vi er her tross alt for å gjøre det ukjente kjent, å gjøre den andre familiær. Vi er her for å skape magi ut av ord» (Babel av R.F. Knuang, min oversettelse. Harper Voyager, 2022).

Men finnes det noe systematikk i alt dette fremmedkjære?

Professor og SF-kritiker Adam Roberts skriver i innføringsboken Science fiction (Routledge, 2006, s. 4) at SF er en «idélitteratur bygget på antagelsen om at det er en vesentlig forskjell eller forskjeller mellom verden som blir beskrevet og verden leserne faktisk bebor». Det er noe annerledes med virkeligheten som blir skildret i en SF-bok. Denne annerledesheten ble av litteraturkritiker Darko Suvin betegnet som et novum (flertall: nova). Novumet trenger ikke å være basert på vitenskap eller teknologi. Det kan for eksempel være noe i samfunnet eller universet som avviker fra en realistisk beskrivelse: At en diktator styrer Norge, eller at vi snart skal treffes av en asteroide (som i den fabelaktige The Last Policeman-trilogien av Ben H. Winters (Quirk Books, 2012–2014)).

Jeg blir ofte nysgjerrig på hva litteraturkritikere legger i definisjonene sine når de leser bøker opp mot gitte sjangre. Eksempelvis Bjørn Ivar Fyksen som skriver om boken Jeg som aldri har kjent menn av Jacqueline Harpman (1995, norsk oversettelse Gøril Eldøen. Oktober, 2026). Fyksen skriver 10. januar i Bokmagasinet om Weekendavisens anmeldelse av boken at den «bruker nettopp sjangermerkelappen science fiction om romanen, og det er forståelig, selv om fryserom for matvarer er den mest avanserte teknologien vi støter på. Postapokalyptisk dystopi er antagelig mer presist». Fyksen omdøper boken sjangermessig, til en slags eksistensialistisk roman. Personlig ser jeg på dystopier som en undertype av SF. Og Fyksen tar feil om science fiction hvis han antar at sjangeren utelukkende befatter seg med teknologiske nyvinninger. Teknologi er ikke det eneste som kan være annerledes fra noe i vår kjente virkelighet. Roberts nevner kjønnsforskjellene i Mørkets venstre hånd som et eksempel på et novum, selv om dette ikke har noe med teknologi å gjøre.

Apropos vinter: Her daler snøen ned, og skituren er unnagjort. Været er kanskje ikke så brutalt som i Le Guins vakre klassiker, men det er akkurat perfekt til å fyre i peisen og ta fram lesestoffet.

Hvordan ble du interessert i SF?

Gleder meg til svaret ditt,
Joanna