Om Vill ni åka mera? av Selma Lønning Aarø.
1.
Jeg vet ikke om de holder på med den slags fremdeles, men for et par år siden pleide Travis å spille «… Baby One More Time» på konsertene sine. Den første hiten til Britney Spears. Poenget, for et band som snart skulle gi ut et album med tittelen The Invisible Band, var selvfølgelig å vise at bak staffasjen kan det gjemme seg en god sang – eller en dårlig.
En årvåken leser vil nå ha skjønt at Selma Lønning Aarøs Vill ni åka mera? er en roman som tematiserer innpakningen. Det er rent fysisk en bemerkelsesverdig bok. Og da mener jeg ikke først og fremst visuelt. Illustrasjonen av et ansikt med en sladd som likevel er gjennomskinnelig, er ikke annet enn en god billedgjøring av innholdet. Jeg sikter til den tykke, glinsende folien som er lagt på tegningen på forsiden og på plansjen over et øyeeple på baksiden. Boken ser fantastisk ut. Jeg får lyst til å ta på den.
Det jeg først mente å vise til med ordet innpakning, var imidlertid spørsmålet om hvordan en historie fortelles. Vill ni åka mera? er en roman der formen og komposisjonen spiller en viktig rolle. I bunnen, om jeg skal kalle noe en bunn i en tekst der det nettopp er bunner som undersøkes, ligger en kjærlighetshistorie. David og Bergljot (eller Berg, som hun kalles) blir kjent fordi han nylig er blitt blind, og hun kommer fra Blindeforbundet for å levere en førerhund. Det er ikke deres første møte, men det er fra da de blir kjent. De utvikler et slags forhold, som ikke skyter fart før David en dag sender Berg av gårde med tre tusen kroner for å hente en prostituert til ham. Han mistenker henne for å overvåke samleiet, men får aldri noen avklaring ettersom Berg blir borte en periode. Så en dag kommer hun plutselig tilbake og legger seg i sengen hans, og sovner.
Romanen starter med at Berg sitter innelåst på badet i Davids leilighet, og David begynner å fortelle for å blidgjøre henne. Han forteller om Berg selv, om hendelsen som har gitt romanen navn. En ung Berg kjører karusell til pengene tar slutt, og ender derfor opp med å bli seksuelt utnyttet av svensken som driver karusellen. Hendelsen er imidlertid ikke et overgrep i alminnelig forstand, for Berg føler en slags dragning mot nedverdigelsen. Berg oppsøker også senere ydmykelsen i aparte seksuelle forbindelser:
Fornedrelsen må komme av seg selv. Bare da blir den stor nok. (s. 134)
David forteller sin egen historie. Om den jødiske faren som overlevde krigen i en kasse i vaskekjelleren hos morens familie. Om jødenes skjebne under krigen, herunder et fotografi som kanskje forestiller Davids bestefar, og som er trykket i boken. David forteller hele romanen retrospektivt, og ikke uventet ender fortellingen i nåtiden, med en forklaring på hvorfor David sitter utenfor den låste badedøren.
Romanen har med andre ord et ytterst synlig fortellergrep. David kan nemlig ikke nøye seg med å fortelle sin egen historie. Han må også videreformidle – til Berg så vel som til leseren – overleveringer fra sin slektshistorie, samt hendelser Berg selv har fortalt ham, og som han nå bruker til å demonstrere sin egen forståelse av situasjonen. Spørsmålet er om ikke fortellergrepet blir vel konstruert til tider, om ikke det kommer frem ting som David ikke egentlig kan fortelle. Som her:
Hun ser på Karl Wammer og løfter fugleøyenbrynene: – Jeg trodde aldri dette kunne skje. (s. 217)
Replikken tilhører moren til David, som snakker til elskeren sin, som forteller om episoden til David, som gjenforteller den til Berg. Fortellergrepet minner meg aller mest om hvordan drømmer ofte fremstilles i tv-serier og filmer. Bildet blir utydelig og flimrende, går over i drømmen, men etter en stund er man til stede i drømmen og har glemt at man befinner seg på et annet plan. I Vill ni åka mera? skjer denne bevegelsen ikke én eller to ganger, men hele tiden. Dermed blir fortellemåten, eller innpakningen, så synlig at jeg lurer på om den står i veien. Det er egentlig ikke så viktig hvordan forhistorien fortelles, men det er viktig at David, på et handlingsplan, er i en situasjon der han trenger å blidgjøre Berg. Når hele romanen er pakket inn på samme måte, blir denne situasjonen både synlig og usynlig.
2.
Selma Lønning Aarø kom deisende inn i livet mitt lørdag 27. september. I postkassen lå hennes siste roman. Og i Dagbladet figurerte hun både i den spalten hvor en kjent person stilles spørsmål fra Trivial Pursuit, og den hvor man intervjues om ting man liker og ikke liker og om hva man håper og tror Gud sier når man kommer til himmelen.
Dette hendte meg. Men det betyr ingen ting.
Vill ni åka mera? er en roman som liker å holde frem hendelser. Karusellscenen er nevnt, og den er typisk for hvordan enkelthendelser tillegges avgjørende betydning for et helt liv. Romanens episodiske karakter innbyr til det. Vare, vakre øyeblikk vises frem og lades med en uendelighet av mening. Noen eksempler:
Denne latterlige bevegelsen, det å legge en hånd over en liten gutts hode, ble en del av meg. Det ble balansen mellom liv og død. (s. 35)
Og det er nå det skjer. Det er nå Michael skriker. (s. 92)
Når jeg tenker på kroppen til den døde rotten, … da tenker jeg at det var der mitt mørke begynte. (s. 95)
Jeg burde egentlig ikke holde på slik. Det er teit å peke på denne måten. Det er bare det at jeg ikke er så begeistret for denne teknikken, denne forståelsen av et menneskeliv. Det er en lite barmhjertig lesning. Sorry. Grunnen til at jeg ikke liker det, er kanskje først og fremst at jeg opplever det som skriving på tomgang. Eller nei, skriving som helt plutselig vrenger vakkert-knappen til 11. Se på dette:
Luften limer deg fast på himmelen mens lysene fra tivoliet blir til bevegelig stjernetåke. (s. 10)
Eller dette:
Ansiktet hennes under en julefeiring i Statene … Ansiktet hennes da jeg kom til den lille hybelen hennes bak Slottet for å spørre om vi skulle flytte sammen. Ansiktet hennes da hun oppdaget den bekreftende streken på graviditetstesten … Store ting som hender i et samliv. (s. 19)
Det er fint, det er det. Men jeg stusser litt over at Lønning Aarø velger å beskrive de store tingene ved hjelp av ansikter, altså små bilder. For like etterpå fortsetter hun nemlig med de små tingene, og da er det akkurat det samme. Det er fortsatt små glimt, og hele spennet er borte.
3.
Historien om Davids far er viktig. Ikke så mye fordi det er viktig at faren er jøde, som fordi David bruker farens historie til å illustrere sin egen blindhet. Faren representerer den som har opplevd et stort mørke, rent faktisk i kassen i vaskekjelleren, men også ved å tilhøre en menneskerase hvis historie er preget av lidelse og dysterhet. Boken vier mye plass til fortellingen om Davids far, og David reiser på et punkt til Israel for å kartlegge bestefarens skjebne i konsentrasjonsleiren.
Samtidig er det ikke uten videre lett å se hva jødedommen og holocaust tilfører romanen. Det er et premiss for hele historien om kassen i vaskekjelleren, at gutten som gjemmes i den, må gjemmes bort. Men bortsett fra en ganske vittig scene der David demonstrerer at han ikke spiser svinekjøtt, er det lite som indikerer at David selv må være jøde.
Romanen får meg til å tenke på hvordan man egentlig kan bruke historiske hendelser til å skape et bakteppe. Og det er ikke hvilke som helst hendelser, David treffer Berg for første gang den 11. september 2001. Når datoen dukker opp, tenkte jeg først at det kunne være tilfeldig. Det skulle vise seg at det likevel spilte en rolle, fordi David finner igjen Berg utenfor den amerikanske ambassaden, men så er det som om hendelsen ikke lenger brukes.
Er dette en roman om jødeutryddelse og internasjonal terrorisme? Overhodet ikke. Det er en kjærlighetshistorie, fortalt på en litt komplisert måte, og selv om hendelsene tilhører det historiske bakteppet i den verden historien utspiller seg, har de dessverre en forsvinnende liten rolle i den fortellingen romanen bærer på, og bør konsentrere seg om. Romanen trenger noen grunner og motiver, men man kan ikke ta holocaust og 11. september opp av hatten og bruke dem til hva som helst. Kan man vel? For meg blir det som om fortelleren sitter på gulvet og napper i en duk uten å tenke på hva som kan komme rasende av kopper og asjetter.
4.
Vill ni åka mera? er en bok jeg skulle ønske jeg likte bedre. Den byr på en rørende fortelling, fortalt på en original, om enn gjennomskuelig, måte. Den veksler mellom stort og smått, nært og fjernt, viktig og uviktig. Likevel er jeg ikke overbevist. Er jeg hardhudet? Det ville vært tøft å kunne si det om seg selv, men jeg tror ikke det er det som er poenget.
Romanen burde forført meg. Jeg burde blitt beveget av historien mellom David og Berg, kjent kriblingen nedover ryggen idet en norsk roman om kjærlighet og livsløp løfter blikket og forholder seg til viktige, historiske fenomener. Men jeg blir ikke bergtatt. For meg blir det bare et spill, vifting med plakater.
Jeg vil avslutte med to eksempler, hvorav det første er hemmelig. Det dreier seg om en vending i fortellingen, mot slutten, som jeg rett og slett mistet pusten av. Det har å gjøre med små eller store hendelser, med hva en forfatter kan trekke inn i en roman og gjøre med figurene sine. Jeg liker det ikke. Men av hensyn til den som vil lese boken selv, vil jeg ikke si hva det er.
Det andre eksemplet kommer her:
Da skjedde det noe. En due fløy inn gjennom de store kulørte vinduene som stod halvåpne i varmen. Det var ikke en slik due som det fins tusenvis av på alle torg i hele byen. Nei, det var en helt kritthvit due. En slik due man venter at en tryllekunstner vil dra opp av hatten. (s. 220)
Med forbehold om å gå glipp av en åpenbar ironi, dette er plakatvifting i høyeste potens. Teksten trenger en hendelse. Forfatteren kommer på at en due ville gjort susen, men det holder ikke med en alminnelig due, en slik due som faktisk kunne ha kommet flyvende inn av vinduet i en norsk kirke. Forfatteren velger seg en fredsdue, en due for filmatiseringen, og ettersom hun skjønner at det ikke holder, sammenligner hun sitt eget påfunn med en tryllekunst. I likhet med det første eksemplet, som jeg altså ikke kan si hva er, er det nettopp trylling det dreier seg om. Det umulige blir mulig. Men i virkeligheten er tryllekunster bare illusjoner. Noe ganske alminnelig som ser fantastisk ut.