Om Analfabetisk av Steinar Opstad.
Utgivelsen av Analfabetisk tydeliggjør det som det i Den alminnelige fra 1998 bare var mulig å ane: at Steinar Opstad er en forfatter som har funnet sitt tema, og at han er en forfattertype med stor utholdenhet, hvilket jo som regel er et godt tegn og en egenskap som kjennetegner de fleste, om ikke alle, gode forfattere. I Norge kan f.eks. Solstad, Berg, Ulven, Hødnebø, Lund og Askildsen sies å ha lignende tilbøyeligheter, hvilket ofte avføder baktalersk hvisking om at de gjentar seg selv, at nå er publikum er lei osv. En slik skjebne kan ramme Opstads tredje bok, men da må man huske på at det er bare «de lettlurte», som Økland kaller dem, eller de såkalt nyhetshungrige som pleier å komme trekkende med slike anklager i tide og utide, hvilket i dette tilfellet ikke er berettiget. Årsaken er at Opstad i stedet for å gjenta seg selv, utdyper sitt prosjekt og så vidt jeg kan bedømme går enda lenger i retning av det personlige og det biografiske, ved siden av at han videreutvikler sin etter hvert nokså egenartede amalgasjon av Bibel-språk, identitetsdiktning, bekjennelse, selvbiografi og familiemetaforikk. Det nye her er kanskje en konkretisering eller økt prioritering av skriften, som både diktskriving, alfabetarbeid og en kretsing rundt selve begrepet «skrift». Som tidligere knytter skrift- og skrivereferansene an til Bibelens skriftbegrep, samt til den bibelsk-moderne ideen om at man skriver sitt liv; at livet blir til gjennom skriften – og motsatt får man tro, ettersom tittelen er Analfabetisk.
Som jeg ennå ikke har antydet er det alle henvisningene til skrift og skriving som kunne ha utgjort denne diktsamlingens mulige svakhet. Men fordi Opstad som oftest klarer å naturalisere skrift-/skriving-benevnelsene blir de nødvendige i det enkelte diktet, samtidig som han snor seg unna den formen for litterær selvbevissthet endel forfattere fant det påkrevet å tematisere på 80-tallet. Likevel; dette utgjør ett mulig kinkig punkt i samlingen, og jeg siterer derfor litt fra noen dikt for å vise variasjonene i Opstads bruk av skriftreferanser. Av svakere linjer i denne kategori kan nevnes «for tekstlighet begynner fra fødselen av» (s. 59) og «Språket har sprengt alle figurene» (s. 44). Også når Opstad skriver i det Karin Moe kaller DOD-genren, altså dikt-om-diktning-genren, kan han tidvis stå i fare for å virke litt tvilsom eller konvensjonell. Her første strofe (av 2) fra et dikt på side 30:
I et dikt lå barna i parken
og han kunne reise dem
og meie dem ned i skriften
men i munnen hadde han spytt
og mellom fingrene et viskelær
Han kjente den gode lukten fra viskelæret
og lot være å drepe
Bildet av poeten som skaper, som Gud, er her nokså uoriginalt fremstilt, i tillegg bruker Opstad den samme meie-ned-metaforen i et dikt på side 40. Men likevel; det er ikke sikkert at det er så galt, for store deler av diktene dreier seg om å skrive seg selv, eller ikke å få det til: «og jeg vet ikke lenger om jeg blir skapt / gjennom det jeg skriver» (s. 45). Og når Opstad lar «barna» i strofen jeg siterte ligge i en «park» – en kultivert versjon av Edens hage? – forbinder han diktet med samlingens helhet som har Bibelen, barn og en park som tre av flere sentrale størrelser. Via disse to grepene lykkes Opstad her med å utvide diktets i og for seg konvensjonelle bilde på diktning. Et litt mer direkte traurig eksempel på opptattheten av språk, kan være starten på diktet «To mellom trærne» som går slik:
Jeg skjønner
at for mange ord
går utover figurligheten i språket
Disse linjene kan kanskje minne litt vel mye om 80-tallet og en Paul de Mansk kritikk av naive forestillinger om språkets referensialitet. Heller ikke synes de å være av noen avgjørende betydning for resten av diktet, som blant annet dreier seg om et homofilt par på vei mot oppbruddet i bibelsk-biografiske termer hvor Opstad fremstiller tausheten/adskillelsen med sedvanlig stødig hånd, og oppnår en form for evig-skjønn melankoli kombinert med en nesten uutholdelig naiv-direkte allmenngyldighet. Sånn går resten av diktet:
og jeg har ingen innsikt i trær
i stedet opptar rollene meg
– når jeg samler meg for å skrive
kan jeg da bli straffet
Skylden til alle som er født er stor,
sier moren min
Han jeg går sammen med
sier at han vet
at jeg ikke vil være alene
I begynnelsen er det også to, sier han
Ja, det er sånn alt begynner, sier jeg
og han snur ansiktet
og prøver å se inn i munnen min
men det er en munn, ikke et evangelium
og bare noen kunne klappe
i denne stillheten, tenker jeg
og ser på håret hans
og det mangelfulle ansiktet
Til slutt er det jeg som klapper
og han smiler
Min konklusjon når det gjelder samlingens hyppige referanser til ord, språk, tekst, skriving, lesning etc., er at de stort sett blir legitimert, utvidet, nødvendiggjort av den sammenhengen de inngår i. Overfladisk sett kan de kanskje virke litt åttitallsaktige og lite pirrende, men ved gjenlesning blir de ofte nødvendige. Dette skyldes både rent tekniske løsninger med en forholdsvis avansert bruk av kryssrefererende billedutvikling, men også at dette er en bok som i stor grad dreier seg om identitet og om å om finne/skape/skrive seg selv som forfatter, kristen, homofil og som mann. Skriftreferansene er på mange måter ett av bokens premisser, og når man har godtatt dem, begynner de å fortone seg konstituerende for denne samlingens egenart, i tillegg til at det blir klart at Opstads perspektiv på skriften etc. nesten alltid er distinkt forskjellig fra 80-tallsheltenes bruk og misbruk av det tafatte slagordet «språket som språk, som tegn, som taushet». I åttitallslyrikken gikk mange bestrebelser ut på å la tegnene vise til sin egen status som tegn, og til tomheten bak tegnene – noe som naturligvis ikke var helt uviktig som et korrektiv til en overidealistisk, overmetafysisk forståelse av det poetiske språket. Hos Opstad har imidlertid tegnene en helt annen funksjon; de viser utover seg selv og de blir ladet, blant annet i kraft av Opstads forståelse for Bibel-fortolkningens skriftbegrep, hvor skriften – den hellige Skrift – rommer uendeligheter av betydning, av mening.
En annen ting er at Steinar Opstad skriver en meget vakker og syntaktisk sett ganske enkel poesi. Blant annet på grunn av alvoret, melankolien og den dynamiske billedbruken, tipper diktene aldri over i tom harmoni eller naiv skjønnhet, men enkelheten er innimellom så gjennomarbeidet at tonen i noen av diktene står i fare for å bli litt skjønnmalende og således kan trenge en dose negativitet eller stygghet som bryter med (den mulige) tendensen til melodisk balanse og tonal verdensaksept. Og det er her en del av de mest upoetiske skriftreferansene får sin funksjon, dels fordi de bryter med det rene, enkle bibelske språket, og dels fordi de virker kunstferdige, minner de leseren på at dette er dikt, dvs. kunstprodukter. En mer ondsinnet kommentator ville imidlertid kunne hevde at skriftreferansene (også) har til hensikt å signalisere at Opstad er smart og belest og veit hva han driver med. Vel. Opstad bruker også andre «dårlige» formuleringer, som «enslig-kunstnerens latter» (s. 26) og «komiskhet» (s. 27), i tillegg til å la de tre personaene profeten, pornografen og forfatteren danne en – sannsynligvis uhellig – treenighet i diktet på side 9. Etter mitt syn bidrar også slike uttrykk og grep til å avharmonisere diktene, eller gjøre dem mer (hunde-)labbete, slik Opstad formulerer det i et poetikk-aktig dikt:
Det er jeg og hunden
mor og far har lagt seg
og i vinduet forestiller jeg meg selv
framfor et skrivebord
og at hånden på hundens pels
en dag skal opp på skrivebordet
Jeg skal skrive
en labbete litteratur
labbete forsikringer om at jeg fins
og kan fostre opp foreldrene mine
og gjøre dem salige i etasjen over
Salig blankt blir synet
når det stuper ut av det menneskelige
som viser seg å være det menneskelige
ikke et dyrisk «såkalt» eller «i stedet for»
(s. 41)
Men Opstad kan også skrive lite labbete, altså nærmest bruddløst vakkert. Diktet nedenfor er tydelig og avklart og kanskje ikke veldig spennende i seg selv, men danner likevel en slags enkelhetens grunnsten i samlingens kompliserte arkitektur. Kjønnsidentitetstematikken her blir direkte og svært vakkert uttrykt:
Det er lenge siden jeg har vært på gården
Stabbursveggen er råtten
men blir stadig malt over
og mens jeg går over barnlig grus
blir himmelen over bygningene beskrivelig
Jeg hamler opp med minnet
om fjerne mødre og fedre
barn og dyr, men klarer ikke å gjøre
en mann om til en kvinne
et barn til en voksen
(s. 55)
I forhold til det tematiske komplekset identitet, homofili, mannlighet, bibelspråk, biografi og bekjennelse, som så vidt jeg kan bedømme utgjør hovedtyngden i samlingen, er det påfallende at Opstad tester ut hvor langt han kan gå: Det dreier seg ikke om en vilje til å sjokkere, for han er altfor fintskrivende, proff og edel til dét, men om en vilje til å overgå sin egen skamfølelse, forårsaket av det Opstad med en trippelbunnet Jesus-identifikasjon kaller «sønnesynden» (i diktet «En yngling»). «Sønnesynden» blir tredobbel fordi uttrykket henviser både til Jesus som Guds sønn, til Jesus som menneske, samt til forfatterens sønnlige avvik fordi han er homofil forfatter, ikke heterofil bonde. (Jesus-identifikasjoner/-referanser finnes for øvrig i flere dikt, blant annet i diktet «Gravlund» hvor jeget omtaler seg selv som «En sønn», mens diktet på side 60 antyder at Jesus er i alle, samtidig som han er tom: «det er ingenting i tenåringen / som ikke er i Jesus / det er ingenting i Jesus».)
Opstad nevner ikke ordet skam i diktene, men denne følelsen preger likevel hele samlingen, samtidig som den står i motsetning til og brytes mot viljen til å overvinne skammens begrensninger; denne dialektiske bevegelsen gir diktene spenning. I tillegg skaper skamfølelsen en edel form for skyhet som vi blant annet finner uttrykt i diktene på side 56 og 57. I det første diktet, kalt «Fortelling», skriver Opstad i andre strofe: «Jeg er bondens sønn, / men er for tiden / lærling hos en annen / og denne er det jeg elsker». Siste linjes «elsker» kan naturligvis tolkes amerikansk, slik at det blir noe á la digger eller liker, men i denne konteksten finner jeg det mest naturlig å lese linjen halvveis bokstavelig, dvs. at det dreier seg om «en annen» bonde, dvs. en farsskikkelse – som Opstad lengter etter i flere dikt (jfr. blant annet Jesus-identifikasjonen nevnt ovenfor og diktet på side 43 hvor han skriver: «I alfabetet dyrker jeg fram / en farsskikkelse») – som personaen elsker, og denne farsfiguren kan være en kombinasjon av Gud, en mannlig kjæreste og en symbolsk, evt. en reell far. På ett nivå minner Opstad her om andre yngre forfattere som T. Renberg og E. Loe, hvis bøker innimellom kan sies å uttrykke lengsel etter en far, dvs. etter maskuline forbilder. Men Opstad går lenger når han sier «og denne er det jeg elsker», hvor ordet «elsker» både kan leses som kjærlighet til Gud og kjærlighet til en mannlig kjæreste, og hvor skyheten avfødes av ordet «denne», som jeg delvis leser som et uttrykk for at Opstad ikke klarer eller ønsker å si det han egentlig mener rett ut, og dels som en allusjon til Jesu’ måte å uttrykke sin kjærlighet til Peter på. Hos en mer skam- eller smakløs forfatter ville det utvilsomt ha stått: og han er det jeg elsker. Skyheten formuleres annerledes i diktet på side 57, hvor indiskret omtale av homofil praksis straks omgjøres til drøm:
Anger ligger ikke for ham
og dermed heller ikke «gud»
og jeg tenker, mens vi ligger sammen
at dette er det nærmeste jeg kommer troenJeg våkner og skjønner at jeg har drømt
mine knær i stykker og håret oldingehvitt
så hvitt, så hvitt, hvisker jeg
Den umiddelbare reduksjonen av seksualsituasjonen til drøm, skyldes naturligvis ikke bare Opstads private skyhet og skamfølelse, men kommer trolig like mye av at «troen» kobles til det Dagbladet ville kalt homosex, og som uansett hvor tabloid man er eller ikke er, må kunne sies å være dristig og uvanlig, men som likevel er verken ukjent eller nytt. Forfatteren og filmmakeren Pasolini begikk for eksempel en delvis beslektet homofilisering av kristendommen i den bokstavtro filmatiseringen Matteusevangeliet, hvor alle mennene er påfallende vakre og utstråler en en type feminin objekt-skjønnhet som jeg innbiller meg er eller kan være i tråd med begjæret til flere homofile menns blikk.
Skammen kan også knyttes til diktenes selvforståelse som mumling; termen er nevnt i flere tekster, blant annet i det første diktet hvor poeten omtaler sin praksis i denne samlingen blant som å «mumle ureint», og i et dikt på side 59 hvor det heter at «Den [skriften] er et mummel og en fortelling». Sammenligningen av diktningen med mumling er kanskje ikke bare et uttrykk for poetisk beskjedenhet eller privat skyhet, men kan også oppfattes som en litt moteriktig eller konvensjonell reduksjon av forfatteres virksomhet – (så vidt jeg husker pleier folk som Jarvoll og Sunde å omtale sin egen skriving som mumling). Men Opstad er såpass tydelig og direkte i sine bekjennelser at han klarer å legitimere mumlingen (og bruken av termen) – forstått som skyhet/diskresjon – som en nødvendighet i forhold til diktenes skamfylte lengsel etter identitet. Mens innledningsdiktet sier noe om det som skal komme, og således bidrar til å gjøre samlingen episk, til en skapelsesberetning om det lyriske jegets tilblivelse, antyder det siste diktet at en utvikling har funnet sted og at Opstads kamp med skammen, tradisjonen, Bibelen, familien etc. har gjort at han har fått eller iallfall akseptert sin identitet:
Hvis jeg var bonde
ville jeg ha en myndig neve
som far etter en hard dag
men jeg er bondens sønn
og en skrivende
Jeg er fra ei slekt kledd i jordas farger
de arbeider og går i kirken
mens jeg skriver
I jorden er min litteraturhistorie
og jeg har en bror med odel
«Bokstaven er loven», roper han
Jeg hvisker «omfavnelse» eller «tro»
jeg graver ut jordklump etter jordklump
fra alfabetet, det siste som synes
før det blir mørkt
er den knyttede neven
På en eller annen måte synes jeg særlig det avsluttende bildet av «den knyttede neven» er glimrende; for selv om det kanskje er en sosialistisk klisjé, et utbrukt bilde på folkelig kamp i slagord som «Tørk tårene, knytt nevene», forvandles knyttneven til noe annet i Opstads mumlende epos, kanskje til en indikasjon på poetens seier over skammen, kanskje til en markering av at han nå etter å ha gravd «jordklump etter jordklump / fra alfabetet» gjennom flere dikt, og fortsatt holder på med sin virksomhet, for som han sier (og forhåpentligvis lover) i et annet dikt: «Jeg holder på med en bok / som aldri blir ferdig».
Konklusjon: Samlingen er både enkel og kompleks. Jeg kan ikke si at jeg har forstått den til bunns, men i det foregående har jeg prøvd å forklare noen av diktenes betydninger, som jeg altså tror kretser rundt størrelser som identitet, homofili, mannlighet, kristentro, kjærlighet, selvforakt, barndom og lengselen etter en farsfigur. Samlingen er episk, og konseptuell i den forstand at alle diktene henger tett sammen, bildene utvider, kompliserer og modererer hverandre. Bibel-språket bidrar også til å gi diktene en sterk patos som ligner den man finner hos Bertolt Brecht og Georg Johannesen (begge har for øvrig Bøkenes bok som kanskje sitt viktigste forelegg). Det er kanskje denne patosen som gjør Analfabetisk til en så enestående sterk samling – på en gang skjønn og dyp, enkel og ufattelig.