Å lese Morten Langeland er litt som å møte en genial alkis i godt lune, tilfeldig, på en pub: ofte utmattende, men enda oftere givende.
Morten Langeland. Foto: Christian Olstad/Flamme Forlag
Orker vi nok en beretning om en desillusjonert og blandingsmisbrukende noenogtredveåring med intellektuelle pretensjoner og en velutviklet appetitt for selvdestruksjon, som ramler inn og ut av Oslo-fylla, famlende etter noen siste tynnslitte halmstrå av mening?
Tydeligvis.
Kristiansanderen Morten Langelands nye roman Fifty/Fifty er, ifølge forlaget, «den siste i en slags løst basert Oslo-triologi [sic] om rus». Det er en presis beskrivelse – i overkant presis, nesten.
For selv om rusen ganske riktig henger som en tjukk tåke over mange av disse drøyt 260 sidene, trer det kjapt fram konturer av andre bærende elementer og temaer i fortellingen, med Oslos byutvikling, jakten på tilhørighet og skatingens – og litteraturens! – forløsende potensial blant stikkordene.
I Fifty/Fifty møter vi den fortsatt unge, men tungt rusavhengige og permitterte lektoren Alex, som vingler mellom jevnt knallhard promille og forsøk på avrusning – samt en uttalt, men muligens noen hakk for hårete ambisjon om å skrive et essay «om den særnorske godheten i Tarjei Vesaas' forfatterskap» til en antologi, midt oppi det hele. Tidlig i boka kollapser Alex på gulvet i krypinnet sitt på Alexander Kiellands plass, et kommunalt subsidiert kunstatelier, i en pøl av urin, tomme ølbokser, blod og selvforakt. Han ender opp naken i snøen utenfor:
Underarmene hvilte, gripeevnen slapp, lå i ro. Hjernen en dyp kulp i en grotte. Ekko fra takrennenes drypp dryppet over gårdsplassen. Han våknet og så rundt seg, her kunne han jo ikke ligge. Han skalv, men han var ikke kald, ikke varm.
«Jeg kan godt gå til grunne, men det trenger ikke være humørløst», mumler Alex til seg selv gjennom sammenbitte tenner noen sider seinere, i påvente av plass på avgiftning ved Aker sykehus.