Det er rommet Jacqueline Harpmann skaper for lesaren, som gjer Jeg som aldri har kjent menn så god.
Moglegheita av eit rom, eller ein bunkers
Jeg som aldri har kjent menn
Jacqueline Harpmann
Oversatt av Gøril Eldøen
Roman, 213 sider
Forlaget Oktober, 2026

Dette er ikkje ei heilt upartisk bokmelding. Eg leste denne romanen for første gong i 2021, då i engelsk omsetjing, og har sidan den gong rekna boka som ein av mine favorittar. Idet eg les henne igjen, denne gongen i Gørild Eldøens upåklagelege og tidlause språkdrakt, spør eg meg sjølv kva det var ved romanen som trefte meg så sterkt for fem år sidan. Eg kan også spørje meg kva som trefte så mange andre, for eg har ikkje unik smak, viser det seg. Men den diskusjonen har i og for seg blitt dekt grundig i andre tekstar sidan den norske utgivinga kom ut, så eg ser ikkje behovet for ein ny metadiskusjon her. Dette er altså ikkje ei bokmelding av «TikTok-fenomenet», men av romanen eg leste for fem år sidan.

Jeg som aldri har kjent menn kom opphaveleg ut i 1995, og er ført i pennen av den belgiske forfattaren Jacqueline Harpman. Den dystopiske romanen handlar om førti kvinner fanga i eit bur i ein bunker, under strengt vakthald frå ulike menn. Det blir aldri utveksla ord mellom fangane og fangevaktarane, det einaste språket dei imellom er pisken. Eit stykkje ut i romanen går ein alarm, og kvinnene slepp fri ved eit uhell. Vaktene forsvinn sporlaust før kvinnene rekk å få med seg kor dei har tatt vegen. Kvinnene klatrar til overflata, der eit aude slettelandskap ventar dei. Gruppa går i leit etter sivilisasjonen, men finn ikkje noko anna enn andre bunkarar, der kjønnssegregerte grupper av kvinner og menn ligg fanga bak gitteret, daude for lengst. Håpet dei hadde då dei sleppte fri, forsvinn gradvis. Etter kvart som dei innser at dei aldri kjem til å ha meir enn kvarandre, blir fridommen i det opne landskapet bittersøt. Dei frie kvinnene går bort av alderdom, ei etter ei, til det berre er forteljaren att. Ho er den yngste blant dei, og den einaste som ikkje har noko minne av livet før bunkeren. Outsidarperspektivet hennar viser seg etter kvart å vere ei styrke, både for å tenke nytt om fangenskapen og for å overleve i einsemd etterpå.
Eg hadde gleda meg til å lese romanen om att. Samstundes skal eg ikkje leggje skjul på at lesinga gjekk saktare enn sist, sidan eg allereie visste kva som skjer. Kanskje er dette ein roman som er best å lese den første gongen, når universet er nytt og ein ikkje veit kva som venter ein på neste side?





