Er hun fri nå?

Albanske Lea Ypi er professor i politisk teori ved London School of Economics. I hennes oppvekstmemoar Free, som i fjor ble nominert til de britiske litteraturkåringene Baillie Gifford-prisen (tidligere Samuel Johnson-prisen) og Costa-prisen, forstår vi at hennes politiske utdanning begynte tidlig. I Albania før kommunismens fall måtte også barn ha politisk bevissthet, og gjennom læreren Nora ble Lea og de andre 80-tallsbarna i kystbyen Durrës introdusert for ord som «imperialisme», «klassekamp» og «antifascisme». Slutten på Leas barndom blir tydeliggjort gjennom to viktige episoder knyttet til foreldrene hennes: Først fant de på unnskyldninger og drøyde med å henge opp portrettet av den tidligere statslederen Enver Hoxha, som lille Lea, skolens flinkeste medlem av barneorganisasjonen «Envers pionerer», gjerne ville ha i stua. Så reagerte foreldrene med panikk da en nyansatt bakerimedarbeider hadde gitt Lea og de andre nabolagsbarna en hel kjekspakke hver, da de tigget utenfor bakeriet etter skoletid – ikke bare en kjeks eller to, slik vanlig praksis var. Hadde noen fulgt etter henne, fått med seg at hun forsynte seg av kjekspakka? Det hadde med frihet å gjøre. Såpass forsto Lea.

Biografi og begrensninger

En barndom full av indoktrinering og matkøer framstår underlig for leseren, men var, selvfølgelig, helt normal for de som ikke kjente til annet. Det er et stort persongalleri i boka, noe som ikke er tilfeldig. Sosialismen var avhengig av samhold og fellesskap. Naboer som holdt av plassen din i matkøen den ene dagen, og stilte spørsmål ved din kommunistiske praksis den neste. Det rike persongalleriet lar Ypi utforske frihet gjennom de ulike karakterenes individuelle perspektiv.

Barna gikk på skole mens foreldrene var i arbeid, og besteforeldrene var hjemme med barna. Slik var det for Lea og broren. Lea var et nysgjerrig barn og stilte spørsmål. Bestemoren Leman Ypi, omtalt som Nini i boka, oppleves som et slags orakel for Lea. Det er der ordet kommer inn i bildet. Mulighetene man hadde i det kommunistiske Albania var nemlig styrt av biografi, i hvert fall hvis denne viste seg å ha problematiske aspekter. Hvert spørsmål Lea stiller om slekta si blir besvart med at det handler om «biografi». Livet er enklere dersom man forstår begrensningene sine, forklarer bestemoren.