Om Immanuel Kants siste dager av Odd Nerdrum.
Odd Nerdrum er en dypt bekymret mann. Det er ikke så vanskelig å dele hans bekymring for en rotløs modernisme i vill knoppskyting, med kunstnere som hele tida kapper av seg beina, for å løpe fortere og lengre – men det er lettere å dele hans bekymring for sitt eget talent. Ingen kan som Odd Nerdrum utnytte avantgardens sjokktaktikkerier i full offentlighet, men i kampen om oppmerksomhet blir han etter hvert nødt til å finne seg mer og mer avdøde fiender. I skuespillet Immanuel Kants siste dager er det den sjarmerende selskapsløven og velkledte filosofen fra Königsberg/Kaliningrad som får svi.
Men i Odd Nerdrums øyne er ikke Immanuel Kant en historisk og avdød figur. I Odd Nerdrums maleriske blikk er ikke filosofen sjarmerende eller populær hos damene, heller. Til gjengjeld er han, via sine ideer, spill levende som aldri før. Dette er Odd Nerdrums oppdagelse, og i dette stykket prøver han å vise oss at han har rett i sin oppdagelse, ved å investere sitt eget navn og rykte: Ingen som er ved sine fulle fem kan finne det bryet verdt å rakke ned på avdøde personer med den plumpe polemikken, som denne debuterende dramatikeren serverer? Nei, det er ikke mulig. Altså fins det to I. Kant: den historiske, som er identisk med filosofen; pluss en ganske annen og ny Kant, og sammen med Nerden fra kunstens verden danner to I. Kant en trekant.
Sett fra den døde Kant framstår den nye som en fæl intimitetstyrann i den første scenen. Han herjer med sin tjener gjennom tredve år: Lampe, i koleriske kast av pedantisk usammenhengende trivialiteter, parataktisk ispedd grunnfalske dypsindigheter. Den nålevende Kant sier for eksempel:
Tre er et godt tall! Klokken går ennå, ser jeg! Jeg venter Dem elleve. Hører De hvordan det blåser der ute, kaldt er det også. Det er bare to årstider, livets tid og dødens tid. Nå er det ødslig. Jeg sitter her og arbeider imens. Men jeg skal telle timene. (s. 14–15)
I den andre scenen får Kant besøk av en sinna kunstnerd, kalt «Han». Det viser seg etter hvert at «Han» ikke er et pronomen som peker på den kjente norske maleren – nå også dramatikeren! – som Han snakker i munnen på. Han er ingen ringere enn den nederlandske folkehelten Han van Meegeren, Vermeer-forfalskeren som lurte Göring trill rundt, og som måtte tilstå sine falsknerier etter krigen, for ikke å bli dømt for samarbeid med fienden. Til gjengjeld ble han dømt for kunstforfalskning, men døde 30. desember 1947, som folkehelt og tung rusmisbruker, før han rakk å sone dommen.
Spillet med Hans identitet speiler spillet på begge Kanter, slik forfatterens egen stemme settes på spill i Hans. Slik får vi en kostelig modernistisk, og enda mer postmodernistisk, farse om identitetens oppløsning, menneskets splittelse og kulturens voksende hulhet, som ytrer seg ved at de nålevende snakker mye dummere enn sine historiske prototyper: Dagens Kant sier for eksempel: «Jeg er fornøyd med mitt arbeid.» (s. 22), «Forelskelse burde vært avviklet.» (s. 28), «Så De mener kjærligheten er i dette trette, klassiske uttrykket?» (s. 30). Det «klassiske uttrykket» Kanten snakker om er nattergalenes sang, og Han svarer at «det klassiske bare er et annet ord for begavelse». Denne definisjonen av det klassiske er for øvrig stikk i strid med Hans håndverkstro credo, og mens det blafres litt med kinnene og streifes forbi «de gamle mestrene», er dette typisk for Han: I det ene øyeblikket krever Han en medlidenhetens kunst, i det neste vil han selv innkassere all medlidenheten – i en for Han karakteristisk dobbelt forstand:
Men pengene. Da ville jeg ikke få de pengene jeg syntes jeg fortjente. De kunnskapsløse hadde rett til å le av meg, rett til å si at jeg befant meg på et lavere stadium, for jeg var jo bare dyktig. Bare fattig og dyktig. (s. 26)
Stakkars mann. Det er ikke rart Odd Nerdrum er bekymra på forfalskningens vegne. Eller er han ikke det? Det er aldri så lett å si med Odd Nerdrum, gjennomsyret av samtidsironi, som han er.
Mot slutten av denne scenen viser Han sitt sanne ansikt, som en kverulant og en slask med psykopatiske trekk. Han blir skutt av den nye Kant; la oss for ordens skyld døpe ham Scenekanten, og Han gjenoppstår rett etterpå for andre gang, med replikken: «Jeg kan ikke dø to ganger. Jeg, Han van Meegeren, er død. Jeg døde i Rotterdam byfengsel for to dager siden. 1. Januar 1948.» Her syns jeg all doblinga, og den mulige forfalskninga av dødsdatoen pluss det åpenbart forfalska fengselet, blir altfor overtydelig: 1 pluss 1 blir alltid 2, men ingen av de to er identisk med en selv. Det hadde vært mye redeligere av Odd Nerdrum å vedgå, på dette punktet, at det er han som er fengselet. (Jeg skreiv med vilje «han» med liten H her.)
Og avsløringene hagler: Scenekanten er ikke bare skaphomopedo, i motsetning til den ferske dramatikeren har han også skrevet en filosofi, som ENE OG ALENE BYGGER PÅ SKAM OVER SIN PERVERSE LEGNING, og som – i tråd med den gjennomgående, urmodernistiske speiltematikken – viser seg å være en forfalskning av filosofien til den avdøde, tyske filosofen Immanuel Kant. Denne Satans Scenekanten blir mer og mer pratsom, og innrømmer glatt at han dessuten skreiv sin estetikk ENE OG ALENE FORDI HAN VAR NESEGRUS PÅ RÆVA ETTER JOHANN WOLFGANG VON GOETHE, den kjente, tyske, nå avdøde forfatteren. Dette tyder selvfølgelig på manglende dømmekraft, og estetikken hans heter naturligvis Kritikk av dømmekraften.
Stykket har to scener til, og i disse to scenene samles trådene i veven, som rennes ferdig når en ensom og falsk idiot/filosof blir sittende og lukte på tærne sine, og de lukter gulost. Hva sitter vi igjen med da? Gitt Odd Nerdrums posisjon i norsk kulturliv og norsk kulturlivs posisjon i Odd Nerdrum, er det vanskelig å lese dette stykket som et skuespill som faller mellom to stoler. Det er nok snarere en stol som faller mellom to skuespill. På stolen sitter Odd Nerdrum og ler, mens han drar på seg den bekymra maska: før teppet går opp og det viser seg at skuespillet, med en klassisk nerd-modernistisk gest, handler om kunstens gulost og hvordan denne gnages av angst for å ha valgt den brede vei. DETTE VIL VI HERVED BENEKTE PÅ DET STERKESTE, og som tidligere nevnt er Odd Nerdrums bekymring lett å dele: Hvordan skulle det gått med all modernismen i dette landet, hvis det ikke var for ham?