Nora eller brinn Oslo brinn Johanna Frid Roman, 188 sider Ellerströms, 2018
Vinduet 2019 1
I en av den litterære sjalusiens grunnreplikker sier Iago til Othello: «O, beware, my lord, of jealousy; it is the green-eyed monster which doth mock the flesh it feeds on.»
Sjalusien får ikke shakespearske konsekvenser i Johanna Frids autofiktive romandebut, Nora eller brinn Oslo brinn. Men den røsker, og Frid lar svartsjuke overlappe med fysisk sjuke på en måte som ganske bokstavelig talt tærer på kjøttet den håner, for å vri på Iagos ord.
På omslaget blinker en gyllen livmor mellom bergsidene i J.C. Dahls nasjonalromantikk-konsentrat «Fra Stalheim» (1848) og inviterer oss til å se det urnorske landskapets skrånende linjer som kvinnekropp (legg merke til den framstikkende bergnabben som er synlig, så vidt, bak livmora). I denne boka er ikke sjalusien grønnøyd – den er snarere blindet av rødt, hvitt og blått.
Dansken, svensken og nordkvinnen
Det begynner i det små: Svenske Johanna, som nylig har fått vite at hun har en ufarlig cyste på eggstokken, sitter på et svimevarmt tog sammen med sin danske kjæreste Emil, på vei for å tilbringe en sommeruke i hans barndomshjem i Odense. Da Emil ber henne se på en artikkel han leser på pc-en, dukker et Facebook-meldingsvarsel opp – lyst hår, vakkert smil, fregner. Det er fra Nora, Emils norske eks, som Johanna ikke visste at han fortsatt var i kontakt med.
Mer skal ikke til for at noe begynner å vokse i Johanna: «Jag kände ett nytt landskap ta form, främmande inuti.» Dette landskapet blir grobunn for to smerter som etter hvert skal smelte i hverandre, sette seg i kroppen, ri henne som en mare: en fysisk sjukdom (som bare vokser seg sterkere og sterkere) og svartsjuken. Nora-sjuken.
Sistnevnte flammer opp først, og den er eksplosiv. Johanna klarer ikke slippe tanken på Nora, og leseren er like dårlig forberedt som Emil på hvor rasende raskt det eskalerer. De første kapitlene er like virkningsfulle som de er frustrerende: Johannas sjalusi henger ikke på greip, og selv om det er akkurat fraværet av rasjonalitet som er poenget, sitter man som leser og lurer på hvor man hoppet over noen sider. Her er ingen samtaler med venner, ingen samtaler med Emil om annet enn Nora, og historien om hvordan Emil og Johanna møttes, er en historie om språklig famling, hvor forelskelsen forblir underforstått. Akkurat hvorfor Emil holder ut de innledende sjalusikastene, er for meg en gåte. Jeg savner raskt en forståelse for hvem Johanna og Emil er sammen uten Noras ikke-fysiske, men sterkt førende nærvær – hva som står på spill, hva de kjemper for å bevare.
Født 1989. Forlagskonsulent, skribent og tidligere redaksjonssekretær i Vinduet.
Fotnoter
Men selv om den følelsen vedvarer, viser den innledende narrative renskjæringen seg å være et formgrep som raskt bygger momentum. Vi deler kropp og hode med Johanna, og der er det trangt; fylt til randen av arrvev og Nora. Det oppleves oksygenfattig og klaustrofobisk, men også stadig mer fascinerende. Etter hvert som Johanna trer tydeligere fram, faller den eksplosive sjalusien på plass med en slags tilbakevirkende kraft: Vi ser at hun er reflekterende og vittig, men også veldig engstelig, med en hang til dramatiske vendinger og maling av kreative katastrofescenarier. Hun tar lett til tårene og har alle følelsene utapå, ikke bare sjalusien.
Emil, på sin side, er sindig, lavmælt, snart oppgitt og snart forståelsesfull og overraskende tålmodig med Johannas lave tiltro både til ham og til seg selv. Når vi ikke ser hva Emil ser i Johanna, er det selvsagt fordi Johanna ikke ser det selv, ikke når hun vet at Nora finnes. Og dét er ikke noe hun gir seg selv anledning til å ta avstand fra. Hun tilbringer time etter time på instagramprofilene til Noras omgangskrets, særlig den til Noras mamma, i en stadig mer omfattende stalkingprosess. Gjennom Instagram åpnes et rom Johanna ikke evner (eller ønsker?) å tre ut av, hvor Noras kropp fortrenger hennes egen:
«Porträttet [av Nora] var en skylt – en slags vägvisare och en pil – som pekade mot Norge men också mot mig […] Hennes ansikte förvred mitt, jag blev i det närmaste vanskapt, ansiktet gick inte att vara kvar i.»
Frid lar Nora vokse til en størrelse Johanna bryter mot, i kast mellom hat og beundring. Nora-hektet hennes er like irrasjonelt og urimelig som det er troverdig; Johanna både vet og vil ikke ta inn over seg at hennes forestilling om Nora er en illusjon, like lite sannferdig som instagramprofilene hun bygger den på. Hun dyrker Nora-smerten med en innbitt, selvpålagt naivitet i det ene øyeblikket og klartenkt spydighet i det neste. Sånn får Johannas Nora gå i ett med forestillingen om et freiareklamefriskt og folkeeventyraktig Norge, hvor granskogene er dype og elgfylte og menneskene vakre og bunadskledde med toppluer på hodet og ski på beina. «I Norge var allt som hemma fast bättre.»
Det er selvfølgelig en parodi, og det er Johanna fullstendig klar over. Men den har en viss overlapp med den utgaven av Nora som presenteres i sosiale medier, særlig av Noras mamma. Hun legger ut bilder av Nora nesten daglig, de fleste bare fra lunsj eller med et glass vin hjemme, men noen ganger fra skogturer, hytta eller syttende mai. Sammenfallet mellom parodi og (SoMe-performativ) virkelighet er akkurat stort nok til at Johanna kan klamre seg til førstnevnte som gyldig. Hva slags bruk skulle hun hatt for det faktiske mennesket Nora, uansett?
Bara en människa med ont i magen
Nora går i ett med Norge, og Norge går i ett med Johanna, sprer seg i henne, fortærer henne innenfra. Først i overført betydning, på en måte som får det til å svartne: «Det gjorde så fruktansvärt ont inuti. Den namnlösa smärtan satt i halsen och bakom ögonen, i bröstet, i knytnävarna, och den gjorde allting svart.» Sjalusien blir cyste-aktig, en «svart tumör av ondska». Og så svarer kroppen på smerten med mer smerte, først moderat, så lammende. Biopsi avdekker at hun ikke bare har Nora- og menssmerter, ikke bare sjalusitumor og en ufarlig cyste. Hun har endometriose, en kronisk sykdom som gjør at livmorsvev begynner å vokse andre steder enn i livmora, og som blør når livmora blør, skaper blodfylte cyster og voldsomme smerter. Med ett fyller ikke de norske fargene henne bare metaforisk, kroppen hennes er full av «ärrvävnad i rött, som visade på pågående inflammationer, och ärrvävnad och sammanväxningar i vitt och blått».
Også denne smerten driver henne til å fortape seg i sosiale medier, denne gangen i endometriose-grupper på Facebook. Først er det like berusende som Nora-stalkingen, men det gir like lite lindring som når hun forsøker å ta kurs i norsk litteratur for å få en slags kontroll over eget indre landskap. Det å vite mer, viser det seg, er langt mer nedslående enn det er oppløftende: «Jag misstog kunnskap för makt, og kunnskap för tröst.»
Hun leter etter samhørighet og forståelse, men når hun finner det, er det ikke det hun vil ha allikevel, fordi det kommer med bitterhet og lidelseshistorier, med den samme myteknusingen igjen og igjen, med desperasjon og eksperimentell medisin. Hun finner ikke endometriosen forstått som samfunnsproblem, bare som summen av tusenvis av kvinner som har vondt og som ikke blir tatt på alvor.
I en av romanens mest interessante passasjer fordøyer Johanna det konfliktfylte i å se den usynlige sykdommen synliggjort. Hun møter dem som har omfavnet endometriosen som identitetsmarkør med en frustrasjon som snart er rettet mot dem, snart er på vegne av dem – det første fordi de er de bitre kvinnene de anklages for å være, det andre fordi de har god grunn til det. De har til felles at de har gått i årevis og fått høre at de må ta seg sammen, mens sykdommen har festet grepet om dem. Sorgen, skammen og sinnet, både Johannas eget og alle de andres, er like betimelig som det er vanskelig å svelge; den tildelte rollen som bitter kvinne er trang og utakknemlig: «Sätt prefixet kvinno- framför vilket ord som helst och du har ett problem. Ett kvinnoproblem.»
Det er straks lett å forstå hvorfor Johanna gir etter for sjalusien. Det er grenser for hvor mye energi ett enkelt menneske kan bruke på å skjerpe seg.
«Mitt språk i din mun»
Johanna Frid er bosatt i København, og debuterte i 2017 med Familieepos, en svensk-dansk-språklig diktsamling om ulike og ofte vanskelige familiekonstellasjoner, skrevet i samarbeid med Gordana Spasic. Også i Nora eller brinn Oslo brinn flettes svensk og dansk uanstrengt sammen, og Frids bevisste språk- og kulturspill er en av romanens store styrker – mest av alt fordi det er gøy, som seg hør og bør når man skriver om svensken, dansken og nordmannen.
Frid møblerer hjemmet til Emils milde og solide foreldre med en uendelig strøm nordiske rekvisitter (Bodum-kanner og Aalto-vaser og Georg Jenssen-klokker), som gjør Johanna, og Nora før henne, til skandinaviske samlegjenstander blant andre skandinaviske samlegjenstander når Emil tar dem med hjem til jul: Årets modell er svensk.
Formmessig er den skandinaviske veven både intertekstuell, i form av nikk til skandinavisk litterær kanon, og språklig. Johannas språk er ispedd norsk og dansk, Emils er ispedd svensk. I replikker kan effekten være sår; blant annet snakker Johanna i medisinrus dansk til en svensk sykepleier, som om dansk har blitt språket for å prøve å få noen til å forstå en uforståelig smerte. Men i den løpende teksten er språkblandingen langt oftere morsom, som her, hvor Johanna og Emil ser en scene fra Oslo S i en norsk krim-serie:
«’Der har jeg været’, sa han och pekade på en folktom lokal som jag förmodade var Oslos centralstation, förlåt, sentralstasjon.
Jag sneglade på honom från sidan och försökte utröna om det var økobrottsintrigen som piskade upp hans sinnesstämning eller varma minnen av sentralstasjonen. Att bli mött där? Att ta avsked? Købe en pølse för 75 NOK? Ju längre jag tittade på Emil, desto mer insåg jag att jag hatade Norge och att jag skulle ha bombat landet urskillningslöst om möjligheten uppstått. Vestfold, Østfold, Sørlandet, Munchmuseet och Grünerlokka. Nordmarka och St. Hanshaugen inte minst. Det finns ingen rättvisa i världen.»
For en norsk (eller bare språkbevisst) leser har denne språkleken derimot en svakhet. De første gangene Johanna snakker om Noras venninner som «kjekke norska jenter» og om at Nora og mammaen har det «kos der hjemme en fredagskväll», tenkte jeg at det var fint at norsken var litt feil og/eller litt dansk, nettopp fordi hele Noras eksistens er litt feil for Johanna, og så uunngåelig knyttet til det danske, til Emil. Det ga mening å kalle Karl Johan «Karl Johans gate», med en slags demonstrativ ikke-intimitet.
Men så er norsken feil også der den bør være riktig, og dermed er jeg usikker på hvorvidt det noen gang var et bevisst grep. «Noramin! Elskede jenten!» kommenterer Noras pappa. «Løp elga, løp», sier Noras mamma i en video. «Hervid erklarer jeg ett eller annet før lukket», skriver Nora selv i en Instagram-billedtekst som nevnes to ganger i romanen, som om den er ekstra meningsbærende. Da irriterer det at det ikke betyr noe som helst.
Noras mamma älskade Nora
Nora eller brinn Oslo brinn er mer enn en underholdende og tankevekkende roman om to tegn i tiden – selvframstilling på nett og usynlig (kvinne)sykdom – selv om den selvsagt også er det. I timene tilbrakt på instagramkontoen til Noras mamma, og i engstelsen for ikke å være god nok (ikke Nora nok) for Emils parodisk perfekte, dansk-danske foreldre, blant annet fordi hun slett ikke har Noras familie som hun kan invitere Emil hjem til, finnes det en kime til en tredje, uuttalt smerte. På et tidspunkt prøver Emil å kommunisere til Johanna at Instagram pynter på sannheten, at Nora og mammaen ikke har et perfekt forhold, ved å fortelle at Nora ikke fikk flytte hjem igjen til moren etter året i Danmark:
«Jag stirrade på honom.
‘Jamen, hun var slet ikke velkommen!’
Jag stirrade och stirrade. Jag undrade vem han var.
‘Hur gammal var hon då’, sa jag. ‘Tjugo? Tjugoett?’
‘Tyve”, sa han tveksamt.
‘Och hennes mamma tyckte att det var dags för henne att flytta ut ur flickrummet?’
Emils ögon blev blankare och blankare.
‘Och då flyttade hon hem till sin pappa där det stod ett rum och väntade? Anledningen var alltså att mamman renoverade hemma?’»
Her anes det at det ikke er den ulike nasjonaliteten deres som hindrer dem i å snakke samme språk, men heller en svært ulik forståelse av hva det vil si å ha et godt forhold til sine foreldre. Slik er Nora eller brinn Oslo brinn en slags diskret videreføring av tematikken i Familieepos: Johannas sjalusi for Nora handler til dels slett ikke om Emil.
For det som kanskje svir aller mest i en kropp brennmerket av sykdom og sjalusi, er en mammas hender som «[brinner] av dokumentationslusta».
