Hvilken kjærlighet i fattigdommen?

Av måneskinn gror det ingenting av Torborg Nedreaas omtales ofte som den store abortromanen. Men den er like mye et prisme for å analysere en rekke avgjørende spørsmål i en kvinnes liv. For meg vekket den minner fra mine unge dager i Libanon, der abort var og fremdeles er forbudt, og jeg måtte sitte vakt for venninner som gjennomgikk ulovlige inngrep. Men romanen brakte også til overflaten minner om menn som utnyttet meg og andre kvinner jeg kjente. Boken utforsker dårlig sex, ensomhet, dysfunksjonelle familier, uønskede ekteskap, uoppfylt begjær og en uendelig lengsel etter vellykket kjærlighet. Hos Nedreaas har kapitalismen ødelagt muligheten for reell kjærlighet og samliv, forholdet mellom foreldre og barn og familiens funksjon i samfunnet. Som hovedpersonen slår fast: «Det verste av alt, det er pengene. Ja, til syvende og sist er det vel penger som bestemmer moralen.»

Romanens handling er i utgangspunktet enkel: En fattig jente forelsker seg i læreren sin, Johannes. Jenta, nå en kvinne i trettiårsalderen, forteller deres kjærlighetshistorie til en mann som plukker henne opp fra gata. Denne mannen forteller så videre til oss lesere, og gjenfortellingen utgjør romanen. Mannen som forteller, har likevel valgt å fortelle i jeg-form, som om han snakket som kvinnen selv. Det oppleves derfor for leseren som om hun forteller selv.

Lik hovedkarakteren vår kommer Johannes fra fattigdom, men han har klart å opparbeide seg nok kulturell kapital til å foreta et klassesprang og giftet seg med apotekerens datter, Svanhild. Johannes har «bra utdannelse, han oppnådde å bli adjunkt, men han er fattigere enn en gruvearbeider». Svanhild skal redde ham, men han klarer ikke avslutte forholdet til jenta. Så blir hun gravid gjentatte ganger. Johannes ønsker ikke å være far, og hun vil ikke tvinge ham, så hun tar abort, gang på gang. Selv om hun sliter moralsk med å gjennomføre abortene, går hun gjennom dem for å spare Johannes for et tvungent ekteskap. Hun ønsker å holde kjærligheten til Johannes fri fra økonomiske siktemål, men til slutt taper begge elskerne og ender der de startet – i fattigdom og ensomhet.

Nedreaas knytter kjærlighet direkte til klasseproblematikken. De fleste karakterene som blir skildret, har et nært forhold til fattigdom. I jentas egen familie har fattigdommen forgiftet forholdet mellom foreldrene. Moren og faren «gikk og ble bitre mot hverandre, jeg antar det var penger det gjaldt». Hun uttrykker hat mot moren fordi «hun hadde det så tungvint». Moren tok også abort, ved å «forløfte seg (…) og det var en strime av blod etter henne (…) det verste var når hun lå og takket Gud, ja, hun lå i den elendighet og pine noen kvinne kan komme i og mumlet takkebønner og var glad–hun var glad!». Mor tok abort ved å løfte tunge vannbøtter som gjorde at jenta «gikk og hatet mor».

Dette hatet er velkjent i feministisk litteratur, som et opprør mot den undertrykkelsen moren selv har levd under, blir hatet det første middelet i kampen for å selv oppnå et mer verdifullt liv. Datteren er klar over at hatet springer ut av fattigdom og vedvarende elendighet. All den ulykkelighet, sier hun, «gjorde meg kald mot mine egne. Jeg bygde opp et forsvar mot medlidenheten, for jeg ville ikke hjelpe mor, men gjemme meg vekk og lese».

Lesing nærer henne, og selv om romanen ikke vektlegger lesingen i jentas kamp for et bedre liv, så er referansen til bøker og kunst en gjenganger i boka. Hun låner bøker av Johannes når forholdet er godt: «Det er ham jeg kan takke for at jeg fikk S til eksamen. Ja, for han var læreren min, ser du, det var ham vi hadde i fysikk og matematikk og engelsk.» Hun låner også bøker fra en venninne som jobber som hushjelp for velstående familier med velutstyrte bibliotek. Hun leser historiebøker, folkeeventyr og klassikere som Dekameronen. Organisten Mørck, som hun blir venner med, introduserer henne for Bach, og hun opplever at «musikken pisket uante krefter opp i sinnet mitt». Hun leser aviser og bøker og engasjerer seg i arbeiderklassens politikk. Estetikk og kunnskap forvandler henne, og hun hører fra Johannes at synspunktene hennes anses som «revolusjonære». Men bemerkningen gjør henne irritert, for hun er bare interessert i å oppdage virkeligheten og forstå sin egen tid, både de intime og de store samfunnsmessige problemstillingene, ikke i å ha «revolusjonære» standpunkter.

Nedreaas viser hvordan kapital forvrenger intimitet. Både i hovedpersonens forhold til Johannes og i et kort ekteskap med en forretningsmann blir erotikk og kjærlighet umulig under kapitalismens betingelser. Som hun beskriver ektemannen, så var han «utstyrt med en ganske stor porsjon samvittighetsløshet, eller frekkhet», som hun mener var grunnen til at han ble «selvhjulpen og [klarte] å bli formuende». Med begge mennene var det umulig å leve ut en ekte kjærlighet, fordi penger fungerer som en uromantisk drakraft som river kjærester fra hverandre. Kvinnen drar fra mennene og ender opp helt alene uten penger. Dette var dessuten en tid med høy arbeidsløshet, og det var umulig for henne å få jobb. Da solgte hun sex, og fant ut at ekteskapet «bare [er] en kamuflert handel på fast kontrakt».

Abort blir utgangspunktet for å stille spørsmål om kjærlighet og familiens funksjon i samfunnet, men også om arbeidernes kamp for et mer verdifullt liv. Ønsket er et samfunn hvor kvinner kan bestemme seg for å beholde fosteret uten skam og nød. Med denne boken inspirerer Nedreaas til en politisk visjon som kan lyde slik: «et menneskesamfunn som tar imot alle verdens Veslegutter og som har bruk for dem og som sørger for dem, fordi de har bruk for kraften og evnene og livsgleden til hver eneste liten menneskeunge som finner på å ville inn i denne verden.» Det er et samfunn som vi på en måte har fått her i Norge siden Nedreaas’ tid, men som er reelt truet av en milliardærklasse som er nostalgisk etter de tidene hvor arbeidskraften var billigere og kapitalistene enda sterkere.

Gjenutgivelsen av romanen er velkommen, og koblingen forlaget har gjort til Maria Kjos Foss er treffende. I likhet med Nedreaas er ikke Kjos Foss redd for å sjokkere leserne med brutale og triste historier som belyser sentrale samfunnsproblemer. Å lese forordet hennes er å oppdage hvordan historien treffer en ung kvinne som har vokst opp i feminismens kjølvann. Hun blir opprørt over den patriarkalske konteksten boken ble skrevet i, og forordet hennes blir en interessant innledning som sannsynligvis vil engasjere et ungt publikum ved å knytte fortiden til vår nåtid.

Mindre heldig er derimot Aschehaugs valg om å modernisere språket. Ved å låne fra protestantenes ønske om en evig forenklet bibeltekst viskes det historiske språket ut for å appellere til et ungt publikum. Det er en markedsføringsbeslutning som burde vært tydeligere kommunisert på omslaget. Beslutninger av denne typen kan få den uønskede effekten – om de blir mange nok – at de bidrar til at unge vokser opp uten språkbevissthet og i stedet med et språklig brudd som skiller dem fra fortidens tekster. Det er ikke et gammelt språk som gjør at de unge ikke leser, og vi bør holde fast ved at følsomhet overfor fortidens språk er en viktig del av leseopplevelsen. I en tid hvor vi sårt trenger historisk bevissthet, gjør vi folk en bjørnetjeneste ved å ikke være tro mot forfatterens språk.