Essayistikk

Skrekkens mest uglesette undersjanger body horror tar monsterets kropp på alvor. Om David Cronenbergs The Fly og Alison Rumfitts Brainwyrms.

«Ivo Andrić, som fick Nobelpriset i litteratur 1961, ska ha sagt någonting i stil med att där logiken slutar, där börjar Bosnien.» Om en resa til Balkan i vår.

I Casper André Luggs forfatterskap settes menneskets relasjon til naturen i bevegelse.

Et tostemt essay om øya Klovharun, Tove Janssons eget sted i verden.

«Selvfølgelig bør vi passe på kvaliteten i vår litteratur. Men vi gjør ikke det gjennom å begrense hvem som får skrive den og lese den.» Om 22. juli, norsk kulturdebatt og John Rawls.

«Verdens mange tegn er i forandring: Gamle flagg vender tilbake, gamle fort blir igjen oppkalt etter sørstatsgeneraler, Mexicogolfen får nytt navn», skriver Gabriel Gudding.

Fra hvilket perspektiv kikker vi? Om Masafer Yatta, sionismens historie og fotografi.

Jannik Abel ankommer Vestbredden, Rana Issa oppholder seg i skogen. Om al-Aqsa-moskeen, fengslede Alaa Abdel Fattah, kjønn og jord.

En 13 000 km lang biltur og et utall presidentordrer senere. Andre korrespondentbrev fra Gabriel Gudding.

«Fascismen vil stilne alle språkene den ikke kan kontrollere», skriver poet og oversetter Gabriel Gudding i dette korrespondentbrevet fra USA.

Rana Issa brevveksler med fotograf og kunstner Jannik Abel: «Å skrive er å bære på verden, og være sterk nok, men også smidig nok, og tålmodig nok, til ikke å bukke under.»

Kvalmen under første trimester gjør at Ann Jäderlunds poesi smaker beskt, for kroppen kan ingen unnslippe.

Nylig avdøde Ngũgĩ wa Thiong’o (1938–2025) sitt liv inneholdt mange legendariske øyeblikk.

Tre bøker kaster lys over hvordan samtiden ser på ensomhet som både selvhjelp, frigjøringsprosjekt og en skjebne verre enn døden.

Om sci-fi-musikalen Neptune Frost og afrofuturismens rødglødende potensial.

Om Sharon Olds sine tilsynelatande personlege odar.

Antonio Scuratis Mussolini er en mann besatt av døden, i et Italia besatt av spøkelser.

Jan Roar Leikvolls forfatterskap er et skremmende, liminalt sted hvor grensene for det menneskelige er uklare, både fysisk og moralsk.

Spekulasjoner om menneskehetens framtid i Øyvind Rimbereids diktverk Solaris korrigert.

Resepsjonshistorien viser at de politiske aspektene ved diktningen til «mørkets sangerske» Gunvor Hofmo er blitt neglisjert.

En norsklektors tanker ved Dag Solstads død.

Om å oppdage, lese, og leve med Dag Solstad (1941-2025), og særlig hans sans for tøys.

Tretten maqamer for etterlivet – om orkanen Harvey, Mahmoud Darwish og Toni Morrison.

Et reisebrev fra Sri Lanka, og om 1981, da biblioteket i Jaffna ble brent ned.

«Den hevngjerrige er besatt, maskert, blind av raseri og sorg og smerte,» skriver Pedro Carmona-Alvarez i et essay om hevnens monomane vesen.

Er det at finde et sprog for sammenhængene mellem vold og uvirkelighedsfølelse noget af det mest realistiske, samtidslitteraturen har gang i?

Det sa ein om Ana María Martínez Sagi (1907‒2000), poet, journalist og fagforeiningsaktivist, mellom mykje anna.

Gjer det noko om vi hugsar feil? Om hòler, falske minne og titt-tei.

«I staden for fleire diktantologiar om kjærleik burde dei lage antologiar med dei største løgnene vi har blitt fortalt.»

Kvifor spør vi alltid forfattarar om sanninga? Om overtalande løgner og viktige historier.

«Grå sommar nu, under ett år då man dödar barn.» Om Palestina, Peter Handke og True Detective.

Et foredrag om palestinerne i Kairo i folkemordets tid, opprinnelig holdt under Vinduets arrangement i Hamsunsalen i Gyldendalhuset 25. november 2024.

I palestinske Sahar Khalifehs romaner står Nablus' befolkning i sentrum, alle de som navigerer det lille livet mens historiens bølger treffer dem.

Et slags reisebrev fra Amsterdam.

I är det 100 år sen James Baldwin föddes. Hans verk fortsätter i dag att fascinera i sin genomlysning av sexualitetens mångbottnade väsen. En essä om romanen Another Country (1962).

Om å trosse sin indre motstand og utsette seg selv for litterær bevissthetsutvidelse.

Fra Enheduanna (2286 fvt.) og fram til dagens palestinske diktning har poesien vært et forsøk på å endre omverdenen.

Om Tishani Doshis poesi, og om det selvmotstridende faktum at minnet var glemt i 30 år. Hvor var det?

Igjen står dei tomme husa, dei viltveksande markene, og den usynlege observatøren. Om døde forteljarar i bøkene til Yan Lianke, Han Kang, Sara Stridsberg og Yu Miri.

Hvem er fri i skrivingen? Om farsportrettene i de seneste bøkene til Sumaya Jirde Ali, Camara Lundestad Joof og Zeshan Shakar.

Hva kan man observere på vei nedover Europa sommeren 2024? En stillemarsj for Palestina, nynazistiske rich kids, provinser av solsikker, sjekkpunkter, koloniale jagerfly, resignerte poeter og fengslede journalister. Er det dette som er skriften på veggen?

27. september hvert år skrev Christa Wolf et dagbokinnlegg. Over femti år med dagbok gir oss et bilde av en kompromissløs forfatter i et DDR i oppløsning. Selv kalte hun dagboken en øvelse i å fortsatt se virkeligheten.

Til slutt blir øynene låst inne av alt de har sett, kroppen en uoverskridelig grense og munnen taus. Og i all denne gemenheten later ikke forfatteryrket til å ha noen plass.

Tolv postkort frå ein sommar i Paris.

Jeg kan ikke skrive dikt uten å bake brød, feie et gulv, grave i kjøkkenhagen, vaske klær, flette en kurv.

Hva reality-tv lærte meg om virkeligheten, og hva virkeligheten lærte meg om rollene vi spiller som oss selv.

I andre halvdel av 1990-tallet så to av Norges mest leste, posthumt utgitte poesisamlinger dagens lys. Disse definerte den særnorske «sjangeren» etterlatte dikt. Hvordan ble det sånn?

Skjønnlitterære evner kan være et ustøtt fundament for politiske standpunkter. Men i tilfellet Kjartan Fløgstad er fundamentet som støpt i sement fra A/S Dalen Portland Cementfabrik.

I Kjartan Fløgstads forfatterskap er fotballen like selvsagt til stede som litteraturen, kunsten og politikken. Den er som lufta han puster inn, en naturlig del av tilværelsen.

Vi er alle tidsvitner, vitner til den tiden vi lever i, men noen får med seg mer enn andre. Om Kjartan Fløgstad ved 80.

Bilfritt sentrum, kulturinstitusjoner langs fjorden og helikopterplass i Bjørvika: For 60 år siden forutså et medlemsblad for arkitekter mer eller mindre dagens Oslo.

Om den danske forfatteren Søren Ulrik Thomsens begeistring for den klassiske storbyen – som fysisk form, som sosialt univers, som erfaring og sanseopplevelse.

Den tysk-koreanske teknologitenkeren Byung-Chul Han gir oss ikke svar på verdensgåten, men med sine korte bøker og aktuelle vinklinger er han en filosof perfekt tilpasset vår distraherte samtid.

Hvordan et verbmodus på spansk kan uttrykke fundamental usikkerhet, for eksempel om hvorvidt man ønsker å leve.

Om cinefilien, kinomørket og kunsten å avlese virkelighetens blindeskrift.

Romanforfatteren Jessica Au tar med moren fra Australia til Japan, men egentlig har hun allerede reist ifra henne.

Hva den amerikanske forfatteren David Foster Wallace oppdaget da han – i en nærmest glemt gjesteopptreden som tidsskriftredaktør – forsøkte å se inn i framtiden.

Om Lars Myttings Butangen-trilogi og den historiske romanens mulighet.

Noen «foretrekker fotografiene». Det er verdenshovedstaden, lell, dette, og det er som jeg først her kjenner meg helt ut menneske eller medlem av det store menneskesamfunn.

Et lese- og lyttestykke fra Hadsel i Nordland. Musikk: Zach Condon / Beirut.

Et stykke samtidsarkeologi om metavers, tek-bobler og poeten bak verdens dyreste dikt.

Middelalderballaden Draumkvedet dukker stadig vekk opp i litteraturen, musikken og bevisstheten til oss nåtidige. På et eller annet vis gir det håp.

Om å lese og gjendikte Emily Dickinson (1830–86), en så besynderlig poet at hun ikke har påvirket noen, men i seg selv er større enn dem alle.

En historie om et bilverksted i Nord-Afrika, feministiske forestillinger og å være journalist i en storyfisert virkelighet.

OL på Lillehammer var normalen, alt annet er avvik fra den, selv 30 år etter.

Hvordan et tukthusball, en grønnstripet bukse og et uforståelig brev fra det 18. århundre kan gi en plutselig tilsynekomst av noe skjult i vår egen hverdag.

Det er håpløst og han gir seg ikke. Paul Auster stirrer døden i hvitøyet i sin siste (uoffisielle) trilogi, en sen oppblomstring i et allerede frodig forfatterskap.

Hvorfor jeg aldri, aldri i livet vil skrive en historisk roman. (Og hvorfor det kanskje likevel kan være verdt å gjøre det.)

Om å bli sluppet inn i en verden som ikke er min – gjennom bilder fra en lesbisk strippeklubb i Brasil på 70-tallet, samt de siste bøkene til Christina Sharpe, Sumaya Jirde Ali og Camara Lundestad Joof.

Alle veier fører ikke til Notodden. Men en ikke ubetydelig del av høstens norske samtidslitteratur gjør det.

Med to helt forskjellige bøker utforsker musikerne PJ Harvey og Warren Ellis hvordan kreativitet brer om seg, om bare vi slipper den løs.

Det som er naturens bakside, er at det er ingenting som stemmer, alt virker som om det stemmer, som et matematisk system, men det er ingenting som går opp.

I sine «To blå bøker» fra 1980-tallet bærer Jan Erik Vold en annen maske enn han pleier å gjøre. Disse nesten glemte diktsamlingene peker ut en retning i forfatterskapet som han valgte å ikke følge videre.

Flere forfattere som gjennomlevde okkupasjonstiden, påpekte at den var så «annerledes». Men selve den ultimate krigserfaringen – striden – er så godt som fraværende i den nære etterkrigstidens norske skjønnlitteratur. Hva er det så den prøver å fortelle oss?

Jeg kan ikke si helt bestemt hva den symboliserer. Men den er som dette noe, det som glipper unna og ikke lar seg sette på formel når det kommer til kunsten hans. Det jeg kan si om Jon Fosses paraply, er at den er vår.

To nye bøker oppfordrer flere (og andre) lesere til å få øynene opp for Ingvar Ambjørnsen. Selv har han aldri oppfordret noen til noe som helst. Det er grunnen til å lese ham.

En forhenværende virkelighetsforfatter gnager seg gjennom den åpenbare virkeligheten og til den bakenforliggende.

Hvordan et marxistisk essay om Donald Duck havnet på Pinochets bokbål etter statskuppet i Chile for 50 år siden.

Trocadéro-plassen har Paris’ beste utsikt til Eiffeltårnet, slik plassen i juli neste år vil ha til åpningen av byens sommer-OL. Men her blir også historien synlig.

En forhenværende virkelighetsforfatter argumenterer for drømmelogisk fiksjon.

Om skotske David Keenans hypnagogiske overgang fra musikkjournalistisk totalkunstner til metafysisk metakultforfatter.

Merve Emres Vinduet-forelesning, opprinnelig holdt i Hamsunsalen i Gyldendalhuset i Oslo, 4. september 2023.

Det er en fordel å vite hva som kjennetegner ekte intelligens, før man uttaler seg om den som er kunstig.

Hva har litteraturen å stille opp med mot en digitalt dopet underholdningsindustri? Sin evige evne til å svare med samme mynt, viser Solvej Balle, Karin Smirnoff og Karl Ove Knausgård.

Han «opphøyet den alminnelige gange til dyrebar og ydmyk skjønnhet», ifølge Lars Saabye Christensen. Men hvorfor gikk Notto Fipp (1885–1931)? Og hvorfor gå om sommeren i det hele tatt?

Han var det evige vidunderbarnet i engelsk litteratur. Men hva, egentlig, var det Martin Amis (1949–2023) drev med?

Kan Ignatius av Loyolas metode for å skjelne mellom gode og onde ånder redde litteraturkritikken fra lettvint posisjonering og manglende dømmekraft?

Hvilken verdi har egentlig et tre – og en skog, ja, i det hele tatt natur? Forfatteren og eventyrsamleren Peter Chr. Asbjørnsen forsøkte å komme til bunns i det en gang.

Det kollektive minnet om holocaust i Norge ble til først på 1970-tallet, og den første norske holocaustlitteraturen var også innvandrerlitteratur, skrevet som tilsvar til et fremvoksende ytre høyre.

Forfatteren Matti Aikio (1872–1929) internaliserte og uttrykte rasismen han selv var offer for, men han løftet også fram den samiske kulturens progressive kvinnesyn.

Vi lytter til mopeder i stille grender, beskriver gessælens verdier og dveler ved det helt spesielle utropet «dætta æ gess-æææææl!»

I en oppvekst på hedmarksbygdene på 1980-tallet var han helt sentral. Omsider har gessælen dukket opp i litteraturen også.

I dag blir kritikk praktisert og oppfattet som en kunstform i seg selv. Hva gjorde dette mulig, og kan det vare?

Today, criticism is being practiced and received as an artform in its own right. What makes this possible, and can it last?

For å forstå volden som utspiller seg i demonstrasjonene mot den franske pensjonsreformen, må vi se til både historien og samtidslitteraturen.

Kan en 85 år gammel roman der havet stiger, være en roman om havet som stiger?

Internett kan være et fellesrom for verdensborgere og et lukket, kommersielt sted hvor man kun kan oppholde seg på eiernes premisser. Kampen for å gjøre det til det første, pågår hver eneste dag.

En jungiansk analyse av Valérie Perrins «løkkeskriftroman» Å vanne blomster om kvelden, fjorårets mestselgende bok i Norge.

I en tredelt spalte leser Jonny Halberg gamle bøker om igjen. Denne gang: om Bartleby av Herman Melville og en stille protest som fortsatt gir gjenklang.

Den digitale offentligheten er bedre enn sitt rykte, og vi kan ikke gi den opp.

Kejser og Galilæer er det ikke mange som leser i dag. Verket virker utilgjengelig og klumpete. Kanskje hjelper det hvis vi innser at Henrik Ibsen i dette skuespillet så 100 år inn i framtiden.

Om ikke-steder, begjær og en lastebil i ørkenen.

Anne Bitsch’ beretning fra rettsaken mot Philip Manshaus reiser vanskelige spørsmål om kollektiv skyld og identitet.

Jeg har lenge drømt om en roman basert på offentlige dokumenter, konkrete hendelser og reelle samfunnsfenomener, som samtidig uomtvistelig er litteratur. Så oppdaget jeg at Dag Solstad skrev den i 1990.

En slags tale om redsel, brokkoli og historieskriving.

Ny serie: Jonny Halberg leser gamle bøker om igjen. Først ut: Den tredje politimannen av Flann O’Brien.

Sett at pressen skulle granske seg selv etter justismordet i Baneheia-saken. Her er hva den ville finne.

Det er førti år sidan avantgardisten Theresa Hak Kyung Cha (1951–1982) gav ut hybridromanen Dictee. I dette ofte oversette verket tek ho språket frå kvarandre og set det saman igjen, som eit lappeteppe av kvinners liding.

Den svenske filosofen Martin Hägglund insisterer på håpet i mørke tider.

Jan Kjærstad står hele tiden på terskelen til noe – forventningsfull, trippende, lik en guttunge. Men gir romanene hans kunstneriske svar på idérikdommen essayistikken hans fyrer seg opp med?

Hans forfatterskap kan på mange måter virke fjernt, men det finnes minst to grunner til at den utrettelige milslukeren og litteraturarbeideren Tor Obrestad burde være aktuell i dag.

Skal kritikken bli mer mangfoldig og interessant for flere, må vi greie å utvide kvalitetsbegrepet. Hva kan vi lære av John Bergers Ways of Seeing?

For dem som overlever, kan begjæret by på selve livet. Om å komme på innsiden av poesien og dramatikken til Cecilie Løveid.

Den årelange jakten på designeren som ga Gyldendals billigbokserie (og meg selv) form.

Fra 11. september til 22. juli, fra krigens redsler til konsentrasjonsleirens lykke. Om sannhet og løgn, om vitner og forfattere, og om hvem som eier fortellingen om andre verdenskrig.

Noen tanker, ikke strukturerte, etter å ha lest en bok om religiøse dissidenter og opplevd historiens nærvær.

Det er spesielt relevant å spørre om dette nå som jeg har bestemt meg for å skifte fra å skrive romaner til essays: Hva vet jeg?

Den amerikanske forfatteren Percival Everett, som er best kjent for bøkene der rasisme og rase vies mest plass, vil helst skrive om nærmest hva som helst annet.

Når det stunder til sommer, og det gjør det jo, kan man med fordel lese Jon Michelet og la seg smitte av hans livsappetitt. Men hva var det egentlig han ville med bøkene sine?

I et av verdens rareste land sitter en av verdens rareste menn, forfatteren og nobelpriskandidaten Gerald Murnane, i et skur og leker hesteveddeløp.

Vet vi egentlig hva vi vil med lyd og litteratur? spør Synne Øverland Knudsen.

Du kan reise fra klassen din, men følelsene og seksualiteten slipper du ikke unna. Om Lars Ove Seljestads roman Blind (2005) og den norske arbeiderklassekulturen i dag.

Beinhard og uforsonlig, lys levende og utadvendt: Kjell Askildsen – et tvetydig forbilde.

På slutten av 50-talet fann dei ingen betre merkelapp for dramatikaren Shelagh Delaney enn angry young man. Sjølv ønskte ho bare å skrive om dei menneska som ingen andre skreiv om.

Middelklassen er blind for de økonomiske barrierene rundt den litterære institusjon. Bare spør Torborg Nedreaas.

Ansatser til en kongebiografipoetikk.

Hvem skriver, og hvem skriver ikke? Det handler også om klasse, skriver poet Lars Haga Raavand.

En analyse av lakseoppdretteren som karakter i nyere norsk skjønnlitteratur.

Vinter-OL i Beijing 2022 oppsummert.

Om Verdens vakreste gutt og det lange etterlivet til Døden i Venezia av Thomas Mann.

En oktoberdag i 1983 mottok Karin Haugane en telefon som skulle forandre retningen på hennes liv: Faren hadde skutt moren og deretter seg selv. Hvordan setter en slik hendelse spor i diktningen?

Vi trenger dem for å leve, men de betyr ingenting.

«Det finnes ikke noen større ulykke enn å miste sitt individuelle språk», skriver Olga Tokarczuk. «Den eneste terapien er litteratur – å være nær språket til dem som skaper, er en vaksine mot et instrumentelt verdensbilde.»

Myter, virkelighet og mareritt i fire romaner fra den franske og flamske landsbygda.

Dette har vi lært – om frihet, dating, Nicolai Tangen og QAnon, for å nevne noe – av å lese William Shakespeare gjennom to år med pandemi.

Er dagboken den nye romanen? Jeg spør, etter å ha lest årets bøker fra Liv Køltzow, Suzanne Brøgger og Per Petterson. Til helvete med virkelighetslitteraturens juks og fanteri. Mye bedre å få forfatterlivene i ren og uforvansket form.

Science fiction og dens bakgrunn. (Fra Vinduet 2/1967.)

Et riss av skøytesportens særskilt moderne system, slik som Dag Solstad – og stadig færre med ham – ser det.

Seier denne fabelen noko viktig om vår tid som moderne vaksen dikting stotrar og stammar for å få sagt, og likevel berre ein sjeldan gang rører ved?

Om brytninger i kristendommen med moderne ateisme. (En posthumt publisert tekst.)

Møt Joshua Cohen: kranglefant, hvileløs innholdsprodusent og litterær arveprins i to amerikanske kongerekker.

Vi er mange som lurer på om man ikke skulle lagt ned filmindustrien i Norge. Ikke på grunn av filmene, skjønner du. Men for å slippe den jævla filmdebatten.

Forfatteren Tor Eystein Øverås har gjort reiselitteratur til kulturkritikk og kulturkritikk til reiselitteratur. Slik har han skapt seg et egenartet essayistisk rom i den norske bokoffentligheten.

Joachim Trier og Eskil Vogt er to kunstnere som er glad i byen sin, og mennesker som er glad i byen sin, skal man være glad for. Men kjærlighet kan også gjøre blind.

Håpet var raudgrønt då sonderings-kameratane samla seg ved Hurdalssjøen sine breidder. Men dramaet munna ut i eit beckettsk meiningstap.

Om bruk av flertall i antirasistisk litteratur, fra The Interesting Narrative of the Life of Olaudah Equiano (1789) til Norge i dag.

Den katalanske fotballklubben, drømmefabrikken og tankesmien FC Barcelona er i ferd med å gå tom for både penger og ideer. Men det blir i alle fall litteratur av det.

Et strengt nødvendig reiseessay.

Hva vil det si å være en del av historien? Hvordan lever den gjennom oss? Hvilke spor legger den igjen? Mattis Øybø går til kroppen for å finne svar.

Hva om litteraturen kunne gjort mer for flere av oss?

Litt om tidsskriftet som hukommelsesmaskin – og om Jan Kjærstads bidrag til utvidelsen av fantasirommet i norsk litteratur som redaktør av Vinduet (1985–89).

Før kiosken forsvinner helt, fortjener den oppreisning. Under følger notater fra et skribentliv hvor kiosken har vært like viktig som bokhandelen.

Amazon kan ødelegge den norske bokbransjen. Gjør det noe, da?

Haier, friksjon og den store løgnen om trådløst nett.

Om (lesninger av) Nils-Aslak Valkeapääs forfatterskap.

Et postkolonialt skråblikk.

Om lek, langformatfortelling og å finne tilbake til fantasynerden i seg.

Om uappetittelige bøker, narrer som peker nese, og litteratur i det godes tjeneste.

Eve Babitz (1943-2021) skreiv med alle sansane fletta i kvarandre.

Om mimetisk begjær og René Girards syndebukk-teori.

Den litterære offentligheten bør romme flere, ikke færre stemmer.

Andre bind av Jon Fosses sene hovedverk viser til fulle at han heretter må leses som en kristen forfatter.

Om litteraturkritikkens møte med sterke historier fra virkeligheten.

En virkelig realisme må ha et sosialt perspektiv. Ennå har vi ikke nok virkelighet i litteraturen.

Om mottakelsen av Florian Speiloddens romandebut og norsk litteraturkritikk i 2020 i sin alminnelighet.

Statsleiarane responderte til den globale krisa med lokale løysingar. Var kunsten betre?

Å lese Walter Benjamins Paris-brev 1937–1940 i koronatid.

Om Kerstin Ekman og naturen.

Økolitteratur er fremdeles en litteraturkritisk blindsone. Carl Frode Tillers Begynnelser foregriper kritikken av «for mye» engasjement.

Om klassisk rock og selvmord blant franske melkebønder i Michel Houellebecqs roman Serotonin.

Alle disse klikkene som kom og gikk, ikke visste vi at det var livet.

Den marxistiske reggae-poeten Linton Kwesi Johnson har ikke bare bidratt til å avdekke Englands sanne tyranniske ansikt, men også den sublime slagkraften i jamaicansk musikk.

Bruddstykker fra Chicago.

I James Baldwins Giovannis rom vert havet eit bilete på nedbrytinga av strenge grenser for identitet.

Homofiliens språk i norsk litteratur.

Populærkulturen har skjenkt oss mange knappe og uskuldsreine framstillingar av lesbiske par. Fan fiction-forfattarane gjev oss klinescenene me elles berre kunne ha drøymt om.

En reise på jakt etter nye og gamle spøkelser i Arnon Grunbergs forfatterskap.

Den unge Tor Ulven, Vinduet og Gyldendal på 1970-tallet.

Olga Tukarczuks kollasjroman Løperne sprikar i alle retningar, men gir nettopp ved det uttrykk for ei dominerande livskjensle i det seinkapitalistiske forbrukarsamfunnet.

Om å gi mening til livet, gjennom døden.

Om norsk feminismedebatt anno 2018.

Med tidsskriftet Forloren Skildpadde skrev Camilla Collett og Emilie Diriks seg ut av datidens trange kvinnerolle og inn i et eget rom.

Joan Didions politisk-litterære essays fra Clinton- og Reagan-tiden er tragisk aktuelle.

I litteraturen gis aids-epidemien en begynnelse og en slutt den ikke har.

Kjartan Fløgstad sitt litterære manifest frå 1967 opnar opp forfattarens danningsveg frå innsida: frå seinmodernistisk høgstil, til spelmannsmusikk og sandharpesongar.

Jon Michelet og Dag Solstads bøker om VM i fotball forandra livet mitt. No, tjue år etter at den siste av bøkene kom ut, er det på tide å sjå nærare på kva det er som gjer dei så gode. Diverre må dette gjerast i skuggen av ei stor sorg.

I 1959 entret en tynn, sint og lynskarp ung jøde fra Newark, New Jersey, den amerikanske litteraturscenen med et knyttneveslag av en novellesamling.

Lena Anderssons Egenmäktigt förfarande ble i sin tid flittig brukt i debatten om Kulturmannen. Hvordan oppleves romanen lest i kjølvannet av Metoo?

Ny, norsk litteratur om psykiske lidelser og selvmord.

En apologi for Inger. Eller: Hvordan skrive et essay om Markens grøde etter å ha lest Det annet kjønn.

Spørsmålet er enkelt i all sin generalitet: Hvordan lese Heidegger i dag?

Om å lese Matilda av Roald Dahl om igjen.

Om hva som skjer når ingenting skjer i Min Kamp.

Kva er det som motiverer oss til å fortelje? Og kvifor reagerer vi så sterkt når vi er usamde om kva som sant – slik vi har sett det demonstrert i debatt om «virkelighetslitteraturen»?

Saabye Christensen, Flamme Forlag og ranet av tilhørigheten.

Om oversettere.

Om Dustene og Roald Dahls forfatterskap for barn, skrevet av Gro Dahle som ikke er det minste i slekt med Roald Dahl selv om etternavnet ligner litt og mange barn derfor tror at det er et slektskap, og selv om han som barn var på sommerferier på Ormelet, av alle steder, som også er på Tjøme der hvor jeg bor. Merkelig, ikke sant!

Om Harriet Bosse.

Om forvandlingsmotivet i Roald Dahls forfatterskap.

Roald Dahl som kontroversiell barnebokforfatter.

Kunsten å vere redaktøren til Roald Dahl.

Om Serhij Zjadans roman Vorosjylovhrad, hans bearbeidelse av den historiske forståelsen av Øst-Ukraina og betydningen av det personlige initiativet for landets videre skjebne. (Fra Vinduet 1/2016.)

Jevgenij Zamjatins dystopiske fremtidsroman Vi og intelligentsiaens oppgave i Russland i 1922. (Fra Vinduet 1/2016.)

Paul Morley skriver pop.

Om Karl Ove Knausgårds «Hitler-essay» i Min kamp 6.

Om Le Royaume og Emmanuel Carrères virkelighetslitterære prosjekt.

Om Siri Hustvedts essays.

Jeg er klar over at jeg med dette beveger meg betenkelig langt i retning av rollen som kulturkonservativ grinebiter, skriver Frode Helmich Pedersen.

«Kanskje essayet er en konservativ sjanger som er så bundet til sitt opphav at den snarere begrenser og binder enn frigjør?»

Hva snakkes det om når man snakker om den nye terrorismen? Litt for mye om privat psykologi, kunst og religion, litt for lite om selve krigen? Hvilken krig, sa du?

Om Timothy Mortons mørke økologi.

Noen forsteder i fransk litteratur.

Tennessee Williams og understrømmene.

Om Georg Johannesen.

«Slaget ved Tsushima forferder Khlebnikov i den grad at han lover å vie sitt liv til å avdekke tidens lover, slik at liknende katastrofer kan forutses – som jordskjelv og haglvær – og dermed unnvikes i fremtiden. Dette løftet risser han inn i stammen på ei bjørk.»

Om Rebecca Meads meditasjon over George Eliots meisterverk.

Donna Tartts urolige klasseturister er hjemløse flyktninger like mye som sosiale klatrere.

Om Knausgårds litterære jeg.

Mencken, Sara, Wolgamot – historien om et dikt.

Skjerp oss med uro, utålmodighet og krav!

«Sist vinter, jeg tror det var i februar, forsøkte jeg å gå på ski», skriver Ole Robert Sunde.

Om Mick Farren og Ian MacDonald.

Fascinasjoner for Vemund Solheim Ådland.

Geoff i Edinburgh.

Livet i gamle dager: The Remix.
Om The Flamethrowers av Rachel Kushner.

Rio de Janeiro på slutten av 1800-tallet er bemerkelsesverdig likt dagens Oslo.

Om I singularitetens skygge av Thure Erik Lund og gjenutgivelsens historie.

Om Sam Lipsytes The Fun Parts, amerikansk novellekunst og litterært overskudd.

Tronsmo bokhandel i Oslo har klart seg gjennom førti års nervøsitet, og fremstår nå som et site specific, men fortsatt vibrerende monument over bokkulturen. Vinduet går inn for fredning.

Edvard Munch så spøkelset i maskinen.

Sigmund Hoftuns ufortjent glemte boktidsskrift GAM representerte en forfriskende blanding av høyt og lavt, journalistikk og litteratur, humor og alvor, viktig og uviktig. Dessverre gikk det inn etter bare syv utgaver.

Tre amerikanske essayister og en zoologisk metafor.

«Det er natt i Blodmeridianen, selv midt på dagen er det natt», skriver Ole Robert Sunde.

Tretten personlige hjertesukk.

Om den litterære tolvkjemperen Johan Fredrik Grøgaard.

J.G. Ballard døde i år. Han var en av den fantastiske litteraturens aller største skikkelser og en av britisk litteraturs fremste figurer, uansett sjanger.

Vår tids fremste litteraturkritiker om sin tids beste rockalbum: Quadrophenia av The Who.

Fra Richard Yates til David Foster Wallace i ganske mange trekk.

«Uten å fortrekke en mine uskadeliggjør han sine fiender; bare hans fysiognomiske apparisjon er verdt et studium», skriver Ole Robert Sunde.

Kulturkritikk og andre fornektingsstrategiar i Jules Vernes En verdensomseiling under havet. (Fra Vinduet 2/2008.)

Noen romaner fra gråsonen mellom det faktiske og det fiktive.

Eller: Hva er galt med norsk samtidspoesi?

Novelleåret 2006.

– og hugs på det som Lenin og Marx og Mao sa: Det er itjnå' som kjem tå seg sjøl.
Om maoistisk skriftkultur i Norge.

Om fotografen John Erik Riley.

Noen linjer i Per Ivar Martinsens lyriske forfatterskap.

Om feilkontekstualiserte bokomtalar av Orhan Pamuks siste roman.

Et essay om Oceanen av Göran Sonnevi.

To påstander om den offentlige litteraturutøverens rolle generelt og Olaug Nilssens forfatter- og kritikervirksomhet spesielt.

Om Pippi, Nora og Kristin.

(Tre notater om Terje Holtet Larsens to seneste bøker)

Om Vigdis Hjorths forfatterskap.

Hvorfor litteraturen ikke er klar for et nytt århundre.

Kjartan Fløgstad som politisk arkitekt.

Om Anne Oterholms tilfeldigvis begjær og Etter kaffen.

Emnet for denne teksten er korleis det står til med naivismen idag.

By og natur lar seg ikke skille. Men de kan heller ikke forenes! skriver Kjetil Jakobsen.

En utmattet reisende som aldri stanser.

Virkelighetsbegrepet i Dag Solstads Irr! Grønt!.

Av Stig Sæterbakken.

Det er i det farefulle rommet mellom ærlighet og løgn vurderingen av litteratur vanligvis, eller alltid, oppstår, skriver Kjetil Røed.

Debutantmytene er mange og begrensende. Fjorårets ferskinger overskriver de fleste av dem.

Om mitt eget forfatterskap.

Fragment fra vandalisme og sentimentalitet.

Bokkommentar om Claude Louis-Combets novelle «Madeleine au sang», fra den franske novellesamlingen Transfigurations, Editions José Corti, 2002.

Vi må akseptere at det kriminelle har kommet for å bli, skriver Thure Erik Lund.

Om Uvitenheten av Milan Kundera.

Om deltakelse i reality-TV.

Om resepsjonen av Historien om Pi av Yann Martel. Og litt om rammene for dagens litteraturkritikk.

Ønsket om å forstå og bli forstått i Dag Solstads Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land.

Om Georg Trakl.

Drapet på Aldo Moro – 25 år etter.

En bok som gir leseren «et kraftig elektrisk støt».

Fra tidsfordriv for eksentriske briter, til en litterær storindustri.

Kvalitetsbegrepet hos Dag Solstad og Hanne Ørstavik.

Et essay om Nora Helmer.

Foredrag holdt under festspilldikterseminaret, Bergen, 1. juli 2002.

Hva fikk deg til å skrive denne boken? Det er spørsmålet jeg oftest må svare på som forfatter.

Om anti-amerikanismen som styrende fobi og venstrefløjens benægtelse af folkemordet på de europæiske muslimer. Peter Handke som eksempel.

Charles Bukowski og de små tragediers poetikk.

Bokkommentar om Françoise Assos prosasamling Rien n'est perdu, Editions Champ Vallon, 2000.

Paul Muldoons Brownlee, Quoof og Sunlight Soap.

Bokkommentar om Alain Robbe-Grillets roman La Reprise, Les Editions de Minuit, 2001.

Om Lars Noréns skuespill.

Tanker i margen av Gunnar Wærness' Takk.

Litt Jane Austen, litt Agatha Christie.

Bokkommentar om Gustave Flauberts Tre fortellinger og Klichéordbogen.

Hertervig i lys av Barthes.

Om kvalitetstegneserier fra det amerikanske forlaget Fantagraphics Books.

Tanker rundt Elias Canettis Stemmene fra Marrakesh.

Et essay om Hedda Gabler.

Memorandum.

Om gjendiktningsserien Stemmens kontinent.

Om Song for to stemmer og ein lukka munn av Fanny Holmin.

Æres den som æres bør – og omvendt.

Livshistorie som fortælling. Om Jan Kjærstads Jonas Wergeland-trilogi.

Om Michael Palmers poesi og slakt av den hemningsløse sorten.

Om Lesesperre av David Markson.

Om Høstnætter av Christian Skov.

Fragmenter af det postmoderne helvede. Album med anekdoter, beretninger, mytologi, genopstandelse, almindeligt og uhyrligt afsind … samt udbuddet på markedspladsen for følelser og moral. Samlet og redigeret af Jens-Martin Eriksen.

Vinduet 1/2001 var den norske tidsskriftsoffentlighetens svar på Aschehougs hagefest: Alle var invitert. Alle ble baksnakket. Alle hadde det gøy. Og før eller senere kom alle inn på hvor tabloid Dagbladet er blitt.

«Når tidene blir skikkeleg ille, forskansar du deg; du tek opp gamalt innhald til gransking i nye samanhengar; du prøver å ta vare på ting; du er tilsynelatande avleggs», skriv Jonathan Franzen.

Jeg kunne godt tenkt meg å få avgjort dette, i hvert fall overfor meg selv, nå, en gang for alle, hva som er den beste romanen i verden, uten å måtte finne de objektive kriteriene på hva som er verdens beste roman, skriver Per Bjørnar Grande.

Noko om trendar i den nye norske lyrikken.

Konstantinopelnotater.

Björks store stemmeregister, koblet med utviklingen av stemmen som rent instrument og tekster som må sies å gå dypere enn det meste av dagens rock, gjør henne til en unik dikter.

Innlegg til seminaret «Å vrikke versefoten» på Sigrid Undset-dagene (Norsk Litteraturfestival), Lillehammer, 19. mai 2000.

En etisk-tematisk lesning av virkelighetsbildene i to sentrale norske 90-tallsromaner, sett i sidelyset fra J.M. Coetzee.

Anarkist og sufi, reporter og mystiker.

Om Borges, Addis Abeba, tobakkens mysterier og misjonens idé.

Henimod en digital æstetik.

Om å oppløse og å skape identitet hos to debutantlyrikere.

Om George Saunders, Ken Kalfus, Flannery O'Connor og bildet av den frastøtende ungen i amerikansk litteratur.

Eyes Wide Shut og Stanley Kubricks verk.

«Du behøver ikke engang se lenge. Slik lærer Kjartan Slettemark oss litt om frihet», skriver Jan Erik Vold.

Særlig fire forfatterskap danner det litterære rammeverket for dette essayet: Don DeLillo, David Foster Wallace, Bret Easton Ellis og Tom Wolfe. I det som følger er det sistnevnte jeg vil slå et kvalitetslitterært slag for.

Først når vi har avpoetisert verden og styrtet utopiene, kan vi akseptere den trivielle virkeligheten som vår egen, skriver Dag Solstad (f. 1941, novellesamlingen «Spiraler» 1965) i denne artikkelen. Først da vil vi se at det i virkeligheten er det trivielle liv som er fantastisk: «at noe er, er det fantastiske.»

(Om Witold Gombrowicz)

Norsk samtidsorientering 1998.

Om Arvid Torgeir Lie og hans nye dikt.

Om Jon Fosses Ein sommars dag, som teaterstykke og i bokform.

I Boken av Sand skriver Jorge Luis Borges om en mystisk bok uten noen begynnelse og slutt, med et uendelig antall sider og en tilfeldig eller uforståelig paginering, hvor for eksempel side 40514 kan stå ved siden av side 999. Når en vil bla frem til begynnelsen eller slutten, kommer det stadig nye sider frem mellom fingrene og permen.

Estetikk, politikk og negerens sjel.

Hvert år arrangerer Utenriksdepartementet et Norges-seminar i USA. I 1998 var litteratur temaet, og Boulder stedet for seminaret. Tore Renberg ble invitert til å holde et lett og informativt foredrag om den norske romanen for et relativt lite oppdatert publikum.

Om Gottfried von Baaders dagbok av Pål Norheim og Onkel Max og plommetreet av Ernst Ernst.

De virkelig store dikterne er de som ikke har kontroll på språket, og som vet det.

Det aller meste er bra, det kan eg like godt slå fast med det same, skriver Hadle Oftedal Andersen.

Om samisk språk, tanke og skrivemåte.

Kjartan Fløgstads arktiske magiar.

Kritikeren og sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen betrakter vestinderen V.S. Naipauls forfatterskap med vekt på eksilet som en vesentlig faktor. Hylland Eriksen belyser Naipauls vandring fra det ene kulturelle eksil til det annet, en "selvvalgt" rotløshet i en kaotisk verden.

Om religiøse ord og vendingar i to nye bøker.

Lest med eventyrbriller.

I dette essayet (et utdrag fra det ufullførte verket Contre Sainte-Beuve) angriper litteraturkritikeren Marcel Proust 1800-tallets store franske positivistiske kritiker, Sainte Beuve. Proust fremhever kunstverkets autonome egenverdi – en holdning som også ligger til grunn for og preger hans hovedverk, På sporet av den tapte tid.

Essay til debutantene under Undsetdagene (Norsk litteraturfestival) på Lillehammer i 1998.

En meandrisk lesning av Steinar Lødings bok Jernalderdrøm, med sideblikk på tidligere romaner.

Om kriminallitteratur og Aschehougs Exit-serie.

J.G. Ballard.

Om etikk og estetikk i nittiåra.

Maskinene har skubbet mennesket ut av rommet, hevder den franske filosofen Paul Virilio. Maskiner har utviklet en hypertid som mennesket aldri vil få direkte tilgang til. Mennesket kan bare sanse hypertid på en indirekte måte gjennom skalaer, billedskjermer og instrumentpaneler. Maskinene trenger ikke lenger menneskene, de treffer egne beslutninger. Velkommen til den virtuelle uvirkeligheten.

På jakt etter tidsånden gjennom lesninger av fem bøker av unge forfattere (alle født mellom 1967 og 1975) fra Tiden Norsk Forlag.

Litt om Bjørn Aamodts poesi.

Innlegg holdt på Gyldendals romanseminar, 20. april 1988.

En plutselig erindring av Hawaii, noen løse rykter, en barndom preget av mer og mer nervøse utklipp av bilder av en stadig fetere Elvis Presley, en kjølig lesning i Leonard Cohens Stranger Music på en kafé en del år senere, og noen Dylan-sanger som stadig har vært spritfluer i øret, er rammen for de følgende usikre flaneriene rundt disse viktige eller uviktige, men amerikanske, fenomenene.

Om foreldre og barn i norsk litteratur på 1990-tallet.

Vinduet 1947–1953.

Lars Hertervig i Jon Fosses skriftemål. (Fra Vinduet 4/1996.)

Teksten som dannet utgangspunkt for Solvej Balles bok Det umuliges kunst. (Fra Vinduet 3/1994.)

«Bevisstheten om å være en del av det informasjonskaotiske samfunnet er viktig. Enhver med bakkekontakt kan se at forfatterens rolle og påvirkningsmuligheter skrumper inn», skriver Jan Kjærstad.

Nic. Stang, Vinduets første redaktør.

USA-nummeret fra 1974 er som en stor reisereportasje i den amerikanske litteraturen og redaktørenes preferanser. Olav Angell og Jan Erik Vold la ut på en lang rundtur med bussen og kom tilbake med sterke inntrykk, viktige kontakter og en haug med bøker.

«Skriften er: vitenskapen om vellysten ved språket, dets kamasutra», skriver Roland Barthes. (Fra Vinduet 4/1973.)

En studie over det spesifikt poetiske i noen norske romanverker.

«Meget har for­andret seg fra urdonaldismen til i dag. Men ho­vedtemaet er det samme», skriver Jon Gisle.

«Ferie» er et nytt sosialt fenomen, og det kunne være interessant å følge «feriens» mytologiske utvikling, skriver Roland Barthes.

Kartskisse i modernismen.

«Men ikke før var den moderne poesi oppdaget, så oppdaget den også i seg selv kravet på sin egen teori, et krav som imidlertid ble oppveid av et annet: at en ikke måtte la seg binde av noen teori.»