Mimringens potensial

For et eventyr det var å være i rett alder til å la seg oppsluke fullstendig av vintersport i perioden 1992–1998: tre OL og tre verdensmesterskap i nordiske grener på seks år. (I parentes bemerket legger jeg til norsk deltakelse i to verdensmesterskap i fotball, samt at jeg var mer enn nødvendig opptatt av Rosenborg på den tiden.) Det er neppe for sterkt sagt at mitt sentrale livsinnhold i denne perioden var å være tilskuer til sport.

De siste ukene – egentlig de siste tre tiårene – har jeg stadig vekk snakket med folk om OL på Lillehammer (12. til 27. februar 1994). Alle har en historie å fortelle, og har de ikke det, poengteres det sterkt at de ikke har det. Lillehammer-OL har gått inn i den nasjonale hukommelse, det er stadig like sjokkartet å treffe de som er for unge til å huske noe som helst derfra. Jeg forsøkte å vise noen klipp til mine to nevøer her om dagen, i anledning 30-årsjubileet, de mobiliserte cirka like stor entusiasme som den jeg gir uttrykk for når de på sin side forsøker å vise klipp av youtubere som kommenterer seg selv mens de spiller Minecraft.

Men jeg kan ikke skjønne annet enn at for eksempel søndag 20. februar 1994, med både hopp i stor bakke og 10 000-meter i hurtigløp på skøyter, var en dag som svingte fra bunnløs fortvilelse til de største høyder, fra Espen Bredesens nitriste sølvmedalje til Johan Olav Koss’ triumf. Programmet var lagt opp slik at det ble overlapp mellom siste del av hoppkonkurransen og første del av skøyteløpet, og dermed ble det en brå overgang fra den intense livslede (Bredesens andrehopp: 122 meter) til den totale meningsfylde (13.30,55).

Men det finnes selvsagt folk som ikke falt fullstendig i staver. Kjartan Fløgstad, for eksempel, emigrerte til Chile før lekene, i et selvpålagt OL-eksil, enda han «har vært sportsidiot i alle år». Og som han sa allerede i sin 1.mai-tale i Stavanger i 1992, trykket i Antipoder (Gyldendal, 1996):

OL erstattar LO som sosial drivkraft. Målet for regjeringas politikk ser ut til å vera å gjera Norge kjent i utlandet. Midlet er dei olympiske vinterlekane. Det var typisk norsk å vera god – på ski. Dei sa vi ikkje kunne, men vi kunne arrangera eit skirenn.

Mens Tor Bomann-Larsen, som nylig hadde utgitt sin «skihistorie om Norge», Den evige sne (Cappelen, 1993) – blant de beste historiebøker jeg kjenner til – ble intervjuet av Niels Chr. Geelmuyden i forbindelse med lekene og fant at:

OL viser tydeligere enn noe annet hvilket ekstremt ensrettet og uniformert samfunn Norge er blitt. De som skulle gi korrektiver, åndslivet, lar seg villig bruke som aperitiff under den forestående orgie i selvtilfreds nasjonalistisk legemsdyrkelse og sportsåndelig imperialisme.

Formodentlig mente Herman Willis seg å være en korrigerende motvekt til den uniformerte ensrettingen, da han skrev gonzoreportasjen «Feber og fascisme» i magasinet Beat (1/1994). Han var småsjuk, dro til Lillehammer en gang før jul i 1993, bodde på hotell der og drakk en del vodka & appelsinjuice. Willis så «fascisme» alle vegne, og det var han nok ikke glad for, men jeg skjønner ingenting av hva han legger i dette begrepet, annet enn at det er et skjellsord. Mens «nazisme» er grei skuring? Litt vrangvillig lest – men innenfor rimelighetens grenser – kan følgende avsnitt tyde på det:

Men se så om man ikke har klart å hale inn vår gamle nazi-dikter Knut Hamsun også [i kulturprogrammet]. Min mann! YO! Hans kanon-treffer Mysterier skal også radbrekkes under overoppsyn av Komitéen for Ekte Verdier. Herregud, Hamsun hatet ekte verdier, det er jo det som er så kult med ham. Han hatet faktisk verdier i det hele tatt, også de uekte; han elsket livet og rusen og de øyeblikkene som gjør det alt sammen verdt, og selv om han var en politisk idiot så har han ikke fortjent å bli halt inn i dette fascist-reiret av kulturelle idioter.

Disse tre karene er ikke nevnt i Magnus Helgeruds nylig utgitte 16 dager på Lillehammer (Aschehoug, 2023), som jeg har lest med nesten i overkant stor interesse. Idéhistorikeren Helgerud jakter på gode historier, og i denne jakten skriver han frem et OL som jeg kjenner meg lite igjen i. Dette er bokens styrke, at det aller meste av stoffet er kjent, men presentert på en måte som både trigger hukommelsen og åpner opp for andre perspektiver. Det er vanskelig å finne en egentlig posisjon han skriver fra. Kanskje er det denne: «… takk for at dere har giddet å høre på 90-tallsnostalgien min.»

Vektingen av stoffet gjør at man skulle tro bob var en vesentlig idrett. I et fint kapittel forteller Helgerud om Igor Boras fra Sarajevo, som måtte forsere atskillige hindre for å komme seg til Lillehammer for å være bremsemann i firerbob. Året før hadde han sneket seg ut av den beleirede byen, og via Split kommet seg til Østerrike for å delta i VM. I 1994 var ikke denne veien mulig, løsningen ble en proforma-ansettelse som frilansjournalist hos den amerikanske tv-kanalen ABC, som gjorde at han fikk fly ut på et FN-fly, uten at det hele ble for politisk.

Litt mindre interessant – for min del, for all del – er side opp og side ned om disse jamaicanske bobgutta som inspirerte en under middels morsom Disney-komedie, Kalde rumper (orig. Cool Runnings). Det amerikanske perspektivet som styrer mye av boken blir i overkant søtladent og Hollywood-aktig, for min del (igjen). Det er sant at den amerikanske skøyteløperen Dan Jansen trøblet det til for seg på 500-meter, og også holdt på å rote bort seieren på 1000-meter, men der holdt det akkurat inn, attpåtil til ny verdensrekord (1.12,43). Men den underliggende historien – med søsterens død, amerikansk kjernefamilie-ideologi og sentimental religiøsitet, og den forterskede tropen «ulykkesfugl som endelig seirer» – den kunne vært fortalt på nesten alle arenaer, og er derfor ikke særlig nødvendig i sporten.

Den delen av Helgeruds beretning som er mest gjenkjennelig, handler om herrestafetten i langrenn for menn, «Historien om gullmedaljen hele Norge ønsket seg.» Der kan jeg for min del nesten stavtak for stavtak følge etappene i hodet, og for dem som har andre ting å tenke på i hverdagen, eller som ikke fikk bivåne dette der og da, vil jeg tro at man ved hjelp av Helgeruds skrivekunst kan få en liten anelse om hva som sto på spill. Men det må da være en eufemisme at hele Norge «ønsket» seg seier? Det var ikke et «krav» engang, det var en selvfølgelig forventning, lik den om at solen alltid står opp i øst. Men det gjorde den altså ikke den dagen, og om ikke annet fikk jeg lære at visdomsord fra voksne har begrenset verdi: «Tap og vinn med samme sinn» sa min far gjerne, men det var ikke nettopp den stemningen som preget heimen tirsdag 22. februar 1994.

Helt ukjent, og derfor veldig lærerik, for meg, var den siste setningen i følgende sitat fra Helgerud:

Til de syttende olympiske vinterleker på Lillehammer er 1734 utøvere påmeldt. Av disse er 522 kvinner. Den 22 år gamle amerikanske alpinisten Picabo Street, som nå suser ned utforløypa i Kvitfjell, er en av dem.

Hun virker avgjort som en kul dame, med en rastløs og fattig oppvekst med en flerhet av brødre og to hippieforeldre i Triumph, Idaho, men dette blir altså nok en amerikansk historie – en slags variant av den amerikanske drømmen lurer i bakgrunnen. Jeg satt en kveld og forsøkte å tenke frem denne delen av boken, som også handler mye om kvinnenes plass i de olympiske leker, i en versjon der den lite besungne skøyteløperen Edel Therese Høiseth (nr. 8. og 26. på henholdsvis 500-meter og 1000-meter) var en gjennomgangsfigur. Det hadde blitt en annen historie, får en si – ingen skal vel beskylde Høiseth-familien i Siljan i Telemark for å ha noe som helst med hippiebevegelsen å gjøre – men det er altså bokens styrke at den aktiviserer tanken fullt ut.

Picabo Street har ikke fått et eget dikt i den siste diktsamlingen til Ketil Bjørnstad, Beundringen (Aschehoug, 2023). Det kunne hun for så vidt godt ha fått, det vrimler av kvinnelige alpinister der, i det som er «en diktsamling om forbilder og begeistring, og om beundringens kraft og betydning i våre liv», som det heter i forordet. Men beundringen til Bjørnstad holdt tydeligvis blikket andre steder enn på Lillehammer-OL, av de snaue sytti idrettsutøvere som blir minnet i disse diktene, er det bare fire som deltok der: Atle Skårdal, Maurilio De Zolt, Lasse Kjus og Kjetil André Aamodt.

Om den italienske langrennsveteranen De Zolt trekker Bjørnstad frem at han var glad i vin, hadde sine meningers mot og «… var med på å vinne / på Lillehammer den gangen / foran det norske stafettlandslaget / Derfor er du for meg bestandig / en ekte stjerne». Det er merkelig hvor nasjonalsinnet man kan bli av å se på sport, så det er sikkert behagelig å trekke seg tilbake og beundre på avstand fra det nasjonale halloi. Men også på dette punktet er jeg en solstadianer. Dag Solstad skriver i sin del av boken om VM i fotball fra 1998 (Oktober, 1998) at han dagen før kampen mellom Norge og Brasil – en kamp Bjørnstad og Ole Paus for øvrig forlot underveis, som skildret i deres (mot)bok Reisen til Gallia (Kagge, 1998) – overhørte en samtale mellom en norsk far og hans sønn:

Faren hadde nettopp kjøpt en brasiliansk trøye, og sønnen utbrøt fortvilet: Men vi skal da ikke heie på Brasil!? Til det svarte hans moderne far: Jo, vi skal selvfølgelig heie på Brasil også! Hadde jeg vært diktator i Norge ville jeg straks ha sørget for å få denne far arrestert for barnemishandling. Selv om overgrepet skjedde på fransk territorium ville jeg uten å nøle ha sørget for det.

I en ellers ganske forglemmelig antologi fra 1993, Olympiske grener O.L. (Tiden), er Dag Solstad på trykk med den vesentlige artikkelen «Johnny Höglin», om den svenske skøyteløperen som vant gull på 10 000-meteren i Grenoble 1968 og dermed snøt Fred Anton Maier og Norge for en høyst forventet seier. Blant mye annet gir Solstad der sin bønn til selveste Vårherre foran OL på Lillehammer:

Vi kunne godt tenke oss å gi bort alle alpine medaljer på Lillehammer i 1994, og samtlige damegull, mot å få i hvert fall gullmedaljen på 10 000-meter skøyter. Hører De? (Sier man De til Gud, forresten, samme det.)

Dette kan man tolke på forskjellige måter. Vrangt lest er det fullt mulig å hisse seg opp over den nedvurderingen som tilsynelatende kommer til uttrykk overfor kvinner og alpine grener (grener som lesere av Genanse og verdighet [Oktober, 1994] vil være kjent med at Johan Corneliussen var en ivrig tilskuer til).

Velvillig lest er utsagnet en anerkjennelse av at det finnes et betydningshierarki i sporten, som man lærer seg i sine unge år, og som man burde holde fast på. Det betyr for min del at OL på Lillehammer er normalen, alt annet er avvik fra den. Selv om jeg har brukt atskillige timer på å se på curling – som først ble OL-gren i Nagano 1998 – er det ikke egentlig en viktig sport, snarere tidtrøyte mellom slagene. Nå hører jeg at kombinert kan være på vei ut av OL-programmet, etter å ha vært med helt fra starten i Chamonix i 1924.

Man trenger å ha både et diakront og synkront forhold til sporten, det vil si at øyeblikksopplevelsen får større tyngde etter hvert som man kommer inn i de historiske sammenhengene. Og da kan man ikke bare kutte ut en sport, hvor lite kommersiell utnyttbar den enn måtte være. Hvis sammenhengen mellom øyeblikket og historien blir brutt, «fornekter man selve vitaliteten og historisiteten i dagens samtale, som blir redusert til en patetisk mimring,» som Solstad skriver i «Johnny Höglin».

Det er selvfølgelig latterlig å hente sammenhengskraft i livet på bakgrunn av noen tåpelige, høyst uvedkommende folk som renner rundt på skøyter eller ski. Men en eller annen sammenheng må man vel ha i livet? Og i et desperat håp om at menneskeheten har en fremtid, fortsetter jeg å spre skøytetider i alle sammenhenger jeg deltar i. Så får man bare akseptere at nye generasjoner finner sammenheng ved hjelp av andre forhold enn de som umiddelbart virker fornuftige. Dersom mine nevøer om tredve år sitter og mimrer om han tullingen som rundet et brett, eller hva de kaller det, på Minecraft, så er jeg sikkert like hoderystende som nå. Men under vårt øyeblikkets tyranni ser jeg med stort sett blide øyne på alle unge folk som i alle fall har mimringens potensial i seg.