Naturen på tross av

Omtrent alt Casper André Lugg skriver, er forankret i naturen. Det finnes knapt et dikt som ikke forholder seg til et landskap, en flora, en fauna: vekster og trær, fugler og dyr, vind og vær. I Luggs poesi foregår en tålmodig utforskning av relasjonen mellom menneske og natur som både langsomt og i rykk tar nye veier.

Allerede i debuten, Lite rekviem (2011), påpeker dikteren «Avstanden / mellom å si gress / og å trå // barbeint over.» Her og i mange andre passasjer retter han oppmerksomheten mot kategoriseringen og språkliggjøringen av naturen på den ene siden og på den andre siden hvordan vi erfarer og sanser den. Dette dobbelte blikket lar oss se naturen som et sted der vi hører til, men også som et sted der vi kan oppleve å være fremmede. I møte med naturen trer fugler, trær, blomster og vann fram som et eget språk, et språk jeget i diktene tar imot med sansene, og som skriften tar avtrykk fra. Også dette finner vi et eksempel på i Lite rekviem: «Mellom trestammene / stirrer språket / på deg // med dyreøyne.» Steinar Opstad skriver i etterordet til Havet er her allerede, en samleutgave med Luggs fire første bøker, at dette bildet er en «personliggjøring» av naturen, «der den menneskelige bevissthet også avslører sin upålitelighet, og ikke minst, viljen til å fremstå upålitelig».

Det er ikke feil å si at Lugg her besjeler naturen, og dyret. Likevel har jeg lest disse linjene på en annen måte, kanskje farget av lesningene mine av Luggs senere bøker. Språket er vår intellektuelle inngang til verden, vår måte å forstå og kategorisere på. Når «språket» stirrer på deg med dyreøyne, vendes blikket tilbake på mennesket, og vi blir klar over at også dette dyret har et blikk, en måte å «lese» og «forstå» sine omgivelser på. Slik tilbyr diktet en korreksjon av det antroposentriske blikket, det utfordrer vårt eget begrep om språk.

DEN RASERTE BIOTOPEN

Forståelsen av naturen som språk utvikler seg gjennom Luggs bøker. I Det store svaet leser vi for eksempel at «over åkeren er alt / leselig». En slik linje framhever et menneskelig blikk på naturen, om vi nå i det hele tatt kan kalle åkeren for natur; når et landskap er definert og utformet av mennesket, vil det følgelig også kunne leses av mennesket. Ved å lage en åker fjerner man nærmest alt det fremmede og flerstemmige, det som kanskje må være der for at vi skal kunne tenke på det som natur. Naturen som språk, eller naturens språk, om man vil, fortrenges under menneskets herredømme, i landskaper skrevet av mennesket, for nå å spinne videre på Luggs bilde. I et annet dikt i Det store svaet blir denne innsikten klarere risset opp:

i den uferdige
eller raserte
biotopen

der hogstflatene lyser
mellom smyle og geitrams

forsvinner språket
med fuglene

og etablerer
den første vanen

Igjen dukker språket opp som metafor. Her «forsvinner språket / med fuglene» fra et hogstfelt – et annet landskap som, i likhet med åkeren, er sterkt endret gjennom menneskelig inngripen. Språket knyttes til fuglene, som forlater et sted hvor de ikke lenger kan leve, i mangel av trær. Biotopen som er rasert, tømmes for livsformer. Når disse livsformene forsvinner, går også et språk i oppløsning. Hvordan? Diktet synliggjør at biotopen nettopp er en sammenheng, et relasjonelt system der delene kommuniserer med hverandre og opprettholder hverandre, og slik blir det tydeligere for leseren hvordan naturen kan kalles et språk.

Det store svaet er kanskje den av Luggs bøker som går lengst i å ytre seg politisk, det er i den klimakrisa og naturødeleggelsene kommer sterkest til syne, og vi kan gjenkjenne en økokritisk diskurs i hvordan oppmerksomheten rettes mot nettopp det ødelagte, det raserte. Likevel er det som om dette diktet unndrar seg et entydig moralsk (eller moralistisk) blikk på den menneskelige volden. At Lugg skriver «i den uferdige / eller raserte / biotopen», understreker hvordan det vi forstår som rasert, i en forstand bare er noe uferdig, og at dette er noe som pågår hele tida, også uten vår innblanding (konkurrerende arter, ødeleggende hendelser og økologisk ubalanse vil alltid være en del av naturen).

Den siste strofen tar innover seg naturen som en selvopprettholdende størrelse, den kiler inn et perspektiv som åpner blikket for naturen som en ukuelig vekstkraft (uten dermed å velsigne flatehogst). Riktignok er «den første vanen» tvetydig, for «vane» konnoterer også en monotoni, men formuleringen peker likevel på hvordan arter finner livsfeste der andre har blitt utradert, og hvordan det vegetative livet har en tendens til å gjenetablere kontinuitet, et fungerende økosystem. Den første vanen kan vise til etableringen av de første livsformene på et gitt sted, og i diktet er det to arter som nevnes, smyle og geitrams; dette er vekster som typisk etablerer seg etter flatehogst, med smyle som en første livskraftig gressart som danner store tuer i åpne – uferdige eller raserte – landskap.

Biotopen er samtidig ikke bare definert av det som vokser og lever der, den defineres også av artene som besøker stedet. Fuglene er et eksempel på dette, humlene likeså, rådyrene – ja, lista kan bli lang om man først går i gang. I Tilgi det virkeliges blomstring finnes det en enkelt linje som anlegger et slikt blikk på naturen: «det stedlige vender tilbake som fugler». Denne setningen får med sin uvante ordlyd leseren til å stanse opp. Det stedlige – det som gjør stedet til et sted? – vender tilbake – er der ikke alltid? – som fugler – lik fuglene, disse ustadige fjærkroppene, som flyr mellom steder? At Lugg skriver «som fugler», kan leses som at det som tilhører stedet, eller utgjør stedet, ikke er konstant, på samme måte som fugler; det gir mening om man tenker på hvor mye et sted endrer seg gjennom årstidene. I forlengelsen av dette kan man også forstå bildet som en konkret hendelse, der fuglenes tilbakevending gjør stedet til hva det er. En slik tolkning får bein å gå på om vi forfølger Luggs fuglebilder: «i takt med året / kommer fuglene tilbake til sjøen», skriver han til slutt i mariabiotopene. Og i avdelingen «dike» i sted for løpende hjerte leser vi: «FUGLENE FLYR FORUT FOR SOR / GEN STEDET KJENNER SEG SEL / V VIA DEM». Dette er en viktig observasjon i Luggs dikt, forankret i jegets tilbakevending til de samme stedene, kan vi tenke oss. Stedene og fuglene er knyttet sammen, det faste og det flyktige er gjensidig avhengige størrelser. Når man leser «det stedlige vender tilbake som fugler» for første gang, kan linja framstå fremmed. Og om man tenker over det, er det ikke helt sånn man til vanlig tenker på steder – når vi forestiller oss et sted, ser vi gjerne for oss det som er der. Luggs vedvarende blikk for fugler viser at biotopen ikke er et definitivt avgrenset sted, den blir til i samspill med omverdenen. På samme måte er ikke «naturen» bare ett sted, men flere, mange; disse stedene skapes også av det som beveger seg til og fra, og er avhengige av dette som periodevis er der og ikke er der. Diktene forteller noe om at et sted også rommer mindre faste forbindelser; mindre konstante, men ikke mindre avgjørende tilknytninger. Et sted er et punkt som holder ulike deler av verden sammen, og som opprettholder et mangfold av liv.

NATURENS FORANDRENDE ROM

Luggs dikt ringer inn det sårbare og ødelagte i naturen, men de gjør ikke bare det. I de senere bøkene finner vi også en anerkjennelse av at naturen faktisk fungerer til tross for at vi mennesker har grepet inn i den. «selv i en korrupt materie / finner livsformene hverandre», står det et sted i mariabiotopene. Dét er en dyrekjøpt innsikt av minst to grunner: for det første fordi den viser til en virkelighet der store mengder natur har blitt nedbygget med katastrofale følger, for det andre fordi den tilsynelatende forvansker natur- og klimaaktivismens grunntanke om at alt håp er ute (for naturen) dersom vi fortsetter som før. I klimadebatter snakker man gjerne om å «redde kloden», et slagord som bygger på idéen om mennesket som den største påvirkningskraften på jorda, og som ironisk nok setter oss i sentrum av verden. Luggs dikt tar et steg ut av denne dominerende tankegangen idet de retter blikket mot den livskraften og overlevelsesevnen som får planter og dyr til å spre seg og danne nye økosystemer, selv der vi skulle tro at mulighetene for slikt hadde gått tapt. Dette blikket for naturens på tross av er del av en tenkning som særlig tar form i mariabiotopene, som antyder at det ikke er naturen vi behøver å «redde», men heller vår relasjon til den.

Denne diktsamlingen byr på et nytt grep fra Lugg. Tekstene går lenger enn tidligere i å bryte opp sin egen innbyrdes sammenheng: Gjennom en stadig veksling mellom normalstilt og kursivert tekst oppstår det bevegelser i hvert dikt, der tekstbrokkene både er ført sammen og gnisser mot hverandre, i en flerstemt og dialogisk, men samtidig fragmentert form. Det første diktet gir en inngang til hvordan vi kan lese disse tekstene:

blant de minste til syne
hendenes hvile
ikke tiltale
men rom som avløser hverandre
løvtakt lystakt bønnen
stille skjenke
lille skjelve to eller flere fugler letter

Det er noe sømløst og likevel synlig sammensydd over denne diktformen. Den har en flyt, men ingen helhet. De enkelte delene er synlige og uferdige. Leserens inngang er de to linjene «ikke tiltale / men rom som avløser hverandre». Rom er avgrensninger, men hos Lugg ser vi hvordan det avgrensede sjelden betyr avstengning, snarere er det grensene som lar noe komme i kontakt med noe annet, slik det uttrykkes i linja «det er lytt mellom diktet og verden». De kursiverte og normalstilte linjene klinger ulikt, de lyder forskjellig, og som klanglige elementer formes de av linjene rundt. En slik oppbrutt og stadig vekslende form gir tekstene en romlighet. Men det ligger også noe mer i disse linjene, noe som viser ut av diktet. Dette ble klart for meg da jeg var ute og gikk i min nærmeste skog denne vinteren, for å ta en pause fra tekstarbeidet. Jeg gikk innover et friluftsområde, der man kan ta av fra en grusvei og vandre innover stier som snor seg rundt berg, gjennom passasjer med vekslende skogtetthet og opp til flere utkikkspunkter. Det er ikke et stort område, men stiene gir likevel muligheten til å oppleve det fra et vell av vinkler, og det var da jeg hadde gått langs et mosekledt berg og kom forbi det, ut i et åpnere lende hvor sollyset plutselig nådde meg, at jeg opplevde at et nytt rom åpenbarte seg. Da jeg gikk videre, ble jeg klar over at jeg bevegde meg fra rom til rom, det var en konstant forandring i omgivelsene mine som ga stadig nye kroppslige opplevelser. Dette var ingen ny erfaring, heller en intensivert erfaring av skogen, av hvordan det er å gå i den. Igjen fikk jeg oppleve helt konkret hvordan diktene til Lugg springer ut av en kontakt med naturen: å være i den, stå i relasjon til den, ta avtrykk fra den. Og hvordan lesningen av diktene, min involvering med dem, ga meg en spisset tilstedeværelse i møte med naturen. Jeg leser altså linjene som en konkret observasjon like mye som en leserinngang: «ikke tiltale / men rom som avløser hverandre» beskriver naturen – og særlig skogen – ikke som et sted som sier noe til deg, men som flertallige, foranderlige og forandrende rom du kan være i. Og det er nettopp skogen vi møter i mariabiotopene. Diktene plasserer seg i dens mange små rom: «blant skogens minste», «mellom granene», «skogvarme vind», «skogbunnen», «under overhengsvekstene».

VEGETATIV BØNN

Naturen er et springbrett for erkjennelse og tenkning i mariabiotopene. Boka har dessuten en åpenbar forankring i tankegodset til den franske filosofen og mystikeren Simone Weil da diktene inneholder både begreper og parafraser fra, samt allusjoner til, hennes verk. Samlingen åpner med et sitat fra Weils Gravity and Grace: «There is only one fault: incapacity to feed upon light.» På norsk: «Det finnes bare én feil: å mangle evnen til å leve av lys.» Ordene refererer til fotosyntesen, plantenes omdanning av sollys til sukker, mekanismen som gjør alle livsprosessene i en plante mulige. Plantenes livsform er mer fullkommen enn vår, i måten de står i relasjon til sine omgivelser på, hevder Weil. I motsetning til planter får ikke vi det vi trenger for å leve, vi må skaffe føden selv og stille våre behov på egen hånd. Weils setning bygger på en metafor, der lyset er et bilde på Gud, og der vår manglende evne til å leve av lys innebærer at vi er avskåret fra Gud; i en ideell verden hadde vi kunnet leve av Guds lys, av det gode. Men det er ikke sånn at vi naturlig vender oss mot dette lyset, snarere tvert imot. Vi lever heller i (åndelig) nød, et mørke; sitatet peker mot menneskets avsondrethet og ensomhet, i det at vi er overlatt til oss selv i åndelig så vel som fysisk forstand.

I Tyngden og nåden skriver Weil om det hun kaller tyngdekraften eller bare tyngden, ord som får betegne vår hang til å trekkes med av begjær, våre impulser og tendenser til å spre det onde framfor det gode. Begjæret er bare uttrykk for en tomhet idet vi stadig jager etter å bli fylt opp av noe annet. Weil snakker om jeget som det fremste hinderet for å komme i kontakt med Gud fordi jeget alltid har seg selv som mål. For å komme i kontakt med Gud må vi avskape oss selv, innse at vi er tomme og ingenting, og et av Weils nøkkelbegreper i forlengelsen av dette er oppmerksomhet: «Det eneste som kreves av meg, er oppmerksomheten, denne oppmerksomheten som er så fullstendig at ‘jeg’ forsvinner.» I mariabiotopene setter Lugg Weils tanker og begreper (samt avleggere fra disse) ut i diktene og blander dem med en oppmerksomhet overfor skogen og språket:

biotop er intuisjon den sårede
hjelperens stemme
i skogen står
mitt minste kår
himmelen stryker tankene
som en lys og lodden buk
jeg har byttet ut min nesten like
min menneskelike
for en vegetativ bønn

«Det som er nederst, likner på det som er høyt oppe», skriver Weil; det er et bilde på ydmykhet. I dette diktet leser vi «i skogen står / mitt minste kår», et utsagn som betoner hvordan jeget (mennesket) deler livsgrunnlag med det nederste, om man vil. «jeg har byttet ut min nesten like / min menneskelike / for en vegetativ bønn» stadfester en bevegelse bort fra identifikasjonen med mennesket og en vending mot det man kan tolke som en passiv og mottakelig tilstand. «Den absolutte, ublandete oppmerksomhet er bønn», sier Weil. Den vegetative bønnen gir meg et bilde av et menneske som i sin væren likner en plante, et menneske som forsøker å la lyset slippe inn og nære det. Kanskje ligger det en nøkkel til å forstå tittelen mariabiotopene her, i bildet av mennesket som åpner seg for plantenes livsform.

På lavmælt vis øver diktene til Lugg motstand mot å la jeget bli for dominerende. Dette gjør de ved å oppsøke naturen og dvele ved den som noe annet: en annen form for liv, en annen form for væren. Denne intensiverte oppmerksomheten rettet mot andre livsformer blir først tydelig i Tilgi det virkeliges blomstring. På et helt enkelt plan kan vi se det i hvordan jeget hele tida søker seg mot omgivelsene: «en morgen ser jeg seljeløvets farger gå i ett med fuglebrystet». Diktene ringer inn jegets naturvendte praksis, og på en mer naken måte enn i mariabiotopene: «enslige selje så nær vannet / jeg hegner om smerten i å være / ved sentrum av noe utenfor meg selv / floen gjødsler hjertet». Her er det ikke snakk om en harmonisk meditativ øvelse da diktet også ymter om konflikten som følger med det å være menneske; selvet er så sterkt og definerende i vår omgang med verden at det å rette seg fullstendig mot noe annet oppleves som en nærmest umulig, ja smertefull, oppgave. I dette diktet aner vi prosjektet som former seg i Luggs diktning, i viljen til å sette menneskets relasjon til naturen – opphavet, livsgrunnlaget, skaperverket – i bevegelse.

AVMAKTEN SOM OPPRINNELSE

Naturen er et sted der mennesket kan komme i kontakt med en fremmedhet (både i seg selv og i naturen), og som av den grunn inviterer til ydmykhet. Selv i møte med et landskap som nærmest er jevnet med jorda av mennesker, er det ydmykhet og oppmerksomhet Luggs dikt kaller på. Men i mariabiotopene finnes også en gjentatt benevning av sorg, og Lugg plasserer klimaendringene inn i tekstene på en mer direkte måte: «jeg leste om havets forsuring», står det et sted, og diktene nevner en brutaliserende vekst, vann som nærmer seg, og en korrupt materie. Naturen er ikke bare til stede her, den er også utsatt og til dels truende, slik vi kunne lese i Det store svaet.

Et av diktene siterer dessuten en av Danmarks tydeligste (klima-)aktivistiske poeter, Andreas Vermehren Holm, i linja «at gøre afmagten til sin oprindelse». Sitatet er hentet fra teksten «Brev til en ven», formet som nettopp et brev, fra en pilegrimsreisende. I motsetning til Luggs dikt er Holms tekst fylt til randen av eksistensielle kvaler og opprivende følelser knyttet til ens egen væren i verden og til verden selv, «fortidens og fremtidens konkurrerende kræfter». Holms utsyn er utvilsomt religiøst, men det har også politiske og ideologiske implikasjoner. Lugg inkorporerer her en respons på verden som er mer personlig og politisk («[t]anken om at man ved at ændre sig selv, også ændrer den anden»), han setter diktet i berøring med Holms moralske og samfunnsvendte holdning. Å gjøre avmakten til sin opprinnelse, er imidlertid en tanke som svarer til Weils teologiske filosofi. Det er først når vi erfarer vår egen nød, vår grunnleggende og altomfattende hjelpeløshet, at vi kan erfare Gud, skriver Weil. Denne utilstrekkeligheten danner grunnlaget for at vi kan inngå i relasjoner til omgivelsene våre, som for Weil også er forutsetningen for frelse. Ved å gjøre avmakten til sin opprinnelse gjør man utilstrekkeligheten, og følgelig ens mulighet til å forbinde seg, til utgangspunktet for sin framferd i verden.

Diktene til Lugg graviterer mot og arbeider hele tida med å innta denne ydmyke posisjonen som Weil skriver så innstendig om. Naturen blir hverken romantisert eller opphøyd, den er en myldrende framtredelse som lar mennesket komme i kontakt med sine egne motsetninger. Møtene med de små vekstene, naturens regenererende kraft eller et dyrs ordløse språk åpner opp for å se vår egen utilstrekkelighet og sårbarhet, men også hvordan selve livsformen vår undertrykker muligheten til å inngå i en relasjon med det som er vårt eksistensgrunnlag. Gjennom denne utadrettete oppmerksomhetspraksisen blir posisjonen vi inntar overfor det andre,tydeligere for oss – og dermed mulig å rokke ved: «det finnes ingen fremmed biotop / … / selv å være den usette grensen». Naturens mange rom, som diktene inviterer leseren inn i, blir steder der vi kan få nye erfaringer av oss selv i relasjon til annet liv, vår fremmedhet, men også vår tilhørighet i verden.

Essayet er en forkortet og redigert versjon av etterordet til samleutgivelsen Det er lytt mellom diktet og verden (Bonnier, 2025).