Forfatteren Tor Eystein Øverås har gjort reiselitteratur til kulturkritikk og kulturkritikk til reiselitteratur. Slik har han skapt seg et egenartet essayistisk rom i den norske bokoffentligheten.
En desemberettermiddag i fjor ankom jeg Bodø for aller første gang. Etter å ha gått av Nordlandsbanen på byens elegante, fredede jernbanestasjon fra det tidlige 1960-tallet, spaserte jeg ned Sjøgata i vintermørket, til høyhuset som en gang gikk under navnet SAS-hotellet. I dagene som fulgte, vandret jeg mange ganger i både Sjøgata og den parallelle Storgata, med sitt overbygde, kjøpesenterlignende midtparti. Jeg studerte det hvite Stormen-prosjektet, byens mye omtalte nye konserthus og bibliotek, men fattet vel så sterk interesse for den nøkterne gjenreisingsarkitekturen som fortsatt kan studeres i boliggatene som er kjent under navnet Svenskebyen, og for arkitektene Blakstad og Munthe-Kaas' monumentale domkirke- og rådhusanlegg fra de tidlige etterkrigsårene, som på samme tid er utpreget moderne og peker langt bakover, mot italienske middelalderbyer. Jeg beundret den britiske skulptøren Tony Craggs rekke av gjennomhullede granittsteiner på moloen ut mot havet, besøkte bymuseet og lærte mer om den voldsomme bombingen Bodø ble utsatt for under annen verdenskrig, og spaserte gjennom Rensåsparken, byens største, for å se Bodøs gamle svømmehall, tegnet av senmodernistene Torbjørn Rodahl og Paul Cappelen. Nå er den stengt og i en sørgelig forfatning, men likevel fikk betonggiganten i Nord-Norge nylig plass i kunstbokforlaget Phaidons internasjonale Atlas of Brutalist Architecture.
Disse bygatene og bygningsmiljøene – og den forblåste, dramatiske naturen som omgir dem – er forfatteren og kritikeren Tor Eystein Øverås' landskap. Hvordan det har vært med på å forme ham og bøkene han har skrevet, fremstår som et av de mest sentrale spørsmålene i det essayistiske forfatterskapet hans. Det samme gjør spørsmålet om hvordan både dette og andre landskape er blitt fremstilt av kunstnerkollegene hans, og i hvilken grad -- spørsmålet om hvilke landskap som er blitt sett og har fått plass i kulturhistorien. Landskap, og livene som leves i dem, er nemlig ikke bare noe som ligger der, lett tilgjengelig for alles blikk. Det er også et fenomen som må løftes frem og synliggjøres av noen.
Øverås er oppvokst i Bodø, og det er i denne nordlandsbyen han en maidag i 2002 påbegynner sin uvanlig ambisiøse reisebok Til – for så å avslutte ferden og boken samme sted åtte måneder senere og gi den ut i 2005. Begrepet landskap er så viktig i Øverås' forfatterskap fordi han både i Til, som bærer undertittelen En litterær reise, og i sine andre tekster om litteratur og geografi – om det han kaller litteraturgeografi, rett og slett – utviser en særlig sterk interesse for forholdet mellom litteraturen og stedet, kunstnerskapet og omgivelsene det er blitt til i. Han reiser sakte gjennom landskapene, med båt, tog og buss, som regel alene, og underveis reflekterer han over alt fra det bitte lille til det riktig store. Fortelleren slår fast at han vil spore litteraturen i landskapet.
«Gjør jeg ikke Bodø til det punkt, det nav, hvor alt begynner og slutter, og som, selv om jeg ikke vil det, blir det landskap jeg sammenligner alle andre landskap jeg ser med?» spør han retorisk i Til og fortsetter: «Ja er ikke hypotesen min for denne reisen at landskapet jeg vokste opp i er mye større enn jeg først trodde, og at jeg reiser ikke for å lete opp noe som er annerledes og fremmed, men for å finne landskap som ligner på min barndoms landskap, ja på sett og vis forsøke å vide ut min verden, kolonialisere omverdenen, legge under meg den nordeuropeiske østersjøverden, fordi den er et naturlig hele, som noen har delt?» Dette er spørsmål som han jevnlig skal komme til å vende tilbake til ikke bare i Til, men i hele essayforfatterskapet sitt, som denne teksten handler om.
Grand Tour i nord
Da Øverås forlot hjembyen og satte kursen først nordover, deretter østover den gangen for 17 år siden, til tonene fra Bodø Janitsjar, var det med andre ord i den hensikt å utfordre de nasjonale grensene som vanligvis setter rammene for hvordan vi tenker om litteratur, og betrakte de store landområdene rundt Østersjøen som et kulturelt og litterært fellesskap. Heller enn å se på elver og sjøer som noe som skiller, ville han betrakte dem som noe som knytter sammen. Heller enn å følge lengdegraden ville han følge breddegraden.
«Jeg vil gjøre en grand tour, men ikke ved å reise til Italia eller Hellas, men ved å reise til våre naboland, landene rundt Østersjøen», skriver Øverås i innledningen og antyder dermed det alternative blikket på hvilke land som «teller» kulturelt, som preger boken hans i sin helhet. Reiseplanen førte ham gjennom ni land i tillegg til hans eget.
Underveis oppsøkte han altså stedene berømte kunstverk er blitt til på. Ved siden av å være en bok om å reise, og ikke minst en kritisk, skjerpet undersøkelse av reiseboksjangeren, er nemlig Til en form for kulturkritikk og kunnskapsformidling som demonstrerer forfatterens tverrestetiske interesse i dens fulle bredde. Sin livslange fascinasjon for litteratur kombinerer han med sin minst like sterke interesse for film og sin sans også for billedkunst. Øverås' reisebok lærer leseren om forfatterskapene til Cora Sandel, Per Olov Enquist og Thomas Mann, men også om filmene til Bo Widerberg og Andrej Tarkovskij og de visuelle verdenene til Caspar David Friedrich og ekteparet Carl og Karin Larsson – for å nevne noen av en enorm mengde eksempler. Til føles likevel aldri didaktisk: Øverås' omfattende kunnskaper og hans glede ved å dele dem overskygger aldri at boken hans handler minst like mye om det fremmede, alt det nye som møter ham på reisen, alt det han ikke kan særlig mye om på forhånd.
Til er i det hele tatt en ualminnelig rik bok: Øverås fyller i klassisk essayistisk ånd den fleksible reisebokformen med alt fra minner om sin tid som journalistvikar i Nordlandsposten og debattene om Steven Holls kommende Hamsun-senter, som han rapporterte om den gang, til refleksjoner over sin farmors forventninger om respons på maten hun laget. Han beveger seg med letthet i teksten ikke bare geografisk, men også historisk. Til kan dessuten betraktes som en serie fargerike nordeuropeiske byportretter.
Litterær nyorientering
Mye tyder på at Til representerte et skille og en nyorientering for Øverås som forfatter. Min påstand er at de fire bøkene han har utgitt siden, som alle kan betraktes som varianter av essayet og kulturkritikken og alle, på hvert sitt vis, kan sies å tematisere å være i bevegelse både fysisk og intellektuelt, står i tydelig gjeld til den. Til fremstår også fortsatt som den klart mest ambisiøse blant disse utgivelsene. Da hans litterære reiseskildring kom ut i 2005, var ni år gått siden Øverås' forrige bok, Fortelleren, som forfatteren har omtalt som en roman som likevel ikke er en roman. Den kom på sin side ut tre år etter at han debuterte, med romanen Tittelløs, i 1993. I årene mellom den andre boken og Til hadde forfatteren i en periode vært medredaktør av Vinduet.
At Øverås stadig har vendt tilbake til Til i senere tekster han har publisert i bokform, antyder at han også selv tillegger den en særlig betydning i forfatterskapet sitt. Den finnes der, både implisitt og eksplisitt, i Livet! Litteraturen!, samlingen av bokanmeldelser fra Morgenbladet og Klassekampen som han ga ut i 2009. Det samme gjør den i samlingen med det betegnende navnet I dette landskap, med undertittelen Artikler og essays, fra 2012 – og i den overmodig titulerte Hva er et essay?, som han ga ut i 2014. I begge de sistnevnte er bidragene stort sett lengre enn i Livet! Litteraturen!, men i alle tre bøkene dominerer den utenlandske litteraturen. Påfallende mange av signaturene han skriver om i Til, blir med videre til de senere bøkene. I dette landskap og Hva er et essay? inneholder i hovedsak tidsskriftartikler, forord, taler og antologibidrag, men også noen tidligere upubliserte tekster. De eldste skrev han allerede på midten av 1990-tallet. Disse bøkene samler med andre ord leilighetstekster fra hele Øverås' skribentliv. I fjor sendte han ut nok en tekst, denne gang et nyskrevet bidrag -- en biografisk skisse som handler om Bodø-dikteren Sissel Solbjørg Bjugn, en forfatter han takker i etterordet til Til, og som jeg mistenker at er kvinnen han i samme bok presenterer som «min venninne poeten», og som er opptatt av sjamaner. Selv om Skrive, teikne, røre og slåst!, som utgivelsen heter, knapt er noen skildring av en ytre reise, er den i både form, tema og interessefelt for øvrig – i likhet med Øverås var Bjugn en forfatter som vandret mellom og overskred de tradisjonelle sjangrene – sterkt beslektet med hans foregående bøker.
Om Til har Øverås skrevet at han betrakter også den som en form for skjønnlitteratur, selv om den slett ikke er noen roman. Det må være fordi han muligens tar seg friheter og bruker et språk som ikke er så utbredt i den norske dokumentarlitteraturen for øvrig. Jeg betrakter den likevel først og fremst som en variant av den utpreget litterære sakprosaen. I tillegg til at boken altså er en reiseskildring, kan den studeres som et langt essay ikke bare om å reise, men også om å skrive. Til er en utpreget selvbevisst tekst som stadig kommenterer seg selv og sin egen tilblivelse og den usikkerheten som preger den -- uten å bli kokett. En mellomtittel som «Jeg stiger av i Kontiomäki og lurer på hva reisen min handler om» er betegnende. Øverås' forflytninger i tid, mellom selve reisen og skrivingen om den, som foregår mye senere, gir dessuten boken en komplisert tidsdimensjon. Samtidig reflekterer jeg-fortelleren, som i dette tilfellet ligger svært tett på forfatteren selv, stadig over sitt eget liv og sine egne valg på en måte som skiller Til fra norske reiseskildringer flest. Forholdet mellom å observere og å delta er en tematikk Øverås stadig vender tilbake til. Det lader boken med et eksistensielt alvor som løfter den over de fleste av de andre norske reisebøkene den ganske sikkert er blitt plassert blant i bokhandlenes hyller.
Gjenoppfunnet virkelighet
Til bærer i det hele tatt preg av den intellektuelle selvbiografien -- det meste av det Øverås har vært særlig opptatt av, later til å finne vei inn i den. Samtidig inneholder den andre og mer personlige typer minner -- om familien hans, om den første gangen han drakk seg full. Slik sett er boken også et selvportrett. Deler av teksten har dessuten preg av dagboken, med daterte opptegnelser, ofte preget av ufullstendige setninger. Den formmessige variasjonen understrekes av sidenes tallrike sitater, som spenner fra den svenske forfatteren Harry Martinsons litteratur til tekstene i jordbruksavdelingen i det estiske nasjonalmuseet i Tartu, fra filmregissøren Sergej Eisensteins memoarer til et skilt i en tysk teglsteinsvegg. I ett parti forandrer teksten seg til en sitatmosaikk som strekker seg over syv sider.
I 2019 er det særlig tankevekkende å lese om Øverås' interesse for den sterke tradisjonen for selvbiografisk skjønnlitteratur i Sverige, landet som utgjør hans foretrukne sammenligningsgrunnlag, og hans dom over sin egen nasjon i så måte: «Norsk litteratur har ingen Stig Larsson. Norsk litteratur har heller ingen Carina Rydberg. Selv en dokumentarist som Per Olov Enquist kan virke hudløst selvutleverende. I Norge skulle ikke Per Olov Enquists ti år yngre kollega Kjartan Fløgstad ta i sitt eget privatliv litterært med ildtang. Og Dag Solstad er blitt berømt for aldri å ha skrevet om barndommen sin (det var før 16.07.41.)», skriver han i Til. Å hevde at mye har endret seg siden 2005, på forbløffende kort tid, ville være et understatement.
Øverås lot allerede den gang til å ane hva som var på gang, og lanserte refleksjoner om omkostningene det kan ha å skrive selvbiografisk, som er blitt enda mer aktuelle og presserende siden: «Kan fiksjonen ha utspilt sin rolle? Hvorfor vil vi nå lese og se kunstnere som antyder at det er sine egne liv de lager kunst av?» spør han noen sider senere. I 2011 skal han så, under tittelen «Virkelighetslitteraturen», komme til å medgi at han er «én av de tolv personene i dette landet som ennå ikke har lest Min kamp», og at han ikke er sikker på om han noen gang kommer til å gjøre det. Han har imidlertid liten sans for «det moralske hysteriet som oppstår fordi personer som lever eller har levd, blir litterært beskrevet», skriver han i et innlegg han senere inkluderte i I dette landskap. Å skrive tett på eget liv er nettopp det også Øverås selv gjør, om enn på en radikalt annen måte enn Karl Ove Knausgård – selv om de har en hel del til felles når det gjelder interesser.
Den fascinasjonen Øverås utviser for de historisk sett skiftende geografiske grensene i områdene han reiser i, har altså en parallell i hans tematisering av grensene mellom sjangre og kunstarter og mellom fakta og fiksjon. Er det noe forfatteren lærer under arbeidet med Til, er det at også den såkalte virkeligheten må skapes på nytt – gjenoppfinnes, nærmest – i tekst.
Selvsikker tvil
Noe av grunnen til at jeg er så begeistret for Øverås' essayforfatterskap generelt og Til spesielt, er også det at jeg synes han skriver så godt om interesser jeg deler og kunstverk jeg selv setter høyt: Enten de er laget av Jean-Luc Godard, Luchino Visconti eller Ingmar Bergman, har jeg sett og på lignende vis gledet meg over mange av filmene Øverås skriver om, og han kombinerer i likhet med meg opptattheten av litteratur med interesse for billedkunst. Også jeg har tro på at det er fruktbart å tenke og skrive om flere kunstarter parallelt – at det kan virke gjensidig berikende å reflektere over ulike kulturelle felt samtidig. Vi har dessuten besøkt påfallende mange av de samme reisemålene. Enkelte av turene skal da også Øverås ha del av æren for: Gjennom årene har Til flere ganger vært til inspirasjon når jeg selv har satt kursen mot landskap den handler om, eller jeg har med nysgjerrighet slått opp i boken etterpå for å se hva han festet seg ved på stedet – enten det gjelder Helsingfors, de baltiske hovedstedene, den gamle svenske universitetsbyen Lund eller hansabyene Gdansk og Lübeck.
Først og fremst liker jeg tonen i prosaen hans, som jeg oppfatter som vennlig og lite selvhevdende. I større grad enn i mye annen kulturkritikk er den preget av et tydelig jeg. Dette jeg-et mobiliseres ofte når bedømmelsene skal gjøres: Uttrykk som «jeg var i fyr og flamme», «etter mitt syn» og «jeg våger den påstand» er betegnende for tekstene hans, en påpekning av at det er ett menneskes meninger det er tale om, ikke et upersonlig overdommer-vi. På den annen side har Øverås mer enn nok av den selvsikkerheten som samtidig behøves for å fremstå som en overbevisende kritiker. Han er kunnskapsrik, men sjelden poserende, og han er ikke først og fremst ute i polemisk ærend. Tonen i bøkene er trygg og lite redd for å fremvise tvil, men heller aldri vaklende. Den er dessuten preget av det uformelle, ofte muntlige: «Ha-ha. Denne romanen åpner faktisk skitbra», lyder for eksempel starten på en anmeldelse av Hallgrimur Helgason-boken Islands forfatter i Livet! Litteraturen!. Han er heller ikke redd for å innrømme sine svakheter: «Jeg har ikke lest så veldig mye Selma Lagerlöf», begynner han sin tekst om nyoversettelser av to av romanene hennes. Slikt krever selvtillit.
At Øverås allerede for mange år siden sluttet å skrive anmeldelser i norsk presse, og at han generelt er mye mindre synlig enn han var en periode, er et tap for den brede kulturelle offentligheten her til lands. Samtidig forteller det en sørgelig historie om kritikkens kår og hvor krevende det er å skulle livnære seg av den. På den annen side har det kritiske blikket han lenge skjerpet på avis- og tidsskriftsidene, blitt avgjørende for det særegne essayforfatterskapet han har utviklet mellom bokpermer de seneste 15 årene.
Kanon og krim
Min opplevelse er at Øverås er preget av en frihet i omgangen med litteraturen som bidrar til den høye kvaliteten tekstene hans holder. Han virker lite bundet av andres blikk og meninger og hierarkiene de holder seg med, og det bidrar også til at kritikktekstene hans har verdi helt uavhengig av om man har planer om å lese boken det er tale om, eller ei. Han har da også hatt det privilegium, enten det har vært i avisanmeldelses- eller i lengre essayform, i all hovedsak å skrive om bøker han er særlig interessert i og har valgt selv. Det betyr likevel slett ikke at han bare ytrer seg om bøker det viser seg at han liker. Øverås går ikke av veien for å kringkaste sin skepsis og felle dommer. Han går endog ikke av veien for å skrive om krim.
I all hovedsak er det likevel tale om allerede kanoniserte forfatterskap: Torgny Lindgren, Per Olov Enquist, Kerstin Ekman, Orhan Pamuk. Typiske temaer for de lengre essayene hans er Franz Kafka, Albert Camus og Witold Gombrowicz, som alle figurerer i Hva er et essay?. Den unge litteraturen, de ukjente debutantene, er i minimal grad Øverås' anliggende. Han har også skrevet systematisk om oversettelser av klassikere, noe ikke særlig mange norske kritikere gjør: E.M. Forster, Virginia Woolf, Joseph Conrad. Nesten utelukkende er arbeidene han tar for seg, utenlandske, og hans fruktbare glede ved sammenligninger både internt i og mellom forfatterskap gir inntrykk av at han har lest de fleste av dem i sin helhet.
Da Øverås skrev fast i Morgenbladet og Klassekampen, leste jeg ham alltid, og derfor var det å gi seg i kast med Livet! Litteraturen! for første gang en form for gjenlesning. Jeg tror knapt jeg har gitt bort noen annen norsk essaybok i gave oftere enn I dette landskap, nok en utgivelse jeg kjente igjen en hel del i den første gangen jeg åpnet den. I mine øyne har Øverås, med sitt markante jeg og sin sans for litteraturens omgivelser, skilt seg ut med en særegen – og umiskjennelig – stil. Også bøkene han valgte å skrive om, antydet raskt at han representerte en annen kritikertype enn de fleste kollegene hans. I en så angloamerikansk dominert litterær offentlighet som den norske har Øverås' omsorg for den nordiske litteraturen vært en glede å følge, blikket hans for de «store» utgivelsene i naboland som også andre her til lands følger, men knapt med samme entusiasme og overblikk. Øverås studerte litteraturvitenskap i teoriens norske glansdager på 1990-tallet, men selv om han ikke sjelden vender tilbake til Georg Lukács' tanker om romanen og demonstrerer en særlig interesse for litteraturens fortellere og fortellermåter, preger det teoretiske vokabularet tekstene hans i minimal grad. Nå og da henvender han seg direkte til leserne – «dere» – med karakteristisk åpenhet og raushet.
Glupsk visuell appetitt
Jeg har hatt dette forfatterskapet med meg på min vei i et par måneder nå – i Øverås' ånd til flere destinasjoner rundt omkring i landet, endog på ferie til Portugal. Jeg har både anmeldt og snakket offentlig om flere av bøkene tidligere. Å lese dem om igjen har vært en glede, men jeg ble samtidig overrasket over hvilken krevende bok Til er å komme seg gjennom – mer krevende enn jeg husket. Den er sjeldent kompakt, tettpakket som den er med både ytre og indre detaljer, og bør, for å komme til sin rett, leses sakte og i små doser. Sine mange interessante refleksjoner og opplysninger til tross er den først og fremst en skildring av stedene Øverås oppsøker, og menneskene, tingene og miljøene han betrakter der. Noen av stedene kommer han i kontakt med folk, men som regel på flyktig vis. Først og fremst studerer han sine medmennesker på avstand. Det skjer lite og funderes mye i Til. Øverås' posisjon er observatørens, i den grad at han altså innimellom funderer på om den betrakterrollen han har perfeksjonert i tilværelsen, er den mest fruktbare -- det han kaller «å stå på utsiden av livet». «Jeg følger med på livet, men trer ikke inn i det og rokker ved det. Mitt nærvær gjør ingen forskjell», hevder han et sted i boken. Til er nemlig også en utgivelse om individet og fellesskapet, den enkelte og gruppen. Nettopp den følelsesmessige, nærmest selvransakende dimensjonen ved utgivelsen – og ved flere av de andre beste Øverås-tekstene – er også noe av det som er med på å gi forfatterskapet signatur: I Til har man alltid følelsen av at det står noe atskillig mer personlig på spill for forfatteren enn et ønske om å skrive godt om litteraturen og kulturen som hører hjemme i landene rundt Østersjøen.
At Til krever tålmodighet, henger også sammen med at den i større grad enn av tradisjonelle fortellinger består av litterært bearbeidede synsinntrykk og stemningene de skaper. Forfatteren tar alle sanser i bruk, men boken handler i uvanlig høy grad om å se og å skjerpe blikket. At Øverås opprinnelig ville bli filmregissør, gir med andre ord mening ikke bare fordi han ynder å skrive om film.
«Jeg begynner å tvile på om jeg ser landskapet jeg ferdes i», skriver Øverås tidlig i Til, for så, etter et av hans effektfulle, karakteristiske linjeskift, å fortsette: «Jeg vil lære meg å se.» At også billedkunst er et stadig tilbakevendende tema i boken, er derfor helt på sin plass. Med den samme glupske visuelle appetitten ser Øverås på mennesker, bilder og landskapene de inngår i. Skjønnlitteraturen er utgangspunktet, men fra den åpner han opp en langt større verden av både levende bilder og stillbilder – og altså ikke minst av folk. Samtidig handler Til i høy grad om å omforme synsinntrykkene til skrift. Som han selv skriver, endte han med å stryke refleksjonene i mye høyere grad enn observasjonene, skildringene av landskapene han reiste gjennom.
Mot slutten lufter forfatterfortelleren sin frykt for at teksten er kjedelig, og etter å ha lest Til om igjen i sin helhet må jeg medgi at nå og da fremstår ikke frykten som helt ubegrunnet. Boken er imidlertid i så fall ikke kjedelig på den gale måten, som det også står i den, men på den rette, fruktbare måten. For den som gir den tiden og oppmerksomheten den behøver, er min påstand at teksten står seg utmerket snart femten år etter at den ble utgitt. I mine øyne er den stadig en av de mest ambisiøse og givende norske reisebøkene jeg kjenner til. Så får det heller være at jeg ofte, under lesningen av både denne og de andre Øverås-tekstene, stusser på at en så kresen skribent ikke er nøyere med tegnsettingen.
Katolsk og surrealistisk
Om Til er krevende, er derimot de korte kritikktekstene i Livet! Litteraturen! lette og ledige i ordenes mest positive forstand. Det er noe liketil ved dem som jeg setter pris på. Undertittelen, 56 forsøk og forslag. Kritikk 2006--2009, antyder det prøvende, ikke-endelige ved dem. Som Øverås avslutter etterordet sitt: «Sånn har jeg tenkt om litteratur de siste tre årene, sånn har jeg villet skrive om den. Her har dere meg.» Han trekker linjen bakover mot Til også eksplisitt: Mandatet hans i de to avisene var særlig å anmelde nordisk og nordeuropeisk litteratur.
Så mye knytter i det hele tatt både disse to bøkene og dem som er kommet ut siden, sammen: interessen for det selvbiografiske i skjønnlitteraturen og for den århundrelange romantradisjonen, den særlige begeistringen for Sverige, nysgjerrigheten på verden, på flere plan. De samme referansene går igjen, enten det er Andrej Tarkovskij, Bo Widerberg eller Per Olov Enquist. Til de ytterst få nordmennene som opptrer i flere av disse bøkene, hører Dag Solstad, nok en mannlig gigant. Øverås videreutvikler stadig sin interesse for reisingen og lesningen og lesningen om reisingen. De nære perspektivene forblir del av oppakningen – han skriver om å oppsøke en alkoholterapeut og om forholdet mellom å lese og å leve. Aller tettest på sine egne kritikkidealer later han til å komme i en tekst om en essaysamling av Orhan Pamuk i Livet! Litteraturen! – boktittelen kaster ytterligere lys over sitatet som følger, og Øverås' måte å møte litteraturen på: «Jeg kjenner affinitet til hans måte å lese på: personlig, analytisk, lese for å forstå seg selv og verden og menneskene man er omgitt av, lese for å trenge inn i romankunstens historie og muligheter, lese for til slutt å artikulere innsiktene man kommer til i sitt eget språk.» At forfatteren er så opptatt av stedene i litteraturen, gjør at også essayistikken hans om bøkene og kulturen, politikken og historien de inngår i, blir en form for reisetekster.
I vinter utga Øverås sin foreløpig seneste bok, som handler om en kvinne og nær venn som han har skrevet om en rekke ganger gjennom årene, kvinnen som ifølge Øverås snakket essayene hun aldri skrev, forfatteren som helst ville vært salmedikter eller rockeartist: Sissel Solbjørg Bjugn. Hun døde bare 63 år gammel, og etterlot seg et forfatterskap som ligner få andre her til lands. Den treffende titulerte Skrive, teikne, røre og slåst! tar opp i seg mye av det Øverås har skrevet om henne tidligere – og mye av det som er hans eget landskap. Storgata og Sjøgata i Bodø var nemlig også Bjugns nærmiljø. Bildet han presenterer av sin over tyve år eldre nære venninne, er både sjarmerende og sårt – og, som alltid når han skriver, sterkt interessevekkende. Litteraturen Bjugn forfattet, fremstår i Øverås' bilde som vanskelig å plassere, en litteratur som er like opptatt av bilde som av tekst, og som blander høyt og lavt og vel så gjerne henvender seg til barn som til voksne. Bjugns litteratur bør likevel ha bedre kår nå enn tidligere, i et intellektuelt klima som er mer opptatt av blandingsformer og konseptuelle måter å arbeide på. I likhet med Øverås selv later Bjugn til å ha vært en alenegåer, en som i liten grad var del av et større forfattermiljø eller en litterær krets. Til felles har de to også at avisene og tidsskriftene har vært en mer avgjørende arena for dem enn for forfattere flest, om enn på ulikt vis. Mitt foretrukne Bjugn-sitat, som sier mye både om livsverket og personligheten hennes og om det fabelaktige potensialet til den litteraturen som hun og hennes biograf fant sammen i, er følgende: «Solbjørg vil skrive realistisk. Bjugn vil skrive surrealistisk. Sissel vil skrive katolsk. Vi får prøve å sameine oss. Og sjå kva det blir til etter kvart.»
Er det rart Tor Eystein Øverås ble så begeistret for henne?
