Fortellingene som gav oss aids

ROY COHN: I’m immortal. Ethel. (He wills himself to his feet.)

I have forced my way into history. I ain’t never gonna die.

ETHEL ROSENBERG: History is about to crack wide open.

Millennium approaches.

– Angels in America del 1: Millennium Approaches, akt 3, scene 5

PRIOR: But still. Still.

Bless me anyway.

I want more life. I can’t help myself. I do.

I’ve lived through such terrible times, and there are people who live through much worse, but… You see them living anyway.

– Angels in America del 2: Perestroika, akt 5, scene 5

«Alle må leve med konsekvensene av hvem de er og hvilke valg de tar.»

– Mona Levin, «Engler i Amerika: I alle ledd en stor teateropplevelse», Aftenposten 11. mars 2018

Han er som en ung, blond Tom Selleck. Fantastisk bart. Hår og bein som en hest i solnedgang i et airbrush-maleri til salgs på Karl Johan. Solbrun som man bare ble på 80-tallet. Solkremene den gangen må ha inneholdt noe som gjorde hvite menn til gylne guder, som man sluttet med da man oppdaget at det brant hull i ozonlaget.

Han sitter i en huske på vei ned, i stor fart, mot kameraet. Kameravinkelen og vinden konspirerer om å gi oss et lite hint av hva som skjuler seg under den fantastisk knappe shortsen, men skyggen skjuler det meste. Han smiler. Han har ikke på seg undertøy. Det vet vi fordi fotografen har sagt det, mange år senere. Det er 1980, og de to har møttes tilfeldig en sommerdag i Toronto. Få med pikken min, husker fotografen at han sa. Fotografen heter Rand Gaynor og driver nå en liten butikk som selger bøker og new age-nips i Halifax i Canada. Han som smiler på husken, heter Gaëtan Dugas. Sannsynligvis er han syk allerede da. Fire år senere er han død.

Syv år etter at bildet ble tatt, får han skylden for å ha startet spredningen av en pest.

*

Når dette tidsskriftet kommer ut, er det fortsatt mulig å se Tony Kushners episke teaterstykke Engler i Amerika i Marit Moum Aunes regi på Nationaltheatret i Oslo, omtalt av teateret selv som deres «største teatersatsning noensinne».

Angels in America består av Millennium Approaches og Perestroika, to separate stykker som ble skrevet og utviklet med noen års mellomrom på slutten av 80-tallet og starten av 90-tallet. Millennium Approaches handler om Prior, som får aids, og kjæresten hans Louis, som forlater ham; om den konservative advokaten og mormoneren Joe, som er i skapet, og kona Harper, som misbruker valium til hun hallusinerer; om Roy Cohn, den parodisk onde advokaten fra virkeligheten, som var Joe McCarthys høyre hånd og Donald Trumps mentor i maktstrategi, og som døde av aids i 1986. Handlingen utspiller seg i New York året før. Ronald Reagan har nylig blitt gjenvalgt i tidenes mest overlegne presidentvalgseier, og det uten å ha løftet mer enn en finger for å håndtere aids, som hadde vært en kjent epidemi i USA i fire år (Reagan snakket ikke om epidemien i en egen tale før i 1987, da 21 000 amerikanere var døde, og da uten å nevne homofile).

Roy Cohn representerer den absolutte korrumperte makt. Han skryter av å kunne få presidentens kone på tråden innen fem minutter og av tidligere bragder oppnådd gjennom hensynsløshet og ulovlige sammensvergelser. Hans stolteste øyeblikk var da han fikk overtalt dommeren i rettssaken mot Julius og Ethel Rosenberg, et ektepar som på 50-tallet sto tiltalt for å ha spionert for Sovjetunionen, til å idømme dem begge dødsstraff. Også virkelighetens Roy Cohn var stolt av dette. I en posthumt utgitt selvbiografi skryter han av at han som ung komet i aktoratets team på privaten fikk overtalt dommeren til også å gi Ethel dødsstraff, tross sviktende beviser og at hun var tobarnsmor. I Millennium Approaches kjemper han både mot en komite som vil frata ham advokabevillingen fordi han har stjålet penger fra en klient, og mot legens aidsdiagnose og det den impliserer om hans seksuelle legning:

ROY: […] I have sex with men. But unlike nearly every other man of whom this is true, I bring the guy I’m screwing to the White House and President Reagan smiles at us and shakes his hand. Because what I am is defined entirely by who I am. Roy Cohn is a heterosexual man, Henry, who fucks around with guys.

HENRY: OK, Roy.

ROY: And what is my diagnosis, Henry?

HENRY: You have AIDS, Roy.

ROY: No, Henry, no. AIDS is what homosexuals have. I have liver cancer.

Denne dialogen forklarer kanskje bedre enn noe annet det smertefulle faktum at noen av de som har begrenset og kjempet imot homofiles rettigheter, selv har hatt kompliserte personlige forhold til homoseksualitet, selv om dette poenget er blitt overdrevet i populærkulturen. At Ed Koch, borgermesteren i New York under mesteparten av den tidlige delen av aidskrisen, var homofil, blir fremdeles omtalt som en åpen hemmelighet, selv om han alltid benektet det selv. Dette dramatiseres som årsaken til Kochs motvilje mot å handle i The Normal Heart, Larry Kramers teaterstykke om sin egen stiftelse av og utestengelse fra den tidlige støttegruppen for aidsrammede, Gay Men’s Health Crisis. The Normal Heart er sammen med Angels in America og William H. Hoffmans As Is en av tre kanoniserte amerikanske teaterstykker om aids. Larry Kramer var også sentral i å spre ryktet om at Ronald Reagans sønn, ballettdanseren Ron Reagan jr., var homofil – på CNN-programmet Larry King Live i 1989 bebreidet Kramer ham for ikke å komme ut av skapet for slik å legge press på sin far i arbeidet mot aids. Ron Reagan jr. hadde da vært gift med en kvinne i 11 år, og dette ryktet har senere minket i styrke. For noen år siden uttalte riktignok Christopher Buckley, i programmet til en oppsetning av Anthony Giardinas stykke The City of Conversation, at far Reagan hadde ringt hans far, det konservative amerikanske etablissementets maskot William H. Buckley, og vært bekymret for at Ron jr. var homo da han sluttet på Yale for å begynne med ballett. At det var den mistanken som førte til Reagans katastrofale ikke-håndtering av aidskrisen flere år senere, er i beste fall ønsketenkning som tilslører den dype, brede homofobien som på 80-tallet gjennomsyret myndighetene og samfunnet for øvrig, både i USA og her hjemme.

*

De liberale, homofile newyorkerne i sentrum av Angels in America er forståelig nok desillusjonerte overfor det amerikanske demokratiet. Spesielt Louis, som i tillegg til å være en stereotypisk jødisk, radikal hobbyintellektuell, kaster seg ut i lange resonnementer om jødisk rettferdighet og Alexis de Tocquevilles Om demokratiet i Amerika for å distrahere seg fra skyldfølelsen for at han forlater Prior, som han insisterer på at han elsker. «Watching him stick his head up his asshole and eat his guts out over some relatively minor moral conundrum – it was the best show in town», sier Prior med nostalgisk sarkasme i andre akt. Louis søker utløp og ly for selvforakten sin gjennom diverse parodier på intimitet, først gjennom dogging med en skinnkledd (men sårbar) mann i Central Park, så ved å forføre mormoneren Joe ut av skapet.

Joe, på sin side, sliter med en mer fundamental selvforakt. Han har hele livet undertrykket seksualiteten sin i gudfryktighet, og kjempet, «with everything I have, to kill it». Men ettersom Millennium går fremover, blir livsløgnen umulig å opprettholde. Gjennom det gjensidig kompensatoriske far–sønn-forholdet til Roy Cohn har han fått en stor karrieremulighet som innebærer å flytte til Washington (for, skal det senere vise seg, også her å gå på akkord med egne moralske prinsipper for å sabotere en rettsprosess mot Cohn), og dette tvinger frem en konfrontasjon med Harper, som til tross for at hun er dypt ulykkelig og jevnlig flykter ut i kosmiske hallusinasjoner, vil forbli i New York.

Harper tilbringer dagene hjemme i leiligheten i Brooklyn, besatt av radioreportasjer om ozonlaget og livredd for å gå inn på soverommet (som hun har prøvd å male i over et år) fordi hun hører menn der inne som skraper på veggen med kniv. Pillene hun tar for å dempe angsten, sender henne av gårde på fantastiske hallusinasjoner som tidvis også påvirker og glir sammen med fortellingens mer konkrete virkelighetsnivå – dette er ikke et strengt realistisk stykke. I en fabelaktig scene blander Harpers hallusinasjon seg med en av Priors dødsangst-, medikament- eller engel-induserte bevisste drømmer, og møtet mellom den pillemisbrukende mormoner-husmoren og den aidssyke partyprinsen i drag gir dem begge en åpenbaring. De kjenner hverandre ikke fra før, men som Harper sier om hallusinasjonene, «this is the very threshold of revelation sometimes». Prior forteller Harper at mannen hennes er homo, og Harper forteller Prior at han har et sted inne i seg, aller lengst inne, som er helt fritt for sykdom.

Prior tilbringer mesteparten av Millennium Approaches i sykesenga. På dagtid får han besøk av Louis (til det tar slutt) og Belize, en svart eks-eks-drag queen og sykepleier som er hans eldste venn og stykkets moralske hjerte og straight man. På natten hjemsøkes han av stemmer og to komiske forfedre med samme navn som ham (prior = forhenværende), som varsler om den nær forestående ankomsten av en budbringer. Stykket avsluttes med denne ankomsten, beskrevet som et spektakulært show av lys og lyd som må være en hodepine for de fleste teatre å leve opp til («PRIOR (An awestruck whisper): God almighty. Very Steven Spielberg»), før en engel braser gjennom taket i all sin bevingede prakt: «Greetings, Prophet; The Great Work begins: The Messenger has arrived.»

Når Millennium Approaches er ferdig har alt åpnet seg helt, taket er knust og fortellingen uten noen klar vei å gå. Roy har blitt avvist av sønneskikkelsen Joe, han har kollapset og trenger hjelp fra Ethel Rosenbergs gjenferd for å tilkalle ambulanse. Louis har gitt opp å rettferdiggjøre sviket sitt og har dratt med seg Joe hjem. Joe har kommet ut av skapet og avvist både ekteskapet, identiteten og Roys jobbtilbud. Harper har endelig gått helt inn i fantasien og tilsynelatende permanent hallusinert seg helt til Antarktis. Prior har fått en engel gjennom taket. Som Ethel Rosenbergs gjenferd sier: Historien har sprukket opp. Ikke rart at Tony Kushner slet så lenge, ja fortsatt sliter, med å sette den sammen igjen.

*

Isaac Butlers og Dan Kois’ The World Only Spins Forward er en oral history om Angels in Americas tilblivelse og oppsetningshistorie som akkurat er utgitt i forbindelse med nyoppsetningen på Broadway 25 år etter den sensasjonelle Broadway-premieren i 1993. Her kan man lese hva både Kushner og de mange regissørene, skuespillerne, produsentene, scenemesterne, teknikerne, kritikerne og vennene har å fortelle om hvordan skuespillet ble til, hvordan det har blitt utviklet underveis, og hvordan det er blitt tolket igjen og igjen, i ulike politiske og kulturelle kontekster. Det gjøres noen spredte forsøk på å koble Roy Cohn og Reagan-tiden til Donald Trumps Amerika i 2018, men dette tar aldri nok oppmerksomhet fra backstage-anekdotene til at det blir hverken påtatt eller interessant. Store deler av boka går med til å følge Kushners vei fra å ha skrevet et uhemmet mesterverk, som Millennium Approaches er, til å skulle levere del to. Dette tar form av en slags thriller, hvor han jobber mot klokka for å få levert et utkast før prøveperioden på første oppsetning av hele greia i San Francisco i 1991. Det er en skrivesperrethriller med kledelig mytologiserende konklusjon: Til slutt drar Kushner til en «edderkoppinfisert» hytte ved havet, skriver 700 sider for hånd på ti dager og kaller det Perestroika. Ettersom dette ville bety cirka 11 timer teater bare på del to, er utkastet senere blitt kuttet ned og revidert et utall ganger, sist i 2013, som er versjonen som ligger til grunn for både Nationaltheatrets oppsetning og for nåværende Broadway-produksjon, som først gikk i London i fjor. I forordet til den trykte versjonen fra 2017 skriver Kushner at Perestroika «is now closer to complete than it’s ever been». Men del to kommer antagelig aldri til å nå den første delens kvalitet og strukturelle fullkommenhet. Der Millennium organisk bryter karakterene ned ved hjelp av deres gryende, grusomme selvbevissthet, er Perestroika mer påtatt i forsøkene på å nå noen tilfredsstillende konklusjon. Den reddes bare delvis av at Belize og Hannah, moren til Joe, får mer fremtredende roller, og av en håndfull overdådige monologer.

På Nationaltheatret kan man enten se de to stykkene hver for seg på ulike dager (eller bare ett av dem), eller sammen på én lørdag for 1550 kroner (inkluderer ubegrenset med kaffe og burger med pulled chicken i den lange pausen). Maratonforestillingen tar cirka åtte og en halv time inkludert pausene, men har vært vel besøkt. Da jeg så den en solrik dag som av alle ting også var dagen da Holmenkollstafetten gikk av stabelen (snodig blanding av antrekk på plassen foran teateret), la jeg heller ikke merke til mange som forlot forestillingen underveis, noe som hadde vært forståelig med tanke på at de fem aktene som utgjør Perestroika, er så langtekkelige og sprikende, også i bokform. Jeg tror ikke egentlig at de som løper Holmenkollstafetten, og de som går på panegyrisk mottatte teaterhappenings, skiller seg så mye fra hverandre, bortsett fra i hvilken sjanger de har pyntet seg bitte litt. Jeg vet heller ikke hvilken av aktivitetene man ville fått mest ut av denne lørdagen.1

Det er ikke det at Nationaltheatrets oppsetning ikke tilbyr noe. Nils Petter Molværs musikk er god, og utvikles nydelig i den rørende dansescenen i Millenniums tredje akt, hvor Prior drømmer at han danser med Louis til Henry Mancinis «Moon River» fra Breakfast at Tiffany’s, en film vi forstår er en av Priors favoritter. Flere av skuespillerne kommer seg godt igjennom, spesielt Terje Strømdahl som Roy Cohn, som med interessant resultat spiller ham med et helt annet, roligere temperament enn Al Pacinos monumentale versjon i HBOs miniserie-adaptasjon fra 2003. Man får også se Louis, den intensjonelt stereotypiske, liberale, sekulære reformjøden fra New York, med sørlandsdialekt. Ikke en dialekt som helt umiddelbart høres storbyjødisk og liberal ut i denne liberale, sekulære reformjødens ører, men hvorfor ikke. Det er uansett lite i Nationaltheatrets oppsetning som føles som New York på 80-tallet. Godt er det. Det er lett å se for seg en versjon med Madonna mellom scenene og blinkende Studio 54-skilt i bakgrunnen. Og det er vanskelig å se for seg en versjon på norsk hvor de mange kulturelt spesifikke referansene og vitsene treffer på noe virkningsfullt nivå, selv om man har gjort sitt beste for å oppdatere Svein Sturla Hungnes’ oversettelse fra 1994. Kanskje ville publikum uansett ledd mest når homsene er mest skrullete på scenen. Det er Hovedscenen og så videre, de kunne like gjerne vært ute og løpt stafett. Vi kunne alle vært ute og løpt stafett.

Et større problem er følelsen av at dette like gjerne kunne vært en versjon med Madonna og Studio 54-skilt. For hva er det vi ser på her, egentlig? Noe viktig, skal vi tro både markedsføringen og anmeldelsene. «Nationaltheatrets største teatersatsning noensinne.» Hvorfor det? Hva er stort med det? Hva er viktig?

*

Akkurat som med teaterstykker finnes det noen historiske beretninger om aidskrisen som er umulig å komme utenom hvis man er interessert og påvirkelig. Verket som er blitt stående som den sentrale fortellingen om aids på begynnelsen av 80-tallet, er Randy Shilts’ And the Band Played On: Politics, People, and the AIDS Epidemic fra 1987. Den blir stadig trukket frem som hovedverket om aids i USA og står på lister over de største journalistiske verkene gjennom tidene. I 2012 ble den inkludert i det amerikanske nasjonalbibliotekets oversikt over 88 «Books That Shaped America», sammen med Faulkner, Hemingway, Ayn Rand, Moby-Dick og Benjamin Franklins eksperimenter med elektrisitet. Shilts følger den amerikanske epidemiens utvikling i de tidlige årene, fra 1980, idet folk i San Francisco og New York begynner å bli syke på mystisk vis, til 1985, da myndighetenes finansiering begynner å ta seg opp og den folkekjære skuespilleren Rock Hudson, god venn av Ronald og Nancy Reagan, dør av aids. I tillegg kommer en liten prolog med det man trodde var tidlige forvarsler fra 1976, og en epilog med status i 1987. Boka er strukturert som en dagbok og spenner over en ufattelig bredde i epidemiens utviklingsår. Shilts har sentrale kilder blant både forskerne, legene, politikerne, aktivistene og ofrene, og veksler stadig mellom disse parallelle handlingene. Det føles som en katastrofe i sakte film, som en lang episode av tv-programmene om flystyrt som heter ting som 24 Hour Air Disaster Investigation. Dette gjør den politiske og byråkratiske somlingen uutholdelig – man vil legge fra seg boka i anfall av fortvilelse, reise tilbake i tid og gjøre noe.

Men ambisjonen og lesbarheten har en høy pris. Shilts tar seg store friheter med å dramatisere scener han umulig kan ha vært vitne til selv. Gjentatte ganger gjengir han hva folk har tenkt og gjort mens de har vært alene, også de han ikke har snakket direkte med selv. Verst og mest utilgivelig rammer dette en ung, fransk-kanadisk flyvert og aidssyk, som følges tett med dagbokoppdateringer fra 1980 til han dør i 1984, uten noensinne å ha snakket med Shilts: Gaëtan Dugas.

En av de sentrale handlingene er naturlig nok jakten på epidemiens utspring. Shilts bruker mye plass på det statlige instituttet Centers for Disease Control (CDC), som hadde ansvaret for den tidlige epidemiologiske etterforskningen. Vi får nærmest månedlige oppdateringer om CDCs oppdagelser, manglende finansiering og oversette advarsler i løpet av de fem årene boka omhandler. I 1982 gjennomførte instituttet en undersøkelse basert på intervjuer med pasienter i California med visse symptomer på det vi nå vet var opportunistiske infeksjoner som følge av immunsvikt etter hiv. Dette var før viruset ble oppdaget, og formålet med studien var å undersøke hvorvidt symptomene kunne være smittsomme gjennom seksuell kontakt. Etter å ha etablert seksuelle koblinger mellom noen av tilfellene, ble studien utvidet til også å omfatte flere byer på både vest- og østkysten av USA. En av pasientene var koblet til mange av de andre i studien. Siden han ikke hadde bostedsadresse i California, ble han betegnet med en O for «Outside California». Internt i CDC ble denne O-en til en null i dagligtalen, og noen kalte mannen uformelt for «Patient Zero».

I And the Band Played On blir «Patient Zero», Gaëtan Dugas, en slags personifisering av epidemien selv. Shilts later til å ha misforstått studien han omtaler, og ender med å gi deler av skylden for virusets spredning til Dugas, selv om poenget var å undersøke smitteveier og ikke opphav. Dugas beskrives gjennomgående foraktfullt, som uansvarlig, promiskuøs og overfladisk. Shilts plasserer ham stadig vekk foran speilet, hvor han betrakter seg selv og fastslår at han fortsatt er «the prettiest one», til tross for Kaposis sarkom-lesjonene som har begynt å dukke opp. Han går også langt i å antyde, med udokumenterte rykter, at Dugas med viten og vilje spredte viruset rundt i USA, som en slags superskurk fra aids-vandrehistoriene man hørte som barn: «I’ve got gay cancer. I’m going to die and so are you.»

I boka Patient Zero and the Making of the AIDS Epidemic fra 2017 påpeker historikeren Richard A. McKay at myten om en opprinnelig smittebærer som går rundt og smitter folk med vilje, er symptomatisk for fortellinger om epidemier. Den kler både folks fantasier og medienarrativene som søker å appellere til dem. McKay tilbyr også en alternativ fortelling om Gaëtan Dugas, i et forsøk på å etablere et «pasientperspektiv» i kontrast til Shilts’ fordømmende blikk. Der forteller han blant annet at Dugas, fordi han var tidlig ute med å ha synlige merker etter Kaposis sarkom, ble stigmatisert og utstøtt fra miljøene han vanket i. En gammel venn forteller at folk i homsebarer i Vancouver fysisk flyttet seg unna da han kom inn.

Fortellingen om «Patient Zero» ble flittig brukt i markedsføringen av And the Band Played On da den kom ut, med stor suksess. Time skrev en panegyrisk anmeldelse av boka med tittelen «The Appalling Saga of Patient Zero», 60 Minutes lagde en hel episode om Dugas, og New York Post kjørte saken på forsiden med tittelen «THE MAN WHO GAVE US AIDS».

Når han dør i boka, skriver Shilts at det er umulig å svare på om Dugas faktisk var personen som brakte viruset til USA, men antyder igjen at bevisene støtter den teorien. Dugas var tidlig ute med symptomer og hadde vært flere ganger i Frankrike: «there’s no doubt that Gaëtan played a key role in spreading the new virus from one end of the United States to the other.»

Det er feil. At Dugas skal ha vært enten en spire for eller en spesielt betydelig videreformidler av hiv, har vært tvilsomt, mildt sagt, siden det på slutten av 80-tallet ble oppdaget hvor lang tid det kan ta fra man blir smittet, til man får symptomer (så mye som 12–15 år). I 2016 kom det i tillegg, i en studie ledet av blant andre McKay, genetiske undersøkelser av eldre blodprøver med ny teknologi, som avfeier definitivt at det startet med Dugas – eller noe individ: Viruset har vært i USA siden senest 1971, antagelig før det også.

Historien har sprukket opp, og den kan ikke settes sammen igjen. Angels in Americas fundamentale feil er at det prøver å ta slutt. And the Band Played Ons fundamentale feil er at den prøver å begynne, prøver å ansvarliggjøre dem historien angår. Mens Randy Shilts jobbet med boka, testet han seg for hiv, men ville ikke høre resultatet før han hadde skrevet ferdig. I 1994 døde han av aids.

*

Er det viktig å se Nationaltheatrets gedigne oppsetning av Engler i Amerika? Kanskje en så performativt stor opplevelse kan telle som ansvarliggjøring? Det angår også deg! Og det er jo deilig. Vi har deltatt i denne enorme opplevelsen, vi har gitt åtte timer av oss selv. En hel arbeidsdag. Det får være nok. Men problemet med de kanoniserte kulturelle uttrykkene om aids er at de stort sett dreier seg om hvite middelklassemenn på 80-tallet. Og for hvite middelklassemenn på 80-tallet er aids på flere måter et tilbakelagt kapittel. En fortelling med en begynnelse og en slutt. Man kan leve et langt og friskt liv som hiv-positiv i Norge i dag. Smitterisikoen er lav. Med tidlig diagnose, vellykket kombinasjonsbehandling og ellers god helse har man få symptomer og er i praksis ikke smittsom. I tillegg har hiv-negative tilgang til preeksposisjonsprofylakse (PrEP) på resept, som er statistisk sikrere enn kondom (ikke til forkleinelse for kondom, PrEP hjelper hverken mot graviditet eller mot andre seksuelt overførbare sykdommer).

Men for befolkningsgrupper med dårligere tilgang på helsetjenester og folk som behandler dem som folk, er situasjonen helt annerledes. Bare halvparten av de som har hiv i verden i dag, får effektiv behandling. Halvparten av de som har hiv, bor i Øst- og Sentral-Afrika. Svarte amerikanere utgjorde 47 % av nye aidsdiagnoser i USA i 2016 og utgjør 44 % av de som har dødd av aids der. Og hvis du er transperson og bor et eller annet sted i verden, er sjansen for at du har hiv, 49 ganger høyere enn hvis du ikke er transperson. Les det igjen. UNAIDS anslår at 19 % av verdens transkvinner har hiv. Jeg har ikke funnet tall på hvor mange av dem som har tilgang på kombinasjonsbehandling. For noen er konsekvensene av hvem de er, større enn de kan leve med. Den fortellingen er ikke slutt.

KILDER:

Engler i Amerika. Regi: Marit Moum Aune (Nationaltheatret, 2018)

Tony Kushner, Angels in America (NHB, 2017)

Randy Shilts, And the Band Played On: Politics, People, and the AIDS Epidemic
(St. Martin’s Press, 1987)

Isaac Butler og Dan Kois, The World Only Spins Forward: The Ascent of Angels in America (Bloomsbury, 2018)

Richard A. McKay, Patient Zero and the Making of the AIDS Epidemic (University of Chicago Press, 2017)