Kioskdannelse

Bort gata jeg bodde i, så til høyre og 100 meter ned en smal vei, deretter til venstre og et steinkast videre, til nærmeste hjørne. Der lå min barndoms kiosk. I tråd med sin beliggenhet bar den navnet Corner. Corner var en kiosk av den gamle skolen, et lite, avlangt rom hvor eldre kvinner la én og én godtebit ned i posen på barnas oppfordring. For meg ble likevel bladene snart viktigere enn godteriet.

Hver uke vandret jeg den korte veien til Corner for å kjøpe dem: Donald Duck til meg selv og et av ukebladene for kvinner til min mor. «Bladdagen» den gang var tirsdag, men av og til var jeg så heldig at trykksakene ble tryllet frem til meg fra bakrommet allerede om ettermiddagen mandag, på ankomstdagen. Dermed kunne jeg lese ukens Donald-utgave før resten av Norge, for deretter nidkjært å gi den plass i en av mine gule samlepermer.

I tillegg til den stadig økende mengden av pocketbøker og andre hefter om Donald som kom ut ved siden av det ukentlige Disney-flaggskipet, flyttet etter hvert andens dristigere kollega Fantomet, den trikotkledde helten fra de dype skogene i Bengal, inn på gutterommet mitt. Corner forble en sentral institusjon i min barndom, men etter hvert utvidet jeg porteføljen: Blader kunne kjøpes også på nabolagets samvirkelag, og jeg har fortsatt indre bilder av meg selv stående ved de på den tiden langt mer prominent plasserte bladhyllene i Kristiansands større matbutikker, stedet jeg yndet å innta mens mine foreldre handlet. Sist jeg sjekket, var blad- og avisutvalget på min lokale Kiwi-butikk i Oslo trengt sammen på minimalt areal mellom kondomene og paraplyene.

En liten sykkeltur unna, i Kristiansands sentrum, oppdaget jeg Torvhjørnet, som lokket med velassorterte tegneseriealbum-stativer som kunne snurres på: Lucky Luke, Asterix og Tintin. De noe mer avanserte albumene, som etter hvert ble en særlig viktig del av mine tidlige år, forbinder jeg typisk nok med den «finere» Torvhjørnet. Bladene om popmusikk, derimot, som jeg leste parallelt, husker jeg som mer av et Corner-fenomen: først og fremst Topp, men etter hvert også det kortlivede Logo. Jeg har stadig minner om Logos første utgave, en begivenhet jeg mener kostet bare fem kroner og inneholdt en gigantisk plakat med Samantha Fox på den ene siden og Jon Bon Jovi på den andre.

Ikke minst var det den gang – forbløffende nok – mulig å kjøpe det tyske ungdomsbladet Bravo på en norsk kiosk i provinsen. I selskap med den beslektede svenske popmusikk-publikasjonen Okej, som delte Bravos appetitt på 1980-tallshits og var like tilgjengelig også her til lands, introduserte det tyske bladet meg for de utenlandske trykksakene som senere skulle bli en avgjørende ingrediens i mitt liv som leser.

Kulørte trykksaker

Alle som har den minste interesse for bøker, vet hva «kiosklitteratur» er: et beryktet fenomen det er best å unngå dersom man har kulturelle ambisjoner. Man skal ikke ha gått mange dagene på en institusjon for høyere utdanning før man har lært at den slags blir møtt med et hånlig skuldertrekk. Kan hende bidro kjærligheten min til kiosken i barndommen, og de rituelle Dagbladet-innkjøpene jeg i tenårene gjorde der for å lese avisens sportssider, til at jeg selv begynte å arbeide som journalist da jeg var 19. Muligens er mitt forhold til disse stedene også med på å forklare at jeg en periode tidlig i dette yrkeslivet valgte å vie en hel del av kreftene mine også til den såkalte kiosklitteraturen, advarslene til tross.

Møtene ga meg om ikke annet uforglemmelige minner. I 2001 hadde jeg gleden av å følge Margit Sandemo på lanseringsturné til Warszawa. Hun skulle nemlig gi ut serien De svarte ridderne i Polen, og dronningen av de norske kioskene viste seg å være høyt elsket også i de polske: Sandemo ble møtt av en 18-åring med et så sterkt forhold til henne at det var et sjokk for ham at hun var kommet til Warszawa, og av bannere i bybildet, køer av oppstemte lesere på signaturjakt og journalister som ville at den norske stjernen skulle finne frem til deres såkalte hemmelige hjelper. Sandemo fikk en velkomst jeg aldri har sett en forfatter få hverken før eller siden. For øvrig har ingen andre jeg har intervjuet, stilt meg kontrollspørsmål for å sjekke om jeg hadde lest bøkene deres, slik eksentrikeren fra Sverige og Valdres gjorde før hun begynte å besvare spørsmålene mine.

Sandemo hadde følge av flere kolleger innen den såkalte underholdningslitteraturen på min liste over intervjuobjekter. Så langt drev jeg det at jeg reiste til Lørenskog for å intervjue Sandemos trofaste omslagskunstner, Svein Solem, mannen bak de tallrike dramatiske Sagaen om Isfolket-forsidene og en herre som yndet å bokse mellom illustrasjonsslagene. Den delen av bokbransjen Sandemo representerte, har nemlig også en særegen visuell estetikk.

Min fascinasjon for både Sandemo og Solem er intakt også i 2021, men imponert over denne litteraturen ble jeg aldri. At den dekker et behov og er helt legitimt lesestoff, burde likevel si seg selv. Parallelt med slike fenomener oppdaget jeg imidlertid den frykten for kiosken og de «dårlige» trykksakene den har falbydd, som har løpt gjennom hele 1900-tallets kulturhistorie. I De store ideologienes tid (Aschehoug, 2001), femte bind av verket Norsk idéhistorie, skriver professor Hans Fredrik Dahl, under et bilde av en av min barndoms høyt elskede Donald-forsider, om «en massepåvirkning som hjemmene ikke kan beskytte seg mot», slik Statens folkeopplysningsråds menn slo fast om tegneseriene.

Under mellomtittelen «Farlige blader, skadelige serier» fortsetter han: «Sterke røster – sågar flere stortingsrepresentanter – tok i 1946 til orde for å forby ukepressen i det hele tatt.» Debatten om de «kulørte bladene» fikk Arbeiderbladet til å ta frem de riktig store ordene på lederplass: «Det er en skam at disse åndsforlatte ukemagasinene skal få flomme ut over landet og forderve det lesende publikums smak.» Vinduets første redaktør, kunsthistorikeren Nic Stang, kastet seg sent på 1940-tallet inn i ordskiftet med enda større ord. Den «forløyede» underholdningslitteratur hadde han ingen sans for, og «den kulørte ukepresses uhyggelig lave nivå, de tonn av åndelig søppel som i glorete farger år om annet øses ut», måtte også slås hardt ned på. Ifølge Dahl foreslo Stang «å innføre konsesjonsplikt for utgivere av alle ukeblader, subsidiært importkontroll, skarpere regulering og økt beskatning».

Maktesløse foreldre

Historikeren poengterer imidlertid at debatten også var en interessekamp fra «de etablerte» forfatternes hold. Et forslag om en avgift på «uønskede» publikasjoner som skulle støtte «respektable» skrivende, vakte gjenklang i Forfatterforeningen, ifølge Dahl. På 1950-tallet var det så tegneserienes tur til å bli gjenstand for etablissementets kulturpessimisme og fremtidsfrykt. «Den enkelte mor og far står på mange måter maktesløse», het det i «Innstilling i tegneseriesaka» fra 1954, et dokument forfattet av et utvalg satt ned av Statens folkeopplysningsråd. Serienes illustrasjoner kunne «forutsettes å virke som idégiver til direkte lovstridige handlinger», et poeng om bilders påvirkningskraft som har vist seg å være påfallende utholdende, og som man kan se rester av i dagens opphetede debatter om sosiale medier og kroppspress, for eksempel.

Angivelig skulle et biltyveri i Oslo den gang være foretatt etter oppskriften i en tegneserie, og Foreldreaksjonen mot samnorsk foreslo forbud mot salg av serier til barn under 16 år. Dahl gjengir også en elegant, illustrert annonse for Narvesen fra 1946. Den forestiller godt kledde kunder iført hatt i snøvær foran en kiosk med Narvesen i lysende skrift på taket. «En god novelle, en munter historie – kanskje en tegneserie i smug når ingen ser det!», fristet reklamen. At Narvesen så seg nødt til å skrive både «i smug» og «når ingen ser det», og i tillegg slenge på et utropstegn, forteller det meste om datidens holdninger til tegneseriemediet.

Dahl er et unntak, en av de få profilerte norske akademikerne som har vist interesse også for trykksakene som bare var å få tak i i kiosken. I 2000 slo han i sin gamle avis Dagbladet fast: «Det er tradisjon i Norge at folkets litteratur vekker elitenes bekymring. Angsten for det som selges i kiosken, følger faktisk populærkulturen fra dens tidligste år. Forestillingen om at den 'dårlige' litteraturen virker nedbrytende og skadelig på leseren, er en av de mest seiglivede tradisjonene i norsk kulturmiljø.»

Da jeg tidlig på 2000-tallet planla å skrive hovedoppgave i idéhistorie om norske etterkrigsforfatteres kompliserte forhold til den populærkulturen som vokste frem rundt dem, var da Dahl også den første jeg spurte til råds. Andre jobber gjorde at jeg aldri fikk levert oppgaven, men arbeidet ga meg innsikt i den begrensede akademiske tradisjonen for populærkulturstudier som finnes her til lands. Bergenseren Willy Dahl ga imidlertid på 1970-tallet ut flere bøker om temaer de fleste kollegene hans betraktet som underlødige. Min favoritt er I kiosken og på skjermen, som samlet Dahl-tekster fra to tiår og kom ut i Gyldendals Fakkel-serie i 1973, med den betegnende undertittelen «Kritisk søkelys på 'konsument-kulturen' – ukeblad, tegneserier, fjernsynsfilmer og 'kiosklitteratur'».

Halvpornografisk saus

«Kioskdamer skifter lidenskapsløst om på glorete utstillinger, og et fett smil leker over forlagssjefens ansikt mens han studeres salgskurven», skriver Dahl om fenomenet han kaller «boksøppelen», under tittelen «Mørkeblå indoktrinering i halvpornografisk saus». Dahl skal likevel ha honnør for et åpnere og mer interessert blikk på disse fenomenene enn de fleste andre i hans stilling.

Allerede i 1954 slo han fast: «Selv var jeg i sin tid den stolte eier av over 200 Knut Gribb-hefter, og jeg har til dags dato ikke begått flere mord eller delt ut flere uppercut'er enn folk flest.» Nesten to tiår senere stilte han seg kritisk til «oppdragelse ovenfra» og det han kalte «en tradisjonell konstellasjon», i forbindelse med sin skepsis til Sverre Udnæs' modernistiske filmatisering av Cora Sandels 1930-tallsroman Alberte og friheten: «På den ene siden en bøling av uvitende naut som ikke kan verdsette den store kunst, på den andre en krets av fintfølende, kultiverte mennesker som verdsetter den til de grader.»

I forbindelse med Morgan Kane etterlyste Dahl forskning på den litteraturen som faktisk blir lest av mange: «Det er nemlig ikke så at Kjell Hallbing skriver dumt, enkelt og primitivt for dumme, enkle og primitive mennesker som kan ha det så dårlig.» Den ideen er i slekt med den for øvrig så aristokratiske Cappelen-«kardinalen» Henrik Groths forsvar for den såkalte triviallitteraturen («bedre å lese noe som er ille, enn ikke å lese i det hele tatt») og forleggerens interessante tanke om historieskriving om de bøkene som når bredt ut.

Dahl erkjenner til og med moralismen som preget hans tidlige undersøkelser av emnet. Typisk nok forblir likevel også hans tekster kjennetegnet av betydelig skepsis og etter hvert preget av marxistisk orientert ideologikritikk: ønsket om å «avsløre» de tvilsomme holdningene som skjuler seg under de fargesprakende overflatene – «indoktrineringen av tradisjonelle kjønnsroller, aksepteringen av status-samfunnet, knefallet for vår verden av ting», som Dahl beskriver det i bokens forord. Poenget med artikkelsamlingen forblir å påvise «hvilke former indoktrineringen antar». Et «dameblad» definerer Dahl harselerende som «denne vidunderlige blandingen av snørr, strømpestopp og gøyal borgerlighet som forutsettes å være norske kvinners kjæreste åndelige næring», og bladenes skribenter som «sinnets kvaksalvere» – «henrykt grumser de til andre menneskers sinn med sine flersidige fjollerier». Han bekjenner seg da også til dem som «vil bekjempe ukebladene», om enn ikke «i misjonær-tonelag».

Mest moderne i 2021 virker Dahls blikk for nedsettende fremstillinger av kvinner og rasistiske klisjeer i tegneseriene. Sistnevnte problem så han skarpt allerede på 1950-tallet: «Brutaliteten og sadismen i våre tegneserier er jeg ikke noe særlig redd for. Men jeg er alvorlig redd for den innstilling overfor andre folkeslag som disse seriene skaper.»

Utsøkt dårlig smak

Helt alene var Dahl etter hvert ikke. Hans kollega Gudleiv Bø oppnådde i 1990 sin doktorgrad på Morgan Kane-universet. I Dagbladet yndet Fredrik Wandrup å løfte frem perler fra den såkalte b-kulturen. Flere forfattere viste seg dessuten å verdsette populærkulturens irrganger: Den utrettelige samleren Einar Økland lette seg frem til trykksakene andre hadde glemt – enten det var tale om glansbilder eller om obskure tidsskrifter. Kultursosiologen Kjetil Rolness brakte med den vittig titulerte Vulgær og vidunderlig. En studie i utsøkt dårlig smak (Aschehoug, 1992) en postmoderne sans for det vidunderlige i det vulgære inn i norsk debatt – inspirert av alt fra den kitschelskende undergrunnsregissøren John Waters' filmer til essayisten Susan Sontags sagnomsuste tekst «Notes on 'Camp'». Med oppfølgeren Med smak skal hjemmet bygges. Innredning av det moderne Norge (Aschehoug, 1995) utfordret Rolness på beslektet vis fagfolks inntil da nærmest ubestridte rett til å belære det norske folk om hva som var en velmøblert stue, og om hvordan det burde innrette seg i hverdagslivet. At dét ikke var den måten de fleste av landets innbyggere faktisk valgte å gi form til sine omgivelser på, burde være unødvendig å legge til.

Rolness' åpenhet for det populære forble imidlertid fulgt av umiskjennelig smaksaristokratiske takter. Det samme gjelder Eivind Tjønneland og hans tidstypiske utgivelse Fra uhu til aha. Essays om gode nordmenn (Huitfeldt Forlag, 1994), hvis bidrag tematiserer så vel Morten Harket som Sissel Kyrkjebø. Samlingen er slående akademisk. Forsideplassen deles typisk nok av de to gode, om enn for øvrig meget ulike nordmennene Morgan Kane og Henrik Ibsen.

Den mest feirede forfatteren her til lands som har tatt til orde for å oppvurdere populærkulturen, og til og med påpekt dens subversive potensial, er likevel Kjartan Fløgstad. Da Dagbladet i 2008 kåret de 25 viktigste sakprosabøkene etter krigen, fikk jeg gleden av å skrive om den mest kjente utgivelsen i denne knappe, men egenartede kanonen, Fløgstads essaysamling Loven vest for Pecos og andre essays om populær kunst og kulturindustri (Gyldendal, 1981). Jeg satt også i juryen. Boken endte interessant nok så høyt som på syvende plass. Under tittelen «Massekulturens herre» innledet jeg: «I Loven vest for Pecos tok Kjartan Fløgstad et innflytelsesrikt oppgjør med elitens utdaterte forestillinger om en barbarisk og hjernevaskende populærkultur.»

«I synet på den industrialiserte populærkulturen har kulturkonservatisme og kulturradikalisme funne kvarandre i eit einstemmig humanistisk svartsyn", hevder Fløgstad i en av de fire tekstene fra annen halvdel av 1970-tallet som boken består av. På karakteristisk vis antyder han avstanden fra barndommen sin på industristedet Sauda til det kulturelle Oslo-universet han ble del av som voksen: "Kulturindustrien forvirrar og avskrekkar dei mellomlagsintellektuelle, fordi dei ikkje er innvigde i koden og løyndommane i denne kulturen."

Jeg har vendt tilbake til Loven vest for Pecos i skrift en rekke ganger. I 2010 gjorde jeg en serie intervjuer for D2, Dagens Næringslivs fredagsmagasin, med det norske kulturlivets pionerer når det gjaldt anerkjennelse av populære uttrykksformer. Kjartan Fløgstad var selvskreven. Til objektene hørte også herrene Willy Dahl, Einar Økland, Fredrik Wandrup og Kjetil Rolness.

Kulturinstitusjonen Narvesen

At Fløgstads påstander klang umiddelbart riktige i mitt hode første gang jeg leste dem, henger trolig delvis sammen med min selvfølgelige omgang med kiosken fra tidlig av. Som barn falt det meg aldri inn at det den tilbød, ikke skulle være «fint» nok. Heller ikke da jeg kom ut av tenårene og ble klar over at ganske andre måter å betrakte dette temaet på var toneangivende, endret jeg syn på saken. Så mye av det som i liten grad fikk oppmerksomhet i den «offisielle» kulturhistorien, var og ble interessevekkende og viktig for meg. At jeg var student på 1990-tallet, tiåret da kulturelle hierarkier ble utfordret av den nye smaksleken som Kjetil Rolness var en av flere eksponenter for, påvirket meg ganske sikkert. Som voksen har jeg fortsatt å undre meg over den konservatismen som også mange av dem som for øvrig oppfatter seg som radikale, holder seg med når det gjelder den «populære» kulturen. Det betyr på den annen side ikke at jeg ikke anerkjenner at det er forskjell på Donald og Dostojevskij, slik Dagbladets ferske kulturredaktør Eva Bratholm ble oppfattet som da hun i 1999 signerte den tidstypiske artikkelen «Mellom Donald og Dostojevskij».

Da Narvesen i 2019 feiret sine 125 første år, benyttet jeg anledningen til å hedre kioskkjeden hvis utvalg aldri har sluttet å glede og overraske meg, med en spalte i Klassekampen. Jubileet fikk typisk nok ellers lite oppmerksomhet. Jeg skrev om et faktum som alltid har forbløffet meg, nemlig den slående forskjellen her til lands på behandlingen av trykksaker med myke permer og trykksaker med stive permer. At ord får en helt annen tyngde straks de blir utgitt i bokform, har jeg alltid stusset på, ikke minst fordi mine egne erfaringer som like entusiastisk leser av bøker, magasiner og aviser har lært meg at dette slett ikke er noen naturlov.

I New York City, hvor jeg hadde familie og derfor var mye i tiden rundt årtusenskiftet, fattet jeg for eksempel like stor interesse for de overveldende tettpakkede magasinkioskene som for de tilsvarende velassorterte bokhandlene. Mange av bladene hadde dessuten et mer interessant visuelt preg enn bøkene. I mine øyne har den formidable utviklingen av uavhengige trykte kvalitetsmagasiner som har fulgt i digitaliseringens kjølvann, vært like interessant å følge som den i Norge så påfallende mye omtalte utviklingen innen ny amerikansk skjønnlitteratur, for eksempel. Formgivningspublikasjoner som Apartamento og PIN-UP er gode eksempler, som begge dessuten – selvsagt – er i salg hos Narvesen. At bøker blir stående, mens trykksaker som kommer med stadig nye utgaver, som oftest umiddelbart forsvinner inn i historiens glemsel, er slett ikke alltid berettiget.

«I mine øyne må folk bruke tid på nøyaktig den kulturen de ønsker, men jeremiader over fordumming av kulturen og offentligheten har jeg hatt liten tålmodighet med. Jeg har alltid tenkt at de strengeste forvalterne av 'høykulturen' nekter seg mye moro. I kiosken har jeg jevnlig funnet beviser på det», la jeg til i Klassekampen den gang. To år senere er jeg fortsatt av samme oppfatning.

Frivole overskridelser

Nok en årsak til min voksne interesse for forholdet mellom det såkalt høye og det såkalt lave er forfatterskapet til Susan Sontag, som altså var viktig også for Rolness' Vulgær og vidunderlig-utgivelse. På grunn av gjennombruddsboken Against Interpretation and Other Essays (Farrar, Straus and Giroux, 1966) har den avdøde amerikanske tenkeren fått mye ære for å ha brakt samtidens populærkultur inn i mer akademiske sirkler. I essaysamlingen hevdet hun for eksempel at en låt av The Supremes kan skape den samme følelsen hos publikum som et maleri av Robert Rauschenberg.

Da jeg for noen år siden gjenleste boken i forbindelse med at jeg skulle holde et foredrag om den, ble jeg imidlertid snarere slått av hvilken begrenset plass populærkulturen er tildelt i disse tekstene, særlig med tanke på Sontags renommé som popkulturell gjennombruddsskikkelse. Utgivelsen er mer enn noe annet et argument for den «vanskelige» høymodernismen som den gang var på moten på begge sider av Atlanterhavet. I Sontags offentlige utspill i årene etter Against Interpretation har omsorgen hennes for den tradisjonelle «høykulturen» og frykten hennes for at den skal bli marginalisert, blitt enda tydeligere.

I 1996, i et nytt etterord til disse tekstene, gjorde forfatteren poenget særlig klart: «Det jeg ikke forstod (jeg var ganske visst ikke rett person til å forstå dette), var at en prosess hvor seriøsitet i seg selv var i ferd med å miste kredibilitet i den større kulturen, den gang befant seg på et tidlig stadium, og at noe av den mer overskridende kunsten jeg likte, ville forsterke frivole overskridelser som bare er knyttet til forbruk.» 30 år etter utgivelsen av sin berømte kulturkritiske bok forsikret Sontag leseren om at dersom hun måtte velge mellom The Doors og Dostojevskij, ville hun selvfølgelig velge Dostojevskij. Helt forsvunnet var den gamle smaksopprøreren likevel ikke: «Men må jeg velge?» la Sontag til.

I en verden som virker så overveldende full av reality-tv-«stjerner» og «influencere» som dagens, og der mange av kioskens tradisjonelt mer ambisiøse publikasjoner later til å endre seg deretter, er det ikke vanskelig å kjenne på den «undermineringen av seriøse standarder» Sontag beklaget seg over. Hun gikk endog – på sitt alvorstunge, amerikanske vis – så langt som til å bruke begrepet barbari om den kulturelle utviklingen som fulgte i tiårene etter utgivelsen av Against Interpretation. Likevel vil jeg fortsette å stå imot den tendensen til pessimisme som har vært og er så utbredt i kulturlivet, og heller holde fast ved hennes betimelige spørsmål om valget. Vi er nemlig fortsatt så privilegert at vi ikke behøver å velge, den forfallstenkningen som har rådet så lenge jeg kan huske, til tross. Også i 2021 kan vi nyte både The Doors' plater og Fjodor Dostojevskijs romaner uten vanskeligheter. «Høykulturen» har dessuten, slik Sontag selv var et vandrende bevis på, så ressurssterke og synlige talspersoner at jeg har vondt for å tro at den vil bukke under. Noe går det ganske visst nedover med. Samtidig oppstår hele tiden nye interessante kulturuttrykk som makter å hevde seg.

Utdøende art

Kioskene, derimot, har det tøft. På denne siden av årtusenskiftet er kiosk etter kiosk blitt lagt ned. Min barndoms Corner ble borte for lenge siden. Et raskt Google-søk på «kiosker forsvinner» minner meg om at Frederikke-kiosken jeg ofte handlet på da jeg i annen halvdel av 1990-tallet var sivilarbeider i studentavisen Universitas på Blindern, måtte gi tapt i 2001 på grunn av manglende lønnsomhet. I 2019 meldte Dagsavisen, under den muligens noe nedlatende tittelen «Pølsekøene som forsvant», at 170 kiosker var blitt lagt ned i løpet av de fem foregående årene. Artikkelen pekte ut internett som en av årsakene, noe som sier seg selv. De teknologiske nyvinningene har som kjent skapt betydelige utfordringer også for de fleste av publikasjonene som pleide å fylle kioskene. På den annen side har nettet brakt det som tradisjonelt ble solgt i dem, ut til et større publikum. En Adresseavisen-tittel, også den i 2019, påpekte det samme fenomenet: «Kioskene er i ferd med å dø ut.»

Kiosken er da også for lengst blitt en bevaringsverdig bygning, noe de praktfulle gamle Narvesen-utsalgene på Norsk Folkemuseum har bevist i lang tid. Selv kiosk-flaggskipet Narvesen er nemlig ikke lenger hva det var: I løpet av mine 26 år som Oslo-beboer er mange filialer blitt borte. Nylig ble mønsterbruket på Continental-hjørnet dessuten redusert i areal. Digitaliseringen har gjort at de svenske avisene har forsvunnet fra butikkens hyller for lengst, og heller ikke tidsskriftutvalget er som det pleide.

Likevel fortsetter jeg å oppsøke den store Narvesen-kiosken jevnlig, ofte flere ganger i uka og til tross for den tiltagende lukten av maten som typisk nok i stigende grad har supplert det trykte utvalget. Jeg tror knapt jeg har brukt flere penger i noen annen butikk i Oslo, selv om den etter hvert har fått konkurranse av en rekke abonnementer som bringer de internasjonale magasinene og avisene direkte til postkassen min. Med årene har nemlig Donald, Fantomet og Asterix måttet vike, men de er blitt erstattet av lesestoff som i likhet med dem først og fremst har tilhold i kiosken. Noen vil ganske sikkert ikke regne Der Spiegel, Artforum og Vanity Fair som del av populærkulturen. For den som ser etter, er ikke desto mindre også slike publikasjoner med på å definere hva en kiosk er, i alle fall om man er villig til å strekke definisjonen. De er dermed en nyttig understrekning av det åpenbare: at «kiosklitteratur» i realiteten er et atskillig mer omfattende og mangfoldig fenomen enn Se og Hør og Margit Sandemos romaner. Hvis Financial Times' helgeutgave ikke når frem til Narvesen-hyllene i løpet av lørdagen, blir jeg stadig skuffet, selv om jeg, særlig i koronaåret, har måttet venne meg til at det skjer oftere og oftere. I mine øyne er kioskkjeden stadig det «vindu mot verden» den har yndet å reklamere med, og det gjelder slett ikke bare filialene i de store byene. Den dag i dag er Narvesen en kulturformidler med rike tradisjoner, som har fått for lite heder for den innsatsen kjedens butikker i årevis har ytt for alt fra juleheftene til The Times Literary Supplement.

I en tid da meget bestemte ideer om hva som er de riktige holdningene å stå for, igjen er på fremmarsj i offentligheter både hjemme og ute – ofte like velmente som vi får tro at myndighetenes ønske om å beskytte nordmenn mot tegneserienes profittstyrte «massepåvirkning» etter krigen var – byr kiosktrykksakenes gjenstridige suksess kan hende på ytterligere lærdommer. Publikasjonene som «uten hinder passerer over tobakkshandlerens disk, gjennom kioskvinduet og fra antikvarhyllene», som Willy Dahl skrev i en kritisk artikkel om porno i 1972, ville folk ganske enkelt ha – helt uavhengig av hva de intellektuelle måtte mene om saken. Dersom kioskene etter hvert viser seg å dø ut, er det uansett sikkert at det ikke var kulturelitens paternalisme og moralisering som tok knekken på dem. Innholdet som fylte dem, lever dessuten videre i nye rammer.