Om det etterlatte

1

Jeg prøver å finne ut hva «etterlatte dikt» heter på engelsk, men jeg klarer det ikke. Lenge kjennes det som om jeg har det på tungen, at jeg jo egentlig vet hva det heter, men bare ikke kommer på det. Når jeg søker på nettet, dukker imidlertid ingenting opp. Kan det virkelig være et særnorsk uttrykk? At akkurat som vi har et ord¹ som skiller oversettelser av dikt fra oversettelser av alt mulig annet, har vi skapt et begrep for dikt en forfatter ikke fikk publisert mens hen levde, og lot ligge igjen på skrivebordet. Om det er sånn det er, hva skal vi med begrepet?

Unpublished, det er det nærmeste jeg kommer på engelsk, men det er ikke helt det samme. Det er som om en åndelig dimensjon mangler, for det etterlatte handler åpenbart om døden, om at noen har forlatt oss og latt diktene være igjen. Det som er upublisert, kan likeså gjerne være igjen i skrivebordsskuffen fordi det ikke var godt nok til å bli publisert. Sånn er det ikke med de etterlatte diktene. Det er noe annet. Det handler om ordet «etterlatt» i seg selv, men det handler også om at vi har noen enkeltutgivelser av etterlatte dikt som har blitt veldig betydningsfulle. Det er en slags bevegelse frem og tilbake mellom den underlige benevnelsen og disse utgivelsene.

Etterlatte dikt, det er en benevnelse som er mer metaforisk enn den er deskriptiv. Slår man opp i Det Norske Akademis ordbok, står det om ordet «etterlatt» at det er en «person som tilhører en avdødes nærmeste familie eller på annen måte står denne nær»; som verb er det som er etterlatt, det man legger igjen etter seg om man reiser bort. Benevnelsen lener seg på en idé om døden som en reise bort fra livet, på kristen metafysikk. Når jeg søker videre, i Nasjonalbibliotekets arkiver, ser det ut som om vi har snakket om «etterlatte dikt» i omkring 100 år. Den første utgivelsen som brukte dette som tittel i bibliotekets arkiver, er en samling løse dikt skrevet av Nini Roll Anker og publisert i 1940 på tynt, billig papir.² Sakte, men sikkert utover siste halvdel av 1900-tallet øker bruken av «Etterlatte dikt» som tittel, og disse bøkene er gjerne også forseggjorte utgivelser. Innrammingen løfter diktene, som om det er poetens siste ord, og at de nettopp derfor er blant poetens aller viktigste skrifter.

Det er først på 1990-tallet at bruken virkelig tar seg opp, og det er spesielt to samlinger som skiller seg ut som sjangerdefinerende. I 1996 blir Tor Ulvens samlede dikt utgitt, og året etter kommer Gunvor Hofmos samlede dikt. Begge poetene gikk bort i 1995 og begge disse samlingene har vært kontinuerlig i trykk siden. Det er spesielt for enhver 30 år gammel diktsamling. De fleste diktsamlinger i dag holder seg neppe mer enn et godt år hos bokhandlere. Enda mer spesielt er dette i og med at det er to samlinger som man skulle tro var forbeholdt de leserne som vil dykke dypere i forfatterskapene enn lesere flest.

2

Begrepet inviterer til biografisk lesning, i en eller annen grad. Dersom det som skiller en samling dikt fra diktene i det øvrige forfatterskapet, er at de ikke ble publisert mens forfatteren var i livet, må vel det være en avgjørende del av lesningen av dem? For hva er det med diktene som gjorde at poeten holdt dem igjen? Kanskje var de for private, eller kanskje for politiske? Kanskje var diktene for sjangereksperimenterende til at poeten selv ville gi dem ut, eller kanskje sa alle tidsskriftene og forlagene nei?

Eksempler på dette finner man flere av i den vestlige kanon. Mens kjent er kanskje Emily Dickinsons dikt, som (slik fortellingen går) lå fint igjen etter henne, innbundet og nummerert. Som kvinne hadde hun for mye å tape på å dele diktene utover en utvalgt krets. Sylvia Plaths mesterverk Ariel (1965) er et annet eksempel på dikt som først ble publisert etter poets død, denne gangen fordi (slik fortellingen går) den samme kreative kraften som drev henne til å skrive diktene også drev henne dypere inn i depresjonen og til slutt inn i selvmordet. Men fordi det er noe særnorsk over begrepet, er hverken Ariel eller Dickinsons samlede egentlig eksempler på etterlatte dikt, og det er heller ingen tradisjon for å omtale dem slik.

De store samlingene med etterlatte dikt i vår egen kanon har i seg selv ingen dramatisk tilblivelseshistorie, likevel peker de på hver sin måte på poetenes biografi. Begge samlingene er også dokumentariske eller arkiviske. Altså er de oppsamlede tekster fra store deler av forfatterskapet, utvalgt av redaktører og med kontekstualiserende etterord.

I tilfellet Hofmo ble hele hennes biografi omskrevet i løpet av 1990-tallet. Dette arbeidet kulminerte med Jan Erik Volds omfattende biografi Mørkets sangerske (2000), men det var også Vold som hadde arbeidet med å redigere Hofmos etterlatte dikt. Volds lesning av Hofmo er gjennom arbeidet med disse utgivelsene blitt dominerende. Hos Vold er Hofmos vennskap og mulige forhold til Ruth Maier avgjørende for å forstå henne. Mens hun ennå var i livet, var denne koblingen relativt ukjent, i dag er fortellingen om Gunvor og Ruth en standardtekst i alle norskbøker på ungdomsskolen og på videregående. I etterordet til de etterlatte diktene skriver Vold at «[h]ele hennes diktning er forsoningsarbeid – alle Hofmo-lesere vet det», som om denne delvis biografiske lesningen ikke engang er en tolkning. Man kan selvsagt være enig eller uenig i Volds tolkning av Hofmo, men for meg er det åpenbart at når han åpner den biografiske døren, løfter det betydningen av hele hennes forfattergjerning, på en måte som gjør at de etterlatte diktene blir en måte å nærme seg henne på som de foregående utgitte diktene ikke kan tilby, nettopp fordi hun bar på så mye usagt.

Når det gjelder Tor Ulven er situasjonen en helt annen. Ulven fremstår på mange måter som motstykket til mye av det samtidslitteraturen kritiseres for, den rake motsetningen til eventifiseringen av litteraturen. Ulven er langsom, belest og oppmerksomhetssky. Han ga bare ett intervju gjennom hele sin karriere, og det intervjuet er så gjennomtenkt og bearbeidet at det fremstår som et essay. Det har heller ikke, slik som i tilfellet Hofmo, vært noen store forsøk på å lansere en biografisk lesning av hans forfatterskap. Likevel mener jeg at det biografiske på sin måte er en del av magien eller tiltrekningen som hans etterlatte dikt har.

Ulvens etterlatte dikt ble redigert av Henning Hagerup og Morten Moi. Hovedtyngden av boken er tre «diktsamlinger» som Ulven hadde etterlatt i lukkende konvolutter, alle skrevet på starten av 80-tallet og alle mer eller mindre gjennomarbeidet. Hagerup skriver i etterordet at redaktørene ikke vet hva som gjorde at Ulven valgte å legge manusene bort, men spekulerer i at det kan skyldes at han ikke ønsket oppmerksomheten som kom ved en utgivelse. Det lille som sies om disse manuskriptene bygger opp under forestillingen om Ulven som en forfatter som valgte skrivingen fremfor alt annet, fremfor oppmerksomhet og penger. Men det understreker også ideen om Ulven som en perfeksjonist.

3

Er det tilfeldig at disse to samlingene med etterlatte dikt omfavnes samtidig, like før årtusenskiftet? Det er selvsagt umulig å svare på, fullt ut. På overflaten kan det virke som et sammentreff: Bøkene var tross alt gitt ut like etter poetene var gått bort, den litterære kvaliteten på forfatterskapene er også nærmest ubestridelig. Likevel tror jeg det er noe med tidsånden, når disse bøkene kommer ut, som er med på å forklare hvorfor de etterlatte diktene er avgjørende for alle som leser disse to poetene. Når det kommer til forholdet mellom død og litteratur, slår det meg at det er en voldsom dobbelthet over dette akkurat på slutten av 1990-tallet. På den ene siden var dette høydepunktet for ideen om «forfatterens død» og tekstens selvstendighet, og som en konsekvens av dette var det også en tid med en stor aversjon mot biografisk lesning eller lesninger med mål om å gripe forfatterens intensjoner med teksten. Gitt disse rammene er det helt uviktig hvorvidt en tekst er etterlatt eller ikke.

Men 1990-tallet var også tiden da Historien var over. Det liberale demokratiet hadde seiret over kommunismen og de store menneskelige politiske prosjektene var med det omme. Nettopp i forbindelse med denne tenkningen vokste minnestudier frem som et fagområde i en rekke humanistiske disipliner. Nettopp fordi historien tilsynelatende var over, ble fortiden viktig på en annen måte: som en del av samtiden. Rekonstruksjonen av Hofmo som en slags tidsvitnepoet sammenfaller med en bredere interesse for holocaust, både i offentligheten og i akademia. Men hva med Ulven? Kanskje er hans død, og med det sementeringen av hans utilgjengelighet, med på å etablere ham i offentligheten som den siste store norske forfatteren av det forrige århundre, det siste århundret det fremdeles fantes behov for litteratur.

Om forestillingen om etterlatte dikt som noe eget virkelig er særnorsk, vet jeg ennå ikke, men for meg er det noe uutforsket over denne sjangeren. Jeg er usikker på hvem jeg er som leser i møte med disse bøkene (hvorfor leser jeg disse diktene, leser jeg dem med andre briller?). Som forfatter er det også en umulig sjanger, en man selv aldri kan skrive. Og nå som de fleste forfattere bare skriver på PC, hvor det meste slettes og det som er igjen, er umulig å rydde i, kan det tenkes at vinduet for utgivelser av etterlatte dikt er lukket – at sjangeren forsvant like raskt som den blomstret, at den virkelig var bundet til sin tid. Selv håper jeg at forlagene og redaktørene også i fremtiden finner verdi i å rote i avdøde forfatteres papirer og Word-filer, og at etterlatte dikt ikke er en forlatt sjanger.