Den amerikanske kulturen (del 1)

Samtidig som Trump ble innsatt som president for annen gang – og mens jeg livredd bivånte sirkuset som fulgte; den groteske arrogansen, de territoriale truslene, løgnene, narsissismen, J.D. Vances utspill om Europa, Musks Nazi-hilsen – tenkte jeg på min amerikanske venn Gabriel Gudding. Gabriel er poet og oversetter og underviser i poesi og poetikk som professor ved Illinois State University. Familien hans har røtter i Ål, Nissedal, Lærdal, Kvam og Nord-Fron. Jeg ble kjent med ham under pandemien, da han kontaktet meg i forbindelse med oversettelsen av diktsamlingen Inventarium (2020). Han har også oversatt Gunnar Wærness og arbeider med blant andre Gunvor Hofmos poesi. I tillegg til norsk, oversetter han også fra spansk.

Gabriel Gudding er en utfordrende poet; diktene hans er ordrike, kunnskapmettede, filosofiske, men også humoristiske, uregjerlige og forstyrrende. Hans poesi ligner på ingen måte Nicanor Parras anti-poesi, men det er likevel fristende å kalle Gabriel for nettopp det: anti-poet. Hans skrift er uhøytidelig og absurd og lærd og ironisk og patosfylt og anarkistisk, på én og samme tid. Bøkene hans er ofte hybridverk bestående av dikt og poetiske refleksjoner som utfordrer ideen om hva poesi er og kan være. Han er konkret, metafysisk, politisk. Jeg vil kalle ham en avdekkende poet, og selv ble jeg særdeles begeistret og rystet av hans Literature for Non-Humans – «an anthopocentric ass-kicking», som den har blitt karakterisert som av kritikeren Jaqueline Du Lyons – en bok som burde leses av alle som prøver å forene respekt for dyr med ønsket om å drepe og spise dem: THERE CAN BE NO PASTORAL AS LONG AS THERE IS A SLAUGHTERHOUSE, skriver han. En setning som selvsagt handler om den systematiske oppalingen og daglige torturen av dyr-tingen, men som også kan dreie seg om andre former for pastoraler, andre former for slakterhus. Man kan også lese den som et ekko til Leonard Cohen; There’s no decent place to stand in a massacre.

Som sagt: I januarmørkets endeløse pessimisme begynte jeg å tenke på Gabriel, på at han akkurat nå befant seg midt i hjertet av et skrekkelig, uoversiktlig drama, en radikal omkalfatring og dekonstruksjon på speed. Ham kan jeg snakke med, tenkte jeg, om vold og kolonialisme og kapitalisme. Om mytiske og spirituelle tilnærminger. Om poesi. Fascismen som alltid er utildekt og uapologetisk og sutrete. Om maktens despotisme og hvordan dens retorikk lykkes i å spalte verden i to, til enhver tid: styrke vs. svakhet, suksess vs. fiasko, oss vs. dem. Eller er det noe annet, mindre oversiktlig, skumlere, som holder på å skje? Jeg kjente det på kroppen, frykten for at verden skulle ramle sammen foran øynene på meg. Jeg har sett verden kollapse en gang før, da jeg var barn, og plutselig var det som om jeg ikke hadde noe forsvar mot frykten. Hva skjer om alt kollapser igjen? Hvor skal vi dra? Hvordan leve i denne mer enn uoversiktlige suppa av krig, folkemord, manipulasjon og regressiv kolonialisme i high tech-drakt.

Så skrev jeg til Gabriel:

Hei Buddy.

Jeg håper du har det bra på tross av alt som skjer i verden. Jeg jobber for tiden med det litterære tidsskiftet Vinduet, under redaktør Priya Bains, som er poet, kritiker og aktivist. Og jeg hadde lyst til å spørre deg om en ting: Jeg har tenkt på hvordan man kan dokumentere disse urolige tidene – det kjennes viktig å skrive, å datere, å feste denne deliriske frykten til noe, å prøve å finne mening gjennom tenkningen og dialogen – og jeg fikk ideen om en slags brevveksling med deg – fire eller fem brev i løpet av våren, uten noen regler, bare en transatlantisk samtale om verden, kunsten, politikken og viktigheten av hva? – ja, hva enn som faller oss inn, egentlig. Kunne du tenke deg å være med noe sånt? Jeg er sikker på at ditt blikk – innenfra – hadde vært verdifullt for oss å se igjennom, jeg tenker på deg som en slags korrespondent, et vitne, en skjørhetens kronikør. Gi en lyd hvis dette er noe du kunne tenke deg å gjøre – jeg tror det kan bli både meningsfullt og interessant.

En stor klem fra djevleøya Askøy.

Pedro

7. april 2025

Hei igjen, Pedro

Når det gjelder spørsmålet om hvordan man begynner, tenkte jeg at jeg like så godt kunne begynne her, gitt at ethvert spørsmål du stiller meg, antagelig kommer til å inneholde følgende svar, på en eller annen måte:

Vi vet alle nå, uansett hvor vi befinner oss, at vi er vitne til en katastrofe, en langtrukken eksplosjon, en som forarmer utallige mennesker, hundrevis av millioner, særlig amerikanere, men også alle og enhver som mottar nødhjelp fra USAID og liknende organisasjoner: medisinske behandlinger og vannprosjekter i utviklingsland, katastrofehjelp, hundrevis av prosjekter innen global helse, miljøbeskyttende tiltak, sosioøkonomiske utviklingsprogram, utdanning og demokratifremmende organisasjoner og tiltak. Alt vekke, alt stanset. Globale markeder stuper. Og mens fascismen og politistaten befester seg i USA, prøver Trump å gjenskape USA som en attenhundretalls kolonimakt når han nå fester blikket på Grønland/Danmark og Norges oljefelter.

Reiser til USA har stupt. Folk har med god grunn sluttet å kjøpe amerikanske varer. Dette er ikke blott et problem skapt av det gamle ekteparet kapitalismen og fascismen, som hånd i hånd har vandret over det nordamerikanske kontinentet i århundrer, løyet til alle og ødelagt alle som ikke er hvite. I stedet beveger vi oss fra det Rob Nixon kaller kapitalismens «slow violence and the environmentalism of the poor», mot en brå eksplosjon av elendighet og vold. Vi er ikke bare vitne til en politisk katastrofe for USA eller en økonomisk katastrofe: Vi lever i en fullt utviklet økologisk katastrofe, en som inn gjennom sine kjøttfulle gjeller sluker all politikk, ideologi, økonomi og ånd.

Ja, Trump er helt åpenbart psykisk syk og besatt av en eller annen ondsinnet kraft, utvilsomt en amerikansk Putin, men hans apoteose i amerikansk samfunnsliv er et direkte resultat av gammel amerikansk slaveideologi og gammel europeisk kolonialisme. Så ja, det har vært fryktelig i bare noen få uker å være vitne til det som skjer i USA, men selvsagt er det også en skjematisk oligarkisk regjeringsovertakelse, like gammel som kuppet i 411 e.Kr. som gjorde en kortvarig slutt på det athenske demokratiet. Og selv om hele forløpet var overraskende i sin åpenbarhet, stammer det som skjer i USA i dag direkte fra de hjemmedyrkede fascistrøttene til det amerikanske oligarkiet og det hudfargebaserte kastesystemet som ble opprettet her i 1619.

Kort fortalt finnes det en juksekode for apoteosen til enhver Donald Trump i den amerikanske psyken, en juksekode skapt gjennom vår historie med slaveri og folkemord.

Den amerikanske borgerkrigen var en kamp mellom sørstatenes oligarki og dets tett sammenviklede tekstilproduksjons- og menneskehandelsøkonomier (bomullsdyrking båret av slavearbeid, tvungen reproduksjon og voldtekt og barnerov). Disse formene for ideologisk kontroll, som er nødvendige for å bære og opprettholde denne typen økonomi, fordufter ikke, selv 150 år etter at en krig ble kjempet på grunn av dem. Så Trumps åpenbare misogyni, rasisme og overherredømme — selv om disse er sjokkerende for siviliserte folk — kommer rett fra den amerikanske hjerteroten. Og denne hjerteroten er en mørk og blodig rot.

Som Gunnar Wærness sier i Kosmos’ beibi: «hjerterota / trekkes opp av jorda / den er mørk / av vrede og blod.» Nettopp på grunn av brutaliteten er volden og hatet som forvrenger USA, vanskelig for selv amerikanere å forstå: 45 000 sivile skutt og drept hvert år; hundrevis av masseskytinger hvert år, ved skoler og kirker og synagoger og dagligvarebutikker, år etter år. Det er alltid rett under overflaten, helt til det ikke er det lenger. I august 2024 spurte jeg en 83 år gammel pensjonert bonde i Minnesota om hvordan det var å bo og dyrke jorda hele sitt liv ved White Earth Reservation, det største urfolksreservatet i staten, og han svarte med bare én setning, uten forbehold eller forklaring: «Vi burde ha drept dem alle da vi hadde sjansen.» Hver gang jeg drar til universitetsjobben min, er jeg redd for min og mine studenters sikkerhet, og jeg tenker alltid: «Hva om det er en som skyter i dag?»

Så hvis vi ser på Trump som en forlengelse av arven fra slaveriet og menneskehandelen i dette landet, i tillegg til dets historie med folkemord og settlerkolonialisme, fremstår hans råtne vei til makten mer logisk: Denne snoken kom fra bolet som ble gravd av amerikansk slaveri og folkemord. Det økonomiske systemet som slaveriet var, skapte en voldsøkologi som har mørke, ideologiske komponenter som Trump kjenner til; han kan dem utenat, forlengs og baklengs. Trump kommer fra det samme mørket: Det er like mye et sørstatsmørke som det er et mørke fra settlerkolonialismen, og det stammer direkte fra en århundrelang kolonialisme som en gang infiserte Europa, og som fortsatt infiserer Russland, Israel, Kina og USA.

Og ikke noe sted i dette landet er utelatt fra denne historien. Selv om jeg bor i en «blå» stat (med venstresidemajoritet), i en universitetsby, og selv om jeg arbeider ved et universitet, bor jeg også i Bloomington i delstaten Illinois, fødestedet til George Lincoln Rockwell (1918–1967), som grunnla American Nazi Party og introduserte begrepet «white power», en frase jeg ser tagget under broer her i Illinois når jeg padler kajakk i våre sakterennende prærieelver. Vi bor her i USA blant de øverste lagene i en geologi av folkemord og slaveri.

Jeg er fra Minnesota. Familien min snakket norsk fram til midten av 1970-tallet. Forfedrene mine kom fra Ål i Hallingdal, Nissedal i Telemark, Lærdal i Sogn, Kvam i Nord-Fron i Gudbrandsdalen. I fjor sommer intervjuet jeg Aaron og Arvid Swenson i Flom i Minnesota, et 85 år gammelt tvillingpar som bodde sammen som ungkarer hele livet, rett ved gården hvor moren min vokste opp, og som fortsatt snakket trøndersk selv om de siste forfedrene som utvandret, kom i 1906. Og selv om Swenson-tvillingene fortsatt snakker norsk i Minnesota, er de et unntak: Familien min i Minnesota snakker ikke lenger norsk nettopp på grunn av de samme nativistiske, folkemorderiske og antiinnvandringskreftene som fikk Donald Trump til makten. Fascismen vil stilne alle språkene den ikke kan kontrollere. Derfor har vi i Minnesota sett samordnet lingvistisk krigføring mot folk som snakker dakota, ojibwe, norsk, svensk og somali.

Og det var fortsatt ikke før 2022, da jeg leste anishinaabe-forfatteren Marcie Rendons romaner, som foregår i hjembygda mi Moorhead i Minnesota, at det ramlet på plass: Romanene hennes handler om hvordan det var å leve som urfolk så tett på kolonistene, Rendon ble født i White Earth-reservatet, og det var langs grensen til dette reservatet familien min dreiv jordbruk. Forfedrene mine slo seg ned på land som var tatt direkte fra anishinaabe-folket — med ekstremt fruktbar jord — noe av den mest fruktbare jorda i verden, full av villris, omgitt av villris, moren min gikk på Wild Rice High School, og Wild Rice River rant gjennom farfar og farmors gård i Ulen i Minnesota. Og til tross for dette var det ikke før i 2022 jeg fikk vite at ordet «Mahnomen», navnet på bygda et kvarters kjøretur fra Ulen, betydde «villris» på ojibwe. Og dette faktum alene sier noe om hvordan fraværet av historie raner forståelse fra folk og derfor også forsoning og reparasjon og den muligheten for kritisk refleksjon som er nødvendig for at dette skal skje. For ikke å nevne at vi også ble fratatt muligheten for ethvert forsøk på solidaritet.

Så ja, fascismen er helt grunnleggende i den amerikanske kulturen. Minnesota-forfatteren og journalisten Sinclair Lewis (1885–1951), som den amerikanske journalisten H.L. Mencken kalte «den rødhårede tornadoen fra Minnesota-villmarken», så i USA et potensial for framveksten av en fascistisk president allerede i 1935. Lewis ble tildelt nobelprisen i litteratur i 1930, som en av de første ikke-europeerene. Kona hans var journalisten Dorothy Thompson, som ikke bare var den første amerikanske journalisten som intervjuet Adolf Hitler, men også den første amerikanske journalisten til å bli utvist fra Nazi-Tyskland. Thompson gjenfortalte opplevelsene sine så troverdig til mannen sin at han bygget en hel roman rundt framstillingen hennes. Romanen It Can’t Happen Here fra 1935 handler om Berzelius «Buzz» Windrip, en diktator som bygger en privat milits ved fingernem kontroll over massemediene. Buzz Windrip er en tomskallet og hatefull sjarlatan og støpt i samme form som Donald Trump. (Windrip er faktisk mer sjarmerende enn Trump.) Så USA har lenge flørtet med fascismen, også etter slaveriet.

Derfor kan vi på en måte si at vi er vitne til et amerikansk selvmål som stammer fra USAs egen antidemokratiske, pro-oligarkiske modus operandi i regimebyttene de har stått bak over hele det amerikanske kontinentet. Så for meg kjennes det som om vi i USA lever på kanten av alle de buldrende rekkene av fortidige katastrofer som USA har påført de utallige borgerne på det amerikanske kontinentet gjennom det siste århundret eller mer, gjennom hele Sør- og Sentral-Amerika, som har rammet millioner av mennesker, inkludert din familie, Pedro: de USA-ledede terrorkampanjene som forsøkte å kaste demokratisk valgte venstresideregjeringer i Nicaragua i 1912, Guatemala i 1954, Ecuador i 1961, Brasil i 1964, Bolivia i 1971, Chile i 1973, Argentina i 1976, for ikke å nevne invasjonene og annekteringen av Mexico (som ble til statene California, Nevada, Colorado, Arizona, New Mexico, Utah, Wyoming og Texas) og den militære okkupasjonen av henholdsvis Haiti, Cuba og Puerto Rico.

Så hvis det framstår som om USA har endret retning med Donald Trump og framveksten av en anti-svart, anti-brun, anti-innvandrings, kolonialistisk og kunstfiendtlig politistat, så stemmer ikke det. Landet har bare krøpet tilbake ned i bolet som Donald selv kravlet opp av, med sin tåpelige sminke og latterlige sleik.

Det er mye mer å si om rollen til utdanning, kunsten, fagforeningene og det som kanskje kan kalles galdresang, som en kampmetode mot den ufyselige og stinkende blomsten som trumpismen er. Men jeg gir meg nå for denne gang.

Din i solidaritet,
Gabe