Nettet snører seg

Og du står og googler som faen, da

Og alt er sant, det skjer faktisk!

NÅ!

Fredrik Høyer, Grønlandsutraen (Fanfare, 2016)

Jeg sitter fast i internettet, sier jeg minst en gang i uka til han jeg bor med, jeg kommer meg ikke ut. Han fnyser, å sitte fast i internettet er kode for jeg gjør ikke det jeg burde gjøre, det handler om latskap og manglende selvdisiplin, om hjernefastfood som glir ned nesten uten motstand. Klikk. En video av en smart fugl som lurer en katt. Klikk. En oppdatering fra en barndomsvenninne, hun har fått tvillinger. Klikk. Justisministeren har sagt noe horribelt. Klikk. En video fra en flyktningleir. Klikk. Den smarte fuglen en gang til. Klikk. Lekker 4-roms på Sinsen. Klikk. LOLocaust. Jeg kødder ikke, sier jeg, jeg sitter fast, ingen svarer.

Da jeg leste Theis Ørntofts Digte 2014, hadde det alt rukket å bli 2015, og jeg ble slått i bakken ikke av poetens apokalypseromantikk og sint-ung-mann-takter, men av hans beskrivelser av det jeg har lyst til å kalle internett som tilstand:

[...]

Må vi spy de digitale taler ud gennem mundene

lad dem løbe gennem landskapet som stier af dna

nogen lyser ind i en fortid, men ser intet

nogen går videre og finder deres mor nakkeskudt i en flod.

Samfund er et overstået kapitel.

Hver gang jeg overvejer en vej videre, indhylles jeg i tåge

hver gang jeg lytter til en partipolitiker

får jeg det fysisk dårligt

så derfor googler jeg

the biggest salmon ever caught

jeg googler

9/11 shot from amazing angle [...]

Det var noe med rastløsheten i diktlinjene, uroen, det smakløse, men komiske møtet mellom laks og 11. september. Det var noe med ordet «derfor». Det var tåka, redselen for å ha gått seg vill og ikke komme seg ut, en skamfullhet over kanskje å være ødelagt som menneske. Ørntoft beskrev en tilstand jeg kjente igjen, men som jeg i liten grad hadde sett beskrevet i skjønnlitteraturen.

Forholdet mellom litteraturen og nettet har i det hele tatt vært av den kranglete sorten. Ser man bort fra noen postmoderne typer som på 90-tallet begynte å legge inn hyperlenker, @ og andre mystiske greier i tekstene sine, har det gått mye i motstand og motsetninger: Den høyverdige litteraturen versus det som distraherer oss fra å skrive og lese den. Før greide vi å fordype oss i Tolstoj i dagevis, sukker vi, nå må vi bare sjekke Instagram. Tidsskriftene er fulle av angstfylte essay om våre råtnende hjerner, vår fraværende konsentrasjon, vår mangel på dybde, vårt bevisstløse, slavelignende forhold til det klikk-industrielle komplekset.

Det er ikke det at jeg er uenig i diagnosene. Det som plager meg, er at kuren, særlig fra litteratene, alltid er å rive seg løs, koble seg fra, for så å vende tilbake (?) til en tilværelse preget av undring, kjedsomhet og natur i sanntid. «Frihetsfølelsen når jeg reiser meg fra Mac-en og forlater huset uten å ha med meg internett i lomma. Opplevelsen – illusjonen – av å være et autonomt individ», som Eivind Buene formulerer det i et essay i Vinduet 4/2018.¹

Ett problem med dette Walden 2.0, som Buene for så vidt er inne på, er at verden ikke er med på leken. Noen kan kanskje trekke ut kontakten, men akkurat som folk flest ikke bare kunne si ha det til fabrikkjobben og vandre ut i skogen, er de fleste av oss i dag avhengige av å være pålogget for å navigere hverdagen, jobben, familien. Å dra en grense mellom nettet og Livet – det virkelige og autentiske – er antimodernisme som lukter av privilegier og sure sokker. Men også litterært sett er et slikt syn problematisk. For hva skjer når store deler av tilværelsen forkastes som uekte? Hvis nettet bare er noe vi ikke burde vært på, blir det også uinteressant å skrive om. Men hva om det (også) er her det skjer, selve livet?

Det finnes riktignok forsøk på å beskrive livet i internettets tid. I Nathan Hills store, satiriske amerikanske roman The Nix (2017, no. Gyldendal, 2018), blir vi med hovedpersonen når han låser døra til kontoret sitt og åpner dataspillet «World of Elfscape». Samuel Andresen-Anderson er til daglig en deprimert professor i engelsk litteratur, men idet han logger på, blir han en alv. Og i dag skal han sammen med 19 andre alver drepe en drage.

«Elfscape» er et fiktivt spill, tilsynelatende modellert på det enormt populære «World of Warcraft». Dette er såkalte MMORPGs – Massively Multiplayer Online Role-Playing Game – altså rollespill på nett med spillere som kan befinne seg over hele verden. I sin storhetstid tidlig på 2010-tallet hadde WoW over ti millioner spillere, i dag anslås det å være to–tre millioner igjen. Og det er bare ett spill av mange. Hvorfor føles det likevel så uvant å lese en beskrivelse, over flere sider, av et raid i et slikt dataspill?

Romanens eget svar på det er enkelt: skam. «Elfscape» er ikke der Samuel burde være. Som den desillusjonerte akademikeren han er, betrakter han spillet fra avstand, semi-ironisk og nedlatende: «The dragon appears to be asleep. It is curled catlike on the floor of its magma-rich lair, which is set in a volcano, naturally.» Følelsen av triumf som spillet gir ham, er falsk, vet han: Gullskatten er bare data, nuller og ett-tall; bakom sitter kyniske spillutviklere som pøser på med nye skatter, nye nær-uovervinnelige monster, alt for å holde folk som ham inne.

Det er ingen tilfeldighet at scenen er modellert på en av litteraturens kanskje mest høyverdige troper: jaktscenen, som nettopp utspiller seg i naturen. Nøkkelelementene er her: kameraderiet jegerne imellom, adrenalinet, å slåss mot noe stort og farlig – men noe mangler. Idet den digitale dragen utånder, kjenner Samuel på skammen over å ikke ha stått imot.

Også hos Hill er altså nettets verden falsk, en bleik kopi av virkeligheten. Men dens effekter er fullt ut reelle. Både Samuel og en annen romanperson, et overvektig kjellermenneske som går under brukernavnet Pwnage, bruker store deler av livet foran en datamaskin, og særlig for sistnevnte har det store, fysiske konsekvenser. Mens han i spillets verden er en helt, et geni i en datagenerert alvekropp, ligger den virkelige kroppen hans på en sofa og eser ut, stappet full av snacks og energidrikker. Både Pwnage og Samuel er tapere; førstnevnte den arketypiske datanerden som lukter vondt og sliter med menneskelig kontakt, sistnevnte en nevrotisk akademiker i ferd med å bli akterutseilt og gjort overtallig. Det er åpenbart at spillet er en flukt fra realiteten, en blindvei, og at de må komme seg til helvete ut derfra.

Men hvor hen? Hills heseblesende roman skaper et urovekkende bilde av en verden «IRL» som er usammenhengende, kaotisk og urettferdig, uten en rød tråd eller rett sti å følge – og, i økende grad, uten framtidsutsikter. Der Samuel og Pwnage skamfullt rømmer inn i en falsk verden, finnes det hos den neste generasjonen, representert ved den evig påkoblede studenten Laura Pottsdam, ikke lenger noe slikt skille. Laura strømmer følelsene sine i sanntid i appen iFeel mens hun giddelaust googler etter «logical fallacies in Hamlet» og får panikk når hun føler noe som ikke lar seg uttrykke gjennom emojier. Livet hennes er i klikkene – det finnes ingenting «utenfor».

For noen år siden intervjuet jeg forfatteren Erling Kittelsen for Klassekampen. Et av temaene vi hele tida kom tilbake til, var behovet for nye forståelsesformer, et nytt språk som kunne forene det fragmenterte samfunnet vårt. Vi snakket om at internett i sin spede begynnelse bar i seg et løfte om et slikt språk. Nettet ville la alle snakke med alle, det ville frigjøre oss fra staters og autoriteters kontroll. Det ble omfavnet av avantgardister som ønsket seg dekonstruksjon, å sprenge rammer og hierarkier som lenket oss fast.

Dekonstruksjonen skjedde i et fantastisk, frigjørende øyeblikk, fastholdt Kittelsen, men så ble bitene plukket opp, rubrisert og satt inn i samme system. Økonomiens system, økonomiens logikk. Undergrunnen kom opp i overflaten, alt ble lagt i rør, husker jeg Kittelsen sa. Ordene ringer i hodet mitt når jeg leser Susanne Christensens essaybok Leonoras reise (2019), der hun skriver om hvordan nettilkoblingen eter sjela:

Den sanselige – og ofte vanskelige – virkeligheten er parkert på et metanivå i forhold til de magiske snarveiene som mobiltryllestaven kan tilby. Det beste er likevel at den menneskelige energien nå går gjennom noen rør der det kan tas betaling for den minste menneskelige impuls. Blunk med øynene, og det forsvinner penger fra kontoen din.

Spør noen i dag om hva postmodernismen handlet om, og du vil høre noe om anything goes, fravær av store fortellinger, alt skulle være likt. Klipp og lim, høyt og lavt. Det er en fordummet versjon av postmodernismen, men en ganske presis beskrivelse av nyhetsstrømmen min på Facebook. Problemet er ikke at det som ligger der, er verdiløst. Problemet er at alt ligger der, også det som helst skulle ligget dypere. Angsten, sinnet, verdiene, behovene. 22. juli og bilreklame, feriebilder og kulturkritikk, hets og lek, menneskelig kontakt og simulacra. Alt i form av data, uttrykt gjennom samme, forenklede og barnslige språk, og med en direktelinje til bankkontoen din, som for øvrig også er digital.

Å koble seg fra er ikke bare å frigjøre seg fra klikkdop og infantilt pjatt, det er å snu ryggen til alt sammen. Utenfor er verden rar og øde, vi vet ikke lenger hvordan vi skal være i den, himmelen, havet, som Christensen skriver: «En gang kunne vi hvile tankene i disse rommene, det var potensial der, en forhåpning.»

Og hva gjør litteraturen med alt dette? Den forsøker å rømme. I hvert fall den uforholdsmessig store delen av norsk skjønnlitteratur som ligner kammerspill, preget av angstfylte familierelasjoner og skarphuggede dialoger. Det sendes kanskje en og annen e-post i disse romanene, men ganske ofte tar jeg meg i å tenke at det de beskriver, er verden av i går, at folk ikke lenger har slike intense relasjoner, i hvert fall ikke face to face, hvordan skulle de ha energi til det samtidig som de ser ned i mobilen og krangler på Twitter, klikker seg inn på boligannonser, scroller gjennom uendelige mengder familiebilder, skriver under opprop mot diktatorer, ser YouTube-filmer av katter og leser nettartikler om sjaman Durek. Bjørn Vatnes satiriske dystopi Nullingen av Paul Abel (Gyldendal, 2018), som beskriver en hypertilkoblet tilværelse i 2050-tallets Norge, føles mer som en realistisk beskrivelse av mitt liv enn det meste annet jeg har lest i det siste, jeg kødder ikke.

Kanskje er det jeg som er bakpå, som ønsker meg romaner om internett. Er ikke romanformen nettopp skapt for å gå i dybden, utforske komplekse relasjoner og risse opp den store fortellingen – alt dette som jeg selv hevder nettet har drept? Jarett Kobeks selverklært dårlige roman Jeg hater internett (Fanfare, 2018, org. 2016) underbygger den tesen og hevder langt på vei at det er bra. Gode romaner er nemlig oppfunnet av CIA, hevder bokas belærende fortellerstemme, disse beretningene om middelklassens boliglån og potensproblemer er ment for å distrahere oss fra hva som egentlig skjer: rovdyrkapitalisme, rasisme, moderne slaveri. Kobeks bok handler om alt dette, skrevet i internettets språk: en flat og stakkato prosa full av memes, vitser og referanser, korte avsnitt som springer fra Silicon Valley-menn til Ayn Rand til J.R.R. Tolkien til Wikipedia-aktige utlegninger, en nokså presis gjengivelse av den rastløse klikkinga som har erstattet lesing. Det er en ufordragelig bok om en ufordragelig tilstand, men den er – ifølge Kobek – den boka vi fortjener.

Skal vi dermed konkludere med at internettgenerasjonen er fortapt som lesere og tenkere, at man må velge mellom jokes på Twitter eller å forfølge den Ekte Litteraturen inn i skogen, der den bor i en hytte uten innlagt vann og strøm? Jeg vet nå ikke, jeg. Jeg tror vi må begynne å se på en annen måte, plire med øynene slik at det som ser ut som en flat linje, begynner å dirre og spalte seg i flere retninger. Se hvordan den angivelig overflatiske og selvopptatte «millennial»-generasjonen forsøker å sprenge seg ut av de kvelende rammene som har blitt solgt inn som friheter. Forstå at LOL ikke betyr at noe ikke skal tas på alvor. Se behovet for menneskelig kontakt hos hovedpersonen i Victoria Durnaks Tommel opp. Smilefjes. Regnbue (Flamme forlag, 2019), som googler «hvordan få flere venner som voksen» og som finner noe ekte i en verden av blunkesmileyer, reklameslogans og mersalg. Høre klimaangsten hos Ørntoft, eller hos Fredrik Høyer i Grønlandsutraen: «Så dreit jeg meg ut og begynte å google loops and cycles in nature / og så noe på Youtube / med en forsker eller seriøs vitenskapsmann [...]» – behovet for rom å hvile tankene i, fraværet av en utvei, formulert i nettets barnslige, urene språkmiks.

Er det noe som karakteriserer litteraturen som tar nettet på alvor som en livsverden vi vokser og (mis)trives i, så er det at den er useriøs – sett gjennom litteratens strenge lesebriller. Den antar nettets former (flatklemt, oppstykket, pikselert) og farger (regnbue, beksvart), den smykker ut analyser med bæsj-emojier og bytter ut narrativ utvikling med memes. Fra Hills pesende, overlessede setninger der referansene slår hverandre ihjel og Kobeks fragmenterte Twitter-prosa til Christensens brå hopp mellom virkeligheter, Durnaks liksom-naive chats og Ørntofts trollete sjokkforsøk, er det tekster som snakker nettets språk – og bruker det til å yte motstand. Hæsjtægg kulturkritikk, flamme-emoji.

Skal litteraturen kunne være en motstandskraft mot klikkøkonomien og fragmenteringen av hjernene våre, skal den kunne tilby utveier fra vår rørlagte virkelighet og skape nye verdener som er mer enn brukerdata og kattevideoer, så kan den ikke bare rømme inn i skogen uten iPhone. Den må være der den ikke bør være. Der vi er.