Essayisten som åndelig termitt

I fjor sommer skrev jeg et essay for Vinduet kalt «Innsiktene til en romanforfatter». Der reflekterer jeg over hva jeg har lært om verden av å skrive romaner, og kommer frem til at jeg har utviklet «en feel for hvordan de fleste mennesker konstruerer sin egen verdensforståelse i en romanlignende vev av relasjoner med seg selv i eller tett på midten». I det nyligere Vinduet-essayet «Notater for en psykedelisk realisme» argumenterer jeg for drømmelogisk fremfor konvensjonelt realistisk litteratur. Begge tekstene vil rette oppmerksomheten mot hvordan små mennesker som oss forholder oss til en grenseløs og tilsynelatende uendelig virkelighet ved å redusere den til håndterlige verdens- og selvbilder, det vil si metaforer, fortellinger og i det hele tatt retoriske konstruksjoner bestående av bilder og ord.

Mer poetisk formulert, og med en umiskjennelig klang av østlig åndelighet, er livene våre drømmer som det er vanskelig, ja, kanskje umulig å våkne fra, i alle fall med nettopp livet og forstanden i behold. Allikevel skal det visstnok være mulig, ifølge vise kvinner og menn fra alle steder i verden, og til alle tider som det finnes skriftlige opptegnelser fra, å få glimt av den bakenforliggende virkeligheten. Selv har jeg ikke oppskriften på hvordan man gjør dette, men i korte trekk tror jeg det handler om 1) å sammenligne de motstridende fortellingene våre for slik å resonnere seg frem til hva som kan ligge bak, og 2) å praktisere meditasjon eller andre åndelige øvelser som har til hensikt å løsne identifikasjonen vår med de tanker og følelser som til enhver tid opptar sinnet.

Men om vi ønsker den berikelsen og bevissthetsutvidelsen som kan følge av slike bestrebelser, tror jeg også at vi må slutte å klamre oss fast i enhver filosofisk og litterær realisme som bedøver sinnet og sansene våre med sine konvensjonelle og lett gjenkjennelige fremstillinger av virkeligheten.

Elefanter og termitter

Men hva er nå virkeligheten? I begge de ovennevnte tekstene har jeg slengt rundt meg med denne altfor store og uhåndterlige generaliseringen uten å si noe særlig om hva jeg selv legger i ordet, eller hvordan det henger sammen med andre tilstøtende ord som sinn, selv og verden. Ord som det så klart allerede finnes utallige definisjoner på. Siden jeg mer eller mindre bekjenner meg til en pragmatisk erkjennelsesteori, må jeg definere disse ordene i lys av min hensikt her og nå: Intet mindre enn å bidra til den kontinuerlige bevissthetsrevolusjonen tvunget på oss av samtidens kriser og teknologiske nyvinninger, og som den psykedeliske renessansen innenfor psykologien og hjerneforskningen hjelper oss til å forstå. For meg er det springende punktet å sørge for at vi forblir bevisst vår egen rolle i å redusere virkeligheten til verdens- og selvbilder, ja, at vi blir enda bedre og mer bevisste billedskapere enn før, slik at vi kan forme og omforme disse bildene i retning av det gode.

Siden virkeligheten er så enorm og jeg såpass liten, må jeg gripe an dette objektet som den lille skapningen jeg er. Jeg kan ikke ete denne helheten i én jafs, men må gnage små tunneler gjennom virkeligheten som en termitt. Valget av termitten er ikke tilfeldig. Jeg har metaforen fra den amerikanske filmkritikeren og billedkunstneren Manny Farbers nokså berømte essay «White Elephant Art vs. Termite Art» (1962). I dette essayet – opprinnelig publisert i magasinet Film Culture, siden samlet i boken Farber on Film – kritiserer han samtidens moderne billedkunst for dens ustanselige trang til å bryte med tradisjonen, men uten noensinne å forlate det firkantede lerretet som er og alltid har vært et grunnleggende premiss for å male et europeisk mesterverk. Imot dette overambisiøse, men også underlig tradisjonstro idealet, som han avfeier som hvite elefanter – ifølge Det Norske Akademis ordbok: «dyr og unyttig gjenstand; brysomt prosjekt» – stiller han opp den mer beskjedne termitten:

Good work usually arises where the creators […] seem to have no ambitions toward gilt culture but are involved in a kind of squandering-beaverish endeavour that isn't anywhere or for anything. A peculiar fact about termite-tapeworm-fungus-moss art is that it goes always forward eating its own boundaries, and, likely as not, leaves nothing in its path other than the signs of eager, industrious, unkempt activity.

The most inclusive description of the art is that, termite-like, it feels its way through walls of particularization, with no sign that the artist has any object in mind other than eating away the immediate boundaries of his art, and turning these boundaries into conditions of the next achievement.

Farber assosierer slike termitt-tendenser med sjanger- og underholdningsfilm og i det hele tatt kulturuttrykk hvor kunstneren ikke prøver på noe mer enn gnafs for gnafs å utvide kunstformen sin. Siden jeg allerede har gitt uttrykk for den elefantaktige ambisjonen om å ville bidra til en bevissthetsrevolusjon, kan jeg ikke skryte på meg termittens beskjedne mål, men hva gjelder metode, ønsker jeg å gå frem nettopp som en åndelig termitt. Med dette mener jeg at jeg ikke kan uttale meg om store begreper som «virkeligheten» uten først å ta utgangspunkt i min egen umiddelbare oppfatning. Denne oppfatningen vil nødvendigvis være basert på en salig blanding av spredte sakkunnskaper og personlig grums. Men ved å gnage meg innover i begrepet, på leting etter denne overleverte generaliseringenes partikulære næring for akkurat meg, vil jeg forhåpentligvis sakte, men sikkert utvide både min egen og leserens forståelse av virkeligheten.

Som essayistisk ideal har den åndelige termitten to grunnleggende verdier: presisjon og partikularitet. Presisjon innebærer å vurdere påstandene sine opp mot det man vet om den ytre virkeligheten. Men siden man som enkeltmenneske vet så lite om verden – i alle fall gjør jeg det – må erkjennelsen både begynne og slutte i den personlige erfaringen, altså ens egen uomgjengelige partikularitet. Det å presisere og partikularisere en tekst handler om å pakke ut sine generelle inntrykk av verden og virkeligheten i så allmenngyldige og samtidig spesifikke ord som mulig. Verdien av å sette ord på de verdens- og selvbildene man i hverdagen har for vane å leve innenfor, er å forstå dem som nettopp bare ord og bilder – i beste fall nyttige og i verste fall skadelige – for slik å få et bevissthetsutvidende glimt av den større virkeligheten bak ordene og bildene.

Mutasjon

Jeg vegrer meg nesten for å kalle den åndelige termitten «essayist», eller produktene av en slik skriveprosess «essays». Det frister sterkt å identifisere meg som «skribent» isteden og kalle tekstene for «tekster». Samtidig skylder denne metoden såpass mye til Montaignes praksis med å utvide og revidere essayene sine i flere runder, og til den vestlige essaytradisjonens mangfoldige fremgangsmåter for å utforske det generelle i lys av det spesifikke og motsatt, at det ville ha vært falsk ydmykhet å late som om jeg bare var en språkarbeider helt uten filosofiske pretensjoner.

Men når jeg sier at jeg ønsker å bidra til en bevissthetsrevolusjon, mener jeg ikke på nietzscheansk vis å snu opp ned på alt som hittil har vært tenkt. Jeg mener ganske enkelt at jeg, som én penn blant mange penner, har lyst til å være med på den tålmodige utforskningen og utvidelsen av det menneskelige mulighetsrom som hittil har beriket vår tilværelse på denne vakre og til tider vanskelige planeten. Det er altså ikke snakk om en voldelig og maktpåliggende revolusjon som skriker etter meg som en sentral lederskikkelse, men snarere den relativt saktegående kulturelle evolusjonen som uansett ville ha gått sin gang, enten jeg fantes eller ei, men som jeg kanskje, kanskje ikke kan gi noe av meg selv til. For et par år siden fortalte min arkitektstuderende daværende kjæreste meg om mutasjonsbegrepet innen arkitektur og byplanlegging: Istedenfor hele tiden å rive og bygge nytt skal man nå heller tilpasse gamle bygninger og byrom til nye bruksområder. Da tenkte jeg at nettopp det samme vil jeg bruke skriften til å gjøre med overleverte ideer og idealer.

Ingen har, så vidt jeg vet, skrevet så treffende om kulturell utvikling som Ralph Waldo Emerson. Istedenfor den lineære forståelsen av historien som man assosierer med for eksempel Hegels dialektikk (men selvfølgelig uten å ha lest Hegel, og derfor er «man» meget forsiktig med å uttale seg i detalj), forestiller Emerson seg både kulturell og individuell utvikling som en prosess hvor man tegner stadig videre sirkler omkring de tankene man hittil har tenkt. I essayet «Circles» (1841) skriver han:

The key to every man is his thought. Sturdy and defying though he look, he has a helm which he obeys, which is the idea after which all his facts are classified. He can only be reformed by showing him a new idea which commands his own. The life of man is a self-evolving circle, which, from a ring imperceptibly small, rushes on all sides outwards to new and larger circles, and that without end.

Men istedenfor dette romantiske hastverket bidrar den åndelige termitten på sitt mer tålmodige vis til å gnage på og slik utvide den emersonske sirkelen liksom innenfra.

Det åpenbare

Virkeligheten er delt i to, men ikke i to like deler. Slik fremstår den i alle fall fra perspektivet til den paradigmatiske sirkelen som her og nå omslutter meg. Utenfor sanseinntrykkene og de språklige konstruksjonene og andre elementene som utgjør mitt og ethvert menneskelig førstepersonsperspektiv, er virkeligheten udelt, hel- og enhetlig. Egentlig er den også hinsides skillet mellom del og helhet. Den er verken hel eller delt, samtidig både delt og hel. Virkeligheten er noe helt annet enn det som lar seg fange av disse nyttige ordene vi har til å beskrive formene og fargene og de andre fornemmelsene som vårt begrensede sanseapparat gjør tilgjengelig for oss. Men virkeligheten er også disse tingene. Denne forsvinnende lille delen av virkeligheten som vi har tilgang til, har jeg kommet til å kalle det åpenbare – for så vidt også tittelen på min andre roman. I denne romanen drikker jeg, eller mitt nokså virkelighetsnære alter ego, en kopp te brygget sammen med fleinsopp, for så å gjennomgå en rekke åpenbaringer knyttet til de vante omgivelsenes fascinasjonskraft.

Hadde jeg visst hvor viktig denne frasen skulle bli for meg, ville jeg ikke ha fiksjonalisert mantraet «åpne deg for det åpenbare» som noe fortelleren leser på lappen til teposen som han koker sammen med soppen. Egentlig oppsto jo dette mantraet i mitt eget hode, først som en fiks idé midt under en overveldende tripp: Jeg klamret meg til ordene for ikke å gå meg vill i meg selv. Men så, over de neste timene og årene, formet det blikket mitt og gjorde meg bedre i stand til å se og la meg fascinere av mine umiddelbare omgivelser. Om jeg var lurere og mindre litterær, ville jeg for lengst ha registrert frasen som et varemerke og bygget kreativitetskurs for næringslivet omkring innsiktene.

Uansett har det åpenbare festet seg som en nyttig betegnelse for den delen av den indre og ytre virkeligheten som for øyeblikket lar seg observere og beskrive av meg. Såfremt jeg tenker på slike ting, kan dette øyeblikket også bestå av forestillinger om fortiden, jeg mener i form av minner, eller fremtiden, i form av mine håp og bekymringer. Hvis jeg slipper penn og papir for å gå inn på telefonen eller laptopen, kan det åpenbare også bestå av bilder og videoer og andre slags fremstillinger av hele verden og hele det observerbare verdensrom, samt fremstillinger av og ideer om det som ennå ikke er observert, eller for den saks skyld slikt som aldri vil la seg observere. Jeg kan også berike det åpenbare ved å bla i bøkene jeg for anledningen har tatt med meg i ryggsekken: Emersons samlede essays og forelesninger, Manny Farbers samlede filmkritikk og en samling essays av C.S. Peirce med den Oxford-komma-infiserte tittelen Chance, Love, and Logic.

I tillegg til alle disse tingene som lar seg fornemme direkte og gruble på, samt selve tankene og følelsene som svirrer omkring i en virvel av sammenviklede ord og fornemmelser, består det åpenbare også av noe som det er langt vanskeligere å legge merke til og sette ord på, nemlig det verdens- og selvbildet som til ethvert tidspunkt gir alle disse andre tingene sin form.

Livsdramaet

Jeg sitter oppe på hemsen på en kafé og prøver å konsentrere meg. Dette er såkalte KB1 i Thereses gate på Bislett i Oslo, Kaffebrenneriets aller første filial. Her ser man så mange forfattere og intellektuelle at det halve kunne være nok. Ole Robert Sunde, forfatteren som mer enn noen har gjort Thereses gate til sitt litterære topos, minner mest av alt om Hufsa, der han går med sine tunge skritt, alltid kledd i svart skjorte og svarte dressbukser. Her har jeg overhørt Hans Petter Blad, som ikke visste hvordan jeg så ut, og at jeg satt rett ved siden av ham, klage på en ganske negativ anmeldelse jeg nettopp hadde skrevet for Aftenposten. Jeg hilste på ham, og samtalen ble så hyggelig som omstendighetene tillot. På nabokafeen har jeg flere ganger unnveket blikket til Blads bestevenn Thure Erik Lund, noe som forresten ikke lar seg gjøre da blikket hans skjener i alle retninger på én og samme tid. Lund var nemlig så irritert på meg en periode for at jeg ga en ellers positiv anmeldelse clickbait-tittelen «Profetisk bygdetulling», at jeg helst ikke ville forholde meg til ham. Dette til tross for at jeg anser Lund som landets største samtidsforfatter. Forresten var det Hans Petter Blads bok om Lund som var årsaken til Blads irritasjon den gangen på Kaffebrenneriet. Siden tullingtittelen min var et av utgangspunktene hans for å ville skrive en forsvarsbok for sin venn, mente han at jeg var inhabil.

Han hadde kanskje et poeng der, og han uttrykte misnøyen sin med all den høfligheten man kan forvente av en anglofil, men boken hans ble dessverre ikke noe bedre av den grunn. Kanskje blir ikke dette essayet heller noe bra, men hva så? Jeg er jo bare en åndelig termitt som gnager seg gjennom de generelle inntrykkene mine på leting etter næring. Til tross for slike spenninger i nærmiljøet sitter jeg ofte her for å skrive. I dag fikk jeg lenge være i fred, men nå går et par menn på min egen alder opp trappen til hemsen. Før den ene rekker å ta av seg den idiotiske sykkelhjelmen, som ligner en tysk Stahlhelm fra første verdenskrig, bare at den ser ut til å være av isopor istedenfor stål, begynner den andre å bable om reklamejobben sin med en selvtilfreds og samtidig gnålende vocal fry. På grunn av misofonien og den generelle lydfølsomheten har jeg både ørepropper i og hodetelefoner omkring ørene, men allikevel trenger de bemidlede og mykt maskuline jappe-hipster-stemmene deres gjennom den pulserende ambient-musikken inn til meg. Og idet de setter seg ned på det lille loftet som jeg de siste timene har kommet til å tenke på som territoriet mitt, begynner mitt nåværende verdens- og selvbilde å avtegne seg. Altså den forestillingen om verden og meg selv, og om forholdet dem imellom, som strukturerer kognisjonen min om alt som her og nå viser seg i det åpenbare. Gjennom irritasjonen som deres måte å være i verden på vekker, og den distraksjonen fra arbeidet som irritasjonen fører til, blir jeg klar over hvilket livsdrama det er jeg har spunnet meg inn i.

En verden av banaliteter

Som vanlig er jeg protagonisten. I dette øyeblikket identifiserer jeg meg som en forfatter i en verden av tåpelige hjelmer og andre banaliteter. Dette selvbildet forsterker verdensbildet og motsatt. Ved å skrive denne teksten holder jeg på med noe meget viktig som disse andre to, med sine veike kontorstemmer, kommer og forstyrrer med en endeløs samtale om kjedelige jobbutfordringer. Attpåtil en jobb som kanskje ikke engang burde eksistere?!

Ofte viser de antagonistiske kreftene seg som motsetninger til en selv. I dette scenariet er det tvert imot nærheten til meg selv som tvinger meg til å overdrive forskjellen oss imellom. De to mennene ved nabobordet har som meg en kreativ jobb, men relativt uverdig, skadelig for sinn og psyke, og selvfølgelig langt mer lønnsom enn min. Joda, kanskje jobben deres er viktig for å smøre kapitalismens tannhjul, slik at middelklassen og dermed også velferdsstaten klarer seg, men med tanke på konsekvensene av den vestlige velstanden for både klimaet og rettferdigheten her på jorden, ville det beste kanskje ha vært om økonomien kollapset?

For øvrig er det mest smertefulle ved denne situasjonen at jeg selv til stadighet vurderer å skaffe meg en reklamejobb.

Forestillingen om det bakenforliggende

Det åpenbare består altså av en masse observerbare fornemmelser i både den ytre og den indre verden samt et verdens- og selvbilde som samler alle disse ellers frittsvevende partiklene i et mer eller mindre meningsfullt livsdrama. Ved å gjennomskue disse bildene og slik se sitt eget livsdrama utenfra, blir det mulig å vende de irriterende og distraherende tingene som man helst vil definere bort som «det andre», til inspirasjon for «det egne». Risikoen ved å gjennomskue seg selv på denne måten er at man umiddelbart skaper et nytt livsdrama på overordnet plan, hvor man for eksempel anser seg selv som et dumt og dårlig menneske ute av stand til å delta som andre mennesker i den praktiske og sosiale verden. Istedenfor å komme seg hinsides dramaet til en mindre dramatisk verdens- og selvforståelse gjør man seg selv til antagonist og antihelt i eget liv. Vi mennesker er unyanserte skapninger som stadig er på leting etter enkle, om så dysfunksjonelle, verdens- og selvbilder å bo inni.

Ovenfor skrev jeg om virkeligheten at den er delt i to. Det åpenbare er én del av virkeligheten. I tillegg til det åpenbare består virkeligheten av det bakenforliggende, altså den delen av virkeligheten som her og nå unnslipper vår oppmerksomhet. Selv om vi lever oss sånn inn i livsdramaene våre at det åpenbare for det meste fremstår som hele virkeligheten, er det bakenforliggende nesten uendelig mye større. De fornemmelsene, blandet med verdens- og selvbilder, som utgjør det åpenbare i øyeblikket, er bare en ubegripelig liten del av den helheten som gjemmer seg bak våre ord og bilder. Hvis man snur seg, billedlig eller bokstavelig, for liksom å få et glimt av det bakenforliggende, blir det bakenforliggende straks til det åpenbare. Men uansett hvor unnvikende den bakenforliggende virkeligheten er, og selv om vi bare så vidt kan få glimt av den, trenger vi forestillingen om det bakenforliggende som påminnelse om at vi lever innenfor bilder, og at andre verdens- og selvbilder og virkelighetsforståelser alltid er mulige.