Subjektivitetens kongerike

En av de få som gikk ut og forsvarte Houellebecqs siste roman Underkastelse på rent litterære premisser ved utgivelsen i Frankrike i år, var forfatteren Emmanuel Carrère. Mottagelsen i litterære miljøer var ellers ganske lunken, boka ble betegnet som Houellebecqs «mest middelmådige»1, og fra politisk hold var det tilnærmet iskaldt – det vil si før det smalt i kontorene til Charlie Hebdo og Houellebecq ble noe av en ytringsfrihetens ridder.

Romanen ble gitt til pressen et par dager før det offisielle slippet 7. januar, og reaksjonene i dette intervallet gir kanskje en pekepinn på hvordan Underkastelse ville ha blitt stående om ikke forfatteren hadde kunnet vakle fram som en slags overlevende etter terrorangrepet. Carrères stemme skilte seg ut i dette koret. Han ga en uforbeholden hyllest til det han kalte en «en bok med en sjelden romanmessig konsistens»,2 og i motsetning til mange av de andre Houellebecq-apologetene som meldte seg etter hvert, så ikke Carrère romanens verdi først og fremst i den politiske satiren,3 men i det som romanen faktisk selv hevder at den snakker om4: en religiøs omvendelse. «Jeg tror ikke Houellebecq ironiserer», skriver Carrère, og går inn for en helt bokstavelig lesning av Soumission.

Hovedpersonens omvendelse må da sees som en del av en omfattende åndelig revolusjon som vil få store materielle konsekvenser for hele Europa, en «radikal omvelting av alle perspektiver» som kanskje innleder starten på en helt ny historisk epoke. Carrère sammenligner Houellebecq med størrelser som George Orwell og Aldous Huxley fra forrige århundre – begge forfattere som ved å skrive om framtiden klarer å «utsi noe sant om samtiden»,5 og hevder at han kanskje er den forfatteren i verden i dag som i størst grad er i stand til å forestille seg «den enorme forvandlingen som vi alle har en følelse av pågår, uten å ha begrepene vi trenger til å analysere den».

Carrères interesse for Underkastelse skyldes ikke bare at Houellebecq setter ord på fenomener i samtiden han selv bare har vage fornemmelser om. Når Carrère er spesielt mottagelig for det han framholder som det egentlige fiksjonsprosjektet i Underkastelse, er det også fordi det har flere berøringspunkter med hans egen siste bok, Le Royaume («Kongeriket») fra 2014:

Jeg spurte meg selv om Houellebecq virkelig mente dette, og hva jeg selv mente om det. Jeg begynner med meg selv, ikke fordi det er enklere – jeg vet egentlig ikke helt hva jeg mener om dette kinkige emnet – men jeg har tross alt brukt de siste sju årene på å skrive en tjukk bok om den tidlige kristendommen, og én ting har slått meg: Den antikke verden følte seg mellom det 1. og det 4. århundret alvorlig truet av en intolerant, fanatisk orientalsk religion med verdier som var de stikk motsatte av dens egne.

Som man vet, men ikke alltid snakker om: Forfattere kan ha mange motiver for å framheve andre forfattere, ikke alle er like rene. Ikke at jeg skal mistenke Carrère for bare å ha selvpromotering i (bak)tankene her – han har uttrykt sin respekt for Houellebecq flere ganger tidligere – men det er vel ikke utenkelig at han ved lesningen av Underkastelse ble slått av at denne forfatteren, som er enda mer berømt enn ham selv, og som han beundrer, har skrevet om noe av det samme som han selv har tematisert – det må vel bety at han selv har vært inne på noe viktig, og her får han en god anledning til å minne om det (selv om Le Royaume har solgt svært bra i Frankrike, og for så vidt har fått den oppmerksomheten den fortjener). En slik fortolkning av utspillet rettferdiggjøres av Carrères egen skjønnlitterære framstillingsform, som for en stor del baserer seg på slike eksplisitt subjektive formodninger om andres sinnelag og motiver. Og, for å holde meg i det subjektive: Hvis litt av intensjonen var å tipse potensielle lesere om eksistensen av Le Royaume, virket Carrères artikkel helt etter hensikten på i hvert fall denne leseren. Det var de stadige henvisningene til Carrères anmeldelse i mediestormen som fulgte utgivelsen av Underkastelse, som vekket min egen interesse for Le Royaume og fikk meg til å plukke opp Carrère igjen.6 For han hadde jo vært der hele tiden.

*

Emmanuel Carrère (f. 1957) er en av disse forfatterne som befinner seg et eller annet sted i mellomsjiktet på det internasjonale litteraturmarkedet: De er storselgere i sitt eget hjemland og er utgitt på flere språk, men som oftest er de best kjent for én stor suksess, den ene boka som var forfatterens internasjonale gjennombrudd, og selv om de påfølgende utgivelsene gjerne blir oversatt til de største europeiske språkene, er ikke dette nødvendigvis tilfellet hva angår de litt mindre språkene. Per Petterson er et mulig hjemlig eksempel. Dette er forfattere som har etablert seg som et betydelig navn, et navn de fleste litteraturinteresserte vil nikke gjenkjennende til hvis de graver litt i hukommelsen, men de er ikke obligatorisk lesning på linje med Houellebecq. Interessen for forfatterskapet er vekslende og gjerne prisgitt lokale forhold, oversattredaktørers personlige preferanser osv. Kort sagt, man trenger en grunn til å lese dem.

Selv hadde jeg først lest Carrère da han kom ut med Classe de neige (1995, på norsk i 2003, Klasseturen), en roman som var noe av et gjennombrudd nasjonalt, senere ble den også filmatisert. Jeg hørte om den via en kollega på forlaget der jeg var deltidsansatt på den tiden, og leste den med en mulig norsk utgave i tankene. L’Adversaire (2000, på norsk i 2002, Doktor Romand. En sann historie) leste jeg en eller annen gang etter å ha hørt en radiodokumentar som tok for seg den bisarre historien til bokas høyst virkelige hovedperson, Jean-Claude Romand: Etter å ha klart å lure sine nærmeste omgivelser til å tro at han var lege, og ha arbeidet i atten år som forsker ved WHO i Genève, drepte han sin kone, sine barn og sine foreldre da løgnen var i ferd med å bli avslørt. Boka, som ble en internasjonal salgssuksess, og som var Carrères definitive gjennombrudd (også i den forstand at den definerte ham som forfatter), fikk mye oppmerksomhet også da den kom ut i Norge.

Etter Doktor Romand ble det imidlertid stille om Carrère i Norge, fram til fjorårets oversettelse av Limonov (utgitt i Frankrike i 2011), om den russiske forfatteren og opposisjonspolitikeren Eduard Limonov. Jeg hadde ikke savnet ham i mellomtiden, og var ikke overvettes interessert denne gangen heller, og, bare så det er sagt, når jeg bruker meg selv som kasus, er det helt i tråd med Carrères prosjekt. Jeg hadde registrert at han var en forfatter Houellebecq ofte trakk fram,7 og at Limonov var blant bøkene som lå framme i stabler i franske bokhandler. Jeg fikk den dessuten varmt anbefalt av innehaveren av nå nedlagte (akk!) Zazie bokhandel og av Carrères daværende (akk!) norske forlegger Birgit Bjerck i Oktober (og tidligere i Pax), men jeg har egentlig aldri hatt noen spesiell forkjærlighet for dokumentarromaner, eller fiksjoner om virkelige personer, levende eller døde, i sin alminnelighet. Heller ikke de norske omtalene av boka jeg skummet, klarte å overbevise meg om at dette var noe for meg.

Det er verd å dvele litt ved den norske mottagelsen av Limonov fordi den er ganske typisk for den skjebnen mange oversatte bøker lider i den norske litterære offentligheten: De vurderes som enkeltstående ytringer. Siden kritikerne sjelden har førstehånds – eller for den saks skyld annenhånds – kjennskap til de tendensene og miljøene bøkene springer ut fra, leses de sjelden inn i en større kontekst. For forfattere som ikke tilhører det absolutte a-laget av internasjonale litteraturstjerner (Houellebecq, Murakami, Atwood, McEwan osv.), leses bøkene ytterst sjelden opp mot det øvrige forfatterskapet. På bakgrunn av én eneste bok i norsk oversettelse, av en forfatter som har skrevet et titall bøker i flere sjangre, som har mottatt en rekke priser, og som er oversatt til mange språk, kunne for eksempel Stavanger Aftenblads Steinar Sivertsen konkludere følgende: «Noen stor stilist er ikke Emmanuel Carrère.»8 Oversatte bøker skjener inn i den norske bokheimen som en slags UFO-er, som man etter beste evne prøver å sette navn på med hjemlige begreper, hvis de ikke rett og slett blir ansett som så fremmede (eller uinteressante) at man ikke engang gjør noe forsøk på snakke om dem. Oversettelser blir vesentlig mindre anmeldt og omtalt enn originalskrevne norske bøker.9

Limonov ble imidlertid bredt omtalt ved utgivelsen i Norge. Tilsynelatende skyldes det – i hvert fall hvis man skal dømme etter hva anmelderne vektlegger – at boka, i likhet med Carrères første internasjonale bestselger L’Adversaire, har et spektakulært emne. Limonov er ikke en hvilken som helst «forfatter og politiker», han har på forskjellige tidspunkter i livet vært ungdomskriminell i en ukrainsk småby, bohem og poet i Moskvas litterære undergrunn i Brezjnev-tiden, boms og alkoholiker og senere hustjener hos en milliardær i New York, feiret og skandaløs forfatter i Paris samt militssoldat på serbisk side under Balkan-krigen. Partiet han var med på å stifte i Russland, heter for øvrig «Nasjonalbolsjevikene». Limonovs liv er en roman i seg selv, for ikke å si en metaroman, siden hovedpersonen selv har gitt vesentlige bidrag til dette verket i form av en serie selvbiografiske romaner. Flere av de norske anmelderne spør, betimelig nok, hva Emmanuel Carrère egentlig tilfører i sin dokumentariske pikareskroman, som for en stor del baserer seg på Limonovs egne bøker og egne utsagn i intervjuer.² Imidlertid vurderer ingen av dem, eller nesten ingen, framgangsmåten opp mot det som fra og med Doktor Romand har vært Carrères prosjekt, som han har utviklet gjennom flere tjukke romaner, og som inngår i en markant internasjonal litteraturtrend vi ikke akkurat har vært uberørt av her i Norge. Ingunn Øklands nokså negative anmeldelse i Aftenposten er betegnende: «Sannelig får Carrère også flettet inn sin egen livshistorie»,³ skriver hun – som om dette var et tilfeldig innfall, som om Carrère plutselig hadde fått det for seg at han skulle hive seg på en trend. Det er selvfølgelig urettferdig mot Økland å dømme anmeldelsen (som har mange gode poenger) på grunnlag av et slikt løsrevet sitat, som jeg kanskje til og med leser feil, men denne «hva er nå dette for noe?»-holdningen er noe som har irritert meg lenge i resepsjonen av oversatt skjønnlitteratur. For det burde vel høre naturlig med til anmelderens oppgave i det minste å prøve å orientere seg litt, å skape et rom rundt teksten, når det er nettopp det som mangler for hjemlige lesere, og det er jo egentlig ikke så mye som skal til: Det ene hederlige unntaket i dette tilfellet er Margunn Vikingstad i , som faktisk har tatt seg bryet med å google litt, og som dessuten har slått opp på de første sidene i en tidligere oversettelse av samme forfatter:

Carrères romangrep om Limonov, eit grep han har utvikla gjennom fleire liknande biografiprosjekt, er å skrive ikkje-fiktive romanar. […] Forfattaren bruker i tillegg det ein nesten kan kalle skriftemålet, ei førstepersonsrapportering i fin kryssing mellom krigsreportar og essayist, som forteljeperspektiv. Slik opnar til dømes Doktor Romand: «Lørdag morgen den 9. januar 1993, samtidig med at Jean-Claude Romand drepte sin kone og sine barn, var familien min og jeg i møte på skolen til vår eldste sønn, Gabriel. Han var fem år gammel, på alder med Antoine Romand. Etterpå var vi hos foreldrene mine til lunsj. Romand var hos sine, og etter måltidet drepte han dem.»

Denne formen for subjektiv dokumentarisme, hvis vi med et samlebegrep kan kalle Carrères ikke-fiksjonelle skriveprosjekt for det, er altså ikke et påfunn som dukker opp i og med Limonov. Carrère innleder dette prosjektet med L’Adversaire og har videreutviklet det i alle sine bøker siden: I 2007 kom den sterkt selvbiografiske Un roman russe («En russisk roman»), der forfatteren etter en reportasjereise til Russland begynner å lete etter spor av morfaren, en georgisk innvandrer som kom til Frankrike etter den russiske revolusjon, og som forsvant under mystiske omstendigheter i 1944 – antagelig på grunn av kollaboratør-virksomhet. D’autres vies que la mienne («Andre liv enn mitt») fra 2009 handler om hvordan Carrère på kort tid ble vitne til to hendelser som etter hans eget utsagn representerte hans to største redsler: et foreldrepars tap av et barn og en families tap av en ektefelle og mor; boka er skrevet på bakgrunn av samtaler med noen av de berørte.

Alle bøkene tar for seg mennesker Carrère har vært direkte eller indirekte i befatning med – for eksempel kjente Carrère selv Limonov fra russerens tid som feiret forfatter i Paris – og/eller har samtalt tett med. Livene deres beskrives så i en veksling mellom essayistiske betraktninger og en narrativ framstilling av hendelser og livsløp, avbrutt av selvbiografiske digresjoner og bekjennelser. Fjorårets Le Royaume er en naturlig fortsettelse av denne hybridformen, men det er én viktig forskjell: Romanen forteller om personer som står svært fjernt fra forfatteren. «Hovedpersonene» er – foruten forfatteren selv – de første kristne, nærmere bestemt apostelen Paulus og evangelisten Lukas. Boka innebærer et klimaks i Carrères subjektive dokumentarisme og tydeliggjør også noe av det problematiske ved Carrères prosjekt, og ved hele den jeg-litterære bølgen som har skylt over oss den senere tiden.

Det har de siste årene vært stor interesse for den tidlige kristendommen blant toneangivende filosofer som Badiou, Agamben og Žižek. Innen nykommunistiske bevegelser har de første kirkesamfunnene og munkevesenet vært framholdt som modeller for alternative fellesskapsbaserte samfunnsformer, mens Jesus og Paulus er gjort til revolusjonære skikkelser, også blant tenkere som ellers vil definere seg som ateister. Også her i landet har denne interessen noen nedslag i litterære miljøer jeg innimellom ferdes i; blant annet har den manifestert seg i Mazdak Shafieians og Jørn H. Sværens énutgavestidsskrift Teologi – en utgivelse som qua litterær motkultur antagelig ville vært utenkelig for bare noen få år siden. Dette var for øvrig sterkt medvirkende til at jeg gjøv løs på en «historisk roman» – en sjanger jeg ellers er ganske skeptisk til – på drøye 630 sider.

Carrère kan muligens sies å være en del av den samme tendensen. I likhet med Badiou ser Carrère opprinnelsen til kristendommen og kirken i den ene singulære begivenheten, Jesu oppstandelse, som snur opp ned på alt og skaper en ny sannhet,⁴ begivenheten «som deler verdenshistorien i to: før, etter, og som også deler menneskeheten i to, de som ikke tror det, og de som tror det» ⁵. Det er imidlertid ikke her Carrère begynner. Før han kommer så langt, forteller han inngående om det som skulle bli – men som aldri ble – den ene hendelsen som skulle snu opp ned på hans eget liv. Etter en liten «prolog» følger et langt kapittel hvor Carrère over drøye hundre sider bretter ut sitt eget mislykkede forsøk på å bli en kristen. Forfatterens egen historie legges som ramme om noen av de mest omstyrtende hendelser i menneskehetens historie.

Carrère starter med å fortelle om hvordan han i sin tid forlot teamet av manusforfattere som skrev Les Revenants (Gjengangerne, på norsk tv våren 2015). Serien ble en stor suksess i mange land og fikk bl.a. Emmy-prisen for beste internasjonale serie. Carrère kunne helt fra begynnelsen se at han var med på noe spesielt: «[…] jeg er i stand til å gjenkjenne et godt fiksjonssujett når jeg får det presentert, og dette var det desidert mest kraftfulle jeg hadde fått presentert i min karriere som manusforfatter.» (s. 10) Men Carrère får aldri glede av seriens suksess; han hopper av halvveis etter å ha blitt lei av å bli herset med av «jyplinger med tredagersskjegg». Etterpå må han bittert bevitne at serien går sin seiersgang verden rundt.

Hva var så dette kraftfulle i Les Revenants? Serien er lagt til en liten fjellby, og handlingen tar utgangspunkt i det som skjer når døde personer fra byen plutselig vender tilbake etter noen år og oppfører seg som om ingenting har skjedd. Kristendommens fundamentale begivenhet, altså: oppstandelsen fra de døde som virkelig, konkret hendelse, hva denne gjør med vitnene, med dem som har opplevd «noe som er umulig, men som likevel skjer». Når Carrère avslutter arbeidet med tv-serien, blir det i dobbel forstand en anledning til å ta opp igjen et bokprosjekt han hadde jobbet med i flere år, men oppgitt midlertidig: en fortelling om de første kristne, om hvordan teltmakeren Paulus ankommer Korint rundt år 50 i vår tidsregning og fra sitt beskjedne verksted spinner et nett som sprer historien om Jesu død og gjenoppstandelse over hele byen og forandrer tilhørerne for alltid, som i en slags science fiction-fortelling om et virus fra det ytre rom som forandrer de smittede til mutanter. Eller: litt som i en roman av Philip K. Dick, som det blir påpekt av en venn av forfatteren, i en scene der Carrère har fått litt for mye å drikke og røper prosjektet under en middag.

Denne gangen er planen først å gå fram slik han har gjort i sine siste bøker: som reporter. Han melder seg på et katolsk middelhavscruise som skal følge noen av Paulus’ misjonsruter, i den hensikt å treffe troende og stille dem det han mener er det essensielle spørsmålet: Hvordan er det mulig i 2015, for fornuftige mennesker, å tro på noe som i alle andre sammenhenger ville avfeies som humbug, som oppspinn, som fri fantasi og ønsketenkning? Sagt rett ut: «Hva er det dere tror på, egentlig.» (s. 21) Carrère betaler depositum, men nøler med å betale restbeløpet; noe kjennes ikke helt riktig, spørsmålet er følsomt, det kan bli ubehagelig. Men det viktigste argumentet er et annet. Saken er at han ikke trenger å gå ut og lete etter kristne slik man oppsøker «overlevende etter en flyulykke» (s. 21). Han har nemlig direkte tilgang på en kristen, om enn en tidligere kristen. Carrère har vært en selv:

For å ta det kort: Høsten 1990 ble jeg – «berørt av nåden», og det er å si det forsiktig at jeg synes det er pinlig å formulere det på denne måten, men det var slik jeg formulerte det da. Gløden som var resultatet av denne «omvendelsen» – jeg får lyst til å sette anførselstegn overalt – varte i tre år, og i løpet av denne perioden giftet jeg meg i kirken, jeg fikk mine to sønner døpt og gikk «regelmessig» i messe – og med «regelmessig» mener jeg ikke hver uke, men hver dag. Jeg skriftet og tok imot nattverd. Jeg ba […]. (s.21)

Disse vendingene i prosjektet – der det som skulle være en slags historisk science fiction-roman, blir omfortolket til reportasjebok for til slutt å ende som selvransakende historiegranskning – er betegnende for utviklingen i Carrères forfatterskap sett under ett. Etter å ha skrevet noen rene fiksjonsromaner, flere prisbelønte, alle mørke, ubehagelige, på kanten av det burleske – «om galskap, innesperring og kulde» ⁶, som Carrère selv oppsummerer det – ga han i 1993 ut en biografi om science fiction-forfatteren Philip K. Dick, før han kom tilbake som romanforfatter med det nasjonale gjennombruddet Klasseturen i 1995. Det nye med denne var at den var basert på en virkelig hendelse: Carrère hadde lest en avisnotis om en pedofilidømt mann som levde et helt alminnelig liv som familiefar, og prøvde å leve seg inn i bevisstheten til en slik manns sønn.

Klasseturen framstår likevel som fiksjon, men fra og med Doktor Romand begynner Carrère å ta for seg virkelige hendelser og personer. Bøkene bærer ikke lenger sjangerbetegnelsen roman, men får etiketten récit (fortelling), og Carrère selv er til stede som reporter, reiseskildrer, samtalepartner/intervjuer, essayist og selvrefleksiv forfatter: Forfatteren bruker i spredte glimt, av og til i lengre sveip, seg selv, sitt eget liv – og tanke- og følelsesliv – som sammenligningsgrunnlag for det som beskrives; i tillegg innlemmes det som skjer med forfatteren i og med selve skrivingen av boka, i beretningen. Oppbygningen av Un roman russe er typisk: Carrère skriver først om hvordan han etter å ha fullført Doktor Romand er utmattet av mørket og galskapen, og vil gjøre noe annet. Han verver seg som reportasjejournalist og tilbys å skrive om en ungarsk soldat som kjempet på tysk side under krigen til han ble tatt til fange av Den røde hær, og som nå – etter å ha vært meldt forsvunnet og regnet som død i over førti år – har dukket opp på et avsidesliggende russisk mentalsykehus. Under reportasjeturen til Russland kommer forfatteren i kontakt med sine russiske aner og oppmuntres til å gjenoppta forsøkene på å lære seg russisk ordentlig, samtidig som det utydelige bildet av morfaren, en annen ung mann som forsvant etter å ha kjempet på gal side under krigen, langsomt trer fram for ham. Carrère skjønner at han må trosse viljen til sin berømte mor⁷ og skrive om hennes far, sin morfar, som han etter hvert begynner å identifisere seg med: «[…] man kan ane hos morfaren min, selv da han var en ung mann, en uro og en mistro jeg kjenner godt til, som også finnes hos meg selv.»⁸ Som et kontrapunkt til skriveprosjektet beskrives forholdet til den daværende samboeren Sophie, som er i ferd med å rakne: Skrivingen krever så mye at han ikke fungerer som kjæreste; Carrère tvinges til å erkjenne at forfatteregoet står i veien for den hengivelsen sann kjærlighet krever.

Disse vekslingene skaper mye av dynamikken i Carrères bøker: Møtene med egenartede personligheter og eksotiske steder pirrer leserens nysgjerrighet, samtidig som identifikasjonen gir fortellingen om andre mennesker et eksistensielt trykk som på sitt beste kan føles også i leserens bryst. Dessuten skaper selvutleveringen som følger med beskrivelsen av omstendighetene rundt skrivearbeidet og av sjelekvalene dette medfører, et inntrykk av nødvendighet: Det er noe som står på spill for forfatteren.

I Le Royaume hopper Carrère umiddelbart over reportasjedelen av prosjektet og går rett til – og langt inn i – seg selv. Han dveler lenge, i over 100 sider, ved noe som framstår som helt essensielt for hans tilværelse som forfatter, for hele hans eksistens som menneske. Det han henter fram for leseren, er noe av hans aller mest private, noe han ikke klarer å snakke om uten å kjenne en viss skam, noe han bokstavelig talt har gjemt bort i et skap, i form av atten mapper med dagbokopptegnelser og notater til de rituelle bibellesningene han foretok over en periode på tre år – notater han flere ganger har vurdert å destruere, siden han ikke hadde «det minste lyst til å etterlate disse dokumentene» (s. 25) hvis han skulle dø.

Nå er tiden imidlertid moden for å åpne skapet, lese gjennom dokumentene og gjenoppsøke en periode som var en krise i forfatterens liv. «Une crise. 1990–1993» er tittelen på innledningskapittelet, som forteller om forfatterens oppriktige forsøk på å bli kristen. Skjønt oppriktig? Når forfatteren gjenleser sine egne opptegnelser fra denne perioden, er dommen stadig vekk at det virker «falskt»:

Det var selvsagt rystende å lese igjen dette brevet. Det første som slår meg, er at det fra første til siste linje forekommer meg å lyde falskt […]. (s. 35)

Når jeg leser det igjen i dag, blir jeg pinlig berørt. Også dette brevet synes jeg lyder falskt. (s. 55)

Falskheten ligger ikke bare i det høystemte, patosfylte språket forfatteren finner hos sitt tidligere jeg; leseren fornemmer også tydelig at det ligger vikarierende motiver bak hele omvendelsen. Idet Carrère bestemmer seg for å bli en kristen, er hans første ekteskap sakte, men sikkert i ferd med å gå i oppløsning: «Det er likevel en ting jeg ikke sier i dette brevet, men som utgjør bakgrunnen for det, og det er at vi var veldig ulykkelige.» (s. 36) Hans søken mot religionen begrunnes til dels i et forsøk på å bli et bedre menneske, bli en som er i stand til å elske i henhold til «kjærlighetens lover slik Johannes døperen har beskrevet dem: ‘Han (i dette tilfellet: hun) skal vokse, jeg skal avta’» (s. 33), og også i et ønske om å forankre forholdet i noe som er større enn dem selv: «Det er derfor jeg oppfatter ekteskapet vårt som min egentlige inntreden i det sakramentale liv.» (s. 35) Dette er hva Carrère uttrykker i et brev adressert til sin kone på denne tiden; i praksis framstår de rutinene han pålegger seg selv i sitt kristenliv – så og så mange timer med gymnastikk, arbeid, meditasjon, bibellesning, bønn, samt skriving «minst en time hver dag om Det nye testamente og mitt indre liv» (s. 76) – mest av alt som en flukt fra samlivet. Men det finnes også en enda mer åpenbar årsak til forfatterens livskrise: Forfatteren sliter med følelsen av ikke å få det til som forfatter. Perioden sammenfaller med Carrères overgang fra fiksjonslitteratur til subjektiv reportasjelitteratur, eller mer presist: med det vakuumet forfatterskapet befinner seg i før denne overgangen begynner: «På tre år hadde jeg ikke klart å skrive – hvilket jeg på denne tiden betraktet som min eneste eksistensberettigelse.» (s. 36) Omvendelsen er ledsaget av erkjennelsen at han, Emmanuel Carrère, aldri kan blir noen «stor» forfatter:

På den tiden var det i hele menneskeheten bare én kategori jeg beundret og misunte: skaperne. Jeg kunne ikke forestille meg noen annen måte å fullbyrde seg selv på enn å være en betydelig kunstner – og jeg hatet meg selv fordi jeg antok at jeg i beste fall kunne bli en ubetydelig kunstner. (s. 41)

Den fordekte strategien i perioden er å prøve å snu om på dette verdihierarkiet: gjøre kunsten og litteraturen til det ikke-egentlige i livet. Hele tilværelsen blir heretter en permanent strid mellom det Carrère har bestemt seg for at er det virkelige – nåden, troen, frelsen i Kristus, selvoppgivelsen osv. – og det ikke-virkelige – det falske, det illusoriske, som er alt det han har strebet etter i litteraturen: berømmelse, «ære, et navn som gir gjenlyd i andres bevissthet» (s. 71). Som en nyavvendt alkoholiker skyr Carrère i denne perioden alt som har med hans litterære liv å gjøre, som pesten, og unngår som best han kan lunsjer med forfatterkolleger, forlagsmottagelser, avisenes litteraturbilag osv. I en av dette kapittelets mest intense scener beskriver forfatteren hvordan han så å si sprekker under et besøk i en religiøs bokhandel. Han er kommet for å kjøpe et kommentarverk om Johannes-evangeliet, men Guds himmelske fred brytes av en Satans fristelse som sender ham momentant ned i helvete.

Med den hellige Terese av Lisieux og Johannes under armen begir jeg meg mot kassa. Problemet er bare at for å komme fram dit må jeg gå gjennom avdelingen med ikke-religiøs litteratur og skue rett mot et bord fullt av bokhøstens romaner. Jeg hadde ikke forutsett dette. Jeg ville bare gå raskt forbi, slik en kongressdeltager som ligger under for kjødets lyst, skynder seg forbi en plakat for en pornofilm, men jeg klarte ikke å stå imot: Jeg saktner farten, kaster et blikk mot bøkene, strekker ut en hånd, og så står jeg plutselig og blar og leser baksidetekster. På et blunk er jeg kastet ned i dette infernoet, som bare blir desto mer infernalsk av at det er så latterlig. Mitt personlige helvete: denne blandingen av maktesløshet, bitterhet, nagende, ydmykende misunnelse overfor alle dem som gjør det som jeg så lidenskapelig ønsker å gjøre, som jeg tidligere har gjort, men som jeg ikke klarer lenger. Jeg blir stående en time, to timer, hypnotisert. Tanken på Kristus, på livet i Kristus, blir uvirkelig. For hva om det er dette som er virkeligheten? Denne fruktesløse uroen, alle disse uinnfridde ambisjonene? (s. 70)

Det er nettopp det mislykkede, det litt «latterlige» ved omvendelsesforsøket som får disse sidene til å dirre av desperasjon. Slik Carrère iscenesetter den troende versjonen av seg selv (flere partier er skrevet i presens, som i utdraget ovenfor), framstår han med alt annet enn den nyfrelstes ekskluderende entusiasme, snarere som en ynkverdig, patetisk skikkelse, som med «selvsuggerering» prøver å tvinge seg selv til å tro at Kristus har gjort ham til et lykkelig menneske, en vaklende tviler som ser alle anfektelser som prøver Gud setter ham på, og som derfor bruker all sin ledige tid til å følge med på sinnets svingninger – med det resultat at han bare blir enda mer selvopptatt enn han var før han forsøkte å finne en vei ut av selvopptattheten.

Typisk nok begynner troen å avta når Carrère finner noe annet å konsentrere seg om: en bok om forfatteren Philip K. Dick. Prosjektet tilskyndes av agenten hans, som anbefaler ham å skrive en biografi for å komme ut av skrivesperren, og forfatteren kaster seg over sitt emne med liv og lyst: Det ferdige resultatet kommer ut i 1993, ved enden av Carrères «kristne periode».

Je suis vivant et vous êtes morts («Jeg er levende og dere er døde») ble ingen stor suksess, men med sin plassering i Carrères bibliografi står den som en naturlig overgang i forfatterskapet. Det er her Carrère begynner å dra nytte av sin lange erfaring som journalist og vender blikket mot virkelige personer som han på en eller annen måte identifiserer seg med. Philip K. Dick er nemlig ikke bare en forfatter Carrère setter høyt. Det finnes også elementer i Dicks livshistorie som har paralleller i Carrères egen: I etterkant av en visdomstannoperasjon gjennomgikk Dick – som for de fleste vel er mest kjent som mannen bak romanen som Blade Runner er basert på – en religiøs oppvåkning, og de siste ti årene av sitt liv nedtegnet han sine mystiske opplevelser og hallusinasjoner i et 8000 sider langt skrift kalt Exegesis.

Etter den innledende bekjennelsen kan Carrère gå løs på bokas emne, kristendommens fødsel som religion, slik den beskrives i Apostlenes gjerninger og Paulus-brevene. Carrère finner sin egen lille inngang til stoffet – «Ikke den store døra, ikke den som åpner seg mot hovedskipet og er vendt mot alteret, men en liten sidedør, skjult» (s. 148) – i en passasje i kapittel 16 av Apostlenes gjerninger, der Lukas forteller om et opphold i Troas under Paulus’ andre misjonsreise og nesten umerkelig begynner å uttrykke seg i førsteperson.⁹ Subjektet endres fra «de» til «vi», og gjennom det «jeg»-et som da må være inkludert, tilkjennegir Lukas seg som tilstedeværende fortellerinstans, som et øyenvitne, som en undersøkende reporter/historiker/intervjuer/forfatter. Som Carrère selv er altså Lukas en som kommer utenfra, en søkende sjel som trekkes mot mennesker som fascinerer ham – for akkurat som Carrère interesserer Lukas seg «for mennesker mer enn idéer» (s. 485–486) – for så å skrive om dem: Lukas framstilles som en «greker» som har oppsøkt jødedommen av intellektuell nysgjerrighet, og som blir innviet i kristendommen av Paulus, før han begynner å forhøre seg på egen hånd, som forberedelser til sin egen versjon av hendelsene.

Slik får Lukas en dobbeltrolle i Le Royaume: Han er både den forfatteren skriver om – «Jeg skjønte at jeg skulle følge etter Lukas, at det jeg skulle skrive, for en stor del ville være en biografi om Lukas» (s. 148) – og en slags stedfortredende forfatter, som lar Carrère videreføre sitt virkelighetslitterære prosjekt i en oldtidssetting. Carrère omtaler framgangsmåten som en undersøkelse ¹⁰, men den som utfører denne undersøkelsen på stedet, ute i felten så å si, er evangelisten Lukas. Carrère vil «undersøke hva denne undersøkelsen kan ha gått ut på» (s. 328). I kapittelet som heter nettopp «Undersøkelsen» («III. L’enquête, Judée 58–60»), dikter Carrère svært levende om hvordan Lukas treffer Filip i Cæsarea og får høre om noen av hendelsene han senere skal berette i Apostlenes gjerninger, og om hvordan han snakker med andre som opplevde Jesus i levende live. Carrère gir altså sin tilslutning til den svært utbredte teorien om at Lukas er forfatteren av et større skrift som inkluderer både evangeliet som bærer hans navn, og Apostlenes gjerninger. Det siste kapittelet, «IV. Luc, Rome 60-90», handler om Lukas’ arbeid med å forfatte dette verket. Carrère ser for seg Lukas’ dilemma når han finner ut at et evangelium allerede er skrevet (av Markus), og tenker seg at han løser det ved å forsøke å overgå forgjengeren: Lukas har nemlig noe å tilføre, ikke bare et bedre og bredere kildegrunnlag, som han bearbeider med historikerens etterrettelighet; han er også en forfatter med evne til å beskrive, til å gi liv, til å «dramatisere […] iscenesette […] romanisere» (s. 575). Ja, endog til å dikte selv der det trengs: «Jeg er en forfatter som prøver å forstå hvordan en annen forfatter har gått fram, og at han ofte finner på ting selv, synes jeg virker innlysende.» (s. 405)

Før vi kommer så langt, er det imidlertid Paulus som er hovedpersonen. Når Lukas like etter sin inntreden i fortellingen forsvinner ut for en periode på sju år, angis holdepunktene i forløpet i stedet av episodene det vises til i Paulus’ brev. Carrère oppsøker brevene i kronologisk, ikke i kanonisk, rekkefølge, og klarer slik å rekonstruere et samlet narrativ, men selve rekonstruksjonen er av underordnet betydning i dette prosjektet. Framdriften oppstår snarere av Carrères stadige digresjoner – i den grad «digresjon» er det rette ordet her: Det er ikke snakk om avstikkere fra forløpet, det er mer slik at Carrère stanser opp ved episodene, funderer, fabulerer, illustrerer, og dessuten tilfører han det de opprinnelige tekstene er nesten helt fri for: betraktninger om hva de berørte kan ha tenkt og følt.

Carrère prøver ikke å late som om han har direkte tilgang til tankene og følelseslivet til personer han av naturlige årsaker aldri har samtalt direkte med. Han innrømmer åpent at han «projiserer» seg inn i Lukas, men når han tillater seg noen hypoteser om aktørenes sjelsliv og karakter, skjer det på bakgrunn av faktisk omtalte hendelser og siterte utsagn. Og det hypotetiske er nesten alltid gjort eksplisitt gjennom hyppig bruk av kondisjonalis og modale hjelpeverb samt rituelt gjentatte formuleringer som «Je m’imagine que» («Jeg ser for meg at») og «Je crois/pense que» («Jeg tror/mener at»), eller for den saks skyld «je n’ignore» («jeg vet ikke»):

Jeg lurer på hva Lukas kan ha tenkt om de vidløftige spådommene til den sene Paulus. Når han hørte Paulus i den lille leiligheten hans, der han med sin hese stemme dikterte disse brevene til Timoteus og snakket om en Jesus Kristus så stor at hele vide verden, den fortidige, nåtidige og kommende i ett, ikke strakk til for å romme Hans storhet, hvordan fikk han denne versjonen av Jesus Kristus til å stemme overens med den mannen han hadde forhørt seg om i Judea og Galilea, mannen som hadde spist, drukket, driti, gått på steinete veier sammen med ulærde og naive mennesker, og fortalt dem historier om kranglevorne naboer og angrende tollere? […] Jeg forestiller meg at han famler seg fram, litt som tantene til fortelleren i På sporet av den tapte tid, som gjerne vil takke Swann for gaven han har sendt dem, men på en måte som ikke er altfor direkte. […] Jeg forestiller meg at han overfor den innbarkede romeren som Paulus var blitt, lirte av seg usikre fraser om såkorn, grøde, buskap i et forsøk på å komme inn på historien som han liker så godt, om gjeteren som har hundre sauer. […] Og når Paulus hører dette, forestiller jeg meg hvordan han rynker de mørke brynene som møter hverandre over neseroten. Han liker ikke at noen forteller ham historier han ikke kan, og særlig ikke at noen hevder – gitt at Lukas dristet seg til det – å ha disse historiene direkte fra Jesu Kristi munn. Han kan ikke kaste bort tiden på slike rustikke anekdoter. Det han er opptatt av, er Høyden, Lengden, Bredden og Dybden. Han kunne like gjerne prøvd å sjarmere Immanuel Kant ved å lese Monsieur Seguins lille geit for ham. (s. 456–457, mine uthevninger)

Carrère prøver gjennomgående å anskueliggjøre personenes mulige tanker og følelsesmessige reaksjoner også ved å vise til andre ting, i noen tilfeller til hendelser fra sin egen biografi, særlig i kapittelet «Undersøkelsen», oftere til andre bøker (inkludert sine egne) og kunstverk. Det kan dreie seg om verker som direkte tar for seg de omtalte hendelsene, som sandal-eposet Quo Vadis og Racines tragedie Berenike, eller også om verker Carrère lar tjene illustrerende. Og spennet av referanser er bredt: Handlingen i Gogols Revisoren gjengis for å belyse galaternes møte med utsendingene fra den jødekristne urmenigheten i Jerusalem; Paulus’ oppsetsighet overfor skrifttro jøder illustreres med en av gjenganger-rutene i Lucky Luke, der en predikant eller en kvakksalver jages fra byen, «innsmurt i tjære og fjær». Og i tillegg til at Carrère trekker inn realhistorisk kunnskap for å belyse oldtidsforhold, parallellføres oldtidshendelsene stadig vekk med samtidige forhold: Romerriket er det sekulariserte Vesten, intellektuelle grekeres forhold til østlige religioner er som vår tids livsstil-shopping, romerske institusjoner i utkantprovinser minner om de overalt identiske filialene av McDonald’s og Apple Store osv. i dag, og de første kristnes innbitte endetidstro klinger igjen i miljøer Carrère selv kjenner godt, i form av livstrette spådommer om verdens undergang som en følge av overbefolkning, klimakollaps eller utryddelseskriger.

Om dette er det selvfølgelig en hel del å si. En ting er at slike analogier får noen ubehagelige implikasjoner. Når Carrère sammenligner de jødiske opprørerne i årene før ødeleggelsen av tempelet i Jerusalem i år 70 med våre dagers jihadister, må man spørre seg hvilken affinitet som kan finnes mellom de første kristne sektene og, la oss si, al-Qaida eller IS.¹² Et mer grunnleggende metodeproblem er at Carrère begår anakronisme på høylys dag. For gir han oss ikke et helt feilaktig bilde av fortiden når han påtvinger oss vår egen tids briller? Fratar han ikke fortiden dens egenart ved å gjøre den til en litt annen versjon av vår egen tid, mens det jo egentlig er det unike, det singulære ved disse hendelsene som har skapt historien? Er ikke snarere en erkjennelse av at disse menneskene tenkte på en helt annen måte enn oss og levde i en helt annen verden enn vår, en nødvendig forutsetning for å forstå hvordan det som skjedde, overhodet kunne skje?

Men på den annen side, hvordan skal det ukjente tre fram om ikke på bakgrunn av det kjente? Og, kunne man være fristet til å tilføye, ligger det ikke her i sakens natur å tale i lignelser?

Mange av Carrères sammenligninger tar dessuten sikte på nettopp å fram det partikulære, det spesielle. Et stadig tilbakevendende tema i boka er hvilken radikal omsnuing av alle verdier det kristne kjærlighetsbudskapet egentlig innebar, «at det er bedre å være liten enn å være stor, fattig enn rik, syk enn frisk og rask» (s. 210), slik det for eksempel uttrykkes svært tydelig i Første Korinterbrev.¹³ Og Carrère framhever også gjentatte ganger hvor uhørt en del av Paulus’ uttalelser må ha virket, ikke bare på ikke-jøder og ikke-kristne, men også internt i kristenheten, og da særlig på søylene i den jødekristne urmenigheten i Jerusalem, på Peter, Johannes og Jakob, etter sigende Jesu egen bror:

Vi overfører. I 1925 kommer en offiser fra de hvite som har utmerket seg i kampen mot bolsjevikene, til Kreml og ber om audiens hos Stalin. Han forklarer ham at en personlig åpenbaring har gitt ham tilgang til den marxist-leninistiske doktrinen i sin rene form, og at han har til hensikt å utbre denne i hele verden. For å få til dette ber han om at Stalin og Politbyrået gir ham alle fullmakter, men han ønsker ikke å underordnes dem.

Skjønner?

Jerusalem rundt år 50 var selvfølgelig ikke Sovjet i mellomkrigstiden, de jødekristne i Jerusalem var ikke Politbyrået, men slike «overføringer» til kulturer som ligger nærmere leseren, bidrar til noe så elementært som å gjøre stoffet levende. Den som vil ha fortiden i sin rene fortidighet, kan gå til de skriftlige kildene, de er lett tilgjengelige i dette tilfellet;¹⁴ der taler fortiden til oss med sitt eget språk og framstår i sin egen genuine, uoppløselige annerledeshet; det man får hos Carrère, er noe annet, nemlig en samlet framstilling av disse hendelsene – fra Paulus’ misjonsreiser til den jødekristne menighetens marginalisering etter at Jerusalem ble lagt i ruiner i år 70 – i vår tids språk og framstillingsformer. Det at Carrère «oversetter» de første kristnes forestillingsverden på denne måten, betyr selvfølgelig ikke at han tror at han vet akkurat hvordan de tolket sine opplevelser, like lite som han innbiller seg at han skjønner hva de tenkte eller følte til enhver tid. Men nettopp når disse hendelsene og menneskene står oss så fjernt, blir en slik aktivering av tilgjengelige referanserammer en betingelse for at vi skal kunne oppleve de problemstillingene de står overfor, som relevante, for at vi skal kunne ta del i deres dilemmaer og anstrengelser og klare å produsere noen mentale bilder som setter oss i stand til i det hele tatt å fornemme at noe har hendt av betydning en gang for lenge siden. Alternativet blir, i ytterste konsekvens, bare å konstatere at disse menneskene er så forskjellige fra oss at vi aldri overhodet kan nærme oss dem, og så kan vi sitte og glo på det lille vi vet og håpe at selve gåtefylden skal avføde en eller annen erkjennelse. Når det er sagt, er det selvfølgelig mange måter å presentere et slikt stoff på. Hvor hensiktsmessig Carrères metode fungerer, skal vi komme tilbake til.

For øvrig bidrar, på sitt vis, den alminneliggjørende framstillingsformen til å trekke disse skikkelsene ut av de mytiske, eller mer presist sakraliserte, landskapene tradisjonen har henvist dem til,¹⁵ og bringe dem i kontakt med noe man som en moderne leser kan oppleve som en virkelig virkelighet: en larmende, skitten, banal virkelighet der mennesker ofte har vel så mange usle som edle motiver, dårlige som gode egenskaper, og fyller dagene med trivielle gjøremål.¹⁶ Sammenligner man med Carrères øvrige virkelighetslitterære produksjon, er det påfallende hvor tilforlatelig og til dels respektløst Carrère beskriver disse menneskene, som faktisk er, for en stor del, helgener. Kanskje har det nettopp noe med avstanden i tid og rom å gjøre; Carrère kan tillate seg å være mer hensynsløs i persontegningene siden det ikke lenger dreier seg om mennesker som lever eller har levende slektninger i dag. Derfor kan han gjerne la Den hellige Paulus framstå som en gledesdreper, som en selvskrytende, til dels paranoid fanatiker som egentlig er «alt annet enn en helgen» (s. 282). Lukas kommer bedre fra det, åpenbart på grunn av men han framstår likevel som litt enkel, som en som ikke er i stand til å forstå rekkevidden av det Paulus driver med, og ikke skjønner hvorfor ikke alle bare kan være enige. Dessuten er han litt «snobbete». Timoteus karakteriseres som den underdanige læregutt-typen som trives best når han kan få gjøre det andre ber ham om å gjøre.

Ikke så å forstå at Carrère er dømmende, tvert imot er han overbærende med aktørenes feil og skavanker. Han skriver at han kjenner seg igjen i Peter, som både er en klippe og en stein i skoen, og når han refererer til Senecas ord om å ville ta livet av seg om han skulle bli nødt til å arbeide, synes Carrère det er «søtt». Tonen er gjennomgående jovial, «nedpå», trivialiserende, kan man selvfølgelig si, men slik viser også Carrère hvor vanlige de egentlig var, disse menneskene som er opphavet til en verdensanskuelse som har påvirket oss i to tusen år. Og på sett og vis er jo dette helt i tråd med læren Paulus utbrer, med insisteringen på at for Gud er det som her er «svakt», bedre enn det som er «sterkt», osv. I tillegg får Carrère fram ikke bare at kristendommen hviler på en usannsynlig hendelse (at en som var død, har gjenoppstått), som den gang som nå virker uhyrlig (at Gud er blitt et menneske som korsfestes og drepes på aller nedrigste vis); han antyder også noe om hvor usannsynlig kristendommens utbredelse egentlig er som historisk hendelse.

Noe av den samme innfallsvinkelen finner vi i forholdet til grunntekstenes uryddige tilblivelse. Som vi vet: Det er Tradisjonen som har ordnet tekstene i Det nye testamente til noe som ligner en helhet, i virkeligheten er noen av Paulus-brevene antagelig forfattet av andre, Apostlenes gjerninger og Lukas-evangeliet er høyst sannsynlig del av ett og samme verk hvor noe kanskje er tapt, og de fire evangeliene har kommet til på høyst ulikt vis; Johannes-evangeliet er skrevet med en helt annen tilnærming, mens Lukas og Matteus bygger videre på Markus og et annet tapt dokument, den såkalte Q-kilden, en samling Jesus-ord som kan ha vært bestanddeler i en muntlig overleveringstradisjon, eller/og en nedskrevet tekst, og som av Carrère framstilles som en slags postill for de første menighetene.

Når Carrère også gir et forslag til en oversettelse av noen av de viktigste sitatene fra Q, presiserer han at han «oversetter fritt» (s. 423). Andre steder i boka innrømmer han at han ikke kan gresk, og må vise til andre ikke navngitte størrelser for å kunne vurdere språket i Det nye testamente, som når han forteller oss at Lukas skriver «på et gresk som jeg er blitt fortalt er elegant» (s. 327). Hvordan skal vi da egentlig vurdere disse oversettelsene? Noen amatør er ikke egentlig Carrère; han har deltatt i prosjektet La Bible des écrivains («Forfatternes bibel»), der tjue franske samtidsforfattere har gitt sine versjoner av bibeltekstene i samarbeid med filologer – på en måte som minner litt om Bibelselskapets rekruttering av såkalte «stilister» blant norske forfattere til den siste Bibel-oversettelsen. Men her opererer han på egen hånd. Jeg er oversetter selv, og kanskje er det stoltheten på standens vegne som gjør at mistenksomheten min vekkes når jeg står overfor en sekundæroversettelse som attpåtil er utført av en som tross alt er en lekmann i denne sammenhengen. For hvordan kan Carrère i det hele tatt føle seg kompetent til å komme med en privat versjon av disse tekstene, som er de mest kommenterte i hele historien? Og i forlengelsen av dette, og det er kanskje det mest interessante spørsmålet: Hvordan kan vi tro på ham i Le Royaume, der han med stor selvsikkerhet begir seg inn på et område som har vært saumfart av eksperter i to tusen år, hvordan kan vi tro at han vet hva han holder på med når han for eksempel lanserer en «dristig» hypotese som han har «helt og holdent ansvaret for selv», om at Lukas var en slags «ghostwriter» for apostelbrevene som er tillagt Jakob, Peter og Johannes? For vi tror på ham, i hvert fall gjorde jeg det.¹⁹

Carrère gir selv et slags svar:

Når man begynner å arbeide med [dette stoffet], tar det ikke lang tid før man oppdager at alle utnytter den samme, nokså begrensede åren. Først og fremst skriftene fra Det nye testamente. Dernest de senere apokryfene. Qumran-tekstene. Noen ikke-kristne forfattere, alltid de samme: Tacitus, Sveton, Plinius den yngre. Og til slutt Josefus. Det er det hele. […] Når man leser en historiker, uansett hvilken konfesjon vedkommende måtte tilhøre, merker man hvordan han koker i hop sin versjon, bak smaken av sausen gjenkjenner man hvilke ingredienser han har vært nødt til å bruke – og det var det som fikk meg til å mene at jeg ikke trengte å bruke en kokebok, jeg kunne kaste meg ut i det selv. (s. 311)

Igjen dette litt respektløse, «nedpå». Også et annet sted bruker Carrère «cuisine» (kokekunst, matlaging) om den virksomheten han bedriver; ordet høres kanskje fint ut på norsk, men «faire sa cuisine» betyr noe sånt som å «koke i hop». Eller som salig Hanna Winsnes sa: Man tager hvad man haver. Når Carrère prøver å «koke i hop» en versjon av talen Paulus kan ha holdt da Lukas hørte ham for første gang i en eller annen synagoge, og likevel påberoper seg å være «svært nær sannheten», virker det unektelig litt suspekt.

I tillegg til tre av de annoterte bibelutgavene som brukes mest til bibelstudier i Frankrike (en katolsk, en protestantisk og en økumenisk), og et par andre bibelutgaver (deriblant La Bible des écrivains), listes bøkene til oldtidshistorikeren Paul Veyne og framfor alt Ernest Renan opp som Carrères viktigste arbeidsredskaper. Renan, som gjorde skandale blant Frankrikes katolske intellektuelle med sine sekulære og vitenskapelig-skeptiske framstillinger av Jesu liv (Vie de Jésus, 1863) og Historien om kristendommens opprinnelse (Histoire des origines du christianisme, 1866–1881), holdes fram som en modell for Carrères fortellermåte – «ikke for å bevise noe, men enkelt og greit for å fortelle hva som skjedde» (s. 182) – og også som et ideal for etterrettelighet:

Jeg sier dette [også] for å minne meg selv på at selv om jeg står fritt til å dikte, er det på betingelse av at jeg sier fra om at jeg dikter, og indikerer, like omhyggelig som Renan, gradene av sikkert, sannsynlig, mulig, og, like før det som rett og slett er helt utelukket, ikke umulig, som er det området en stor del av denne boka utspiller seg i. (s. 485)

Dette virker vel og bra, men Renans status som bibelhistoriker og Jesus- og apostel-biograf er langt ifra udiskutabel, heller ikke blant sekulære forskere; allerede Albert Schweitzer beskyldte Renan for anakronistiske perspektiver og sentimentalisering.²⁰ Og hvor «omhyggelig» er egentlig Carrère? Markører som «jeg forestiller meg [ditt og datt]» popper opp jevnt og trutt, så ofte at det nesten blir litt irriterende i lengden – Carrère påpeker endog selv at han begynner å bli lei, men det betyr ikke at alle mulige forbehold er tatt med. Da jeg leste boka på nytt for å skrive denne artikkelen, begynte jeg å slå opp i Apostlenes gjerninger og Paulus-brevene underveis for å prøve å henge med i kronologien. Det var ikke alltid like lett. Lange partier kan Carrère fare over med harelabb, andre steder kan han blåse opp ørsmå tekststeder til skjebnesvangre hendelser i det tidligkirkelige dramaet. I en lengre kommentar undrer Carrère seg over hvorfor kunsthistorien har gitt oss så få mesterverk som skildrer hendelsene i Apostlenes gjerninger, når hver minste lille episode i testamentene er rikt illustrert. Et av verkene Carrère savner, er Paulus dikterer sitt første brev til Timoteus, en nøkkelscene i dette dramaet, siden dette brevet, det første til Tessalonikerne, datert til rundt år 48, regnes som kristendommens eldste skrift. «Her begynner Det nye testamente» (s. 236), skriver Carrère, som tar seg god tid til å ta igjen det kunstnerne har forsømt når han skildrer scenen. Den utspiller seg i Akvilas og Priskas verksted, fastslås det; la gå, det står skrevet at «fordi de hadde samme håndverk, ble [Paulus] boende hos dem» (Apg 18,3) mens han var i Korint, så det kan godt ha skjedd der, men det står egentlig ingenting om selve brevskrivingen, og at Timoteus var skriveren, er ikke akkurat noen etablert historisk sannhet. Timoteus inngår i brevets vi, og det er sannsynlig at Paulus i mange tilfeller dikterte til skrivere. Det har også vært spekulert på om den trofaste følgesvennen og medhjelperen Timoteus kan ha hatt denne funksjonen; Carrère synes å ta det for gitt.

Kronologien i forløpet later også til å betraktes som sikker kunnskap. Han kommer sjelden inn på usikkerheten omkring dateringen, eller for den saks skyld autentisiteten, av Paulus-brevene. Eller han avfeier den som uinteressant for sin tilnærming, slik som her, idet han skal til å skrive om brevene som er tillagt Paulus fra hans tid i fangenskap i Roma: «Jeg sier ‘tillagt’ fordi bibelkommentatorene diskuterer både dateringen og autentisiteten av disse – en diskusjon jeg helst ikke vil gå inn i.» (s. 452) Det er ikke til å unngå at man spør seg: Kan det være at Carrère rett og slett ikke har giddet å sette seg inn i diskusjonen? Eller bare velger han helt suverent å se bort fra den fordi han som verkets eneveldige og egenrådige forfatter nå engang har bestemt seg for å gjøre bruk av dette brevet, til skildringen av forholdet mellom den sene Paulus og Lukas (se sitatet ovenfor)? Andre steder kan han liksom vifte bort tekststeder som ikke passer ham, som i denne høyst idiosynkratiske oppsummeringen av Apostlenes gjerningers kapittel 27:

For dem som liker sjøfortellinger, […] er sikkert kapittelet som følger, en svir: kystfart, så seilas på åpent hav, storm, skipbrudd, overvintring på Malta, mytteri, sult og tørst … Selv synes jeg dette er kjedelig, og jeg nøyer meg med å bemerke at reisen var lang og farefull, at Paulus er like modig som han er selvsikker og belærer herdede sjømenn om navigering, og at Lukas framviser et imponerende nautisk vokabular. (s. 441)

Carrère skalter og valter som han vil. Hadde slike valg ligget bak en fiksjonsfortelling, ville vi godtatt dem. Men Carrère skriver jo ikke fiksjon lenger, det slår han fast allerede på bokas andre side: «Jeg har for lengst sluttet å skrive fiksjon.» (s. 10) I Le Royaume tilkjennegis idiosynkrasiene åpenlyst, samtidig som boka behandler faktiske saksforhold og later til å ha ambisjoner om etterrettelighet.

Men kanskje er det nettopp derfor vi godtar dem? Og kanskje er det nettopp det idiosynkratiske ved hele verket som gjør at vi tror på det?

Det er forresten ikke helt riktig at Carrère ikke skriver fiksjon lenger. Et par steder i Le Royaume går han ganske langt i å fiksjonalisere. Et sted går han veldig langt. Her er han plutselig både «helt fri og nødt til å finne på selv» (s. 326). Carrère betegner dette som sin andre mulige inngang i stoffet.

Det dreier seg om det som skjer de to årene Paulus sitter i varetekt i Cæsarea, dit de romerske myndighetene, ved landshøvdingen Feliks, angivelig har sendt Paulus for å redde ham fra sammensvergelsen mot ham i Jerusalem (Apg 24,27). Om disse to årene sier Lukas absolutt ingenting; beretningen tas opp igjen først når Feliks får Festus til etterfølger. Carrère derimot, sier mye om hva som skjer. Han lar Lukas bli værende hos Filip – som altså ikke er disippelen Filip, men «en av de sju» gresktalende jødekristne som ble valgt til bordtjeneste (Apg 6,5), og som Paulus med følge bodde hos i flere dager før de dro inn til Jerusalem. I Carrères tapning er Filip også en som fikk bevitne Jesus i levende live, og attpåtil en av de to disiplene som møtte den gjenoppstandne Kristus på vei til Emmaus (Luk 24,13–33).²² Det er, som nevnt over, også Filip som forteller, som øyenvitne, om begivenhetene som går forut for Lukas’ møte med Paulus, om Jesu liv og virke, om de første hendelsene i den kristne menigheten etter hans død og gjenoppstandelse. Beskrivelsen av samtalene mellom Lukas og Filip utgjør et av de vakreste partiene i boka, det er vel det eneste stedet Carrère forsøker å nærme seg det sakrale i kristentroen, hvor han maner fram mystikken, den veldige gleden de må ha følt, de første som fikk troens nådegave. Og her fullbyrdes identifikasjonen med Lukas; forfattersubjektet blir ett med sitt objekt, som også er forfatter, idet Carrère sammenligner Lukas’ opplevelse hos Filip med de pseudomystiske øyeblikkene i sitt eget forfatterliv: da han har opplevd at «en bok er blitt gitt ham», da han har hatt en «følelse av noe fullkomment innlysende», en følelse av å ha «vært vitne til noe som [må] bli fortalt», og som det tilfaller ham «og ingen annen å fortelle» (s. 343).

I forlengelsen av møtet mellom Filip og Lukas blir evangelisten in spe presentert for andre som hadde opplevd Jesus, og han drar til Jerusalem og får komme inn i huset der nattverdsmåltidet fant sted, huset til Maria, mor til «Johannes med tilnavnet Markus». Carrère lar sistnevnte være den som i Markus-evangeliet er med i Getsemane idet Jesus blir arrestert, gutten «med bare et linklede om seg» som «flyktet naken bort» etter arrestasjonen (Mark 14,51–52); nå er en han blitt en voksen mann og er hos Carrère identisk med evangelisten Markus: Nettopp erindringen om hendelsen i Getsemane var utløsende for Markus’ senere beslutning om å nedtegne det første evangeliet.

Carrère tar seg store, til dels svært store friheter her, for dette er selvfølgelig fri diktning, og knapt nok særlig sannsynlig. Og Carrère synes også selv at han går for langt i hele dette partiet. Flere ganger underveis prøver han liksom å bremse seg selv: «Jeg blir kanskje for dristig» (s. 345), «jeg blir tatt på fersk gjerning i anakronisme og trekker meg tilbake» (s. 347), «Jeg trekker meg tilbake, [Johannes Markus] fører meg for langt av sted» (s. 376). Det ender med, bokstavelig talt, full stopp. Fiksjonsforbudet slår inn igjen:

Stopp der. Det hjelper ikke om jeg sier til meg selv at jeg skal skrive en roman, det inspirerer meg ikke. Og når det ikke inspirerer meg, er det kanskje fordi det er en roman. For ikke at jeg må la personer fra antikken, i toga eller lårkort, si ting som: «Vær hilset, Paulus, kom inn i atriet.» Det finnes dem som kan gjøre det uten å blunke, jeg kan ikke det. Det er problemet med historiske romaner, særlig med sandal-epos: Jeg får med en gang følelsen av å befinne meg i Asterix. (s. 381–382)

Carrère utdyper sitt forhold til historiske romaner. Han forteller at han aldri orket å lese ferdig Marguerite Yourcenars Hadrians memoarer, et stort episk verk som har fullkommen historisk realisme som mål; derimot slukte han notatene Yourcenar senere utga som appendiks til romanen. For det Carrère liker, forklarer han, er beskrivelsen av arbeidet; han sammenligner det mitt sitt eget virke som dokumentarfilmskaper, der han gjerne vil at kamera fanger opp at blikkene til aktørene er preget av situasjonen de er i, at crewet viser seg i bildet, at filmen får fram forholdet mellom de som filmer og de som filmes, og ikke minst at filmskaperen selv, «moi», er til stede. Dette er ikke nødvendigvis bedre, presiserer han, men det er «bedre tilpasset en moderne sensibilitet, som vil se bak kulissene og foretrekker making of-filmer» (s. 385).

Den «moderne sensibiliteten» Carrère viser til og definerer seg som et barn av, er et uttrykk for den fiksjonsmettheten og virkelighetshungeren som har bredd seg i kulturen de siste årene. Vi – og jeg er freidig nok til å inkludere både Emmanuel Carrère og de fleste av denne artikkelens lesere i dette vi-et – tilhører en generasjon som gjennom hele livet har vært omgitt av så mye fiksjon at vi knapt klarer å leve oss inn i oppdiktede virkeligheter lenger, så mye at bare streamede tv-seriers skyhøye doser er nok til å bryte gjennom nummenheten. Vi har gjennomskuet alle fiksjonens triks, dens «grep», for å si det med formalistene, så vi søker heller mot virkeligheten, mot ekte erfaringer. Men vi har gjennomskuet virkelighetsframstillingene også, vi har opplevd så mange utspekulerte mediemanipulasjoner at selve virkeligheten slik den framkommer på dagsrevyen og i dokumentarbøkene, er blitt en løgnaktig imitasjon, et tomt simulakrum, så før vi igjen kan tro på noe som helst, er vi avhengig av å føle at vi nærmest kjenner den som forteller. Sannhet er blitt et spørsmål om personlig tillit.²⁴

«Når jeg blir fortalt en historie, liker jeg å vite hvem som forteller den til meg. Det er derfor jeg liker fortellinger i førsteperson, det er derfor jeg skriver slike fortellinger selv. […] Så snart noen sier ‘jeg’ (men ‘vi’ kan til nød gjøre nytten), har jeg lyst til å følge med på vedkommende og finne ut hvem som skjuler seg bak dette ‘jeg’-et», skriver Carrère apropos sin inngang i stoffet (s. 148). Og litt senere, om Paulus: «For å bli berørt av en idé er det nødvendig for meg at den bæres av en stemme, at den utgår fra et menneske, at jeg vet hvilken vei den har åpnet i vedkommende.» (s. 169) Carrère skriver om Paulus’ etablering av et ‘jeg’ i brevene og viser flere ganger til hvordan Paulus befester dette jeg-ets autoritet ved å vise til episoden på vei til Damaskus, da han ble slått i bakken av et syn der Jesus Kristus steg fram og talte til ham. I vårt perspektiv er den bekjennelsen som følger med Paulus’ påstand om en åpenbaring, kanskje vel så interessant: bekjennelsen av at han en gang, før åpenbaringen, var en annen, han var den skrifttro jøden Saul som forfulgte de kristne med stor iver. For Paulus legger jo ikke skjul på denne delen av sin fortid; han forteller åpent om den, også i brevs form, både til galaterne (Gal 1,13–14) og til korinterne (1. Kor 15,9): «[…] jeg har forfulgt Guds kirke.» Innrømmelsen av en slik kjensgjerning skulle normalt vekke mottagernes skepsis, men betrakter vi denne innrømmelsen med vår tids selvframstillingslitteratur som prisme, kan vi snu på det: Ved å vise sin svakhet, innrømme sine feil, gir Paulus sin tale troverdighet. Man tror Paulus snakker sant fordi han våger å snakke sant om seg selv.²⁵

I Le Royaume etablerer Carrère sin utsagnsposisjon, sin etos, på samme måte: Han bekjenner fra en tid da han var et helt annet menneske enn det han er blitt, fra da han var en kristen selv, på sitt løyerlige, fortvilte vis. I så måte er identifikasjonen med Paulus kanskje vel så viktig som den med Lukas. Innledningskapittelet, der Carrère viser seg på sitt svakeste, fungerer performativt: Ved å la oss bli bedre kjent med ham, gjennom innrømmelsen av noe han selv definerer som skandaløst, som skammelig, pirrer han ikke bare leserens nysgjerrighet, han etablerer også den fortroligheten mellom forfatter og leser som framstillingen avhenger av, og han setter den modusen resten av teksten leses i: Den personlige erfaringen gir Carrère autoritet til å gå inn i stoffet, og bekjennelsen, sammen med den fortsatte tilstedeværelsen i teksten, gjør at vi godtar kunnskapsmanglene, den skjødesløse omgangen med kilder og den idiosynkratiske cocktailen av referanser.²⁶

I alle Carrères dokumentariske fortellinger dukker det på et eller annet tidspunkt opp en slags formulering av en oppgave, et oppdrag forfatteren har fått. I Doktor Romand skriver Carrère et lite stykke ut i boka: «Og nå var jeg nok en gang utvalgt (det klinger patetisk, jeg vet det, men jeg finner ingen annen måte å si det på) av denne avskyelige historien. Jeg var på bølgelengde med mannen som hadde gjort det.»²⁷ I Un roman russe, der han prøver å nærme seg morfaren, som moren helst vil unngå å snakke om, formulerer Carrère det slik: «[…] den dagen mener jeg det motsatte: at jeg bør skrive [boka] og utgi den før hun dør. At jeg skriver den for henne. For å befri henne, henne og ikke bare meg selv.»²⁸ I D’autres vies que la mienne kommer oppdraget som en direkte anmodning fra en far som mistet datteren sin i tsunamien i 2004: «[…] mens vi sto i veikanten og røykte, trakk Philippe meg litt til side og spurte: Du som er forfatter, kan du ikke skrive en bok om alt dette?»²⁹ Limonov gir aldri Carrère noe direkte oppdrag, men Carrère ser likevel for seg at et slikt oppdrag finnes: «[…] Eduard, som vanligvis bare har forakt til overs for de intellektuelle, lar seg forhekse. Han skulle gjerne se at noen en vakker dag skildret hans liv på den

Det klinger, som Carrère selv påpeker, aldri så lite «patetisk». Hvorfor trenger han egentlig en slik legitimering? Er det fordi han vet at han bryter seg inn i «andre liv enn sitt eget» og må ha en unnskyldning for å gjøre det? Eller er det fordi det egentlige motivet er mindre edelt?

Begrunnelsen Carrère gir for skrivingen av Le Royaume, er mer ullen – kanskje fordi de livene han nå trenger inn i, opphørte for lenge siden; han trenger ikke unnskylde seg: «Jeg skriver denne boka for at jeg ikke skal tro at jeg vet noe bedre, nå som jeg ikke tror [at Jesus har gjenoppstått fra de døde], enn dem som tror det, og enn meg selv da jeg trodde. Jeg skriver denne boka for at jeg ikke skal bli for enig med meg selv.» Dette peker tilbake på Carrères eget trosøyeblikk, på hans egen krise, som er utgangspunktet for hele prosjektet. Og det er påfallende at en krise nevnes som opptakten til flere av Carrères bøker. I tiden før hendelsene som beskrives i D’autres vies que la mienne, er Carrère på selvmordets rand (og forholdet til den nåværende kjæresten Hélène skranter); før han får idéen til Un roman russe, er han mentalt utmattet (og forholdet til den daværende kjæresten Sophie skranter). Betyr det at skrivingen er terapeutisk? Kanskje ikke slik vi vanligvis oppfatter ordet, men hvis vi ser nærmere på hva slags krise som egentlig beskrives i kapittelet «Une crise» i Le Royaume, er vi nok inne på noe likevel. Etter Carrères «sprekk» i en kristen bokhandel (se over) følger en avsløring av hva som egentlig står på spill for forfatteren:

Forsvaret mitt består for det første i å si til meg selv at de fleste av disse bøkene som har gjort meg så vondt, er dårlige, deretter at når jeg ikke klarer å skrive lenger, er det fordi jeg er kalt til noe annet. Til noe høyere. Og dette høyere ser jeg for meg som en stor bok, frukten av disse grusomme, golde årene, som skal gjøre alle andre målløse og redusere alle de andre sesongvarene til intet. (s. 70–71)

Carrère innrømmer det flere steder: Håpet som holder ham oppe i denne perioden, er at det skal komme noe storslagent ut av alle prøvelsene han gjennomgår, at han etter «tørken» til slutt skal «bære frukt – det vil si, helt konkret, ved å skrive en bok som er verdt det» (s. 114). Selvforakten og megalomanien er to sider av samme sak – slik vi kjenner det fra store deler av bekjennelseslitteraturen, fra Augustin til Knausgård. Men er så Le Royaume denne boka, det store verket, som gir alt en mening? En liten passasje mot slutten av kapittelet om «undersøkelsen» kan nesten tyde på at Carrère innrømmer det:

Denne boka som jeg skriver om Det nye testamente, er et av de store godene i livet mitt. Bredden i den får meg til å føle meg rik, jeg ser den for meg som mitt store mesterverk, jeg drømmer om at den skal bli en verdensomspennende suksess. (s. 415)

Selvskrytet korrigeres like etterpå og er for så vidt en ærlig innrømmelse av noe sikkert mange forfattere tenker underveis. Uansett hvor bokstavelig dette skal leses, legger Carrère her for dagen hvilken lykke det er for ham å skrive Le Royaume; han er for lengst kommet seg over krisa (og forholdet til Hélène er bra). I skrivingen av boka fullbyrder han seg selv som forfatter. Det oppdraget som antydes i Le Royaume, uten at det er formulert helt eksplisitt, er således helt tautologisk: Hensikten med å skrive Le Royaume er rett og slett å skrive Le Royaume. Og de litt pussige, for ikke å si – altså med Carrères eget ord – «patetiske» oppdragene som formuleres i de andre romanene som inngår i dette prosjektet, dekker kanskje det som ligger til grunn for skrivingen: forfatterens behov for å ha noe å skrive. Dette er jo noe vi er godt kjent med her hjemme, for hva handler egentlig det ene uomtvistelige mesterverket fra den senere tidens norske litteratur om, kort oppsummert? Jo, en forfatters kamp for å skrive en bok som handler om hans kamp for å osv.

Carrère interesserer seg for Lukas fordi Lukas er forfatter; det sier han rett ut. Og det nærmeste Le Royaume kommer et slags mystisk øyeblikk i sine beskrivelser av de første kristne – av mennesker som oppfattet seg som delaktige i historiens største mysterium – er altså skildringen av Lukas’ erkjennelse av at han skal bli forfatter. Forfatterens fullbyrdelse av seg selv i skrivegjerningen opphøyes til alle tings mål, til noe selvtilstrekkelig og selvinnlysende, til «noe så stort at hele vide verden ikke strekker til for å romme det», som i en slags apoteose. For riket er mitt …

Store deler av Houellebecqs Underkastelse, for nå å komme tilbake til den, handler om universitetsprofessoren François’ langvarige forhold til dekadanseforfatteren J.K. Huysmans. Houellebecq skriver vakkert om hvordan man i lesningen kan opparbeide seg et nært forhold til enkelte forfattere, ja hvordan de kan oppleves som så nærværende i bøkene at man begynner å tenke på dem som venner. Men er det blitt slik at forfatterens subjektive tilstedeværelse, i form av et tydelig, åpenhjertig jeg, er det eneste som kan skape en slik nærhet? Ansporet av begeistringen den første lesningen av Le Royaume vekket, har jeg lest meg gjennom de fleste av de andre bøkene til Emmanuel Carrère. Etter hvert er han blitt en slik litterær venn, en jeg føler jeg kjenner og liker å være i nærheten av, men jeg merker jo at den subjektive dokumentarismen hans gjør mer inntrykk på meg enn fiksjonsromanene, og at det i de siste bøkene er de partiene som handler om ham selv, som virkelig tar tak i meg. Vel er Limonovs liv spennende, men jeg syntes det var kapittelet som handlet om hans tid i Paris og om Carrères opplevelse av å være ubetydelig og puslete i møte med en slik ruvende skikkelse, som dirret mest. Ja, selv de sorgrammede skjebnene i D’autres vies que la mienne grep meg egentlig mindre enn forfatterens egne sjelekvaler, og den boka jeg likte aller best, var kanskje den mest gjennomført selvbiografiske, Un roman russe. Men, som det ofte er i vennskap, hvis man er for mye sammen en periode, merker man seg også enkelte særegenheter som irriterer. Og når jeg kommer fram til annen gangs lesning av Le Royaume, synes jeg Carrère begynner å tøye strikken.

Kanskje er noe av problemet at forfatteren her er blitt lykkelig, harmonisk. Etter beskrivelsen av krisa i innledningskapittelet insisterer Carrère flere ganger på at han nå er en annen, at han har funnet kjærligheten, at han føler glede i livet og er fornøyd med å være en slik person. Det finnes et snev av selvgodhet i romanen, også i behandlingen av stoffet: Carrère er ferdig med kristendommen, det ligger ikke lenger noe forpliktende i å vende tilbake til katolisismen, han er liksom på besøk og legger ut om inntrykkene slik det passer ham, med selvsikkerheten til autodidakten som snakker til et publikum av lekfolk som vet mye mindre enn ham, og som han ikke vil stille kritiske spørsmål. Kontrasten til for eksempel Un roman russe er slående: Her går alt i dass. Forfatteren vender tilbake til Russland etter den første reportasjeturen med en lite gjennomtenkt idé om å lage en dokumentarfilm om hverdagslivet i landsbyen Kotelnitsj og samtidig lære seg bedre russisk, men kommer ingen vei med filmen før en av personene i den dør i et grotesk øksedrap; forholdet til kjæresten Sophie går sakte, men sikkert i oppløsning på en spektakulært ubehagelig måte; i et forsøk på å piffe opp forholdet publiserer han en slags performativ erotisk novelle i i direkte til henne, og blir gjort til latter av bl.a. Philippe Sollers; moren hans motsetter seg innstendig prosjektet om å skrive om morfaren,³¹ som han føler hele hans videre forfatterskap avhenger av. Kanskje er det at forfatteren famler, sliter, en forutsetning for at slik litteratur skal virke: Leseren må føle seg deltagende «i et eksistensielt anliggende», for å si det med Sæterbakken.³² Når lykken finnes, bare er den der, og kan knapt omtales på noen annen måte enn ved den rene stadfestelsen: Det finnes ingen utvikling, ingen bevegelse å føres med av.

Eller kanskje er det bare vinden som har snudd i mellomtiden. For det kan virke som om det er i ferd med å skje et generelt stemningsskifte i mottagelsen av virkelighetslitteraturen. I et innlegg i Aftonbladet42³³ skriver Anders Johansson om at den litterære selviscenesettelsen vi har sett så mange eksempler på i det siste, er et svar på et bestemt behov, subjektiviteten er en vare markedet etterspør. Og i sin anmeldelse av Helen Macdonalds H for hauk i Morgenbladet43³⁴, en bok som ellers har fått en strålende mottagelse, antyder Bernhard Ellefsen at det finnes «en oppskrift på den perfekte sakprosabok anno 2015», og at en slik oppskrift inneholder «et islett av memoar», for det synes for tiden å være en forutsetning at «svært sterke forfattere liksom kommer leseren i møte ved å fortelle sin egen historie, med stadig henblikk på den store historien». Kan det være at det jeg oppfatter som forfatterens særegenheter og litt irriterende tics, egentlig er en slags triks, at bekjennelsen er blitt et «grep»?

I en nokså besynderlig passasje i Le Royaume forteller Carrère svært åpent om sine vaner som nettpornobruker: «Det er ikke for mye å si at kveldene i en sveitsisk fjellandsby er rolige, og jeg bruker noen av dem – nesten alle, for å være ærlig – på å se på pornografi på nettet.» (s. 391) Carrère avslører sine preferanser (amatører framfor profesjonelle, hår framfor barbert osv.) og gir oss en inngående beskrivelse av en amatørsnutt han er blitt spesielt betatt av: «brunette stimulerer seg selv og kommer to ganger.» Beskrivelsen har en sentral plassering i boka, den kommer mot slutten av det midtre kapittelet, og har for så vidt en funksjon i sammenhengen: Den inngår i en utlegning av Roger van der Weydens maleri av Lukas som portretter jomfru Maria, et maleri Carrère betegner som en mulig «tredje inngang» til stoffet. Carrère skriver om hvor lett det er å se det når malere har brukt levende modeller i sine portretter, og hvor påfallende det er at de mest hellige personene (Jesus Kristus, jomfru Maria osv.) nesten alltid framstår med abstrakte, pregløse trekk. Carrère ser en parallell i forskjellen mellom profesjonelle pornoskuespillere og amatører, og konkluderer med at han godt kunne sett for seg Den hellige mor framstilt som denne brunetten. Sammenligningen virker uansett litt søkt (for ikke å snakke om i overkant respektløs), åpenheten litt påtatt (som om han vil si: Jeg er ikke redd for å skrive noe som helst, jeg kan være like tøff som Houellebecq), og jeg får følelsen av at dette intermessoet egentlig har en annen funksjon i boka: Når vi er kommet hit, har det i lesningen gått så lang tid siden Carrère utleverte seg selv som mislykket kristen, at beretningen trenger en ny juicy bekjennelse for å stadfeste forfatterens ærlighet, for å fornye leserens tillit. Den blir et pant på fortroligheten. Når Carrère står fram som nettpornobruker, besegler han pakten mellom forfattersubjektet og leseren; scenen er en konfirmasjon.

Le Royaume slutter med en fin scene der Carrère forteller om et besøk på et av Arche-fellesskapene i Trosly-Breuil, en kristen institusjon for sterkt psykisk utviklingshemmede som ble stiftet av den kanadiske katolske filosofen og teologen Jean Vanier. Carrère synes det er interessant å høre på Jean Vaniers utlegning av Peters uvilje mot å la Jesus vaske føttene hans i Johannes-evangeliet (Vanier vasker selv føttene til institusjonens beboere), men innrømmer at han kjeder seg under en del av ritualene på institusjonen, som han ofte finner mildt irriterende. Like før han skal dra hjem, lar han seg imidlertid rive med. Under fellessangen av «Jesus er min venn», akkompagnert på gitar av en av pleierne, begynner alle å klappe og trampe takten og danse; Carrère føler seg pinlig berørt, samtidig som han skammer seg over ikke å delta – «jeg kan ikke med min beste vilje befatte meg med en så intens form for religiøs kitsch» (s. 628–629). Men så skjer det noe; en jente med Downs syndrom stiller seg opp foran Carrère og danser, og plutselig lar han seg rive med:

[…] hun smiler, hun hever armene i været, hun ler høyt, og framfor alt ser hun på meg, hun inviterer meg med blikket, og det er en slik glede i dette blikket, en glede så troskyldig, så tillitsfullt, så hengitt, at jeg begynner å danse som de andre og synge at Jesus er min venn, og jeg får tårer i øynene mens jeg synger og danser og ser på Élodie som nå har valgt en annen partner, og jeg er nødt til å innrømme at den dagen fikk jeg et lite øyeblikk et glimt at det som er Kongeriket. (s. 629)

Jeg ble sterkt grepet av denne scenen da jeg leste boka første gang, og jeg synes fortsatt den er rørende. Ja, det er ikke fritt for at jeg får noen tårer i øynene selv når jeg oversetter den. Jeg vil ikke tro at dette er et grep, et triks, at det på en eller annen måte er «falskt», men når jeg er ved veis ende etter annen gangs lesning, kan jeg ikke unngå å lure på hvordan Carrère skal kunne gå videre med dette prosjektet, som har gitt meg så mange gode leseropplevelser de siste månedene, ja om han ikke har tynt så mye ut av det i Le Royaume at det vil bli umulig å følge opp, i hvert fall om han skal beholde denne leserens interesse. Og jeg tar meg også i å ønske meg at den første boka i en mulig neste fase av prosjektet skulle ha vært den vi så vidt ser åpne seg innenfor det Carrère betegner som sin «annen inngang» til dette stoffet, der Apostlenes gjerninger tier helt om hva som skjer, og forfatteren er nødt til å dikte selv. Å ønske seg at forfatteren hadde skrevet en annen bok, er en fåfengt og litt tåpelig kritikerøvelse. Men hva om …? I Carrères forfatterskap finnes også en bok om kontrafaktisk historieskriving, om det som kalles ukroni (ikke-tid, som i utopi), Le Détroit de Behring («Beringstredet»)³⁵ fra 1987; det går an å leke seg med tanken om hva slags bok dette kunne ha blitt, ikke minst fordi kristendommens fødsel er et så avgjørende tidspunkt i historien, et tidspunkt da så mye kunne ha blitt annerledes, hvilket Carrère påpeker selv: Det er et svært takknemlig emne for en forfatter. «J’ai l’œil pour repérer un sujet», uttaler Carrère i et intervju med Télérama³⁶ i forbindelse med lanseringen av boka, direkte oversatt: «Jeg har et blikk for et emne.» Det er et litt billig ordspill, men med Carrères metode er det en åpenbar fare for at forfatterens eget , for at selve forfattersubjektet, blir stående i veien for emnet. Når Carrère så å si blir ett med Lukas i , kunne dette åpne for en utvisking av forfattersubjektet, ikke minst fordi Carrère selv nå allerede er fullbyrdet og stadfestet som forfatter. På sett og vis ville det vært et mye dristigere valg enn å utlevere seg selv som tidligere mislykket kristen eller som nettpornobruker, men det er, som man sier, en annen historie.