Under himmelens maske

Litteraturverdenen fikk et sjokkmøte med realitetene i 2025. Bassem Khindakji, forfatter av den prisbelønte romanen Qina’ bi lawn al-samaa (Masken i himmelens farge), fikk høre at han ble tildelt den prestisjetunge arabiske Booker-prisen ikke fra et podium eller via en lykkelig telefonsamtale, men av israelske fengselsbetjenter som dro ham ut av cellen hans for å utøve tortur og forhør. Slagene regnet ned over ham mens spørsmålet rikosjetterte mellom fangekottets kalde vegger: «Hvordan klarte du å smugle ut boka?» Ironien var både rå og fullkommen. Her sto et menneske som i over to tiår hadde kjempet for å få ordene sine ut i frihet, nå belønnet med den høyeste litterære heder – og ble straffet for nettopp den samme triumfen.

For Khindakji, som først fikk utgitt sine arbeider mens han var i fengsel, og som siden har utgitt over femten bøker i sjangre som poesi, roman og litteraturkritikk, har det å smugle ut manuskripter vært et nødvendig, stadig tilbakevendende ritual. Bøkene ble smuglet ut i «uskyldige» forsendelser, ved hjelp av metoder han ennå ikke vil beskrive i detalj. Litteraturprisen er et bevis på at ordene hans – akkurat som sæd som blir smuglet ut av palestinske fengsler og blir til barn – til tross for låser og murer når verden og finner fremtid og resonans.

I dag er Bassem Khindakji endelig fri, men friheten har en bitter ettersmak. Etter 21 år i israelsk fangenskap ble han i 2025 løslatt som del av en fangeutveksling under våpenhvileavtalen mellom Israel og Hamas som avsluttet det akselererte folkemordet vi har vært vitne til de seneste to årene. Khindakji ble ikke sendt hjem til morens ventende armer i Palestina, men tvunget i eksil i Egypt. Moren, som har ventet på å klemme sønnen sin siden han ble revet bort fra henne som 21-åring, må fortsatt vente. Khindakji er nå 42. Halve livet hans har tilhørt fengselet. Og romanen som brakte ham ære, og som fengselsvaktene så desperat prøvde å forstå hvordan ble smuglet ut, handler overraskende nok ikke om fangenskapets daglige grusomheter. Masken i himmelens farge er, som Khindakji selv insisterer på, en roman slik romaner skal være: underholdende, lunefulle, reflekterende og dannende. I motsetning til mange andre forfattere i fengselet skriver han fiksjon og ikke selvbiografi.

Romanens plot er enkelt, men særegent: Nur, en palestinsk mann, finner et ID-kort som tilhører en israeler ved navn Or. På et blunk bestemmer Nur seg for å stjele denne identiteten, å ikle seg «Or» som en drakt for slik å trenge inn i forbudte soner – altså de geografiske og sosiale rommene som er stengt for palestinere. Her bygger Khindakji på en dyp, historisk ladd ironi. I motsetning til for eksempel amerikanske bosettere, som brukte rase til tydelig å skille seg ut fra urbefolkningen og de slavegjorte, de med en annen hudfarge, hviler den israelske staten på en kollektiv forestilling om en felles, jødisk identitet som inneholder flere etnisiteter. Hvordan skiller man da egentlig «jøde» fra «araber» når språk, utseende og kultur i regionen ofte flyter sammen? Man kan ikke alltid forskjell. Rasismen i Khindakjis Israel må derfor aktivt opprettholdes gjennom papirer, over skranker og med mistenksomme blikk – et system Nur utnytter.