En motvillig demonstrant

Et fotografi jeg har lagt ut noen ganger på Facebook 8. mars – som dessverre er så langt min aktivisme på noe felt strekker seg – viser en eldre kvinne, i full edwardiansk suffragettemundur, som holder en plakat i været: «I cannot believe I still have to protest this shit!» Budskapet er klart: Likestillingskampene som kjempes, er gamle. Komisk gamle, absurd gamle. Ethvert fremskritt må forsvares med nebb, klør og konstant vaktsomhet, noe den amerikanske høyesterettens nylig lekkede intensjon om å oppheve dommen som garanterer amerikanske kvinners rett til å ta abort, viser med all mulig tydelighet. Når jeg innleder denne teksten om den afrikansk-amerikanske forfatteren Percival Everett med en henvisning til dette bildet, er det ikke fordi han skriver om likestilling mellom kjønnene eller kvinners rettigheter, men fordi han deler demonstrantens humoristisk formulerte frustrasjon og sinne over et absurdistisk shitshow han gjerne skulle vært foruten, både som menneske og forfatter. I hans tilfelle er det rasisme det gjelder.

Hverken marginal eller sentral

Percival Everett (f. 1956) har siden debuten i 1983 skrevet et tredvetalls bøker – romaner, noveller og poesi, samt en barnebok. Han er professor i litteratur ved University of Southern California, har vunnet et lass med priser og stipender, og det er skrevet litteraturvitenskapelige bøker om forfatterskapet hans. Likevel har han lenge fløyet litt under radaren til store deler av den litterære offentligheten, særlig utenfor USA; jeg oppdaget ham for mange år siden da jeg fant et eksemplar av Erasure (2001), kanskje hans mest kjente bok, for et par pund i en av disse litt lurvete bokhandlene i Soho hvor de selger billige paperbacks og kunstbøker på gateplan, mens store neonskilter peker ned trappen til kjelleren hvor pornoen – og formodentlig også profitten – befinner seg. Ikke akkurat på hedersplass i vinduet til Waterstone's, altså.

Noe av denne, tja, absolutt ikke marginale, men heller ikke sentrale posisjonen han innehar, kan tilskrives en tematisk og formmessig omskiftelighet som er direkte markedsfiendtlig. Bøkene hans ligner ikke på hverandre, noe som gjør det vanskelig å selge ham inn til et publikum som gjerne vil ha mer av det samme, eller i det minste noe gjenkjennelig fra forrige bok, når de finner noe de liker. Han er ikke Jonathan Franzen. Altså: Romanen Telephone ble gitt ut i tre utgaver, med tre forskjellige slutter, uten at dette ble angitt noe sted på omslaget. I Percival Everett by Virgil Russell: A Novel er det umulig å fastslå hvem det til enhver tid er som forteller den aggressivt retningsløse historien, en dypt fransk ustabilitet som ville fått Jacques Derrida til å applaudere. Glyph forteller historien om Ralph, en selektivt stum ettåring med en IQ oppunder 500, som skriver poesi, synes Roland Barthes er uoriginal og blir kidnappet etter tur av diverse forskere og hemmelige agenter som vil bruke ham til sine egne formål. A History of the African-American People (Proposed) by Strom Thurmond, as told to Percival Everett and James Kincaid er en brevroman mellom blant andre assistenten til den hauggamle republikanske senatoren og segregeringsentusiasten Strom Thurmond, Everett og hans medforfatter James Kincaid, som er blitt hyret inn som ghostwritere til Thurmonds foreslåtte historieverk om det afrikansk-amerikanske folkeslag, en absurd dårlig idé som de undergraver etter beste evne. Man skjønner kanskje at bokhandlene ikke leier inn gaffeltruck for å få stablene av en ny Percival Everett-tittel på plass midt i lokalet.

En glupsk fascinasjon for historiefortellingens bestanddeler, konvensjoner og muligheter gjør ham til en rastløs sommerfugl, sjangermessig: Han har skrevet nytolkninger av greske myter, krim, westernromaner, postmodernistisk metafiksjon, satire. Elleville formeksperimenter sitter side om side med streit middelklasserealisme. Det eneste de har til felles er humoren. Selv de vanskeligste, vrangeste, sinteste bøkene hans er morsomme.

En dødelig konstruksjon

Den litt vriene grenseposisjonen hans i amerikansk litteratur kan også knyttes til frustrasjonen jeg nevnte innledningsvis: «I cannot believe I still have to protest this shit!», gitt litterær form. Han står bak flere av de siste tiårenes mest finurlige litterære utforskninger av den amerikanske rasismens konsekvenser og symptomer, samtidig som bøkene hans virker drevet av et oppgitt ønske om egentlig å skrive om noe annet, nærmest hva som helst: hester, språkfilosofi, billedkunst, utroskap, amerikansk nærvær i El Salvador før borgerkrigen, ørretfiske, fortellerstemmer, poststrukturalisme, forviklingar i forlagsbransjen, naturvern, tresløyd, hevn. Det er en hel verden der ute! I den ovennevnte Glyph har over 50 sider gått før lille Ralph i forbifarten nevner at (de hvite) kidnapperne vil få et forklaringsproblem når de reiser rundt med en mørk ettåring:

Have you to this point assumed that I am white? In my reading, I discovered that if a character was black, then he at some point was required to comb his Afro hairdo, speak on the street using an obvious, ethnically identifiable idiom, live in a certain part of town, or be called a nigger by someone.

Med det ute av veien, vender Ralph tilbake til det han egentlig vil fortelle. Som om han har viftet bort et irriterende insekt. I So Much Blue, en av hans streitere (og fineste) romaner, en kombinasjon av John Updike-aktig melankoli om utroskap, hemmeligheter og løgner i kulturmiddelklassen og tropesvett Oliver Stone-action fra El Salvador, blir hovedpersonens hudfarge bare nevnt av andre, aldri av ham selv. Bøkene hans påkaller indirekte ofte noe Toni Morrison sa under en tale ved Portland State University i 1975, og som er blitt hyppig sitert siden:

The very serious function of racism […] is distraction. It keeps you from doing your work. It keeps you explaining over and over again, your reason for being. Somebody says you have no language and so you spend 20 years proving that you do. Somebody says your head isn’t shaped properly so you have scientists working on the fact that it is. Somebody says that you have no art so you dredge that up. Somebody says that you have no kingdoms and so you dredge that up.

None of that is necessary.

There will always be one more thing.

For Everett er ikke rasismen primært urettferdig, umoralsk, grusom eller andre adjektiver man ytrer i det ytterste, ærbødigste alvor. Den er idiotisk. Den er kjedelig. Dermed ligger det en viss ironi i at han er best kjent for bøkene der rasisme og rase vies mest plass, som den nevnte Erasure, en spisset satire fra litteraturens verden som åpent spiller på Everetts egne bransjeerfaringer. Erasure fortelles av forfatteren Thelonious «Monk» Ellison, som presenterer seg selv slik:

I have dark brown skin, curly hair, a broad nose, some of my ancestors were slaves and I have been detained by pasty white policemen in New Hampshire, Arizona and Georgia and so the society in which I live tells me I am black; that is my race.

Men det er mer komplisert enn som så. Gitt en rekke faktorer, inkludert fritidssysler («I am no good at basketball») og klasseposisjon («My grandfather was a doctor. My father was a doctor. My brother and sister were doctors»), har han hele livet blitt vurdert som ikke svart nok, ikke minst i de overveldende hvite kretsene han ferdes i som forfatter, hvor kritikere og agenter og forlagsredaktører gjerne ser at han heller skriver «true, gritty real stories of black life» i stedet for gjenfortellinger av Evripides og parodier av franske poststrukturalister. Kanskje noe nærmere bestselgeren We’s Lives In Da Ghetto av Juanita Mae Jenkins, en Oberlin-utdannet tidligere forlagsredaktør fra Ohio som lot seg inspirere av en todagers visitt til slektninger i Harlem til å skrive dette hardtslående verket om Sharonda, en seriegravid tenåringsjente som elsker å steppe (!). Frustrert og tynget av voksende pengeproblemer skriver Monk en roman-i-romanen under pseudonymet Stagg R. Leigh ¹, Percival Everetts egen Springtime for Hitler, en rasende parodi på spekulativ ghetto-voyeurisme han først kaller My Pafology, senere rett og slett Fuck. Og i likhet med Mel Brooks' helt superhomo nazimusikal blir den en kjempehit. Autentisk!

For Monk, som for Everett, er «rase» en konstruksjon han rett og slett ikke tror på, en ubrukelig kategori for å si noe som helst om noen som helst. Everett springer ut av poststrukturalismens dypeste buk – amerikanske eliteuniversiteter på 80-tallet – og er følgelig immun mot slike ahistoriske, essensialistiske narrativer. Men han er ikke så naiv at han tror de kan ignoreres. Begrepet «rase» kan være en konstruksjon som bare det, men samtidig få deg mishandlet til døde hvis noen anklager deg for å si noe slibrig til en hvit kvinne, hvilket hendte med 14 år gamle Emmett Till i Mississippi i 1955, eller skutt hvis du jogger gjennom feil nabolag, hvilket skjedde med 25 år gamle Ahmaud Arbery i 2020.

Alt som før

Denne brutale kontinuiteten er Everetts hovedanliggende i fjorårets zombiekrim The Trees, den morsomste boken noensinne skrevet om lynsjing. I det fattigslige lille drittstedet med det ironiske navnet Money i Mississippi, går ikke tiden så fort. Som sheriffen sier: «This ain’t the city. Hell, this ain’t even the twenty-first century. It’s barely the twentieth, if you know what I mean.» Her blir det funnet en rekke grovt mishandlede, kastrerte lik av hvite menn. Og på hvert åsted ligger også liket av en afrikansk-amerikansk unggutt, til forveksling lik nettopp Emmett Till, som forsvinner fra likhuset mellom hvert drap og dukker opp igjen. Inn fra storbyen kommer Ed og Jim, to kvikke, afrikansk-amerikanske drapsetterforskere, for å bistå det helt håpløse lokale politiet i oppklaringen, et åpenbart nikk til Sidney Poitiers klassiske rollefigur Virgil Tibbs i In the Heat of the Night.2² Men der Poitier fører seg med en tilkneppet, dempet verdighet, fryder våre venner i The Trees seg over å provosere den hvite lokalbefolkningen, et rabbel av forstokkete, ondsinnete rednecks som får Snøfte Smith til å ligne Niles Crane. (Denne ansamlingen av degenererte tidshavarister med navn som Junior Junior og Lulabelle vil kanskje få enkelte til å mumle noe om klasseforakt og «omvendt rasisme», men bare hvis de er litt tjukke i huet. Snarere fremstår de som karikaturer av karikaturer, innforståtte metakommentarer om å redusere individer til todimensjonale figurer.) Beskyttet av politiskilt og skytevåpen – hovedgrunnen til at de ble politi i utgangspunktet – slenger de om seg med kvikke replikker og åpen forakt, mens lokale Ku Klux Klan-representanter skjærer tenner i impotent frustrasjon.

Det som først er en mørkt komisk politikrim med en tilsynelatende innlysende løsning – drapsofrene er slektninger av Emmett Tills drapsmenn, drept på samme måte som unggutten ble – vokser seg både grimmere og merkeligere etter hvert som Everett drar veksler på både zombiesjangeren og nyere europeisk litteratur om folkemord. Et underplott i romanen er viet et arkiv over alle lynsjinger begått i USA – inkludert drap begått av politiet. Som handlingsbremsende snublesteiner til minne om de drepte ramses alle navnene opp, side opp og side ned med navn, ispedd en uhyggelig mengde døde bare kjent som «unknown male». Effekten er utmattende, overveldende. Det er et grep kjent fra både Ivica Dikics Beara, om massakren i Srebrenica, og landsfellen Daša Drndić' Belladonna og Trieste, om nazistenes grusomheter under annen verdenskrig, så vel som fra minnesmerker verden over, og det lander oppi all den uærbødige sjangermoroa som en hodeskalle i en punsjbolle.

Brått blir det helt stille.