Tjueto år som Solstad-leser

«Dag Solstad er død.» Jeg lå på sofaen, under et lite pledd, og slo i hjel ventetiden før kvinnenes 5000-meter under VM i enkeltdistanser på Hamar, hurtigløp på skøyter, med å se litt på kvinnenes tjuekilometer i Holmenkollen, i såkalt langrenn, da denne meldingen dukket opp som et nyhetsvarsel i rødt nederst på fjernsynsskjermen, 15. mars 2025. «NÅ: Dag Solstad er død». Plutselig var ikke Ragnhild Wiklunds elendige sisterunde (35.5) så viktig, men hvorfor sprekker hun hele tiden, det kan da ikke være nødvendig, Lollobrigida hadde en sisterunde på 32.7, det virket mer fornuftig.

Jeg hadde hatt god anledning til å banne de siste dagene også, jeg hadde ikke fått med meg at man hadde ødelagt Holmenkoll-helgen, før helt i det siste, femmil på lørdag og hopprenn på søndag var erstattet av hopprenn torsdag kveld – der den egentlige dramatikken ikke foregikk i hoppbakken, men foran symaskinene som støtteapparatet drasset rundt på – og altså en avkortet langdistanse, rett nok med intervallstart og i klassisk stil. Men mine utvalgte banneord i sakens anledning var på ingen måte like ektefølte som mitt «Nei, faen», som spontant kom over leppene ved nyhetsvarselet om Solstads død.

Dersom jeg hadde holdt fast ved min gymnasiale identitet som leser, eller adept, av Jens Bjørneboe, ville det ikke ha vært mulig å skrive de to ovenstående avsnittene. Bjørneboe var ingen sportsentusiast, får en si, og er kjent for å ha sagt: «En av de umistelige fordeler man omsider har oppnådd ved å bli voksen, er at man slipper å gå på ski.» (Her fra Lanterner, Gyldendal, 1977, i en litt toskete artikkel som heter «Vintersport er skadelig».)

Som sådan hadde jeg nok konkludert, jeg også, før jeg gjorde overgangen fra Bjørneboe-leser til entusiastisk leser av Dag Solstad. Ikke helt ektefølt, men jeg kunne neppe ha gjort noe annet. Bjørneboe hadde ingen interesse for sportens verden, men han hadde som vanlig lite imot å konkludere bastant om et felt han hadde liten greie på. Da er det lettere å bli Solstad-leser, dersom man har opplevd den lykken det er å være tilskuer til sport, når det meste tilsynelatende ser ut til å klaffe.

*

Ifølge mine hjemmelsmenn, for så vidt også ifølge meg selv, finnes ikke lenger i den norske skolen den særegne elevtypen som ble kjennetegnet av et usunt forhold til Jens Bjørneboes forfatterskap, de som stadig vekk snakket om «anarkisme» og «formyndermennesket», i et eneste renn. Ordene de fremsa sto i fantastisk motsetning til måten de artikulerte dem på, kan man si. Det ville ikke nyttet å nærme seg dem med en vennlig replikk, noe i retning av det Elias Rukla kunne prøve seg på i Genanse og verdighet (Oktober, 1994) i møte med elevene sine: «Åh, spill ikke så fornærmet da, Cathrine, eller: Prøv å late som om du er interessert i hvert fall da, Anders Christian. For de var dypt fornærmet.» Men vel å merke av andre grunner enn det den litt fordrukne lektoren hadde i tankene.

Vi forsvant på den andre siden av årtusenskiftet, men noen av oss lever fortsatt. Og vi kan bare konstatere: De som kunne ha vært åndsbrødre, har valgt andre strategier når de åpner munnen, sikkert av gode grunner. Nå snakker de om noe annet enn formyndermennesker, så mye er klart, frihet virker å være et fremmedord. Om en av sine elever i klasse 2Ra gjør Knut Pedersen seg følgende refleksjon, i Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land (Oktober, 1982):

Hanne Klaveness, som satt der med militærjakka over skuldrene og naken navle, 17 år og opptatt av begrepet frihet, uten å skjønne at hvis det fantes frihet, var den så langtfra den beruselse hun trudde det var, og snart ville det gi henne en smekk, trudde jeg, når hun kom ut på livets gyngende grunn og hadde hele den gamle gørra til knes der hun vandra, ja, ja, jeg hadde levd noen år, og visste at folk som skreik på frihet ville få seg en smell, en kraftig også, men det skulle jeg ikke si henne, der hun satt og trudde livet skulle/burde/kunne være en fest.

Men disse «ungpikeaktige frihetsfantasier» var tross alt å foretrekke når alternativet var snusfornuftens apostler, som allerede hadde blinket seg ut en fremtid som godt betalte tannleger. Nå er det drømmen om å bli tannlege som dominerer, eller noe tilsvarende, de virker ultrafornuftige, hele gjengen. Opptatt av lekser, med nyttige fritidsaktiviteter, dersom de leser er det fordi de vil utvide ordforrådet sitt, og ikke ut fra et begrep om leseglede.

Det er vel ikke noe stort tap, kanskje, at Bjørneboe-fantaster med kviser og bustete hår ikke har talerett lenger. Det er mye rart sånne kunne få seg til å si og ikke minst å gjøre – siden jeg er av typen selv, kan jeg si at vi leste Bjørneboe ikke på tross av, men temmelig ettertrykkelig på grunn av den ustadige livsførselen hans. For min del var det i alle fall ikke aktuelt å følge ham inn i antroposofien, og da ble det etter hvert lesning på tomgang. Artikkelen «Norske alkoholvaner og formyndermennesket» (Norge, mitt Norge, Pax, 1968) er ellers festlig nok, men den burde ikke leses som et forslag til et livsprogram, har jeg etter hvert kommet frem til:

Hva med de ubegavede maktsyke? Man finner dem vesentlig i organisasjoner hvis hensikt er å forbedre andre, gripe inn i andres livs-stil og livs-vaner, – bestemme over hva vi skal ha lov til, hva vi skal spise og hva vi skal drikke. De vil – selvfølgelig til vårt eget beste – avholde oss fra å gjøre hva vi selv liker. Det dreier seg alltid om hva man ikke skal gjøre.

Ingenting i Dag Solstads forfatterskap motsier en slik holdning – sammenlign for eksempel Bjørneboes tekst med kåseriet «Norske vaner, særlig norske matvaner» fra 1982 – men det som for Jens Bjørneboe ble en besvergelse, med de uheldige følger som dette fikk, ble hos Solstad til en besinnelse. Det er nok å sitere litt fra sommerleiren på «De lykksaliges Ø» i romanen om gymnaslærer Pedersen for å begrunne dette:

Fra en enhetlig stamme av revolusjonær vilje blei vi til et tre som folda seg ut med et utall av forskjellige greiner, hver med sin eiendommelighet. Fargerikt og kontrollert på samme tid. […] Hver dag, rett etter morgengymnastikken, blei det avholdt et seks timer langt foredrag om Krigsfaren, og hva vi i den forbindelse kunne foreta oss. Veggavisdebatten blomstra. Ikke så mye om Krigsfaren og kampen mot begge Supermaktene, som i det evige og uavklarte stridsspørsmålet blant progressive i Norge gjennom hele 1970-tallet: Finnes det alkohol i Brigg? Og blir i så tilfelle også progressive i Norge berørt av den, når de er på alkoholfri sommerleir i regi av AKP (m-l)?1

Jeg er i ettertid glad for at jeg kastet bort skoletiden på Jens Bjørneboe, jeg hadde neppe hatt humor nok til å glede meg over Dags Solstads betimelige påpekninger om umoden skoleungdom, for eksempel i de to romanene som jeg ovenfor har sitert fra.

*

Overgangen fra Bjørneboe-leser til Solstad-leser skjedde litt tilfeldig, jeg var i gang med eksamensperioden i mitt andre semester som grunnfagsstudent i historie, og som vanlig brukte jeg denne perioden til å lese alt annet enn pensum. (Jeg ser at dagens studenter enten ikke har tid til å lese bøker eller også er opptatt av å kjenne etter om de kanskje føler på leseskam, til dem vil jeg anbefale eksamensperioden som en gyllen anledning til å ta for seg; det er utrolig hva man får lest når man egentlig skulle lest noe annet.) På folkebiblioteket i Trondhjem snuste jeg derfor rundt i bokhyllene og fant meg stående ved bokstaven «S» i avdelingen for skjønnlitteratur, med en bok i hånden som visstnok handlet om historiestudenten Fjord, blant mye annet, og hans presist nedskrevne beretning om sitt liv.

Roman 1987 (Oktober, 1987) har jeg siden lest mange ganger, hver gang på samme måte. Jeg åpner boken, leser første setning og blir fullstendig fengslet. Det er ikke mulig å legge boken fra meg før den er ferdiglest, i ett strekk, fra første forutsetning til siste gressklipp, for å si det sånn. Jeg har grublet mye over hvorfor det er slik, det skal i utgangspunktet ikke være besettende for en sunn tjueåring å lese om en «dannet mann fra Norge» som virket i en annen tid enn ham, i Solstads karakteristiske, snirklete stil. På den annen side hadde jeg lest Frihetens øyeblikk (Gyldendal, 1966) i alle fall tolv ganger underveis som elev i den videregående skolen, det er ikke gitt at en sunn ungdom lar seg fengsle av tenksomme og drikkfeldige rettstjenere heller. Når språket fanger, skal man være fornøyd, det finnes en forfatter for alle, har jeg gjentatt til det kjedsommelige, for noen fungerer ikke Dag Solstad, og det får være greit, selv om de selvfølgelig tar feil.

Jeg synes det er den riktige måten å lese Roman 1987 på, selv om det ikke blir så mye tid til å grunne ettertenksomt over teksten underveis med denne metoden. Det kan man ta etterpå, inntil noen øl og små akevitter, eller travende rundt på stuegolvet, en ensom nattetime. Da kan man for eksempel oppdage at en skal være glad til for at antroposofien ikke fenget:

Mitt eventuelle oppgjør […] ville ikke ha virka frigjørende, men destruktivt, fordi jeg da med åpne øyne, ved full bevissthet, ville ha begitt meg inn i de skoddeheimer hvor de tåpeligste spekulasjoner trives, og både min måte å sanse på, og min måte å orientere meg på, ville ha ført meg enten inn i en totalt isolert verden, hvor jeg ville ha dyrka magi, sannsynligvis, eller jeg ville ha blitt en spiss skeptiker, og aldri makta å komme meg ut av den nokså uttørra og visne skogen hvor den bevisste Nihilismen er den nitriste slette i utkanten, hvor det alltid er skygge.

Dette handler ikke om hvorvidt jeg klarte å rusle langs den rett nok uveisomme stien mellom skoddeheimen og nihilisme, vi får bare konstatere at jeg overlevde årene fra grunnfaget via mellomfag i historie inn i mastergraden på Blindern og de derpå følgende litt ville årene, før jeg innskrev meg som PPU-student ved Høgskolen i Telemark, avdeling Notodden. Da hadde jeg lest nesten hele Dag Solstads forfatterskap, noen av bøkene inntil besvimelse. Men, vill eller ikke, jeg hadde kastet bort ti år til av livet mitt, og dette høres kanskje patetisk ut, ikke desto mindre kunne jeg gjøre ordene til forfatteren bak Elias Rukla til mine egne:

Elias Rukla var en stillferdig norsk lektor, som ikke hadde utmerket seg på noen som helst måte her i livet, noe som ikke bekymret ham da han aldri hadde hatt noen idé om at han skulle utmerke seg på noen som helst måte.

Jeg hadde ikke større ambisjoner med livet mitt, men noe måtte jeg finne på, hvorfor ikke dette. En kommende lektor i norsk som hadde fått fremtiden beskrevet allerede. Elias Rukla, på Notodden. Med en hybel med utsikt til biblioteket der Singer forsøkte å gjemme seg. Det er likevel umulig. Jeg må vekk herfra. Som var ferdig med å «mytologisere det infantile ved å være venstreorientert i Norge.» (Arild Asnes, 1970, Aschehoug, 1971.)

En skulle tro at jeg hadde modnet, og muligens hadde jeg det, tidlig i tjueårene var det Roman 1987 som ble en besettelse, ti år senere unnlot jeg aldri å sitere fra Genanse og verdighet. Det er ganske skakende å lese om Elias Rukla når man samtidig er nødt til å lese intetsigende pensumbøker som Gunn Imsens Lærernes verden (Universitetsforlaget, 1997), som alle pedagogstudenter må lese – en liten setning av Dag Solstad punkterer hele hennes ordrike forsøk på å tømme verden for mening og setter skapet på plass for flere enn de lærere hun påstår seg å sirkle inn verden for. Dette er lærernes verden:

Derfor vil to personer som begge befinner seg på et høyt kulturnivå straks presentere seg overfor hverandre som gjeldsslaver, og straks kaste seg ut i en livlig konversasjon med dette som utgangspunkt, både på gjeldsslavenes eget samlingssted, lærerværelset, og når de møtes i selskapslivet.

Som utkommandert praksisstudent ved den videregående skolen på Notodden skulle jeg både forsøke meg som lærer og ikke minst snuse opp tips til hvordan en mon måtte agere overfor elever som mente veien til tannlegeutdanningen var brolagt med romaner som de dessverre måtte lese.

Den enkle løsningen, for alle, var å se film, og jeg skjønte allerede da at det var en dårlig idé å bli lærer, får vi tro. Dersom jeg måtte bruke tiden min til forsøket på å overføre en film fra datamaskinen til storskjermen, på veggen der, som mine mentorer mer eller mindre galgenhumoristisk prøvde på, ofte uten et godt resultat, så jeg ikke noen lysende fremtid i dette.

Problemet var ikke bare av teknisk art: Muligens tar det mindre tid å se filmen Gymnaslærer Pedersen enn å lese boken med mer eller mindre samme navn, men det er vanvittig å kunne sitte på en muntlig eksamen og utbre seg om livet i Larvik på 1970-tallet, med utgangspunkt i filmen til Hans Petter Moland (2005), mens man later som om man har lest boken til Dag Solstad (1982), og liksom skulle ha noe fornuftig å si om utviklingstendenser i den norske litteraturen, på kort og på lang sikt. – Dere kan da ikke mene at elevene har lest boken når de bare har sett filmen? – Jo, vi tar oss ikke tid til å gjøre noe mer. Sensorene får beskjed. - ??. – Ja, ?? i vei, men sånn er det å undervise i den norske skolen. Du blir nok tørr bak øra etter hvert, du også.

*

Ti år senere, altså NÅ, er det bare å slå fast at mine forsøk på å unnslippe skjebnen til mange av Dag Solstads romanfigurer ikke er kronet med hell. Hadde jeg hatt et fnugg av vitalitet, da hadde jeg sittet i rullestol for lenge siden, som en annen Bjørn Hansen i Ellevte roman, bok atten (Oktober, 1992). Å bli avslørt som en falsk funksjonshemmet kunne jeg gjerne tenkt meg å være med på, men jeg får bare erkjenne at den slags eventyr ikke er for meg.

Her blir det litt uklart: Er det kunsten som imiterer livet, eller er det omvendt? Oscar Wilde, som det ikke umiddelbart er gitt å assosiere til fra Dag Solstads forfatterskap, mente at det var kunsten som hadde agens. Hvis han har rett i dette, har jeg i det minste en unnskyldning for mitt nåværende liv. Å lese Solstad er å lære seg handlingsmønstre som man ikke unnslipper, fordi det er så selvfølgelig at man må agere på den måten. Jeg sitter jo stadig og blar i avisene, for eksempel, og gudene vet at min samtale har blitt en samtale med meg selv, i likhet med Elias Rukla:

Gang på gang sa han til seg selv: Det er da ikke så ille. Avisene har jo både nyheter og kulturstoff, hva er det jeg bærer meg for, egentlig? Og var det så mye bedre før, nei, det var det ikke. Folk har alltid klaget på avisene, og ikke minst TV, jeg også. Men når han, morgenen etter, atter åpnet en avis, kjente han den samme følelsen av å være satt utafor. Det som skulle interessere ham, dagens nyheter og kulturstoffet, maktet ikke å engasjere ham tilstrekkelig, han bare bladde gjennom avisa, ofte med en irritert håndbevegelse.

Men samtidig kan man også lære seg å forvente, eller i det minste håpe på, «en ulidelig spenning» som bare kan oppstå ved lesningen av god litteratur. Elias Rukla kommer på sporet av noe nytt i Vildanden av Henrik Ibsen, som mange vil vite, da han oppdager at Ibsen lar bipersonen dr. Relling få lov til å dirre litt i stemmen i en parentes. Rukla har nok lest den bokstavkombinasjonen flerfoldige ganger før, men først nå blir den relevant for ham (dessverre ikke for avgangsklassen som blir vitne til dette, men sånn er det).

Jeg skal ikke påstå at jeg har hatt en lignende opplevelse med min gjentatte lesning av Roman 1987, men det slo meg en gang at på et sentralt punkt er det gjort en forandring fra førsteutgaven i 1987 til senere utgaver. Det kan være en forglemmelse, selvfølgelig, men i min pocketbok fra år 2000 er det et påtagelig fravær av en asterisk på siste side. Jeg har latt øynene gli over tegnene flerfoldige ganger, litt slitne er de mot slutten, men friske nok til å se når det er noe som mangler. 1987:

Jeg fulgte henne [Cecilie] til hennes venninner, og satt stille på en stol og hørte på deres dagligdagse samtaler med et lykkelig og idiotisk smil.

*Planlagt fortsettelse etter dette.

2000:

Jeg fulgte henne [Cecilie] til hennes venninner, og satt stille på en stol og hørte på deres dagligdagse samtaler med et lykkelig og idiotisk smil.

Planlagt fortsettelse etter dette.

Hvorfor mangler det en asterisk i den utgaven som jeg nå nærmest har lest i filler? Det er ikke jeg som har slitt den vekk, så mye er sikkert, jeg har sjekket det opp. Gitt at det ikke var en forglemmelse, er den enkleste forklaringen at den bare førte til utenomsnakk og derfor like godt kunne sløyfes. (Trygve Kvithyld har sikkert, i egenskap av redaktør for antologien Narrativt begjær (Cappelen, 2000), og som sprenglest forfatter av artikkelen «Romanen i dialog med et tekstunivers. En lesning av Roman 1987», antageligvis sitt å si i sakens anledning, men jeg foretrekker nok å drikke gravøl over Dag Solstad ved ikke å dukke ned i Kvithylds univers av ekstradiegetisk-homodiegetiske fortellere, eller var det bare homodiegetiske fortellere han fant frem til, i sterk motsetning til forfatteren, så vidt jeg kan forstå.)

Etter at jeg leste Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896 (Oktober, 2013) laget jeg meg en alternativ hypotese: Forfatteren eller forlaget fjernet den siste asterisken i Roman 1987 ut fra en berettiget mistanke om at de kunne få god bruk for den ved en senere anledning. Den kom, som bestilt, på s. 367 i den såkalte Telemarksromanen. Sjelden har en pause i teksten vært mer velkommen.

Det vil føre for langt av sted å forfølge dette sporet her, men som avsluttende påstand, hentet nok en gang fra Genanse og verdighet, vil jeg sterkt fremsette at dette er å «bale med de helt vesentlige spørsmål i vår kulturarv på en innforstått, og ufullkommen måte».