Konversasjonens kunst

Det minner mest av alt om gamle årganger av Filmavisen: Det frie Norge, 1947; oppstemthet og en smule forvirring. Nasjonal optimisme, internasjonal pessimisme. Varemangel («Ånds­liv og papir er det nøye sammenheng mellom»). Kulturell gjenoppbygging. Når Vinduet nå fyller sitt femtiårsjubileum er det noe av en tilsnikelse: Det tidsskriftet som Gyldendal begynte å gi ut rett etter krigen var et annet enn det som eksisterer i dag, under samme navn. I den første årgangen: Krigslyrikk, anmeldelser av bøker om frigjøringen og den norske flåten. Debatt om USAs og Tysklands framtidige roller. En panegyrisk rapport av Johan Borgen etter en reise i Sovjet. Vinduet var i 1947 ment å være et bredt anlagt kultur- og debattorgan, med nasjonalt og internasjonalt stofftilfang og oversikt over hele det feltet en kalte «åndslivet»: litteratur, men også bildende kunst, teater, film og «allmenn samfunnsdebatt».

For den som leter gjennom alle disse tids­skriftsidene (i årene under Nic. Stang kom Vinduet ut med ti åttisiders hefter i året; åtte­ hundre sider litterært tidsskrift pr. år; årgange­ne står tjukke som ordbøker i bibliotekshyllene) på jakt etter en tendens, en posisjon som kan oppsummere årgangene, er det ikke mye å finne.

De første Vinduet-årgangene målbærer en tro på litteraturens dannende og samfunnsskapende funksjon, en viss lede over kulturens svake stil­ling i Norge og en vag motvilje mot modernis­men. Men ingen politisk linje, og ikke noe gjen­nomført litterært program; ikke noe kritisk standpunkt i forhold til utviklingen i litteraturen nasjonalt og internasjonalt. Det som forener dis­se artikkelsidene – enten de handler om Vesaas eller Hemingway, den tsjekkiske filmindustrien eller «Atombomben og teateret» – er noe annet: «Først og fremst er det ordets kunst våre spal­ter skal vies. Ordet har gjort mennesket sosialt og gitt det evnen til å tenke. Menneskets tanke bestemmer dets handlinger. Vi har fått oppleve på kroppen – og mer enn det – hva misbruk av ordet kan føre menneskeheten ut i. De som ver­ger ordets hellighet, diktets sannhet og tankens redelighet, verger det dyreste i vår kultur. De er med og bygger den nye verden. Måtte dette tids­skrift bli en fødselshjelper!» Sånn avslutter Nic. Stang sin første leder for Vinduet. Denne høy­stemte humanismen er Vinduets viktigste budskap i årene under Stang og etterfølgeren Trygve Width. Målt ut fra dagens retoriske klima er det kanskje vanskelig å anklage en mann som bruker så store ord for mangel på profil. Det er likevel sånn at Stangs bravurformuleringer i dag gjør inn­trykk mest ved sin stilistiske fremmedhet. Sånn sett utgjør de enda et godt eksempel på den tonen, den måten å føre språket på, som gjen­nomsyrer disse årgangene. Det er stilen («det fine, nyanserte språk hvori en tid avslører sine innerste egenskaper») som i realiteten gir Vinduet sin identitet under Nic. Stang.

I

Prioriteringen av allmenne påstander. Hele sitatet ovenfor kan stykkes opp i fyndord: «Ordet har gjort mennesket sosialt...» «Menneskets tanke bestemmer dets handlinger...» «De som verger ordets hellighet... » etc. Språket i artiklene her søker stadig mot den allmenne «sannheten» som utgangs- og endepunkt for teksten. «Litteraturen i dikt og prosa har til syvende og sist bare ett stoff: mennesket», slår Nic. Stang fast, i sin artik­kel om Møte ved milepælen. «All åndvirksomhet har til alle tider beveget seg mellom de to poler, tro og viten», skriver kunsthistorikeren Knut Greve. Eller som vi så: «Stil er selve en tidsepokes rytme». Knapt en bok blir anmeldt i disse årene uten at leserne får noen refleksjoner på kjøpet: «Vi mennesket har noe vi kaller integritet. Selv om vi i vårt samvær med mennesker lar de ytre skanser falle, så er det noe kjært innerst inne som vi omsvøper på mange vis...» (Jens E. Haugland i omtale av romaner av Finn Havrevold og Odd Bang-Hansen). «Den [lyrikken] gir oss det beste høve til å føle tidens puls og følge med i hvordan enkeltmennesket reagerer på det som skjer omkring dem og inne i dem» (Ingvar Hauge i forbindelse med lyrikkdebutantene høsten 1947).

II

Klisjeer. Disse påstandene opplevdes åpenbart som så selvfølgelige at de ikke trengte begrunnelse. Det må være fordi de tilhørte et retorisk felleseie. Om tekstene i Vinduet i årene 47–53 kan en si at de i stor grad baserer seg på den norske retorikkens forråd av topos. Og det enten det dreier seg om faste vendinger eller vedtatte sannheter. Nic. Stang låner sin lovsang til det skrevne og talte ordet fra forordet til Ciceros De Oratore. I tillegg har avsnittet den egenskap at alle setningene i den virker som de er skrevet før, plukket ut fra en hvilken som helst annen tekst av samme slaget. (Bare prøv: «Først og fremst er det ordets kunst...», «Vi har fått oppleve på kroppen...» etc.) Den følelsen av déjà vu er framtredende for den som leser disse artiklene – særlig i passasjer hvor artikkelforfatterne prøver å sette ord på den spesielle – og skremmende – historiske erfaringen de tar del i: «Vi lever i de gigantiske gjenreisningers tid, åndelige såvel som materielle. En kan uten å overdrive tale om en moralsk usikkerhet som truer med å utarte til en fullstendig oppløsning av de gamle verdibegreper ... Frykten for fremtiden er vel den følelsen som best karakteriserer denne etterkrigstiden» (Ingvar Hauge igjen, nr. 2/48). Det er ellers som om behovet for klisjeen er større hvis saken er uhåndgripelig, truende eller ukjent. I møte med den litterære utfordringen som ligger i Virginia Woolfes romaner, ennå lite kjent i Norge, konkluderer Andreas Hoell slik: «Tilsynelatende fløt handlingen fremover med samme ro – men også med samme uavvendelighet – som en rolig, bred elv. Men som den stilleflytende elven kan ha farlige, usynlige strømmer og store dybder, så er det også bare på overflaten at Virginia Woolfes romaner er uten uro.»

III

Nøytral syntaks. Også setningene i disse Vinduet-artiklene har en tendens til å flyte framover «med samme ro ... som en rolig, bred elv. Det store flertallet av de som skriver dyrker en motstandsløs, regelmessig syntaks; en diskret, unnselig rytmikk. På tross av beundringen for Hemingway er det få forsøk på å stykke opp setningene eller å prøve seg i en mer tilkneppet stil. Først og fremst virker det som om forfatterne prøver å unngå rytmeeffekter så langt det er mulig som for å gi følelsen av at språket ikke var der, som om setningene driver framover av seg sjøl, uten personlige stilistiske tics eller effekter.

IV

Vinduets vergilske hjul. Denne rytmen som ikke er der, i disse tekstene, det er konversasjonens. Det er konversasjonens tone som preger det store flertallet av artiklene i disse syv årgangene: Ikke innbittheten i en debatt eller det personlige preget i en samtale, men konversasjonens rolige, selv­følgelige form; dyrket fram i ro og mak over kaf­fe og sigarer. Vinduets spalter utgjør etterhvert et gigantisk salongbord over hvilket artikkelforfatterne, med vannkjemmet hår og hornbriller (som på bildene), kan dyrke sin avrundede, affektfrie passiar. I et språk tilgjengelig for alle de inviterte.

Konversasjonsstilen er mellomnivået i det en kan kalle Vinduets stiltriade. Høystilen har vi aller­ede sett noen eksempler på (Stangs leder m.m.): Det er festtalens nivå, adskilt fra konversasjonen ved sitt demagogiske preg og svulstige rytmikk. Lavstilen er kåseriets stil; vittig, uforskammet, bagatelliserende. Stort sett brukes den om dår­lige bøker eller bøker som ikke kan tas alvorlig (dvs. skrevet av damer eller kristenfolk). Men som virkemiddelfri og upersonlig er det konver­sasjonen som er Vinduet-skribentenes hoved­genre. Ingvar Hauge, som vi allerede har møtt på, skulle på 70-tallet komme til å definere noe han kalte «normalprosa» som «den vanlige, allmen­ne sakprosaens stilart ... språkets uklanderlige daglige antrekk». Det er denne dressgråe hverdagselegansen som preger Vinduets spalter i dis­se årene; et språk som på samme måte som blazer, slips og hvitskjorte utsletter forskjeller og toner ned kroppslige særegenheter. Jeg levde i den villfarelse at norsk kulturliv i tida rundt kri­gen var Borsalinohatter og funkisvillaer; netter på Theatercafeen og somre på Hvaler; blenden­de formuleringskunst fra store, svarte skrive­maskiner. I stedet er Vinduet, dette legendariske åstedet for litterær debatt og skriftlige mann-jev­ninger, i disse årene kjennetegnet ved en omfat­tende alminnelighet.

Denne skriften – unnfanget av et stort kollektiv av forfattere, men med en så regelmessig tone at den langt på vei overdøver enkeltstemmene – forteller først og fremst om et språklig fellesskap. I ordvalg, formuleringer og setningsbygning refe­rerer artiklene til et felles språklig system, et grunnlag for talen. Et felles verdigrunnlag, kunne en kanskje si – om ikke det hadde vært sånn at alle de språklige tegnene på enighet og enhet etterhvert må få en til å lure på hva det er med en stil som hele tida så ettertrykkelig må mani­ festere de sannhetene den bygger på. («Vi mennesker har noe vi kaller integritet», «Litteraturen i dikt og prosa har til syvende og sist bare ett stoff: mennesket» etc.) Vinduet 47-53 kan ikke automatisk leses som uttrykk for en etterkrig­soffentlighet preget av konsensus. Men språket her arbeider utrettelig, i det stille, for å samle og skape ro. Den nøytraliteten, den liberale tole­ransen Nic. Stang vil målbære, den er allerede implisitt i språket.

Likevel: «Denne følelsen av ansvar overfor et som skjer på fremmede steder og med fremme­ de og likegyldige mennesker står for meg som noe sentralt (...) i hele tidens filosofiske og sosi­ale problemdebatt» (Carl Hambro i forbindelse med fransk litterær debatt). Sånne trosbekjen­nelser støter en ofte på i disse tekstene. De utgjør en kjerne for dem. Dette språket vi har beskrevet, som vil skape enighet, finner sin begrunnelse i den samme enigheten. En enighet, i hvert fall en følelse av enighet, som er knyttet til noen sentrale overbevisninger, maktpåliggende å holde fast på i denne spesielle tida, etter kata­strofen: Litteraturen, humanismen, solidariteten (de tre er sammenfallende). Derfor prioriterer en en stilart som er nøytral, nesten naiv: En kan ikke tillate at språket, eller skribentene sjøl, skulle komme i veien for saken. Tidsskriftet står som garantist for et sett med sannheter som må hol­des fast på, i møte med den nye verden.

Stang kan derfor beskrive Vinduet som en sol­dat («Den som verner...»). Viktigere er likevel forståelsen av tidsskriftet som lærer. Framfor alt er det pedagogikken som står som modell for Vinduets sjølforståelse i perioden. I det systemet av språk samfunnet er bygd opp av, represente­rer tidsskriftets «normalprosa» et sted for inngang og overgang mellom sfærene, for formidling, i et språk som retter seg etter kravet om forståelig­het. I tråd med denne pedagogiske holdningen bekymrer en seg også for barne- og underholdningslitteraturen; enda et sånt grenseområde over til den hellige skjønnlitteraturen: «Om noen vil si at det ikke er så farlig, det er jo bare en under­ holdningsbok, så er svaret: det er farlig. Nettopp slik er det massenes litterære smak forderves» (Carl Keilhau).

I dette systemet spiller litteraturen sjøl, dets språk, en paradoksal rolle. I kraft av sin forskjell fra normalspråket innehar det litterære språket en spesiell verdi. Som litteratur står språket i en privilegert posisjon i forhold til sannheten.

«Diktets sannhet utgjør det «dyreste i vår kul­tur» – det er litteraturens egenart som i realite­ten begrunner Vinduets dannelsesoppgave, og gjør tidsskriftets ikke-litterære normalspråk nødvendig. Konversasjonens åpne form leder inn i litteraturens lukkede mysterium.

Men på samme tid bedømmes og vurderes dette litterære språket, i Vinduets spalter, ut i fra de samme kriteriene som tidsskriftets egen sak­ prosa. Litteraturen har den posisjonen den har fordi den – riktignok på et spesielt effektivt vis – kan formidle akkurat de samme sannhetene som tidsskriftet baserer seg på. «Litteraturen lærer oss å leve», slår Asbjørn Aarnes fast, i en indig­nert omtale av den nye estetiske skole innen lit­teraturvitenskapen (Petter Rokseth o.a.) Og når Harald Sverdrup sammenligner svensk, britisk og norsk etterkrigslyrikk, konstaterer han fornøyd at «for de fleste nordmenn har okkupasjonen og frigjøringen virket som en hestekur mot introvertisme og sykt sjelsliv».

Dette språket bærer i seg et bilde av en verden, et samfunn, en offentlighet som står i sammen­heng; som står i en sammenheng. Alle de emne­ne Vinduet brakte stoff om i disse årene – Sovjet, norsk radioteater, James Joyce, okkupasjonen – skulle la seg forstå innenfor det samme språket, det samme formatet. Hvis krigen hadde vært en «hestekur» mot noe, var det mot forskjellene: De realitetene krigen hadde brakt for dagen var av en sånn dimensjon at de utslettet avstander, glat­tet ut motsetninger, samlet språket: «Denne følelsen av ansvar overfor et som skjer på frem­mede steder og med fremmede og likegyldige mennesker står for meg som noe sentralt...»

I en forstand er det tidsskriftets store styrke: Vinduet i disse årene er åpent, stoffmessig variert og med et forbløffende internasjonalt utsyn. Som leser kan en bivåne de litterære debatter i USA, Frankrike og Sovjet; følge utgivelsene i Tyskland og Storbritannia; få rapporter om det litterære klimaet i Kina eller Tsjekkoslovakia. Og i det rent litterære stoffet utviser de dannede herrer og damer (kanskje nettopp på grunn av sitt udog­matiske syn) en overraskende tolerant og treff­ sikker smak: Det er få av de litterære dommene som blir felt her som virker komiske i ettertid, og redaksjonen var imponerende klarsynt når det gjaldt presentasjonen av nye norske talenter (Hofmo, Mykle, Brekke, Hauge, Bjørneboe, Sverdrup, Carling, Nedreaas, Sørli m.fl.).

Men det er påfallende at Vinduet ikke har åpnet opp for det som må ha vært noen av de mest dramatiske og avgjørende konfliktene i samtida. Det er ved grensene av det konverserende språket at dets betryggende vesen gjør seg tydeligst gjeldende: Johan Borgens rødvinssludrende flaneri gjennom Sovjetstatens fortreffeligheter, som vi nevnte ovenfor, er et eksempel på det. På samme måte er det vanskelig å unngå
å legge merke til at det litterære tidsskriftet Vinduet ikke bringer et ord om prosessen mot Hamsun i løpet av årene 47 og 48. Og at i disse årene, som er så sentrale for framveksten av det moderne, sosialdemokratiske Norge, er det knapt noen som setter ord på, langt mindre stiller spørsmålstegn ved, premissene for byggingen av det nye samfunnet. Unntaket måtte være den evige fritenker Aasmund Brynhildsen, som i 1949 – som en reaksjon på en av Stangs ledere – leverer en kritikk mot den «vitenskapelige tenkemåten» (under tittelen «Brev fra en kjetter til en ennu rett-troende») som er så flengende at Stang ikke har annet å forsvare seg med enn å avskrive innlegget som «usaklig».

Etter fem år som redaktør varslet Nic. Stang sin avgang med resignert å konstatere at det ikke hadde gått som han hadde håpet med tidsskriftet. Utgivelsesfrekvensen hadde vært for ambisiøs, tidsskriftet hadde aldri klart å skape noe miljø rundt seg, og artiklene som kom inn til redaktøren holdt ikke den kvaliteten en ønsket seg. Vyene om å være fødselshjelper for «den nye verden» ble det sagt lite om. Når desillusjonen er en så dominerende følelse ved slutten av Stangs redaktørperiode, er det nærliggende å tenke at det har sammenheng nettopp med stilen: På tross av ambisjonene om å plassere seg tett opptil samfunnsutviklingen, klarte Vinduet aldri å ta opp i seg de spenningene som var konstituerende for samfunnet og litteraturen i etterkrigsårene. Det engasjementet, det alvoret, den internasjonale orienteringen som gjør de første Vinduet-årgangene så sympatiske, blir undergravet av idealet om det nøytrale, identitetsløse språket.

Mer konkret – for Vinduet som litterært tidsskrift – må det uklare litteratursynet ha utgjort et problem. Den ambivalente holdningen til litteraturen som estetisk fenomen – i det hele tatt som et særegent fenomen, styrt av sine egne prinsipper – oppsummerer den innstillingen som var styrende for Vinduet i denne perioden. Et sånt litteratursyn må etterhvert lede ut i en amatørisme som over tid var umulig å fastholde for et tidsskrift som Vinduet («de første årene var det ikke en diktende dame som hadde vært på fjellet uten å finne grunn til å sende Vinduet sine produkter», sukket Nic. Stang i ettertid). Når Trygve Width tok over som redaktør i 1952 gikk Vinduet over til kvartalsvise utgivelser, som i dag. Samtidig ble redaksjonen komplettert med et sakkyndig redaksjonsråd, bestående av Sigurd Hoel, Sigmund Skard og museumsdirektør Reidar Kjellberg. Snart etter kommer den første – svært velvillige – presentasjonen av den angloamerikanske nykritikken på trykk i Vinduet. Med det – kan en kanskje si – innledes den vitenskapeliggjøringen (og marginaliseringen) av den litterære diskursen, som dagens Vinduet er et uttrykk for.