Veiviseren

Litteraturgeografi kan være eggende. Situere litteratur i landskap. Tegne inn på kart rutene romankarakterer følger gjennom bylandskapet. Ulysses av James Joyce gir flere ukers arbeid her, Mrs. Dalloway av Virginia Woolf er et annet godt sted å begynne. Litterær geografi har nærmest blitt levebrødet til litteraturhistorikeren Franco Moretti, som for øvrig er broren til Nanni, den satiriske filmkunstneren hjemlandet Italia i dag trolig har mer bruk for enn noen gang.

Men man kan også prøve seg på mer spekulative kart over romaners og romanforfatteres «landskap». Til dagens eksperiment velger jeg meg fire nålevende norske romanforfattere, som alle har vist teoretisk interesse for romanen som form – Dag Solstad, Kjartan Fløgstad, Jan Kjærstad og Jon Fosse. Da ser jeg for meg at Solstad og Fosse samler inspirasjon med å slappe av i den romantiske vika, mens antiromantikerne Fløgstad og Kjærstad fyker rundt i terrenget på jakt etter ting de kanskje kan få bruk for i en roman. Hva var det Dag Solstad en gang sa om forarbeidet til Roman 1987: Han tok toget til Lillehammer og overnattet på Victoria Hotell og gikk en runde i byen neste dag. Noe sånt. Det var research nok.

Jan Kjærstad leter, og lagrer det han finner. Han har mapper og logger og filer og esker og bokser han kan putte ting i. Alt kan en dag vise seg brukbart. En historie han hører eller en gjenstand han snubler over. Verden er som en uforløst roman, det gjelder bare å finne nøklene, så vil den åpne seg for oss.

Dette har jeg lenge tenkt om romanfilosofen Jan Kjærstad: Han står hele tiden på terskelen til noe, forventningsfull, trippende, lik en guttunge. Fra hans tid som redaktør for på 1980-tallet husker jeg titler som og . Denne følelsen av at alt plutselig eller omsider skal åpne seg, bare vi finner en ny måte å fortelle på, klarer å anlegge et ukjent perspektiv, frambringe en ny form. Det gjelder å huske at teknologiske nyvinninger eller inngripende hendelser i samtiden – som internett, sosiale medier, kunstig intelligens, pandemi eller klimakrise – kan inspirere oss til overraskende måter å strukturere romaner på, med potensial til å forandre både oss selv og verden. Vi lever innenfor paradigmer og forståelseshorisonter. For romanforfatteren gjelder det å bryte ut av dem. Kjærstad står ikke på skuldrene til den realistiske romanen, overhodet ikke, samtidig er det nettopp det han gjør, romanens realistiske impuls riktig forstått: Kjærstad forsøker i sine romaner å innfange og uttrykke hvordan mennesket påvirkes av en teknologi som endrer seg i helt rasende fart. Jeg har ment og mener fortsatt at modernismen i romankunsten var en naturlig forlengelse av realismen, at modernismen var realisme med nye midler. Selvfølgelig er Virginia Woolfs romaner mer realistiske enn romanene til George Eliot eller søstrene Brontë. Det er viljen til realisme som driver romankunsten framover. Også for Kjærstad. Det daglige strevet med å forvandle romanen til speil vi kan se våre forvandlede selv i. Han hevder eggende at «Antropologi er narratologi. Det menneskesynet vi har, bestemmer måten vi forteller på.»