Virkelighetsbegrepet i Dag Solstads Irr! Grønt!.
Reality-tv-produsenter som Lasse Hallberg jobber døgnet rundt for å gjøre ordet virkelighet synonymt med kjedsomhet. Et alternativ til å se på tv, er å lese Irr! Grønt!, en roman som på genialt vis nyanserer og beriker virkelighetsbegrepet.
Dessverre synes det å være en utbredt holdning i massemediene at så lenge et ord kan utnyttes kommersielt, er det likegyldig hva det betyr. Ord setter premisser for hvordan vi lever, og man bør ikke se mellom fingrene med at ord kapres og omdefineres av kyniske underholdnings-sluggere. Dersom det er et mål å ha et godt liv, bør vi ikke la Big Brother-produsent Lasse Hallberg, og andre selvutnevnte storebrødre få monopol på ordet virkelighet. Det er faktisk grunn til å tvile på om reality-tv har noe med virkelighet å gjøre i det hele tatt.
Kose-varetektsfengsel
Reality-tv går som kjent ut på å gjøre overvåkning av eksponeringsdesperate mennesker til underholdning. Men pengesummen og kjendisdrømmen som de frivillige forsøkskaninene konkurrerer om, er en ussel gulrot sett i lys av at de har 24 timers arbeidsdag med brev- og besøksforbud. Seerne kaster bort sine virkelige liv på å følge et show der deltagerne regisseres til å sabotere verdier som mennesker i andre deler av verden er villige til å dø for: Ytringsfrihet, bevegelsesfrihet og retten til et privatliv. Å kalle direktebilder fra dette kose-varetektsfengselet for virkelighets-tv, er uheldig, fordi det impliserer at disse menneskene lever virkelige liv. Under det drøyt to måneder lange oppholdet i hangaren perfeksjonerer deltagerne kollektive øvelser i undertrykkelse av følelser og spontanitet. De blir sykelig selvbevisste, og selvbevissthet er, som Ian McEwan skriver i romanen Enduring Love, erotikkens verste fiende. Reality-tv viser ikke virkelige liv, men manipulert og umyndiggjort interaksjon mellom kneblete individer i tacky, klaustrofobiske rom.
Livet er greit nok
Reality-tvs omfavnelse av kjedsomhet som nødvendig virkelighetselement, har fellestrekk med en type resignasjon som Dag Solstad i et intervju med tidsskriftet Samtiden, nr. 5 1998, kalte Vestens fortapelse: «Det er en følelse av at livet er greit nok, men egentlig veldig uinteressant …» Riktignok har Solstad i intervjuer og artikler for vane å fremstå som en utålmodig polemiker, og det virker som han å trives spesielt godt i rollen som svett kommunist, eller den klønete mannen i gata. Man må til de skjønnlitterære utgivelsene hans for å finne det geniale. Som D.H. Lawrence advarte: «Never trust the artist, trust the tale.» Solstads intense trekantdrama Irr! Grønt! er både mediterende og konfronterende i sin utforskning av virkelighetsbegrepet. Romanen undersøker to typer virksomheter som kan endre virkeligheten: Å reise og å se. La oss se på reisen først.
Å male verden annerledes
Solstad åpner ofte sine romaner med en reise: Hovedpersonen befinner seg på en togstasjonen eller en flyplass og beveger seg inn i en ny virkelighet. I motsetning til i Kafkas univers, f.eks. Ks ankomst i romanen Slottet, markerer reisen i mange av Solstads romaner etter min mening at virkeligheten er påvirkelig, og at fremtiden ikke er gitt. Idet gymnaslærer Pedersens tog ankommer Larvik stasjon, møter vi en mann med skuddsikre vekttall fra Blindern og blanke ark. Idet Arild Asnes vender tilbake til Oslo etter et lengre utenlandsopphold, reflekterer han over det store spekteret av handlingsalternativer som genereres av byens ufattelige mengde gjenstander og detaljer:
Denne stemningen av at det var mulig å leve her, at forandringer var mulig, at man bare ved å forandre forestillingene sine kunne forandre sine omgivelser totalt, at man kunne male verden annerledes …
Ønsket om å forandre virkeligheten er også et markant tema i romanen som kom ikke lenge før Arild Asnes. 1970, nemlig Irr! Grønt!. Bokens hovedperson, Geir Brevik, flytter til Oslo, begynner som lærer og havner i en situasjon som sikkert de fleste menn kan kjenne seg igjen i: Han faller for en pen jente (Benedikte Vik) som har en ikke fullt så pen venninne (Brit Winkel). Etter en uhyre nøye planlagt kino-date drar de hjem til Benedikte, der Geir legger en demper på stemningen ved å dosere om et essay han har skrevet. Essayet handler om reisens monotoni, og det vil ha det til at uansett hvilken storby man besøker i Europa, finner man de samme torg, duer og irrgrønne statuer og kirkespir. Målet med reisen, hevder Geir, er å kjøpe postkort av de stedene man har sett. Riktignok greier Geir ved en senere anledning å forføre Benedikte, men han kommer ingen vei med dette essayet, verken i forhold til å endre sin eksistensielle isolasjon (han ser på seg selv som en olding), eller i forsøket på å riste Benedikte ut av rollen som den perfekte kvinne:
Hun hadde kløvet ned fra sofaen og satt seg på et teppe på gulvet, like foran hans føtter – med et drømmeaktig ansikt, henrevet, fortryllet, og hun så på ham hele tiden med store, funklende pikeøye … (s. 115)
Leseren, som følger Geirs essay fra sin egen sofa, må stille seg noen drastiske spørsmål: Hvorfor reiser jeg? Hva leter jeg etter? På hvilken måte maler jeg en by? En kamerat av meg som hadde lest Irr! Grønt! på toget fra Roma til Napoli, sympatiserte med Geirs forakt for det irrgrønne og mente at Geir har rett i at alle byer er de samme, og at man derfor bør satse på et laid back liv i sitt hjemland.
Jeg ser på Geirs essay som et skrekkeksempel på en blindvei mange såkalte intellektuelle havner i, det å være så fascinert av sin egen teori at man skal ha alt til å passe inn i den, uansett om det ødelegger gleden ved å reise, og uansett hvor uholdbar argumentasjonen er. Irr! Grønt! eksponerer denne typen selvbedrag og viser hvordan ens sinnstilstand i stor grad avgjør hvilken virkelighet man befinner seg i. Reisen som nøkkel til ny erkjennelse, en ny virkelighet, mener jeg er av avgjørende betydning i denne romanen. Da Geir, etter å ha tilfredsstilt sin seksuelle nysgjerrighet i forhold til Benedikte, foretar en heldagsodyssé til Blindern for å finne Brit Winkel, oppdager han en uhåndgripelig, overveldende verden som ikke engang gabardinfrakken hans kan beskytte ham mot:
Lete, lete, granske ansikter, auditorier, seminarrom, garderober, kantiner, restauranter, vestibyler, korridorer. Han gikk igjen fra bygning til bygning, følte seg igjen hjelpeløs på brolegningen mellom bygningene når han stirret oppover fasadene hvor de hundrevis av vinduer var. Nå eksploderte solstrålene på dem, solbiter eksploderte på vinduene, og igjen følte han seg hensatt til en drøm. (s. 147)
Brit blir vakker
Det tilfeldige møtet mellom Geir og Brit i universitetskantinen er et vendepunkt i romanen, for det er der Geir skjønner at det er Brit han vil ha. Det kjærkomne funnet i den tomme kantinen, etter å ha finkjemmet hele universitetet, kombinert med grådigheten som ligger i å se på noen uten å gi seg til kjenne, gjør at begjæret vekkes i Geir:
Hun satte seg ned. Han satt bak henne, noe på skrå slik at han så hennes profil fra siden, profilen som lå i et skyggelandskap. Han stirret på henne bakfra, betraktet henne. Ryggen hennes. Nakken, bena under bordet. Kombinasjonen nakke – rygg – ben (oppsatt hår). (s. 148)
Snart begynner Geirs blikk å gjøre at leseren oppfatter Brit som vakker:
Geir kikket på ryggen hennes. Han kunne ane BH-hektene innenfor jumperen. Idet han tenkte: «Man kan ane BH-hektene innenfor jumperen,» kjente han et stikk, han svimlet. Han fikk dårlig samvittighet! Hvorfor? Fordi han hadde brutt seg inn i det som var innenfor forpakningen? … Tegn. Signaler. Hun sendte dem ut – hva betydde dette? (s. 150)
Betyr disse tegnene at Brit faktisk er mer utspekulert enn man først fikk inntrykk av? Er det Geir som definerer Brits virkelighetsoppfatning, eller omvendt? Det er også på tide å spørre om Brit virkelig er vakker, og om hun alltid har vært det, men at Geir bare ikke har sett henne. Er virkeligheten evig og uforanderlig vakker, slik Keats skrev i sitt dikt, eller er virkeligheten noe man selv skaper med sitt blikk, slik Don Quijote ser en sliten hore som sin nydelige prinsesse? Å avsløre hvordan Irr! Grønt! besvarer disse spørsmålene, ville være urettferdig overfor folk som nå setter seg ned for å lese boken for første gang. Uten å gi bort slutten, kan man vel si at Irr! Grønt! både prøver å kle av skjønnhetsindustrien («Hvem lager deres kropper? Hvem dikter deres øyne, deres nedslåtte blikk?» s. 179), og fokuserer på en frihetsproblematikk mange vil gjenkjenne fra Sartres tenkning. Geir blir redd da det slår ham hvor hardt han kjemper mot å akseptere sin egen frihet: «Plutselig innså han at redselen for forandringer er den frykteligste av alle redsler, fordi det er en redsel basert på den innsikt som gjør at det overhodet er mulig å forandre mønstre.» (s. 193)
Lisbets faste bryster
Etter møtet på Blindern begynner Geir gradvis å oppleve Brit som mer tiltrekkende enn reklamepike-skjønnheten Benedikte. Eller rettere sagt, de to kvinnene tiltrekker ham på hver sin måte, og han bestemmer seg for å forvandle Brit til en vakker kvinne, delvis ved at han overbeviser seg selv om at hun er vakker, delvis ved å få henne til å lære seg Benediktes gester og feminine repertoar. Benedikte skal trekkes ned fra sin usårbare moteblad-pidestall og Britt skal bli vakker uten å bli falsk. Da Geir blir kjent med Benedikte og Brit, øyner han både en mulighet til å ta et etterlengtet oppgjør med den farlige idealkvinnen, personifisert ved Benedikte, og en perfekt anledning til å fullføre et gammelt prosjekt … Dette prosjektet går for intrigemakeren Geirs del tilbake til gymnasdagene. Han og noen kompiser la en detaljert plan for hvordan de ved hjelp av bestikkelser og ryktespredning, skulle gjøre den grå Lisbet til skolegårdens mest attraktive jente.
Hvordan? Ganske enkelt ved at de selv skulle begynne å sverme for henne. Herman, Per, Nils og Geir. De skulle snakke om henne, rett og slett, legge ut om hvor praktfull de syntes hun var, de skulle snakke om henne til spesielt utvalgte gutter, gutter som sto sterkt i skolens hierarki … (s. 195)
Planen ble imidlertid avblåst i siste øyeblikk, uten at noen i kameratgjengen helt visste hvorfor, men det spekuleres i om guttene fryktet konsekvensene, altså muligheten for å bli fanget i en selvkonstruert virkelighet, og hjelpeløst forelske seg i denne piken som de i utgangspunktet mente gikk i ett med murveggen i skolegården.
Planen var jo et opprør mot det naturlige. De hadde innsett at det naturlige var en fiksjon, og hva blir igjen når det naturlige er en fiksjon? Fantomer. Verden er et fantom. Skinn-virkeligheter, skyggelandskap, innbilning, facts, sannhet, alt blandes sammen, alt kan oppstå i det andres forkledning, det fiktive kan bli virkelig, det virkelige kan gjøres fiktivt … (s. 197)
Jeg tror hovedpoenget her er at virkeligheten er noe som alle er med på å skape, men siden vi er så mange i en by, er hvert enkelt menneskes ansvar nærmest usynlig. Å gripe bevisst inn i rigide sosiale strukturer, slik som f.eks. Geir og hans kamerater pønsker på i skolegården, betyr å stille seg i en utsatt posisjon med mye ansvar og få rømningsveier.
De var frie, de kunne gjøre hva som helst, virkeligheten kunne ha et hvilket som helst utseende, den kunne skapes, den kunne planlegges, grenseløst. … De hadde fiklet med låsen til lokket. De visste at de kunne bryte opp låsen til Lokket. Og de vek. (s. 197.)
En annen mulig grunn til at guttene droppet planen kan være at de fant ut at de hadde overvurdert logikken bak sitt intrigemakeri. Bak guttenes nådeløse bilde av Lisbet som stygg, står muligens et spirende begjær. Hva om Lisbet var en slags grim ælling, en fremtidig skjønnhet, som ingen våget å be med på kino? «Hun var uskjønn. Hun hadde stritt hår, uren hud, uregelmessige ansiktstrekk, men til hennes fordel talte et par små, faste bryster (trodde de).» (s. 194) I så fall kan planen ha vært et desperat uttrykk for pubertetsfrustrasjoner og kondomer som brant i lommeboken.
En visuell kultur?
Et interessant skjæringspunkt mellom Hallbergs Big Brother og Solstads Irr! Grønt! er at begge baserer seg på hypotesen om at vi lever i en visuell kultur, der det er blikket som gjør noe virkelig, som skaper mening, og der etablerte virkelighetsbilder sees som gjennomskubare. Den amerikanske kunstprofessoren Nicholas Mirzoeff peker ut studiet av visuell kultur som et nytt fagområde:
Visuell kultur avhenger ikke av bilder i seg selv, men den moderne tendensen til å se for seg eller visualisere eksistens. Denne visualiseringen gjør den moderne epoken radikalt forskjellig fra antikken og middelalderen. Selv om denne visualiseringen har vært vanlig gjennom hele den moderne epoken, er det først nå den er blitt obligatorisk.1
Man kan lett forstå at en deltager i Big Brother eller Singel 24–7 opplever det å lakkere neglene som svært betydningsfullt når hun vet at tusenvis av mennesker følger med. Men seernes blikk kan gå lei av neglelakkering, og produsentene må skape kontinuerlige intriger for å holde på seere og annonsører. Produsentene ser seg tvunget til å eksperimentere med stadig nye kameravinkler og akselerere erobringen av deltagerens intimsfære. Gjennom hele Irr! Grønt! eksperimenterer Solstad med flere slags blikk, f.eks. at Geir ligger under en busk og ser Nils fotografere Benedikte, eller at Geir ser Benedikte se på et maleri av Munch. Det mest storslagne øyeblikket i Irr! Grønt! viser at Solstad er vår fremste nålevende romanforfatter, og at en roman fra 1969 kan ha betydelig større underholdningsverdi enn programmene man finner på tv i 2004. En formiddag på Steen & Strøm ser Brit (og etter hvert en hel del forskrekkede kunder) Geir stirre på en utstillingsdokke:
Stemningen var meget opphisset kunne han høre, det var bare Brit som lo, og selv hennes latter hadde forstummet etter som han fortsatte å stirre Henne inn i øynene, intenst. Han merket en fiendtlig stemning mot seg. Og det var kanskje ikke så rart for det Geir Brevik gjorde var jo å profanere Den Fullkomne Kvinnen. Blasfemi nærmest. Han forgikk seg mot Henne, forbrøt seg, hans ufullkomne øyne skamløst inn i hennes fullkomne. (s. 183).
Dulcinea, Brit og hun fra Big Brother
I likhet med Don Quijote har Geir et prosjekt som går ut på å forme virkeligheten ut i fra seg selv. Don Quijote er sikker på at han står foran sin skjønne Dulcinea, uavhengig av om alle andre ser på henne som en hore. Idet Geir bestemmer seg for at Brit er vakker, så er hun vakker. Men i motsetning til den heroiske ridder, er Geir tynget av tvil og selvbevissthet. Han ser seg selv fra både første persons og tredje persons synsvinkel. Sartre snakker om at man kan stå og se gjennom et nøkkelhull uten å tenke over at man står der, men hvis noen kommer, blir situasjonen: Jeg ser meg selv fordi noen ser meg.
Deltagerne i reality-tv melder seg på for at noen skal se dem. Man må jo bli sett for å bli kjendis. Problemet er at de må fortsette å bli sett for å forbli kjendiser, og rampelyset har bare begrenset plass. De fleste reality-deltagere ender opp som ekskjendiser, ignorert på gaten og hånt i VG, bare fordi de ikke er kjendiser lenger. Og vi kan spørre dem ansikt til ansikt på Karl Johan om de virkelig hadde BH innenfor jumperen.