Han «opphøyet den alminnelige gange til dyrebar og ydmyk skjønnhet», ifølge Lars Saabye Christensen. Men hvorfor gikk Notto Fipp (1885–1931)? Og hvorfor gå om sommeren i det hele tatt?
Notto Fipp (i midten) passerer Vålebrua i Ringebu, sommeren 1930. Foto: Jørgen N. Elstad / Maihaugen/ Digitalt Museum
I en del år har jeg hatt som vane å legge ut på vandring om sommeren. Det skyldes først og fremst at det gjerne er ganske skralt på kontoen, så hvis det skal bli noen lengde å snakke om på turen, må det være billig. Tid er sjelden et problem.
Frøet ble sådd en sommer i Praha. Jeg forsøkte mismodig å få oversikt over finansene en dag mens jeg satt med en pils på et slitent serveringssted. Planen var å dra videre neste dag til Český Krumlov, helt sør i Tsjekkia, men to timer med buss tok jo altfor kort tid. Jeg kikket på kartet og oppdaget at elven Vltava renner gjennom begge byer, og da er det vel bare å gå? Langs elven? Store drømmer om landstrykerliv fylte meg plutselig, jeg kjøpte brød, epler og en flaske slivovice, og tidlig neste morgen gikk jeg sørover.
Det gikk sånn passelig skjevt. For det første gikk jeg på splitter nye sandaler. For det andre ble jeg sterkt solbrent. Middels solbrent er bare hyggelig, solkremindustrien skal ikke få kapitalisere på en av sommerens gratis gleder, men jeg burde nok holdt meg mer i skyggen. For det tredje hadde jeg bare lette sommerklær i sekken og frøys bitterlig når jeg om kvelden fant en benk i en park. Trøtt, sliten, sulten, solbrent, kald, med blødende føtter og et lite håndkle som teppe – det ble en lang natt. Trikset – som jeg ikke vil anbefale – ble å ta tre raske sigaretter, en drøy klunk brennevin og så ti spretthopp. Da «besvimer» du nærmest, inntil du våkner ristende av kulde en stund senere og ser deg nødt til å gjenta prosedyren.
Samtidig husker jeg denne ene dagen langs Vltava som en gledesstund, det er noe fritt over livet når det er dårlig planlagt, man kan sitte med kartet og tenke: «Det er jo bare å gå», og så legge i vei. På gode dager samler alt det unyttige og formålsløse og planløse seg til en lovsang over livet, som den enfoldige fiskeren i Gabriel Scotts roman Kilden. Eller brevet om fiskeren Markus (Aschehoug, 1918) kan få beskrive:
Hvor godt det er at leve, tænker han, hvor rent ut vidunderlig jorden er! Hvor havet er blaat og hvor himlen kan skinne, hvor luften er god og frisk at ta inn! Og hvor naturen er fuld av fryd, og hvor det synger og smiler omkring. Og hvor en selv kan ta del i fryden og sætte sig blandt det og synge med! Ja, hvor det er et ufattelig gode at være født til saa stor en oplevelse, saa broget et spil som livet er –
Resten av dagene, og de er tross alt i flertall, er det stort sett også en vedvarende kilde til glede å surre rundt i utkanten av samfunnet og ikke gjøre noe annet fornuftig enn å holde seg i live. Lese i en bok. Drikke kaffe. Kjøpe en pils når det faller seg slik. Overbevise seg selv om at havregrøt med salt smaker utmerket. Gå så langt man har lyst, hvis man har lyst til å gå den dagen.
*
Jeg vender stadig tilbake til Sørlandet på mine sommerturer. Dels er det praktisk, jeg har familie og venner der som jeg gjerne besøker, og dessuten begynner jeg å kjenne landskapet ganske greit. Det er kort avstand mellom småbyene, og dermed trenger jeg ikke bære på så mye mat.
Dels er det en følelse av hastverk som driver meg dit; når voldsverket som kalles E39 er ferdigstilt, spår jeg at Sørlandet stort sett blir en smal stripe av kjøpesentre langs europaveien, mil etter mil med det totale vanvidd, man kan ekstrapolere fra Stoa i Arendal og Handelsparken i Lyngdal for å skjønne hva jeg sikter til. Jeg vil gjerne kunne sitte som en gretten gammel mann og klage over at det ikke alltid har sett sånn ut, jeg har sett det selv, nå skal dere høre.
Men først og fremst har jeg vandret på Sørlandet på grunn av en innbitt tro på at solen alltid skinner der, tross alle bevis på det motsatte. En sommer på Sørlandet består av solskinn, jordbær, kald pils og stekt makrell, lettkledde og solbrune kvinner – det er en av mine sterkeste overbevisninger. Det hjelper ikke at «regn» og «vind» er ordene med hyppigst frekvens i reisedagbøkene, når jeg neste sommer pakker sekken, tror jeg ikke et sekund på fjorårets sutring. Sommeren på Sørlandet er å holde en milliard knott med selskap i et vedskjul mens vinden uler og regnet trommer på blikktaket. Men det tror jeg altså ikke noe på.
*
Historisk sett har Sørlandet vært et fattig strøk, spesielt i gamle Vest-Agder har det vært smått stell, og er det vel delvis ennå. Målt mot det harde slitet for å sette mat på bordet blir ikke mine små bekymringer annet enn en vits. Dermed er det ikke rart at det ikke finnes noen lang tradisjon for lystvandringer på Agder, meg bekjent finnes det heller ikke noen pilegrimsmål i området, noe som i alle fall kunne slått en høyere himmel over en potensiell gåtur. Man gikk fordi man måtte, ikke fordi man ville.
Helt inn i det 20. århundre finner man spor av denne nødvendige vandringen: Fra de utfattige delene av Vest-Agder gikk det flokker av fillete barn hver vår til gårder i det mer velbeslåtte Aust-Agder for typisk å tjene som gjetere gjennom sommeren, mot kost og losji og noen usle kroner, uten hvilke det hadde blitt sveltihjel der hjemme i vest. Sosiologen Gabriel Øidne, fra Konsmo i nåværende Lyngdal kommune, skrev en ettertenksom liten artikkel om dette fenomenet i 1949-årgangen av Syn og segn: «Barnevandringar på Sørlandet i eldre tid».
Siden har det også tilkommet en film, men dessverre fjerner Yohan – Barnevandrer (2010) enhver ettertenksomhet fra saksforholdet til fordel for en slags Disney-versjon. (Bare dette: Hvorfor heter han ikke Johan?) Nærmest som et jippo i forbindelse med lanseringen av filmen ble den såkalte Barnevandrerstien gått opp og merket, den går fra Landvik utenfor Grimstad i øst til Kvinesdal i vest. Men å kalle det en sti er en tilsnikelse, hundre år med tilkommet veibygging har gjort at det blir mye trasking langs asfalten, på parallellveier til Sørlandsbanen, som ingen makt på jorden eller i himmelen skal få meg til å kalle Sørtoget.
Jeg har mer eller mindre fulgt denne såkalte stien noen ganger, de første årene var det visst noe av et renn der, men nå er det stille. Og godt er det, hele opplegget stinker av velment pedagogikk, man skal liksom kontemplere over hvor fælt de må ha hatt det, disse små og sultne barna, og derav følger jo gjerne en lovprisning av det moderne norske velstandssamfunnet. Jeg vil helst unngå flokker av folk som svinser rundt med skistaver om sommeren, og som stadig står i fare for å bryte ut i en lovtale over Einar Gerhardsen. Uansett hva man gjør langs Barnevandrerstien i det 21. århundre, spytter man på de små barna man påstår seg å minnes. For min del er det i alle fall ikke aktuelt å drysse honnørord over meg selv eller samtiden der jeg haster av gårde for å rekke ølsalget, for eksempel i Konsmo.
*
Det er ikke uvanlig at jeg blir spurt om jeg opplever mestring på disse turene. Jeg skjønner at jeg skal svare bekreftende, men jeg skjønner ærlig talt ikke hvorfor. Mestre å gå? Det begynner å bli noen år siden jeg tok mine første skritt, og applausen fra mine foreldre den gangen burde vel ha stilnet nå. Jeg er ikke ute etter å mestre noe, men tvert imot få litt fri fra denne vår mestringsridde kultur.
At livsmestring nå skal være en gjennomtrengende pil i det norske skoleverket, er jo helt håpløst. Alle som ikke er døde, mestrer livet – mer eller mindre godt, det skal innrømmes. Selv er jeg i live, og er godt fornøyd med det, men jeg stiller meg undrende til folk som lanserer seg som forbilde, gjerne har de en agenda å fronte, og alltid er det næringsinteresser som lurer i bakgrunnen.
Derfor er det bare svakt jeg kan identifisere meg med en fyr som Notto Fipp. Noen vil kanskje huske navnet fra Lars Saabye Christensens Bernhard Hvals forsnakkelser (Cappelen Damm, 2010), der Fipp spiller en viktig rolle. Saabye Christensen bygger på den historiske Notto Senum (1885–1931) fra Evje i Setesdal, men forholder seg fritt til materialet, i første rekke et lite hefte ved Einar Jodd: Notto Fipp. En merkelig livsskjebne (Folkelesningsforlaget, 1932).
Det blir en feillesning å holde romanen – historien er ført i pennen av den aldrende og ikke så lite irriterende legen Bernhard Hval – opp mot heftet, selv om det kan være fristende. Påstander i romanen må leses ut fra romanens kontekst, og de bidrar vel så mye til å karakterisere jeg-fortelleren som til å beskrive de mer eller mindre fiktive figurene han omtaler. For eksempel skriver Hval om Fipp (passim):
Han foredlet og opphøyet den alminnelige gange til dyrebar og ydmyk skjønnhet og det er det bare eneren som makter. Jeg sidestiller Notto Fipp med Nansen og Amundsen, om jeg da ikke likevel plasserer dem et hakk under ham. […] Jeg vil også anføre den gamle og underfundige talemåten å fote seg, som betyr å få fotfeste, men som likevel rommer klangen av en annen tilstand, fotfestets motsats, nemlig bevegelse, å gå. Notto Fipp fotet seg. I gangen fant han sitt eneste fotfeste. […] Notto Fipp gikk ikke for å briske seg. Han gikk for å foredle og herde sitt vesen.
Dette litt overspente språket beskriver altså vel så mye hr. Hval som hr. Fipp. Likevel kan jeg akseptere at det sneier innom en slags høyere form for sannhet, Notto Fipps evne til å gå fort og langt er udiskutabel.
Han var en bondegutt fra Evje i Setesdal, «Fipp» var et kallenavn han fikk eller gav seg selv etter et heller mislykket forsøk på å anlegge fippskjegg. Med tiden bygget han en merkevare rundt oppnavnet. (I en gammel revyvise heter det «Ja, du kjære Notto Fipp / du har visst sat som motto: tripp!»)
Han dro til sjøs etter konfirmasjonen, stakk av gårde fra skipet i New York og drev rundt på det nordamerikanske kontinentet i mange år, som vagabond, stallgutt på sirkus, han var meieriarbeider og tok diverse andre småjobber før han dukket opp i Norge igjen på begynnelsen av 1920-tallet, rik hverken på gods eller gull.
Han fikk en part av farsgården, satte opp noen idiosynkratiske skur der (som han gav navnet «Fippely») og slo seg frem med diverse løsarbeid inntil sommeren 1929. Han var sikkert en «original», litt «spesiell», men fra sommeren 1929 og inntil døden traff ham, drøye to år senere, gikk han fra å være lokal til nasjonal bygdetulling. Metoden var å gå langs landeveien, tre somre på rad. Den første turen gikk tur-retur Kristiansand–Oslo. Sommeren 1930 gikk han tur-retur Trondhjem–Oslo. Og den siste sommeren han levde, gikk han fra København til Oslo, i konkurranse med en tyve år yngre dansk kappgjenger. Nå tapte riktignok Fipp her, men tok det tilsynelatende med godt humør.
Så langt er min respekt for Fipp lik den som jeg har overfor enhver kappgjenger. Kappgang er ikke min sport, den dukker opp i synsfeltet hvert fjerde år når det er OL, og forsvinner nærmest før jeg har rukket å tenke at jøss, det var tempo, gitt. Man kan kanskje si at Fipp har bidratt til å sportifisere vandringen, lage konkurranse av noe som ikke burde vært en konkurranse. Med et fint begrep fra Joanna Rzadkowskas vakre vandringsbok En flyktig frihet. Veien til Santiago de Compostela (Flamme Forlag, 2020): Notto Fipp var en hardcoreianer.14
Slike møter man også langs landeveien på Sørlandet, de har gjerne startet fra Lindesnes og skal gå Norge på langs opp til Nordkapp og har som regel ingenting imot uoppfordret å holde et halvtimes langt foredrag om viktigheten av å velge riktig type skolisser. Noen maser også om Jesus. Det taler til Fipps fordel at utstyret hans stort sett bestod av stråhatt og paraply og skråtobakk, etter hvert supplert med en melkeflaske og en klase bananer.
Jeg skal ikke blande meg borti hvordan folk lever sitt liv, er det skolissevalget som er det sentrale valget i menneskelivet, så gjerne for meg. Er det andre typer oppheng eller fikse ideer man har fått, tar jeg det stort sett på samme måte, gudene skal vite at jeg har nok av dem selv.
Notto Fipps tankeverden må i stor grad ha bestått av fikse ideer, og leser man hans sjarmerende lille blanding av selvbiografi, reisebok og kampskrift (Sult, melk og bananer – utgitt på eget forlag i 1930), blir det klart hvor han har hentet dem fra. Bare tittelen antyder mer enn godt nok at det var ikke som vandrer Notto Fipp først og fremst så seg selv, men som en agitator for det han oppfattet som folkehelse. I alle fall gjelder dette for den første turen hans.
*
Notto Fipp hadde nemlig en plan da han sommeren 1929 dukket opp i redaksjonen til Fædrelandsvennen i Kristiansand: Han skulle gå til Oslo, uten å ta til seg føde, og han ville gjerne skrive reisebrev i avisen. I et forhåndsintervju 25. juli motiverer han reisen på denne måten:
Jeg føler mig for tiden ikke helt frisk, skjønt jeg ikke kan forstaa at der feiler mig noe spesielt. Imidlertid er jeg redd for aa bli syk, og det er for aa hindre det at jeg legger ivei. En faste engang iblandt skulde alle mennesker ha, det er det beste helsemiddel som fins.
Dette har alle kjennetegn på en fiks idé, hvordan kommer man på noe sånt? Jo, etter å ha sultet seg fra Kristiansand til Oslo i løpet av to uker, utdypet han sine motiver for Fædrelandsvennens lesere. En dag i Chicago hadde han kommet over tidsskriftet Physical Culture, som han fant overmåte interessant og fortsatte å abonnere på da han vendte tilbake til Norge.
Først og fremst var dette en annonseblekke grunnlagt av kroppsbyggeren og mediemogulen Bernarr Macfadden (1868–1955), og som sådan ikke et kaninhull jeg har tenkt å stikke snuten særlig langt ned i. Med skarp front mot legevitenskapen reklamerte det for alskens mirakelkurer, Macfadden mente selv han skulle leve til han ble hundre og femti år, men det gikk jo ikke.
Folk med krakilske synspunkter på vaksinasjon kan lett finne støtte i dette universet. Dessuten folk som synes livet burde leves uten enkle gleder som kaffe, tobakk og alkohol. Det finnes sikkert et positivt budskap å hente her også, i alle fall sammenfattet Notto Fipp sitt livssyn slik (12. august):
Plenty av frisk luft, natt som dag. Brød av sammalet kornarter, meget av grønnsaker, og ennu mer av frukt, skal der spises. Melk, dess mer, dess bedre. Husk paa, at av melken er fløten den mest kostbare; men den mins verdifulle for kroppen. Derfor er ikke skummet melk aa forakte. Bad, ja dette er ogsaa nødvendig, dess tiere, dess bedre. […] Gaa med saa litet klær som mulig. Det herder kroppen og gir sol og luft bedre adgang. Se paa damene! De har rette idéen, og er kommet meget lenger i klædedrakten, sett sundhedsmessig, enn oss mannfolk. Og saa er det kropslig mosjon. […] Medisin […] skal bare staa paa hylden, som skrekk og advarsel og som et bevis paa, at der en gang i tiden har vært folk uvitende nok til aa ha brukt saadant hokus pokus, for aa kurere sig fra sine sygdomme.
Helt alene som nordmann i dette mentale landskapet var Notto Fipp ikke. I den Brooklyn-baserte avisen Norgesposten (11. mars 1930) fortalte en Arnt Bolling – i tredjeperson entall – om en tredvedagers fastekur som han var fornøyd med. I den grad at det oppstod en fiks idé:
Forfatteren vil muligens gjenta eller forbedre resultatet engang senere i Oslo. Til sommeren vil han gjøre et andet eksperiment som et led i fortsat privat ernæringsforskning. Han vil forsøke en raa diæt paa gulerøtter, vil bevæge sig pr. cykkel og til fots fra Lindesnes til Nordkap og tilbake til Oslo og paa hele turen spise bare raa gulerøtter.
Det har ikke lyktes meg å finne spor etter denne turen, om denne Bolling fullførte eller kollapset enten sør eller nord for Dovre, på vei nordover eller sørover, helt gul i trynet. (Jeg håper vel på det siste, når sant skal sies.) Notto Fipp fullførte i alle fall sin sultne vandring året før, langs sørlandskysten, gjennom Vestfold og inn til Stortinget i Oslo, Norges hovedstad.
Visstnok hadde han aldri vært lenger øst enn Arendal før, og ut fra de små epistlene han sendte til Fædrelandsvennen, ser det ikke ut til at han hadde studert kartet særlig nøye. Han gikk i alle fall en del feil. Blant annet var han innom Skien – og da kunne han jo gått over Siljan, men tok toget tilbake til Porsgrunn og fortsatte mot Larvik fra Eidanger. Noen kunne kanskje være fristet til å betegne denne togturen som juks, flere var det nok som også tvilte på at sultekunstneren gikk så matlaus som han påstod. Signaturen J.M.J. fant det nødvendig å rykke ut med et forsvar i avisen 3. august: «Har Fippen sagt at han ikke skal smake mat på turen, så gjør han det ikke, uten at han er pokka nødt til det – og da sier han ogsaa fra.»
*
I Oslo ble Fipp oppsøkt av Hans Jacob Røgler (1895–1988), en dansk lege som hadde sine egne synspunkter på folkehelse. Han får i denne sammenheng representere nok et kaninhull som jeg engstelig titter ned i. Røgler var vegetarianer og åndsmenneske, og sammen bestemte de seg for å gjøre et eksperiment til.
Notto Fipp skulle gå tilbake til Kristiansand, Røgler skulle være følgemann på sykkel. Dietten skulle bestå av melk og bananer, og det skulle være tempo på turen. «Hensikten med turen var aa vise hvad man kan prestere paa ganske enkel og nøisom kost, uten alle stimulanser eller nydelsesmidler,» skrev Røgler i etterkant (21. september).
De startet fra Oslo tirsdag 10. september og holdt et forrykende tempo. Nå kunne jo dessuten Fipp veien. De tilbakela i snitt ti mil om dagen, jeg synes det er et flott bilde, en kar med stråhatt og paraply i ivrig trav langs veien, mens en syklende dansk vegetarprofet forsyner ham med melk og bananer.
Avisene ble holdt underrettet om fremdriften, og da det viste seg at landstrykerne ville nå Kristiansand lørdag kveld, begynte folk å samle seg i tusenvis. Korpsmusikk og hurrarop, en folkemasse i ekstase. (Mon tro hva den snart ni år gamle Jens Bjørneboe drev med den kvelden, han må vel ha vært på plass?)
Deretter fulgte en travel uke for Fipp, han fartet rundt i distriktet – med bil, vil jeg tro, de kortfattede notisene ville vel gjort et poeng av det hvis han hadde gått – og holdt foredrag om turen, før han dro til hjemtraktene i begynnelsen av oktober og ble mottatt som en helt. Det er altså ikke særlig presist når Saabye Christensen lar Bernhard Hval skrive: «Det var ikke Notto Fipp som søkte rampelyset. Det var omvendt. Det glorete rampelyset søkte ham.»
*
Men man kan jo spekulere på hvorfor han ble så populær. Kanskje er det så enkelt som Røgler skriver, hvis vi skreller vekk det ideologisk betenkelige ved vokabularet: «Folkeinstinktet reagerer fint like overfor enhver viljeshandling, dette er først og fremst aarsaken til denne stormende hyldest som blev Notto til del.» Det norske «folkeinstinktet» har i alle fall vist seg å reagere positivt på «enhver viljeshandling» som sportsfolk utfører, her unntar jeg på ingen måte meg selv.
For det andre skjedde dette midt i Knut Hamsuns storhetstid. Hamsun fylte sytti år 4. august 1929, på samme dag som Notto Fipp sleit seg frem til Tønsberg for å overnatte i husvillarresten, det er ikke urimelig å tenke seg at folk så for seg Fipp som en slags variant av August, som hadde dukket opp i den norske litteraturen i romanen Landstrykere to år tidligere:
En vidtfarende ung Mand kom hjem til Bygden, August hette han, en Forældreløs. Han var egentlig fra et andet Distrikt, men opvokset her, nu hadde han blant meget andet været Sjøgut i nogen Aar og gjestet mange Land, det var Under og Mirakels hvad han kunne fortælle fra sit Liv.
Sommeren 1930, mens Fipp var på vei nordover mot Trondhjem, gjorde skribenten Pueblo (= Paul Gjesdahl) seg noen betraktninger i Dagbladet (26. juli 1930) som understøtter dette: «… han er selv på sett og vis person i en hamsunsk roman, en lurifas og en vandrer.»
Og for det tredje hadde Fipp den fordelen at han var hverken hjemløs eller henfallen til sterk drikk. Mellomkrigstiden var også en storhetstid for lofferne, allerede i introduksjonsintervjuet i Fædrelandsvennen bemerkes det at å gå til Oslo fra Kristiansand «i og for sig vel ikke er saa merkelig». Da han stakk innom redaksjonen til Agderpostens redaksjon i Arendal – der han nota bene også bommet noen sigaretter – het det som så om gåturen (29. juli): «Det er det jo flere som gjør.» Det er disse anonyme som jeg identifiserer meg med, ikke bevisst sultne folk, eventuelt melkedrikkende banan-entusiaster, som leser tvilsom litteratur.
Mange av lofferne gikk langs det såkalte «sørlandstrekket», strekningen fra Oslo til Stavanger. De ble vel stort sett tolerert, men det vil være synd å si at de ble møtt med hurrarop og korpsmusikk. Samme dag som Fipp og Røgler startet fra Oslo, lot Fædrelandsvennen således en «forarget borger» lufte sin frustrasjon i et leserinnlegg med tittelen «Vekk med lofferne!»:
Der er en masse rekende «turister» her i byen nu, som synes aa kunne geberde sig som de selv vil. Dinglende halvfulle reker de fra butikk til butikk, fra hus til hus og bommer, og faar de ikke noe, er det kjeft. […] Den skjønne Baneheia er snart ødelagt av lasaroner og svineri. […] Hvor lenge skal byens folk finne sig i all denne uhumskhet fra disse for byen uvedkommende personer?
Jeg vil i den forbindelsen anbefale den selvbiografiske romanen Rundt neste sving (Oktober, 1983) av Asbjørn Elden. Han undersøkte hvilke betingelser som lå til grunn for at han, som loffer på 1930-tallet, gikk inn i Nasjonal Samling under krigen. Den kan leses i flukt med Eldens Oppgjør (Oktober, 1979), med undertittelen Tidligere hirdmann tar oppgjør med fortida. Forklaringen er vel i tråd med konsensus, det handler om utenforskap, Elden opererer med dikotomien «samfunns-menneske» vs. «utenformenneske». Men når jeg leser Rundt neste sving, som jeg gjerne gjør, synes jeg dette er et vel så godt spørsmål å stille: Hvordan kan vi organisere samfunnet slik at lofferne ikke blir fascister?
Stikk i strid med forfatterens intensjoner får jeg en ubendig lyst til å ta landeveien fatt hver gang jeg plukker opp romanen. Elden fartet over hele Norge, alene eller sammen med skjebnefeller. Blant utenformenneskene fantes det også en lagdeling, det er forskjell på «loffer» og «boms». Bomsen var stedbundne, mens lofferne vandret hit og dit. Det er etter min mening et tap for samfunnet at ingen går på loffen lenger, mens byene fylles opp av boms. Den gjengen som sitter i Pollen i Arendal, eller i Wergelandsparken i Kristiansand, kunne med fordel byttet oppholdssted av og til.
Dels kan man skylde på det hærverket som i borgerlige kretser kalles for infrastruktur; jeg rotet litt med retningen en sommer og endte med å gå langs E39 fra Vigeland til Lyngdal. Sjelden har jeg vært i en større livsfare. Dels kan man skylde på den papirmøllen som enhver statsborger blir tvunget inn i. Det hviler et trykk over det moderne mennesket som gjør at man ikke slipper unna stadige statlige situasjonsrapporter. Og dels er det rart at Elden i Rundt neste sving mener at det følgende er et problem:
Godværet holdt seg. Jeg trasket og hvilte, dagene gikk. Mat fikk jeg når jeg bommet, røyk hadde jeg penger til ennå. Jeg gikk neppe så langt som en mil noen dag. Jeg trengte ikke skynde meg. Jeg skulle ingen steder og gjøre ingenting. Jeg var Ingen.
I en tid der alle skal være Noen, burde man så visst immatrikulere seg ved det polyfemiske universitetet på Sicilia, for å si det med Georg Johannesen.8 Odyssevs kalte seg Ingen. Det er fortsatt en god overlevelsesstrategi.
*
Notto Fipp fikk en brå død. Høsten 1931 var han tilbake i Evje, der han en kveld stod og sludret på veien med noen kjenninger, da han ble påkjørt. Han døde fire dager senere på sykehuset i Kristiansand. Jeg vet ikke hva som er moralen i denne historien, men det er åpenbart at privatbilisme var en fiks idé, noen av dem er farligere enn andre.
Født 1982. Utdannet historiker, jobber innimellom som lærer.
Fotnoter
1.
Rzadkowska treffer på en ire i Nájera: «Jeg identifiserer ham umiddelbart som et medlem av en nesten utdødd skole. Han er en hardcoreianer. De gamle hardcoreianerne er så harde at de nesten er beslektet med martyrene. De har gjort det å gå lengst, fortest og vondest til en olympisk gren.»
2.
Fra essayet «Motstandens retorikk», trykket i Litteraturens norske nullpunkt (Cappelen, 2000). Johannesen spiller på myten om Odyssevs i den menneskeetende kyklopen Polyfemos’ hule på Sicilia. Polyfemos blir blindet av Odyssevs, som har sørget for å kalle seg selv Ingen. Kyklopen får dermed ikke gehør for at det var et problem at «Ingen har blindet meg».
