MEMENTO BELLI – hvilken krig?

Det summer i hodene på leg og lærd etter de bestialske angrepene de siste ukene, månedene og årene. Det er koptere kledd i Guantanamo-drakter som blir henrettet på en strand i Libya, europeiske satirikere som blir meid ned i Paris og København eller jødiske borgere som drepes bare i kraft av å være seg selv – jøder. I avisspaltene koker det, kommentatorer, professorer og sikkerhetseksperter snakker opp og ned av stolper. Mennesket prøver å begripe det man samtidig kaller ubegripelig. Paradokset rommer en ønsketanke om å se det man vil se og skjule det som skal være skjult. Krigen overskygges av ytringsfrihetsparaplyen.

Denne teksten skal handle om det som er skjult og det som er synlig. Den forteller om noen opplevelser jeg har hatt i kanten av den store ørkenen, Sahara. Den handler om en film av Michael Haneke, og om Maurice Papon, en fransk embetsmann med en noe sammensatt bakgrunn. Den handler om konkurrerende fortellinger, respekt for visdommens kilder og krigskunstens krav. Den handler om ytringsrettigheter og krenkelsesstrategier. Den handler om krigens mulige åsteder.

Det store vi og vårt

«Vi, vårt, oss» mot «dem, dere, de». Opplevelsen av å være medlem av et kollektiv, i kontrast til andre kollektiver, er en skjør illusjon som stadig må vedlikeholdes. Fellesskapet defineres lettest ved å definere hva man ikke er, og hvordan «de» er noe annet enn «oss». Gang på gang hører jeg snakk om at det er vi som kriger, det er våre soldater som blir sendt ut, det er Norge som slipper bomber over Libya. Vi griper til et «vi» når vi snakker om store ting. Jeg tvangsinnmeldes i et «vi». Det er Vesten mot barbariet – mot muslimene – mot Putin og kineserne. Mot kommunistene. Mot mafiaen. Mot falske asylsøkere. Mot terrorister.

Vi er engasjert i store, viktige kamper som må kjempes. Det er verdier som må forsvares. Våre verdier, ikke deres verdier. Denne tidens vi er sterkere enn noe vi jeg kan huske å ha opplevd. Selv ikke annen verdenskrigs vi var så sterkt. Den gang var det minst to, tre «vi» parallelt i flyt blant nordmenn. Jeg må fortløpende korrigere meg selv mens jeg skriver denne artikkelen slik at Vesten ikke blir synonymt med «vi» og jeg ikke drukner ned i «Norge».

Hvilken krig, sa du?

Norske, danske og andre vestlige styrker er i full aktivitet på en rekke fronter med å forsøke å vinne militært over troende hjemmestyrker i ulendt terreng. Høyteknologisk krigsmaskineri fraktes inn i områder der lokalbefolkningen ikke aner hva de best skal foreta seg for å unngå å bli sprengt i lufta. Når som helst kan det løpe inn en rasende idealist på torget, en flammende fanatiker med bombebelte om livet. Eller det kan skytes en dose sprengstoff ned fra et fjernstyrt fly på jakt etter slektningene deres.

For dem som sitter på avstand og sender soldater, kanskje via sms, er det så fjernt. For dem som lever i krigssonene, er det uavvendelig nært. Det gis ikke noe ekko mellom slike verdener. Det er ingen kanal tilbake fra krigssonen, enda så demokratisk forankret angrepene kan ha vært. Du kan ikke si til en libysk mor som har fått ødelagt huset og mistet ektemannen, at hun må benytte demokratiets muligheter, at hun må melde seg inn i et godkjent politisk parti og jobbe for at det skal ta riktige standpunkter, få valgt inn sine kandidater til nasjonale forsamlinger og stanse utskipingen av våpen.

Den amerikanske historieprofessoren Jeremy Varon utga for noen år siden boka Bringing the War Home. Den var en studie i terroristbevegelser i USA og Tyskland på 60- og 70-tallet. The Weathermen og Rote Armee Fraktion – også kjent som Baader-Meinhof-banden – hadde som felles mål å hente krigen hjem til sine egne land. Vietnamkrigen og tilsvarende konflikter der vestlige land var militært engasjert for å forsinke avkoloniseringen eller demme opp for sosiale omveltningsforsøk, skulle gi gjenlyd i våre vestlige gater. Geriljagruppene der ute hadde ingen midler til å slå tilbake mot aggressorenes hovedkvarterer. Derfor måtte noen gjøre det for dem. Krigen måtte bringes hjem. Bygninger skulle sprenges for å bevisstgjøre menigmann om at «vi» faktisk var i krig – langt borte, men likevel. Handlingene var symbolske påminnelser, de var et memento belli: «Husk krigen!»

Dagens krigerske terrorungdom henter også krigen hjem. Der Vesten forteller seg selv – og de andre – at krigene gjelder ytringsfrihet og demokrati, forteller de hverandre helt andre historier. Det er lekende lett for krigshissende hipstere på YouTubes jihad-kanaler å vekke indignasjonen mot vestlige doble standarder. De deler informasjon om oljerikdommer som renner ut av sanden og inn i vestlige banker, om avlyste valg, løftebrudd og droner, om klassearroganse og korrupsjonsregimer, om herskerkaster med skjulte forbindelser til hovedfiendene i det dekadente, vantro Vesten, om demokratisk bløffmakeri i Gaza, Iran og Algerie. De har historier som er lette å bringe hjem. Fortellinger som ypper til handlinger, motstand, opprør.

I kontrasten mellom fortellingsparadigmene ligger det større og vanskeligere utfordringer enn vestlige kunstneres rett til å vise de andre fingeren. Her i nord snakkes det ikke så mye om hvilke kriger som hentes hjem i og med terrorhandlingene. Her foretrekker man å drøfte de enkelte gjerningsfolkenes private psykologi, den generelle høyreekstreme polariseringen og religionsdialogens svekkede kår. Man stirrer seg sløv på teologi og satire, og slipper å tenke på verdenskrigen. Men det trengs bedre historier å fortelle omgivelsene enn at profeten er slem og dum, dum og slem.

Hva angår krigen

For der ute foregår krigen for fullt. Det syder og bobler i land etter land. Flere samfunn i den muslimske sfæren er forvandlet fra relativ, om enn autoritær, stabilitet til en kaotisk smørje av stridende mafiaklaner og fanatiske jihadianere. Ulike prosesser, ikke bare vestlige initiativer, har ført til at det sosiale limet har smeltet, skjøtene har sprukket opp, kanalene har tetnet. Vestlige ledere famler etter tiltak som ikke må se ut som okkupasjon, som ikke skal foregå «på bakken», som ikke skal gi enda mer støtte til suspekte regimer. Gårsdagens verstinger kan plutselig bli ustabile allierte for å bygge diker mot noen som er utpekt som enda verre. Og på bakrommet kiver medlemmene av «verdenssamfunnet» om hvem som skal få tilgang til godene som forhåpentlig blir satt fri. Hvem skal få oljen i ørkenen? Ørkenfolket selv har forhåpentlig ikke bruk for den.

Krigen er vanskelig. I Vesten debatteres heller retten til å ytre seg fritt, til å «krenke». Det hissige engasjementet i debatter som kanskje mest av alt dreier seg om retten til å være ung, retten til å være uansvarlig, til å si «hva faen som helst om hva faen som helst», tåkelegger andre og viktigere konfliktlinjer. Kunstprosjektenes ekstreme selvframstillingskomponent tar overhånd for noen, som om verden har plikt til å tilrettelegge for akkurat dem. Det handler kanskje mest om trassige, infantile krav på å bli sett, omformulert som en aristokratisk holdning, en vammel elitisme som skulle tilsi at så snart akkurat denne (eller den andre) kunstneren finner en anledning til å uttrykke noe, så skal den røde løperen rulles ut. Her kommer greven!

Krenkelsesretten begrunnes i et umulig, utopisk tryllenummer: å skape oppslutning for vestlige verdier blant skeptiske, frustrerte og kampvillige ungdommer ved å brenne deres hellige bok og koble deres menneskelige forbilde med hunder og griser. Selvfølgelig er det ingen som virkelig tror at det skal virke. Hensikten er å skyve på dem, øke avstanden, sementere et «vi, våre, oss» med strengere adgangsbegrensning. Det jobbes for full maskin med dette. Det krenkes i ett sett.

Svarte føtter

Krenkelsene fungerer selvfølgelig krenkende, og de styrker mest av alt helt andre fortellinger enn dem som dominerer vestlige medier. En av de beste fortellingene for å begrunne nødvendigheten av å flytte krigen fra de faktiske åstedene der ute og hjem til motparten her, er historien om Algerie. Krigen i Algerie, kolonitiden, torturen, migrasjonene, les pieds noirs – svartføttene, forstadsbefolkningenes arbeidsløshet i Paris’ utkantslum, vinproduksjonen i de fruktbare skråningene ved Atlas-fjellene, Fremmedlegionen, oljen og gassen fra Sahara, In Amenas, attentatet mot trappistmunkene, Kabylia, massakren i Sétif, korrupsjonen, de hemmelige avtalene, de hemmelige tjenestene, den hemmelige krigen. Dette er historier som speiler krenkelsene og gir motivasjon for å hente krigen … hjem.

Algerie er det største landet i Afrika, men mesteparten av kvadratkilometerne ligger i Sahara. Den dyrkbare og befolkede delen opp mot nord var tradisjonelt en del av middelhavskulturen, med fønikiske og romerske bosetninger langt tilbake i tiden. Arabisk ekspansjon i kjølvannet av islams triumfer skapte uttrykket «al-Maghrib», som betegner solnedgangens land, altså aftenlandet, vesterlandene, «Vesten»? Det omfatter Marokko, Algerie og Tunisia – altså Maghreb.

I mange hundre år var området underlagt det ottomanske imperiet, men i 1830 tok Frankrike over. En usedvanlig offensiv kolonisering ble iverksatt, der store befolkningsgrupper fra Frankrike, men også fra Spania, Italia og Malta, bosatte seg til fortrengsel for dem som var der fra før. På det meste utgjorde bosetterne – de såkalte svartføttene – omlag en million mennesker. Rike jordbruksområder ble forvandlet til fruktbare vinplantasjer, og Algerie eksporterte store mengder vin og andre landbruksprodukter. Samtidig sultet store deler av den opprinnelige befolkningen. Hungersnøden i 1867 krevde 300 000 menneskeliv. De andres liv.

Under hele kolonitiden var det krefter som jobbet mot undertrykkelsen. Ironisk nok var deres viktigste argumenter hentet fra Frankrikes egen tradisjon for menneskerettigheter. Det var den store franske revolusjonen i 1789, og ikke Koranen, som var den sentrale inspirasjonen. Opposisjonen påberopte seg den vakre ideen om at alle mennesker er like, at alle har rettigheter. Algirere som ble gitt fransk utdannelse i håp om at de skulle utvikle seg til gode hjelpere for kolonimakten, brukte i stedet tankekraften sin på å spørre seg hvorfor ikke menneskerettighetene også gjaldt deres brødre. Særlig etter algirernes innsats på Frankrikes side både i første og annen verdenskrig var forventningen om likestilling sterk. Men det ble aldri noen likestilling.

Så begynte frigjøringskrigen i 1956, og den ble langvarig. Den semidokumentariske filmen Slaget om Alger fra 1966 skildrer på dramatisk vis hvordan de franske elitestyrkene gjennom utstrakt bruk av tortur gikk løs på opprørernes baser i byens kasbah. Den viser modige kvinner som plasserer bomber på fiendens utesteder. Den viser et voldsomt kulturkræsj, og kan godt også ses som historien om helt andre kriger – i Irak og Afghanistan.

I 1962 var seieren endelig på plass. Frankrike måtte gi etter og en enorm eksodus av svartføtter seilte over Middelhavet. Mye bitterhet ble etset inn i mange mennesker. De hadde tapt og mistet mye. Det sosialistiske regimet i det frie Algerie etablerte seg raskt som en motpol mot det kapitalistiske Vesten. Under president Boumedienne inntok Algerie en framtredende rolle i Organisasjonen av alliansefrie nasjoner og pleide forbindelser med Cuba og andre land i Afrika og Asia. De ønsket å spille en hovedrolle i det pan-arabiske prosjektet utover på 60- og 70-tallet, med Palestina-spørsmålet høyt på dagsordenen. Landet ble en slags frihavn for flykaprere, og filmen om frigjøringen var en favoritt på kinoer over hele den tredje verden, særlig mens den også var forbudt i Frankrike. Algerie var cool, på samme måte som Castro, Che Guevara og Ho Chi Minh var cool.

Etter hvert fikk regimet alle de sykdommer slike regimer gjerne pådrar seg – korrupsjon, kameraderi, nepotisme, vareknapphet, utenlandsgjeld, vedlikeholdsetterslep, politiske mord og sensur. Avhengigheten av Frankrike fortsatte, ikke minst på grunn av de hundretusener av algirere som jobbet i Frankrike og sendte penger hjem. Forholdet mellom de to landene var, er og vil forbli et ulykkelig tvangsekteskap der det er uråd å knytte opp knutene.

Å skjule en krig eller to

Michael Haneke lagde i 2005 filmen Caché («Skjult»), der en fransk, høyborgerlig-litterær familie, spilt av Daniel Auteuil og Juliette Binoche, blir utsatt for en merkverdig, truende tilstedeværelse de strever med å forstå. På døren finner de poser med videokassetter, med lange, tause opptak av deres egen inngangsdør. Hva i all verden skal det bety? Noen observerer dem, noen som ønsker at de skal oppleve det å bli observert.

Etter hvert som filmens drama utvikler seg, bryter familieforholdene sammen under trusselen av en gradvis avsløring. Noe skjedde da mannen, Georges, var barn – men hva var det? Historien om dette kan fortelles på flere måter, og det blir tydelig hvordan Georges’ oppfatning av begivenhetene er preget av fortrengning og fornektelse.

Det er den algirske tragedien som ligger skjult i bakgrunnen. Da Georges var seks år gammel, begikk han en urettferdighet mot Majid, en algirsk gutt som bodde på den rike bondegården til Georges’ familie. Majids foreldre, som hadde jobbet som en slags tjenere på herregården, var forsvunnet i den såkalte Pont Saint-Michel-aksjonen. Georges’ foreldre vil adoptere Majid, men det gjør Georges sjalu, og han iverksetter en plan for å forhindre det. Etter hvert må den algirske gutten fjernes, og han blir motstrebende hentet av noen håndfaste barnevernsbetjenter.

Utspekulert som Haneke alltid er, tar det lang tid før publikum skjønner at han peker mot 1961-massakren og alt den symboliserer. Akkurat slik hovedpersonene i filmen heller ikke får tak i dette, går publikum ut av kinosalen med mange uavklarte spørsmål. Ubehaget styrkes av at filmens skift gjerne er begrunnet med sterkt symbolske, blodige handlinger som minner om spektakulær terror. Det handler om enkeltmennesker, men det peker mot det store bildet.

En embetsmann i vinden

Under arbeidet med å oversette dialogen i Caché for å lage norske tekster, skjønte jeg at jeg måtte finne ut mer om bakgrunnen for det som i filmen er skjult. Ikke fordi jeg skulle røpe det regissøren hadde bestemt at skulle være skjult, og ikke fordi dialogen ikke lot seg oversette uten tilleggskunnskaper, men fordi jeg rett og slett var blitt nysgjerrig på hva dette handlet om.

Hva var det som hadde skjedd med foreldrene til Majid i 1961? De hadde dratt til Paris for å delta i en enorm, ulovlig demonstrasjon der 30 000 algirere gikk ut i gatene til støtte for frigjøringsbevegelsen FLN. Ved Pont Saint-Michel gikk politiet til brutalt angrep på dem. Mange havnet uti Seinen, der et stort antall druknet. Andre ble arrestert og internert, og flere ble drept mens de var i politiets varetekt. Først 37 år etter massakren innrømmet Frankrike offisielt at dette hadde skjedd, men det offisielle tallet på omkomne ble satt til 40. Andre kilder setter tallet mye høyere, og tallet som nå gjelder, er minst 200. Den ansvarlige for politiets strategier var prefekten i Paris, Maurice Papon.

Slik kom jeg inn i historien om Maurice Papon. Jeg vet ikke om tanken på Papon vil hjelpe folk til å begripe brutaliteten i de stadige krigshandlingene i Paris, med attentatet mot Hebdo og massakren i den jødiske butikken som ferske eksempler, men den vil iallfall hjelpe til å reflektere over hva som er skjult og hva som er åpent, og til å få et begrep om hvilke historier de forteller hverandre, de hasj-skadde, paranoide ungdommene med tilknytning til kolonifolkene, der de sitter og fantaserer om en utvei fra sin ørkesløse tilværelse i Vestens bakgårder, kanskje med en fortvilet drøm om å bli betydningsfulle ved å begå spektakulære selvmord. Det vil i sin tur bidra til en forståelse av at det er mye ved Frankrike som ikke handler om opplysningstidens idealer, pressefrihet, toleranse og verdighet, verdslighet.

Maurice Papon (1910–2007) var en framtredende fransk embetsmann som satte dype spor etter seg, selv om han ikke akkurat oppsøkte rampelyset. Han var i løpet av sitt voksne liv innom både venstre- og høyresiden: Han var utdannet på eliteskolen Sciences Po og ble tidlig ansatt i statsadministrasjonen. Han administrerte deportasjon av jøder fra Bordeaux under Vichy-regjeringen. Han organiserte tortur av frihetskjempere i Algerie under kolonikrigen. I kraft av å være politiprefekt i Paris foresto han altså den blodige undertrykkelsen av demonstrasjonen den 17. oktober 1961, og han var involvert i den påfølgende massakren på metrostasjonen Charonne 8. februar 1962, der åtte kommunister ble drept. Senere ble han direktør for flyfabrikken som lagde Concorde, deretter parlamentsmedlem, leder av finanskomiteen og budsjettminister under statsminister Raymond Barre og president Valéry Giscard d’Estaing.

Den franske satireavisen Le Canard Enchainé publiserte i 1980 belegg for at han var involvert i økonomisk korrupsjon, og året etter beviser på hans engasjement i holocaust. Etter årevis med juridisk tautrekking, omtalt som historiens lengste rettssak, ble han endelig dømt i 1998. Han fikk 10 års fengsel for medvirkning til forbrytelser mot menneskeheten (altså ikke direkte ansvarlig). Da flyktet han til Sveits, men endte likevel til slutt i fransk fengsel. Den tidligere politiprefekten ble selv fange. Han satt inne i tre år før han ble løslatt av helsemessige årsaker.

Maurice Papon tilhører et annet Frankrike enn det man gjerne trekker fram i sentimentale hyllester av opplysningstidens idealer, menneskerettigheter, frihet, likhet brorskap og salongenes svermeriske eksistensialister ikledd svarte høyhalsere og Gauloises uten filter. Papon tilhører marskalk Philippe Pétains nazivennlige Vichy-falanks, i likhet med Jean-Marie Le Pen. Han tilhører dem som forsvarte svartføttenes rett til landet de hadde tatt til seg i Algerie, han hører med blant torturistene og støttet de hemmelige militsene som herjet med opprørerne, han ivret for å opprettholde den arrogante raseskillepolitikken – en viktig tradisjon i Frankrikes selvforståelse, selv om den ikke ble begrunnet som et spørsmål om etnisitet, men snarere ved hjelp av en religiøs etikett. Det var de algirske muslimene Papon undertrykte. Han tilhører et Frankrike det er lett – lekende lett – å være sint på.

Saharas visdom

Alle oaser har en kilde. I slutten av 1989 reiste jeg rundt i Algerie. Det var en spennende tid i dette hardt prøvede landet. Styresmaktene hadde til da vært tilknyttet østblokken, som nettopp nå var i ferd med å gå i oppløsning. Mange tidligere sosialistregimer var forvirrede. Blant dem var lederne i Algerie, og de valgte å holde valg. Jeg er ingen Algerie-ekspert og vet ikke nok om vurderingene som lå bak et slikt valg, men jeg vil tro at motivet snarere var å skaffe regimet ny legitimitet enn å gi folket mulighet til å kaste om på alt. En farlig strategi, skulle det vise seg.

Etter å ha vandret rundt i hovedstaden og i fjellbyene Sétif og Constantine tok reisen meg ut på bygda, nærmere bestemt ut i nordre ytterkant av Sahara, ørkenen, ødemarken («sahara» er et arabisk ord som betyr ørken). I stappfulle, gule taxier reiste jeg fra by til by, oase til oase. På torgene i byene sto sjåførene og ropte ut sine destinasjoner for å fylle opp med folk. Ouargla Ouargla! Touggourt, Touggourt! Ghardaïa! El Oued! Batna! Biskra! Hvis det var flere ledige plasser igjen når du fant din bil, kunne du kjøpe samtlige resterende plasser, og da ville bilen kjøre med en gang. Ellers kunne du vente til det kom noen andre og tok de siste plassene.

De gule, skranglete Peugeotene pilte gjennom ørkenen, mil etter mil med ødemark, uten særlige spor av menneskelig virksomhet. Et par ganger skranglet vi forbi noen grupper av europeiske syklister(!) i fargerik strech. Hva faen skulle de der ute? Kunne man tenkt seg en algirer sykle gjennom ørkenen?

På en av etappene satt det en mann i den tradisjonelle, tykke, møkkete ullkappen og sov i passasjersetet ved siden av sjåføren. Fra kassettspilleren hylte resitasjoner av Koran-vers, og sjåføren trakk med jevne mellomrom fram en diger sprayflaske med luftrenser som han dusjet den stinkende passasjeren med. Bilen var ombygget for å få plass til ekstra mange passasjerer, og siden jeg – som vanlig – var den sist ankomne, måtte jeg krype sammen i det trangeste hjørnet helt bak. Skrangle, skrangle, skrangle.

For at en by skal gro opp i ødemarken, må det være vann der. Flere av disse oasene er varme kilder, og i noen byer er det bare varmtvann i springen på hotellene. De franske bosetterne fulgte tradisjonen fra romerske kolonister i oldtiden og anla badeanstalter der det var mulig. Noen av disse var fortsatt i drift, om enn nokså nedslitt.

Jeg kom til en by i kanten av ørkenen der det fantes et badeanlegg. Det måtte jeg prøve. Jeg løste billett og ble anvist en egen garderobe der jeg kunne skifte før jeg kom inn i den romslige, runde hallen med sitt digre basseng. Overalt var det rester av fin flislegging, men der flisene var borte, var det ikke gjort noe for å erstatte dem. Vareknappheten gjaldt naturligvis også byggematerialer.

Oppi bassenget satt det mannfolk rundt kanten, på en flislagt hylle nede i vannet. Jeg gikk opp trappen til plattformen rundt, så meg om og stupte uti – ned i vannet, tok noen svømmetak, plasket og nøt livet. Svømte videre, litt mer under vann, lå på rygg og satte meg etter hvert på den flislagte hyllen. Mannfolkene så på meg med dovne blikk. Ingen av dem svømte. Derimot satt mange av dem og harket og hostet. De renset halsen i dampen fra kildevannet. Og når de hadde samlet seg en tilstrekkelig mengde spytt og gørr og slim i munnen, spyttet de. Ikke over kanten bak seg, ikke i spyttebakker eller i håndklær eller kluter. Nei, de spyttet uti vannet. Uti vannet alle satt i. Uti vannet jeg hadde stupt ned i og svømt under.

Aha, tenkte jeg. Nå er jeg døpt i ørkenens kilde. Herfra er det ingen vei tilbake. Her er det skjedd noe som aldri kan viskes ut. Dette er visdommens kilde. Jeg minnet meg selv om at jeg må lese Axel Jensens Ikaros igjen. Det var en av de første voksenbøkene jeg leste, jeg var vel 12. Nå minner jeg meg igjen på det. Eller kanskje jeg igjen skal utsette det og beholde minnet om skrekkscenen fra voldtekten i veikanten, den vakre kjøpedamen i Tanger og møtet med den hellige asketen i ødemarken. Tamanrasset.

Té nel deserto – te i ørkenen

I Algerie var det lett å komme i kontakt med folk. Ørkenboerne er blide, gjestmilde og interesserte. I neste by ble jeg invitert med av en ung fyr til å ligge over hos noen venner av ham i en studentbolig. Det gikk ingen flere taxier dit vi skulle, El Oued, for ingen kjører i ørkenen om natten. I denne byen var det ingeniørskole, og ungdommer fra mange steder i Sahara bodde sammen i halvt ferdigbygde lavblokker i utkanten av byen, uten elektrisk lys i trapperommet og korridoren, og bare en svak pære inne på soverommet med fire køyesenger.

Studentene gjorde stas på sin gjest – en kristen mann. En stor gruppe samlet seg på det trange rommet, smilte og hilste. Vi snakket ut i de sene timer, med stadig forsyning av mynte-te. De sa: «Du som er kristen, du …» og så videre, og jeg prøvde å si at jeg ikke er kristen, jeg er ikke engang døpt. Men dette var tøv for disse gutta. Jeg var kristen, hva var problemet med det? Naturligvis hadde de rett, jeg var kristen fordi jeg kommer fra kristendommens land. Også syntes de det var utrolig rart at jeg ikke var gift. Hva?! Jeg, en gammel mann på 29 år, hvorfor ville jeg ikke ha en kvinne? Underforstått: Hvorfor ville jeg ikke oppleve ekte sex?

Mitt strev med å nyansere bildet av kristenheten var unødig og kjedelig. Så i stedet spurte og grov jeg, fikk dem til å fortelle, fikk vite om knapphet på varer, om gassinntekter ingen så noe til, om halvferdige prosjekter. Jeg spurte om landet og forholdet til religionen, historien. Jeg fikk en interessant innføring i mekanismene i ekteskapsarrangering. De gledet seg til at mødrene skulle finne en jente til dem. Først da kunne de komme i gang med det de ikke skjønte at jeg kunne avstå fra. Jeg hadde ikke hjerte til å fortelle hva den verdsliggjorte kristenheten tillater av seksuell utfoldelse.

Alle ungdommene på rommet var tilhengere av Front Islamique du Salut (FIS), den islamske sunnhetsfronten (her til lands ofte omtalt som «den islamske redningsfronten»). Alle andre jeg møtte og snakket med på reisen – av kulturelle grunner bare mannfolk – var også FIS. Begeistringen var unison, så langt mitt øre rakk. De gledet seg over det nye demokratiet som skulle begynne, en ny tid med ytringsfrihet og respekt. «Vi har prøvd kapitalismen under Frankrike og sosialismen under FLN, og ingenting er blitt bedre. Endelig skal vi få gjøre noe selv, ut fra våre egne normer og begreper.» Nå skulle man få mulighet til å yte sammen i et felles prosjekt for å lage et bedre samfunn. Vekk med de udugelige og korrupte sjefene. Endelig!

Begeistringen for framtiden var smittsom, og jeg gledet meg i lang tid på disse blide guttas vegne. Da jeg kom tilbake til Europa og valgene nærmet seg, fulgte jeg spent med. Hvordan skulle dette gå … De fleste som leser dette, vet at valget ble annullert fordi FIS lå an til å vinne. Argumentet var det vanlige: Siden de vil avskaffe demokratiet hvis de blir demokratisk valgt, kan de ikke få vinne. Det udemokratiske regimet sier at demokratiet ikke kan avskaffes. Derfor må valget avskaffes. Enda en god historie.

Heretter blir det lite og uklar informasjon fra Algerie. Journalister fikk ikke reise rundt og høre med folk hva som var skjedd. Derimot begynte det å tikke inn meldinger om en rekke usedvanlig blodige angrep fra islamister. Massakrer på sivile. Europeiske medier refererte regimets kommunikeer. Spørsmål ble sjelden stilt.

Jeg trodde ikke noe på det, jeg hadde ingen grunn til å tro at det var andre enn makthaverne som drev med terror. Men jeg visste jo så lite. Etter hvert stilnet det. Opprørerne var stagget. Regimet intakt. Investeringene sikre. Ingen snakket om Algerie mer, ikke på mange år.

Eller jo, forresten, det ble snakket masse om Algerie. I det vidstrakte Stor-Arabia snakker man mye om Algerie. Når engasjerte intellektuelle i den muslimske sfæren skal forklare de mindre orienterte om hva konfliktene med Vesten handler om, fortelles historien om Algerie. Så klart! Ingen av dem som får høre den historien, synes det er noe rart at kranene skrus igjen når Hamas vinner valget i Gaza. Sånn er det, nemlig. Demokratiet er bare gyldig om folk stemmer rett. Det vet den intellektuelle i Arabia. Alle vet det.

Like lett er det for de religiøse vekkelsesentusiastene å vise til Algerie. De koker i hop et eksplosivt brygg der djevelen selv spiller med. Den franske kolonimakten bekjempet islam med mange midler. Raseskillet var jo ikke basert på raser. Det var hele tiden muslimene som hadde færre rettigheter. Det var muslimene som ikke kunne være statsborgere. Muslimer kunne aldri bli franske. Kolonialismens urettferdighet spilte ballen rett over på mullahenes banehalvdel. For hvordan kunne Guds egen religion bli et middel til å undertrykke et helt folk? Jo, det måtte være djevelskap involvert. Kolonimakten måtte være et redskap i djevelens hender. De ønsker å ødelegge Guds plan. Alkohol. Utildekkede kvinner. Pornografi. Verdslig litteratur.

Denne religiøse vinklingen var også aktuell under det sosialistiske styret. Det gikk jo ikke så bra for FLN i utviklingen av et bedre samfunn. Fattigdommen fortsatte. Vindyrking til eksport fortsatte. Hva? Vin i et muslimsk land? Hvorfor bruke fruktbar jord på det?

Når den intellektuelle eller den religiøse skal se framover og tenke seg hvordan et samfunn bør bli – eller kan bli – griper han ikke til modeller fra den kapitalistiske kolonialismen eller korrupt-totalitære verdslige sosialistregimer. Hva er mer naturlig å søke mot enn den rike politiske tradisjonen fra de islamske områdenes egen historie? Her finner han drømmen om en gullalder da alt var bra fordi samfunnet ble styrt etter Guds egen lov, av rettskafne mennesker med respekt for de hellige skrifter. Den gang var vi rike og mektige, men se hvor elendige vi er nå! Lett match for islamsk utopisme. Ballen er spilt over på den banehalvdelen, av uvettige og grådige feilpasninger fra styringskåte vestlendinger.

Respekten for visdommens kilder

Så det er blitt islam som samler og motiverer den politiske kampen i mange land, i Afghanistan, Egypt, Gaza, Tyrkia og Tsjetsjenia. I den andre leiren sitter vestlige intellektuelle og propagandister og ruster seg til kamp mot denne snikende giften som truer våre progressive verdier: den moderne, politiske islamismen! Det hyles opp. Har vi ikke alle et ansvar for å avsløre denne nye, totalitære ideologien som egentlig er fascisme? Jo da, de liker å forkle seg som de fattiges rettferdige opprørere mot de rike, arrogante, vestlige kapitalismene, men hvilke samfunn er det de egentlig vil ha? Jo, et samfunn der kvinner omskjæres og låses inne, kles vekk i tunge telt og må finne seg i at mannfolka tar stadig yngre, nye koner. De vil jo utslette alle konkurrerende kulturuttrykk og brenne bøker! Er det ikke selve religionen som har skyld i alt dette? Hele tradisjonen må hives på skraphaugen for at disse befolkningene skal komme videre, komme seg ut av middelalderen sin! Islam har skylda for alt som er vondt og vanskelig!

Nei, slik kan det ikke være. Islam må få lov til å være en kilde til visdom, også her. I likhet med judaismen, kristendommen og andre religioner formulerer islam vesentlige spørsmål til mennesket, spørsmål vi har godt av å stoppe opp ved og tenke over. Religionene spenner opp en meningsfull himmel mellom oss og nattemørket. De forteller oss om døden, om tiden, om kjærligheten og livets utspring. De sier at det finnes en plan. De sier andre ting, de forteller historier om kriger, om slag, om redsel og dommedag. De sprer frykt og krever underkastelse. De driver med livets mangfold. Med alvor.

Også tradisjonene som følger etter de aller helligste tekstene, er rike kilder til menneskelig visdom. Talmud, midrash, kirkefedre, hadith, lovskoler og inspirert poesi. Nok å øse av, og den som går til kildene, vil vite å se andre kilder man kan stupe ut i. Den sanne visdomsvenn vil vite å gjenkjenne den andre visdomsvennen, selv om denne andre har valgt å øse av helt andre kilder enn du selv har. Jeg kan diskutere Dante Alighieri på dypt vann med en som heller kom ut av seg selv i Fuglenes forsamling av Farid ud-din Attar, en som ennå ikke har hatt tid til å lese Den guddommelige komedie. Heller det enn visdomsuvennene blant de intolerante.

Hvordan har Vesten det med sin visdom? Kanskje det finnes en visdom som styrer kremmerstaten, det er ikke lett å si, heller ikke hvilken vei den vil gå. Det er ikke så lett å se noe ønske om fred, respekt, mangfold og samvær. Det finnes ikke noe tydelig ønske om møter med det som er annerledes, som man vil la være annerledes. Målet er vel snarere å ensrette konsumentene til effektivt forbruk. Nei, ønsker den vestlige visdommen å speile seg i andre visdommer, eller vil den bare overstråle verden der ute?

Til tross for enkelte unntak foregår det i Vesten en temmelig enstemmig produksjon av unyanserte fiendebilder for å legitimere brutal undertrykking av fremmede mennesker. I og med at man her ikke er så ille, har man rett til å eksportere denne væremåten, mener noen. Demokrati skal fraktes inn, med stridsvogner og droner. Det er jo ingenting der, ingenting man vet noe om, bare et stort tomrom med rester av gammelt sludder og autoritært vås. De islamske visdomskildene blir i vestlige medier langt oftere omtalt i samme åndedrag som barnefitter sydd igjen med ståltråd enn med sitater fra Rumis sublime poesi.

Hva med å lokke fram de beste verdiene – folkestyre, frihet, likestilling, ytringsfrihet, kamp mot korrupsjon og mafia, respekt for kvinner og bedret helse – ved å bidra til å finne de samme verdiene nettopp i de mangfoldige skriftene «de andre» forholder seg til? De lærde som jobber i andre miljøer for å bryte nytt terreng for en tenkning med lokal forankring, trenger kreativ støtte. At kristne har klart å ta fatt i sin egen irrasjonelle ørkenreligion, dette tankesettet som i sin tid oversvømmet det synkende Romerriket, og så har forvandlet den til et funksjonelt side show i en rasjonell og pragmatisk verden, burde kunne fungere som en fristende inspirasjon. Men da går det ikke an å behandle muslimenes egen ørkenreligion med hån og forakt. Det åpner bare enda en avgrunn. Kristendommen ble ikke kastet på skraphaugen, den ble bare skjøvet til side – der religioner hører hjemme. Det er fullt mulig å tro på dens bisarre dogmer den dag i dag.

Krigskunstens krav

Da Westergaard-tegningene og de andre ble publisert i 2005, ble jeg overrasket over at så mange valgte å se dette som en isolert hendelse, som noe som handlet om oss og våre rettigheter, om ytringsfrihet, religionskritikk osv. Det var så rart! Så uhistorisk, så navlebeskuende, så ignorant. Jeg tenkte: Man kan da ikke late som om dette ikke skjer i en faktisk pågående krig!

Korsets flagg vaier i ett sett på norske flaggstenger. Det er lurt å huske at det ikke primært var norske og danske flagg som ble satt fyr på under karikaturstriden, det var kristendommens faner. På en måte er det like fåfengt å diskutere vår tids hellige kriger med folk som ikke ser for seg keiser Konstantins visjon – in hoc signo vinces – når de ser det norske flagget vaie, som det er å diskutere Petrarcas poesi med en som ikke har kjennskap til Rumi. Likevel skjer det svært ofte.

Da karikaturstriden raste, tenkte jeg: Hva vil den kloke hærfører gjøre i en sånn situasjon? Når man utvikler strategier for å vinne en krig, gjelder det å finne fram til trekk som kan skyve fienden over på defensiven og sørge for at de mister sin oppslutning. Det er en utfordring at folkene som blir frigjort fra tyrannene med hjelp utenfra, også kan oppleve slik hjelp som okkupasjon. For å unngå det må man vinne deres hjerter og sinn. De må oppleve de fremmede styrkene som en klar forbedring, som en respektfull hjelper til et bedre liv. Men hvordan skal man få til det? Ved å rekke dem hånden eller vise dem fingeren?

Jyllands-Postens karikaturer var gode, og de setter fingeren på problematiske sider ved utøvelsen av islam i mange sammenhenger. Charlie Hebdo har vært en super kanal for antiautoritær forhånelse av oppblåste maktpersoner, gjerne tåpelige politikere, paver og biskoper. Selvfølgelig er det skøyeraktige tegneres fulle rett å gjøre narr av undertrykkelse og dumskap. Jeg har selv, da jeg jobbet i Gateavisa, drevet gjøn med mektige og selvfornøyde maktpersoner. Vi lagde valgplakater som snudde partienes budskap på hodet. Vi koblet Willoch og Quisling, med Senterpartiet som avsender. Vi monterte ansiktet til en kjent politisk hykler fra Kristelig Folkeparti inn i et pornografisk bilde. Vi koblet Gro med Treholt. Vi lagde sprellemann av den korsfestede frelser og omformet det norske flagget til hakekors.

Det var gøy, men som strategi for å vinne en krig er nok ikke den slags så smart. Kanskje det heller ikke er meningen å prøve å vinne denne krigen. Den økte omsetningen av våpen og sikkerhetsutstyr er muligens en bedre vei til en framtid for menneskeheten. Hvem trenger vel ørkenens visdom i et slikt prosjekt.