Er dagboken den nye romanen? Jeg spør, etter å ha lest årets bøker fra Liv Køltzow, Suzanne Brøgger og Per Petterson. Til helvete med virkelighetslitteraturens juks og fanteri. Mye bedre å få forfatterlivene i ren og uforvansket form.
F.v.: Liv Køltzow (foto: Gyldendals billedarkiv), Suzanne Brøgger (foto: Kagge forlag) og Per Petterson (foto: Ivar Kvaal)
I
Tidligere i høst deltok jeg på en «Kritisk kvartett»1 under Ordkalotten litteraturfestival i Tromsø. Vi skulle diskutere Sommeren 58 av Annie Ernaux, Mitt Abruzzo av Per Petterson, Tøyeneffekten av Bjarte Breiteig og Ulvene fra evighetens skog av Karl Ove Knausgård. Da jeg fortalte dette til en god kollega i Trondheim, sa han, ut av det blå: Min kamp er et angrep på romanen av en som ikke har fått det til! Det var et tankevekkende spekulativt utsagn, helt i Knausgårds gate.
Nå mener jeg at det er nettopp denne typen angrep romanen tåler, men påstanden fikk meg til å tenke: Hva er egentlig fiksjon i Knausgårds forfatterskap? Er ikke dette i hovedsak et sakprosa-forfatterskap? Hvis vi betrakter Min kamp som avantgardistisk sakprosa, årstidskvartetten som essayistisk sakprosa, de to tjukke essaysamlingene Sjelens Amerika og I kyklopenes land er sakprosa, de to kunstnermonografiene Så mye lengsel på så liten flate og Skogen og elva er sakprosa, samme med den vesle romanpoetikken Uforvarende og brevvekslingen om fotball med Fredrik Ekelund, Hjemme-borte. Hva er da tilbake av romaner i dette forfatterskapet? De fire bøkene på flankene: de to første, og de to siste.
Med dette mener jeg ikke å redusere Knausgårds forfatterskap, slik vi som litteraturstudenter på 1990-tallet lærte oss å snakke nedlatende om romanene til Kjartan Fløgstad: Han er jo ingen romanforfatter – han er en essayist. Det er ikke dit jeg vil. Spørsmålet mitt er: Når trenger en forfatter romanen, og når trenger han den ikke? Knausgård gyver jo fryktløst løs på de største spørsmål, hvordan oppsto livet, og så videre, som han drøfter i lange dialoger, og i innskutte forelesninger, og er det så sikkert at Knausgård for sitt «stoff» trenger hundrevis (for ikke å si tusenvis!) av sider med roman-intriger og plot og «handling»? Kan man tenke seg nye former for kunstnerisk tekst å forløse dette stoffet i? Som Liv Køltzow skriver i et dagboknotat datert oktober 1994: «Herregud hvor jeg hater å koke sammen disse forgrovete, forenklende, poengterte plot’ene i en roman, hele genren er en eneste felle, den fordreining av virkeligheten fra første stund, retorikk, replikk.»
forutsetter
Også de andre bøkene den kritiske kvartetten diskuterte, befinner seg i grenseland. Annie Ernaux belyser i sin sjangerløse bok hvor vanskelig (for ikke å si umulig) det er å gjenskape seg selv som 18-åring – 60 år senere. Bjarte Breiteig har skrevet en roman (nærmest revolusjonær, med medaljens bakside inkorporert) om Bjarte Breiteigs engasjement for integrering i forfatterens nabolag på Tøyen. Han kunne også valgt å skrive en dokumentar om det samme «stoffet». Og Per Petterson? Petterson fikk skrivesperre da han skulle skrive sin nye roman, og endte med å skrive ei dagbok om skrivevegringen i stedet. Forfatteren mislykkes med fiksjonen, men notatene om hverdagen forløser noe: Aldri har han skrevet så mye på så kort tid.
Ja, når trenger vi fiksjonen, og når trenger vi ikke fiksjonen? Når trenger en forfatter fiksjonen, og når trenger en forfatter ikke fiksjonen? Du har et litterært stoff, men hvis din plan ikke er å dikte, hvis du for eksempel skal skrive om ditt eget liv, trenger du da romanformen, eller kunne du ha valgt en annen form? Erindring, memoar, essay, dokumentar, dagbok, epistel? Det behøver jo ikke bli mindre litteratur, mindre kunst, bare altså ikke fiksjon, hvis det ikke et poeng at det som er skrevet, er funnet på, eller gir seg ut for å være det. Kunstnerisk sannhet kan være så mangt.
Dagbok er kanskje noe av det første mange av oss skriver i livet. Og brev. Og dagboka og brevet er ikke så ulike. Dagboka var ofte hemmelig, den hadde gjerne en låsemekanisme, til den kunne vi betro oss, skrive uten sensur, si det som det var, for ingen andre skulle lese det. Til en fortrolig brevvenn kunne man også si mye, om ikke like mye. Begge formene er øyeblikkets kunst. Man setter seg ned og skriver inntrykk fra dagen eller lar tankene vandre. For kunstnere kan dagbøker ta form av arbeidsbøker. De blir forfatterens mobile verksted – den uunnværlige notatboka du alltid har på deg for å ha mulighet til å skrive ned innfall, skisser, planer og lister. Forfatterens materiale er flyktig. Usynlige ideer. Blir fort borte. Men forfatteres dagbøker kan også ta form av litterære verk, på linje med dikt og romaner, enten de var planlagt som det eller ikke. Dette er kontroversielt, men for meg er dagbøkene til Franz Kafka noe av det rikeste i forfatterskapet hans. Romanene og korttekstene er jo så utstuderte og kunstferdige. I dagboka får du ham i ren form, dette merkverdige mennesket på dette helt bestemte stedet og tidspunktet i historien. Det er gripende lesning.
Ur-formene dagbok og brev ble selvsagt også utnyttet i fiksjonsøyemed: Noen av litteraturens mest sentrale verker er brev- og dagbokromaner. I Norge kan Camilla Colletts Amtmandens døtre og Jonas Lies Familien paa Gilje nevnes. Og fra senere år: Tante Ulrikke av Zeshan Shakar. Tomas Espedal har også holdt på i dette landskapet. Men forfatter-dagboka, dagboka som «verksted», er det en spesielt sterk tradisjon i Norge? Jeg vil si nei. Du har Olav H. Hauge, selvsagt, og i den andre enden av skalaen, hvis volum er målestokk: Ruth Maier. Men ellers? Berømte dagbøker av norske diktere? I Norge er det forfatternes korrespondanse forlagene har utgitt: Ibsen, Bjørnson, Hamsun, Bjørneboe, Kielland, Skram, Olaf Bull – nylig var Nasjonalbiblioteket ute med kildekritiske utgaver av brevvekslingen mellom Sigrid Undset og Nini Roll Anker. Har ikke norske diktere ført dagbok? I mindre grad enn de har skrevet brev. I Norge er det geistlige, vitenskapsmenn, historikere og politikere som har utgitt dagbøker. Dagboka er en sakprosasjanger, og det er først og fremst sakprosaistene som har benyttet seg av den. De norske skjønnlitterære forfatterne har valgt essayet og artikkelen. Lyrikerne har dessuten skrevet selvbiografier: Inger Hagerup, Herman Wildenvey, Harald Sverdrup, Hans Børli. De siste årene har flere forfattere latt seg intervjue til boklange samtalememoarer.
Derfor er det ikke dagligdags når tre av Nordens fremste forfattere i løpet av noen måneder sender ut tjukke dagbokverk. Dagbokutgivelsene til Per Petterson, Liv Køltzow og Suzanne Brøgger representerer ulike tilnærminger til sjangeren. Petterson har laget seg dagbok som prosjekt, ført den et halvt år, en koronadagbok (i ferd med å bli en undersjanger). Suzanne Brøgger, som hvert tiende år gjør et overblikk med en essaysamling, har i høst valgt å oppsummere det siste tiåret med dagboknotater fra perioden. Og Liv Køltzow har fått hjelp til å redigere alle dagbøkene hun har skrevet, mellom 1964 og 2008, og resultatet viser seg å være et livsverk. De tre dagbokskriverne har også snakket om sitt liv i intervjubøker: Suzanne Brøgger til Alf van der Hagen og Liv Køltzow til Hans Petter Blad. Per Petterson kan avsløre at en intervjubok med Alf van der Hagen er på trappene (men ymter også om at han har fått kalde føtter). Er et forfatterskap i ferd med å bli en slags forfatterlivets roman og ideen om at forfatteren skulle forsvinne bak sitt verk blitt fullstendig avleggs?
Kan ikke disse dagbøkene leses som romaner like mye som bøkene det står roman på? Jeg vil hevde det. Dagbøkene introduserer alle en jeg-forteller, forfatteren selv, som følger egne tanker og gjerninger med falkeblikk. Den som fører pennen introduserer oss også for et rikt galleri med bipersoner, i hovedsak forfatterens familie og venner, som vi får følge utviklingen til, gjennom dager, år og tiår. Som i romanene dreier dagbøkene seg mye om relasjoner, og som i de fleste romaner vies mye plass til indre monologer. Også en paradegren i romankunsten, landskapsbeskrivelsen, inneholder dagbøkene i rikt monn, i særklasse Liv Køltzows, men også Per Pettersons.
II
Per Petterson har utvilsomt brukt sine egne erfaringer i romanene og novellene han har skrevet, men samtidig er han en forfatter som er opptatt av å legge avstand mellom forfatterskap og privatliv, opprette et skarpt skille mellom forfatteren Per Petterson og romanfiguren Arvid Jansen. Petterson har ikke drevet med denne dobbeltkommunikasjonen der forfatterne sier: det er meg – og det er ikke meg.
Det var også en ny roman Per Petterson satte seg ned for å skrive. Nattsvømmere. Men han har skrivesperre. For å komme seg ut av den, eller for bare å gjøre noe, holde skrivingen varm, starter han et eksperiment. 29. januar 2021 begynner han å føre dagbok, og det holder han på med fram til bursdagen sin, 18. juli, altså et knapt halvår. Mitt Abruzzo er med god margin den tjukkeste boka Petterson noen gang har skrevet, og samtidig har han aldri skrevet ei bok på så kort tid. 400 sider på under et halvt år og utgitt som bok et par måneder etter at punktum er satt, er mye, målt med de fleste målestokker. Det å bytte fra roman til dagbok fikk noe til å løsne.
Nå gjør Petterson det han aldri før har gjort, om vi skal tro ham, skriver selvbiografisk. Det er en risiko å ta, for en forfatter som ikke ønsker at romanene skal leses selvbiografisk. Det er ikke til å unngå at han i denne boka gir fra seg opplysninger lesere kan ta for nøkler til romanene.
Mitt Abruzzo er ikke så ulik sommerens artikkelsamling fra den 80 år gamle Dag Solstad. Solstad sier rett ut at han er ferdig med å skrive romaner, han er blitt for gammel. I stedet vier både Petterson og Solstad sine siste år til å skrive om litteratur. De samtaler med døde og levende kolleger, på en helt selvfølgelig måte, omgitt av bøkene sine, der all litteratur blir samtidig.
Petterson har et takknemlig utgangspunkt for å skrive litterær dagbok: Han bor på et småbruk i Høland, sammen med kona, de har sauer, en hund, og det oppstår ustanselig praktiske situasjoner som må løses. Han får noe å skrive om. Han og kona ferdes i landskapet, til fots og i bil, de treffer naboer, ser ville og tamme dyr. Hver dag setter han seg ned for å skrive dagens kapittel i dagboka, der han uanstrengt veksler mellom å beskrive dagliglivet på gården, tanker om bøker han leser, kontakt med venner, familie og kolleger, for det meste digitalt, det er jo korona, tanker om romanene og novellene han har skrevet, tanker om livet han har levd, hva som er god og dårlig litteratur, og så videre. Han sitter i et lite hus på landet og skriver om en stor verden han har kontakt med gjennom litteraturen. En viktig og daglig aktivitet er merkelig nok utelatt fra journalen: Det finnes omtrent ikke et eneste måltid i boka. Hva spiser Petterson og kona, når spiser de, spiser de sammen eller alene? Det får vi ikke vite noe om. Det samme gjelder til en viss grad dagbøkene til Køltzow og Brøgger, der det er forfatterne som før familien, det er noe Brøgger understreker, at hun i 30 år har gitt ektemannen «varm mat».
På side 275 kommer Petterson med en programerklæring. Han skriver:
Det problematiske nå er at denne journalen er i ferd med å komponere seg. (...) Hvordan skal jeg hindre det og samtidig være tro mot formen, den frie journalformen? At det jeg skriver, er det som skjer (veldig lite, egentlig), det jeg tenker, det jeg assosierer, nettopp på den og den datoen. Jeg har ikke synda ennå. Og hvis det har vært tilløp, har jeg gjort meg sjøl oppmerksom på det. I skrift. Så det syns. Det er viktig ikke å manipulere. Det har vært forutsetninga. Begynner jeg å komponere, skrive inn ting for å fikse, for liksom å skulle gjøre teksten mer dramatisk, mer «interessant», er jeg ute å kjøre. Da kan jeg jo gjøre hva som helst, og gjøre det hele om til fiksjon. Hvilket er bråstopp.
Dette er en ærlighetskontrakt, som det samtidig ikke er mulig å tro på. For selvfølgelig skriver ikke Petterson alt han tenker, dårlige tanker om andre mennesker, dårlige tanker om kollegers og venners bøker, jeg er helt sikker på at det er mange tanker og følelser som farer gjennom ham i løpet av døgnet, som han velger bort. Sånn sett kan det innimellom bli litt klamt. Ordet «fint» går igjen. Det var fint gjort, ei fin bok, det fine essayet, en fin type, fint forord. Det blir en del klemming mellom forfattervenner, og ordet blir mer en markør enn en kilde til innsikt. Med «fint» får man gitt et klapp på skuldra til noen, samtidig som man sniker seg unna å si noe som helst. Kan det også være derfor han har valgt begrepet journal i stedet for dagbok: At den ikke er ment å være 100 prosent ærlig? Og pluss at dette blir enhver forfatters etiske grensedragning når virkeligheten og levende mennesker er tema: Du kan ikke sette hva som helst på trykk. Da må du heller, ja nettopp, dikte. Det finnes mye varme i denne boka, om hva mennesker kan få til og utholde sammen, på tross av. Det er her Petterson legger trykket. Han slipper oss inn, men ikke helt. Han er blyg, har skamfølelse. Han vil ikke legge seg ut med folk. Eller også har jeg et mye mørkere sjelsliv enn Petterson og overfører mitt på ham og trekker forhastede slutninger. Suzanne Brøgger går tettere på sine medmennesker enn Petterson. Det er kult at Brøgger skriver som hun gjør om ektemannen, og at han ikke satte foten ned.
Mitt Abruzzo er ei bok om lesing. Petterson tilhører den sjeldne forfattertypen, som tidlig på morgenen, før han begynner å skrive, leser, og det stående, så vidt jeg kan forstå. Lesemessig er Petterson et helt annet sted enn Dag Solstad. Petterson kaller seg en «femi» forfatter, litt overraskende kanskje, fra en med en over gjennomsnittet interesse for bøker av og om Ernest Hemingway. Forfatterne som står Petterson aller nærmest, er kvinner, Natalie Ginzburg og Vivian Gornick blant dem. Det er fra Ginzburg han har tittelen. Abruzzo var stedet Ginzburg og andre antifascister ble forvist til i Italia under 2. verdenskrig. Det er også et antifascistisk statement at han forlenger dagboka med noen dager – for å kunne sette punktum 22. juli 2021.
«Jeg bare skriver i vei», sier han et sted. Han tenker og husker og korrigerer seg selv underveis. Prosaen er håndfast, klare korthogde setninger, jordet i daglige gjøremål, som tankene driver bort fra.
Petterson er en forfatter som veldig gjerne vil være forfatter, som hele livet har villet det, og som fortsatt – nå selv internasjonalt kjent og anerkjent forfatter – blir starstruck i møte med utenlandske kolleger. Denne beundringen for James Wood. Seksjonen med essays og artikler og forfatterintervjuer er hans kjæreste avdeling i biblioteket. Han vil være der, i drøftingen og diskusjonen av litteratur, bedømmingen av den, men føler ofte at han kommer til kort. Det gjør han på en måte også, i boka i alle fall. Han husker nedlatende anmeldelser ordrett, men en nedlatende anmeldelse kan ha mer substans og gi mer å tygge på enn ordet «fint».
Er denne dagboka en avsløring av kildene til romanene Petterson har skrevet, diktningen han har skapt? Til en viss grad ja. Men det er også mulig å se det motsatt: som en berikelse av romanene og novellene.
III
Liv Køltzows Dagbøker i utvalg 1964–2008 er et betydelig verk i nyere norsk litteratur. Boka er eksemplarisk: Det private og offentlige livet til en kvinnelig kunstner fra 1968-generasjonen nedtegnet i detalj. Sånn var det. Dette var forutsetningene. Rammer, kontekst og basis. Er dagboka den romanen Køltzow gjennom 450 dagboksider hele tiden ser foran seg og undrer seg over om hun en dag skal få til å skrive? Det er ikke det at hun er misfornøyd med de romanene hun utgir, men den store romanen som skal løse alle romantekniske problemer, står hele tiden som et forjettende land foran henne. Er hun også råere og naknere i dagboka enn i romanene?
Den siste dagbokopptegnelsen i 1964 ender med en cliffhanger: «I morgen kommer det til å hende noe. Jeg vet det.» Og så hører vi ikke fra henne igjen på tolv år. Da vi møter Køltzow igjen, i 1976, er hun blitt forfatter, med tre bøker bak seg. Noe som er eggende, hvis man leser dagboka som roman, er at forfatteren vet like lite om fortsettelsen som leseren. Forfatteren har ikke kontroll. Dette, tror jeg, gir liv til framstillingen.
5. januar 1982 skriver hun: «Og mot! Jeg må ha sivilt mot. Hvorfor har jeg ikke forstått dette før. Livet blir til ingenting hvis en ikke har mot. Det er motet som gjør det mulig å fornye seg, overvinne seg selv, verden, andre. Derfor: Skrive om det jeg ikke tør skrive om.» Gjorde Køltzow det, i romanene? 11. februar 2000: «Eller får jeg det ikke til fordi jeg ikke tør. Ikke tør være brysom.» 23. juli 2000: «Men kan jeg virkelig skrive om dette?» Ja!
Jeg har tenkt det om Liv Køltzow de siste årene: Så modig hun er! Siden jeg tilfeldigvis har jobbet med forfatterskapet til Sissel Solbjørg Bjugn det siste tiåret, synes jeg det prosjektet Køltzow nå har gående, minner om Bjugns, og forsterkes av dagbokutgivelsen: legg alt fram, sykdom og problemer, dette som er livet, få det ut i lyset! Til helvete med konvensjoner og hva som sømmer og passer seg. I sin dagbok av året siterer forøvrig Suzanne Brøgger forbildet Karen Blixen på at den største verdien for Blixen var nettopp mot.
De to redaktørene til Køltzow, Kaja Schjerven Mollerin og Hans Petter Blad, har gjort en fenomenal jobb med å sy sammen dagbøkene. Resultatet er 450 sider bruddstykker og fragmenter uten dødpunkter. Boka er verkstedet til Køltzow. Her prøver hun ut. Og i disse prøvene, disse skissene, akkurat som i skissebøkene til en maler, trer en stor landskapsskildrer fram, hvis hun ikke allerede var det. Hvordan er det mulig å skrive så godt, på første forsøk, om det hun ser utenfor vinduene i leiligheten på Østerås og på små spaserturer i en liten radius rundt? Hun elsker «Den sanselige verden. Livet selv.» Selv tenkte jeg på Cora Sandel, og hennes evne til å framkalle værlag og stemningene i det. Men blikket for vær og landskap har en pris: «Jeg er ferdig med mennesker. Jeg vil holde meg dem fra livet. Aggresjonen. Jeg tyr til landskaper.» Selvfølgelig slipper hun ikke unna menneskene. Dagboka er en ekteskapsroman. Og om noen noensinne trodde at «virkelighetslitteraturen» ikke står til knes i etiske utfordringer: «den kronisk dårlige samvittigheten over modellbruken.»
I dagbokas verksted forsøker forfatteren å løse romantekniske problemer. Synsvinkelproblemer opptar henne, slik de har opptatt den som skriver disse linjer, «nesten umulig å løse». Hun skriver: «jeg skildrer mine refleksjoner». Det er godt sagt. Forholdet mellom virkelighet og diktning: «ikke mulig å formidle skyggen engang av det livet vi lever.» Hun drømmer om å skrive en roman som skal være «hemmelig», «revolusjonær» og «en øvelsesbok»: «Der skal jeg utforske de menneskelige nærrelasjoner, og si det som er forbudt å si – og tvinge meg til å gå i meg selv og ikke unnskylde meg. Den skal aldri utgis.» Men er det ikke nettopp disse romanene som bør skrives og utgis? Noen sider senere drømmer hun om en «rå bok». Hun skriver: «To, tre års depressiv ruging og stillestående lammelse i forb. m. et prosjekt. Så lappe sammen noen greier i full fart og late som det ligger en eneste tanke bak måten det gjøres på.» Som jeg kjenner meg igjen! Hvorfor skriver hun romaner? For å «løse det egentlig uløselige livet på forskervis.» I 1995 skriver hun: «Alt jeg lager er romannotater». Er dagbøkene fotnoter til en uutgravd roman? Og hvis det er sant, som forfatteren selv sier, og redaktørene gjentar, at «tid og bevissthet» har vært hennes tema: Hva er et bedre uttrykk for det enn nettopp denne dagboka?
IV
Både Liv Køltzow og Suzanne Brøgger levde og lever sammen med forfattermenn som har blitt stående i skyggen av dem. Forfatterskapet til Køltzows ektemann Kjell Heggelund tok slutt, selv om han forble et ruvende nærvær i den litterære institusjonen, og Brøggers ektemann gjennom 30 år, Keld Zeruneith, klager over at det er forfatterpersonaen Brøgger som tar all plass i ekteskapet deres. Men det er Køltzow og Brøgger som lager «varm mat» til sine menn.
Brøgger låner tittel til sin dagbok fra selveste Dostojevskij, og hun åpner den på glimrende vis, med å forklare sjangeren, og hvorfor hun benytter seg av den. Det handler om å ta kontroll over eget liv, framkalle det, gjøre det døde levende igjen, og Brøggers dagbok inngår i et selvbiografisk litterært prosjekt hvor hun hevder hun har tatt steget ut av slekten og skrevet bøker «i første person entall», der hun utelukkende snakker på vegne av seg selv. Midtveis i boka, da hun har begynt å lese gamle dagbøker, skriver hun rett ut at «mine dagbøker er mitt livsverk.» Både Brøgger og Køltzow vil ha dagbøkene i nærheten av seg. Køltzow vil på et tidspunkt sikre dem ved å mangfoldiggjøre dem.
Veldig mange av Brøggers dagbokrefleksjoner handler om grenser, og mangel på grenser, og hvordan hun skal håndtere det å være så synlig og berømt i sitt lille land og nærmest ukentlig opptre og uttale seg om et eller annet. En stor del av hverdagen hennes består i å forholde seg til pressen, «mediemonsteret». Nå skal jeg trekke meg tilbake, skriver hun. Nå skal jeg være i fred. Men det skjer ikke. Hun er også ærlig på at hun ikke er til salgs. Og så er hun litt til salgs allikevel. For å kunne leve av et i utgangspunktet så lite innbringende forfatterskap som hennes eget, har hun vært nødt til å gjøre seg så synlig som hun har gjort. For å overleve skaper hun seg en myte om at det ikke er seg selv hun har solgt, men en maske. Brøggers fantastiske og begivenhetsrike liv er hennes råstoff, og gang på gang, i ulike sjangre, skriver hun seg igjennom det. Ikke uvanlig blant forfattere. Ivar Lo-Johansson gjorde det samme. Men har hun drevet rovdrift på seg selv? Og det er en dobbelthet her: Samtidig som det å bli invadert og få sine grenser ødelagt er et ledemotiv i det hun skriver, vet hun at det hun skriver kan såre andre. Det er en pris hun er villig til å betale. Slik må det være. Ingen familie kommer uskadet fra å ha en forfatter i familien.
Men det som virkelig interesserer Brøgger er det danske samfunnet og verdenssamfunnet og tidens politiske spørsmål og debatter. Brøgger er et tvers gjennom politisk menneske, og dagboka en tvers gjennom politisk bok. Det er klokt, informert, engasjerende. Hun skriver forstandig og ikke ukontroversielt om at ytringer alltid har en kontekst, og tror ikke på «ytringsfundamentalistene». Hun er mot Muhammed-tegningene: «Viktigere enn ytringsfrihet er lydhørhet, musikalitet og hjertets dannelse.» Hun betrakter mange «ytringsfrihetsfundamentalister» som skolegutter som vil tøffe seg. Hun har jo rett: I de fleste sammenhenger vi befinner oss i, er vi temmelig nøye med hva vi sier og ikke sier. Vi fornærmer og mobber ikke minoriteter. Men å fornærme og mobbe minoriteter er blitt testen på om vi har ytringsfrihet eller ikke. Brøggers store politiske frykt er den omseggripende radikaliseringen (i mange retninger), fanatismen og ekstremismen.
Dagboka til Brøgger er en dødsmarsj. Venner og kolleger dør som fluer. Kropper skranter. Men selv klager Brøgger aldri over egen aldring. 75 år gammel avslutter hun dagboka totalt håpefull. I likhet med Mitt Abruzzo ender den som en koronadagbok, og i koronadelen oppstår et sjangerbrudd. Nå er den ikke lenger dagbok dag for dag, her skal alt oppsummeres, som om pesten kommer til å utrydde oss alle. Men som det heter i visdommen, og som Brøgger sier et annet sted i boka: Man behøver ikke å forklare seg.
Til tross for sin bekymring for samfunn og klode er hun glad i livets goder. Hun foretar sine årlige reiser til London og New York. Hun handler sin Mont Blanc-penn. Det forfatterlivet Brøgger lever er det få som lever. Hun er med i Det Danske Akademi, som nesten virker mer selvopptatt enn det svenske er blitt, begge en runddans av festskrift og priser og innstillinger om hvem som nå er verdig. Er det virkelig noen som tror på dette?
1300 sider med dagboknotater, og jeg synes det var noe interessant på hver eneste side. Dagbøkene inngår i den litterære tendensen der forfatter og forteller blir ett, forfatter og hovedperson blir sammenfallende, forfatterens historie blir bokas historie. Det er det selvsagt ikke noe galt med. Forfatteres liv er like interessante som andres liv. Men forfattere lever veldig like liv. Det blir mye skriving, skrivesperre, forlagsfester, lanseringer, lesing av anmeldelser, research-reiser, hagefester, økonomiske bekymringer, møter med forlagsredaktøren, og så videre, og så videre. Det er forsvinnende få i Norden som har dette yrket, å være forfatter. Dermed blir bøker om forfattere lite representative for det livet som leves og utfolder seg her oppe. Men selvfølgelig: Det meste er overførbart.
Til slutt: Det er noe som ikke fungerer i det norske litterære systemet. Mitt Abruzzo av Per Petterson står i romanhylla, og er kjøpt inn til landets biblioteker. Men hvorfor i himmelens navn står den i romanhylla? Petterson tematiserer jo i dagboka hvor viktig det er for ham ikke å begynne å dikte, finne på, da er han ute å kjøre, her skal han holde seg til det som er sant. Dagbøkene til Kafka og Gombrowicz og ei bok som Walden av Henry David Thoreau står ikke i romanhylla – så hvorfor skal Pettersons journal fra landlivet gjøre det? Er det forlaget Oktober som har tatt en spansk en, og meldt Mitt Abruzzo på den skjønnlitterære innkjøpsordningen? Er det i så fall forlagene som skal bestemme hvor i bibliotekene bøkene skal stå? Jeg trodde det var nasjonalbibliotekaren. Hva mener han? Eller er det han som har plassert den der?
Heller ikke Liv Køltzows dagbøker står i romanhylla, men blant sakprosaen. Aschehoug forlag har gjort alt etter boka, og det har de fått svi for, Kulturrådets vurderingsutvalg for sakprosa vendte nemlig tommelen ned for Dagbøker i utvalg, så den må du stille deg på venteliste for. Ikke kjøpt inn til landets biblioteker. Det samme vurderingsutvalget vendte tommelen opp for en av Køltzows aller beste venner, Dag Solstad, og hans essaysamling av året. Det er feil at Solstad og Petterson er spredt til landets biblioteker, mens Køltzows eksemplarisk relevante bok ikke er det. Solstad er et utpreget konkurransemenneske, og det kan også Køltzow være, avslører hun, ikke minst i forhold til sin gode venn. Siden jeg har rollen som dommer, går gullet for sesongen 2021 til Liv Køltzow. Kulturrådets vurderingsutvalg for sakprosa: Null poeng.
Rettelse: Dagbøker i utvalg av Liv Køltzow ble opprinnelig avslått, som det fremgår av Norsk kulturråds vedtaksliste, men etter å ha blitt tilført midler fra Kulturdepartementets stimuleringsordning omgjorde innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa avgjørelsen på et møte 9. desember 2021, og kjøpte inn boken til landets biblioteker.
Født 1968. Kritiker og forfatter. Seneste bok: Fakkelen er tent! Den norske billigbokrevolusjonen (Gyldendal, 2022).
Fotnoter
1.
«Kritisk kvartett» er en panelsamtale ledet av Frode Helmich Pedersen, jevnlig arrangert på Litteraturhuset i Bergen og tidvis også omreisende. Deltakere under Ordkalotten var, foruten artikkelforfatteren og Helmich Pedersen, Ingri Løkholm Ramberg og Henning Hovlid Wærp.
