Om Høstnætter av Christian Skov.
Nei, jeg skal ikke skrive om Christian Skov. Jeg har ikke lov, jeg vet det. Det er for sent. Årstallet stemmer ikke, jeg har sjekket, Høstnætter kom ut i 1994. Jeg skal skrive om noe annet. Jeg skal skrive om livlegen, om bildet av Struensee, død og pine og hode på stake. Men jeg vil bare få sagt at det kom ut en roman i 1994, det er nesten ingen her til lands som har lest den. Åpningen er slik:
I kamret ved Jes i vågen tilstand, at det er her i kamret han er, at det er her, han vågner af sine drømme og ved, det er en drøm, han har været i.
I kammeret. I våken tilstand.
Men? Når han sover? Drømmer?
Og han er der, Jes også: Er livet en drøm?
Han drømmer om Anne Sofie. Ingen har sett slik på ham.
Christian Skov er etter hvert en gammel mann. Han er født i 1922, han bor i Sønderborg, og det er langt ute i den danske provinsen. Han har ikke skrevet mange bøker. Han debuterte i 1968 med romanen Hein dør. Høstnætter er hans niende bok. Bøkene hans – romaner, noveller – har kommet ut på dansk Gyldendal bortsett fra noen utgivelser på Forfatterforlaget Attika. Bøkene er vanskelige å få tak i. Jeg har lett i antikvariater i København og Århus, gate opp og ned, og så møtt antikvarers undrende blikk: Skov? Nei, nei. Det er ikke så mange som vil selge Skov-bøkene sine.
Men jeg har funnet novellesamlingen Ved silden, romanene Stranden ved Spar Es, Hein dør, Ingers hvite ben.
Det er noe underlig ved mottakelsen av Christian Skovs bøker. Det har vært lenge mellom bøkene, og han blir gjenoppdaget for hver ny bok. Som om kritikerne sitter målløse tilbake, bare kan få mumlet fram et se, se! Hvilken forfatter, hvor kommer han fra? Hvem er denne Christian Skov?
Men noen har fulgt med, lenge.
Christian Skov har ikke mange lesere. For første gang kom en bok i nytt opplag da Høstnætter ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Etter hvert ble det fire opplag. Jeg husker reaksjonen i Norge, i Aftenposten, Skov kan ikke vinne, han er for komplisert, for smal. Han vant ikke.
Men Jes, han ligger der i kammeret. Er han våken? Drømmer han? Vet han det? Jes er en gårdsgutt, dreng, uten foreldre, han bor sammen med tjenestefolket ved stallen, det er en høst for lenge siden, de er ute på markene hele dagen, han er ikke barn, ikke voksen, han har sett Anne Sofie, hun har sett ham som ingen andre, har hun ikke? Drømmer han?
Han ligger i kammeret og snakker med faren. Men jeg er her slet ikke, sier faren. Nei, han er der ikke, Jes vet, og likevel er faren der. I ham, i Jes. I kammeret.
Christian Skov forteller, baklengs og forlengs, tidene blandes, fortiden er her, morgendagen, alt sammen er i Jes. Og Jes har gått aftenstur med Anne Sofie, har snakket med henne:
Sådan er også ord, der er sagt i en drøm, i ham. Kun i en drøm er de sagt. Det er kun i en drøm, Jes har gået langs den røde mur sammen med Anne Sofie og er nået hen til enden af muren, endnu er det kun i en drøm. Men muren er der i virkelighedens verden, kæmpetårnet er der i virkelighedens verden, ved han, endnu har det ikke været i hans lod at se det, men det ligger der, ikke kun hvad der er på stedet her, skal han se, gårdene her, husene her, Anne Sofie heller ikke kun, hvad der er at se et sådant sted.
Og Christian Skov?
Skriver han?
Det har gått syv år siden Høstnætter.
Struensee het en mann. Han mistet hodet. Han ville forbedre verden. Det var virkelig. Bøddelen svingte øksen, og øksen finnes fortsatt. Først den høyre hånden, så hodet. Og bøddelen, han het Gottschalk Mühlhausen, løftet hodet slik at den store menneskemengden på Øster Fælled i København skulle få se det. Struensee var ikke mer, bare tomme øyne, en hånd som ikke kunne lage flere revolusjoner fra skrivebordet i kongens slott. Bøddelen skar kjønnsdelene av Struensee, han sprettet liket opp og skar ut innvollene. Deretter ble resten av kroppen partert i fire deler, og hver del hadde en arm eller et ben. Kroppsdelene ble lagt på hjul og steile og stilt ut, til skrekk og advarsel. Sammen med hodet på stake. Og en hånd.
Struensees tid var over.
Det er ikke lenge siden. 229 år er ikke langt tilbake.
Et statskupp var avverget.
Eller var det et statskupp som ble gjennomført foran den store menneskemengden, foran dommere og adel denne 28. april i 1772?
Guldberg het en mann. Han mistet ikke hodet. Han ville forbedre verden, rense den for all synd og ondskap. Han fikk Struensee dømt og henrettet. Ove Høegh-Guldberg så hodet falle, og han var lettet. Danmark var reddet.
Christian VII var konge, eneveldig i Danmark og Norge. Men var han et menneske? Eller var han bare gal? Gal? Han som brevvekslet med Voltaire, kongen Voltaire skrev hyllestdikt til, Christian var lysets og fornuftens fyrste i Norden.
Christian VII var og er et mysterium. Schizofren, har ettertiden sagt.
Han var gift, så vidt, med Caroline Mathilde, søster av kong Georg III i England. Hun var femten år da hun ble giftet bort, han atten. Bildet av Caroline Mathilde henger fortsatt i Rosenborg slott i København selv om hun ble forvist fra Danmark. Hun hadde født kong Christian VII et barn og oppfylt sin plikt som kongelig avlsdyr, men hun fødte også Struensees barn. Sammen med Struensee regjerte hun Danmark for den syke kongen.
Per Olov Enquist begynner romanen Livläkarens besök slik:
Den 5 april 1768 anställdes Johann Friedriech Struensee som den danske konungen Christian den sjundes livläkare, och avrättades fyra år senare.
Det er sant. Det er en roman.
Hele den diskusjonen kan kortsluttes slik Marcel Reich-Ranicki gjorde det i litterturprogrammet «Literarische Quartett» på de tyske kanalene ZDF og 3-sat. De fire medlemmene av kvartetten var – til egen forundring, åpenbart – helt enige om at de hadde lest en storartet fortelling.
Roman? Spørsmålet dukket opp.
Reich-Ranicki brøt inn, fektet med armene slik han pleier, intens som alltid: Det er en roman. Det står roman på omslaget. Altså en roman. Og det er en fabelaktig god roman.
En nødvendig digresjon, om den fiktive Marcel Reich-Ranicki: Han slaktet en gang Ein weites Feld – En lang historie av Günter Grass for åpen scene i «Literarsische Quartett». Jeg så det, det var litt av en seanse. Men Reich-Ranicki ble verdensberømt, helt opp til Norge og inn i Vagants redaksjon, fordi han hadde revet Ein weites Feld i stykker. Bildet sto på trykk på forsiden av Der Spiegel. Det pikante var selvfølgelig at Marcel Reich-Ranicki er en jøde som hadde overlevd Hitlers Tyskland. Han rev i stykker en bok og ekkoet drønnet: Bokbål. Dobbeltmoral.
Det ble en sannhet. Nevn Grass og så kommer historien om Reich-Ranicki som rev i stykker i boken han ikke likte. Det er blitt en sannhet som overgår fiksjonen.
Det var en fiksjon.
Det var en billedmontasje og fiks ide av desken i Der Spiegel. Beklagelsen kom etterpå, men ingen husker den.
Fiksjonen vant og ble sannhet.
Så. Romanen om Struensee. Det er klassisk Enquist-landskap. Historiske hendelser, personer, og han fortsetter fortellingen, rekonstruerer den, endrer scenebelysningen, bildet blir nytt, enda en versjon.
Livläkarens besök er selvfølgelig en samtidsroman. Den er en undersøkelse. Den handler om utopier. Kan de virkeliggjøres? Kan en mann på det rette tidspunktet, det rette stedet, endre historien?
Struensee kom til Danmark og var opplysningsmann, dette er tiårene rett før den franske revolusjon, det er Voltaires tid, Rousseaus tid, Diderots tid, encyclopedistenes tid, og i de kongelige hoff gikk en kald vind av frykt: Makten, sto makten på spill?
Det var oppstått et tomrom omkring den danske kongen.
Den beskjedne, tause tyskeren Struensee fra Altona ble kongens livlege. Kongen levde i en drøm, i et skuespill, han ventet på å få replikker. Han syknet bort, visnet, han lekte med sin hund eller sitt svarte leketøy, en negerpasje. Han lot Struensee styre Danmark, Struensee og dronning Caroline Mathilde, de elskende.
Struensee regjerte. Han skrev dekreter. Dag etter dag satt han ved skrivebordet og gjennomførte opplysningstidens idealer. Åpnet de kongelige parkene for almuen. Innførte trykkefrihet, trosfrihet. Han forbød tortur. Kongen signerte. Etter hvert var det ikke nødvendig med kongens hånd, Struensees navn var nok. Han var blitt regent. Han ville gjennomføre sitt store prosjekt: Oppheve stavnsbåndet, gi de livegne bøndene frihet. Han var alene. Nesten. Han gjennomførte en revolusjon fra skrivebordet, uten å gå ut.
Han ble godseierne og adelens og hoffets skrekk.
Hvor lenge kunne det vare?
Det er en roman om de tre, kong Christian VII, dronning Caroline Mathilde og Struensee. Men også en fjerde: Guldberg. Det er en roman om maktens vesen, om maktkamp, intriger, forræderi, korrumpert hoffliv. Det er en roman om renhetens ideologier, om utopier.
Det er en roman om hevn.
Det er en roman som kretser om drivkrefter i menneskene, undersøker hva som får dem til å handle. Det er en roman om allianser – nettverk på ny-norsk. Struensee overså nødvendigheten av allianser.
Leseren skal føres gjennom denne historien. Det merkes på oppbyggingen, kapittelinndelingen, overskriftene, nummereringen av underkapitlene.
Det er stramt lagt opp: Første del: De fyra, underkapitlene Vintramparen, Den osårbare, Det engelska barnet, Universums Härskarinna. Andre del: Livläkaren, underkapitlene Den tyste från Altona, Reskameraterna. Tredje del: De älskande, underkapitlene Ridläraren, En levande människa, Roussseaus hydda. Fjerde del: Den fulländade sommaren, underkapitlene I labyrinten, Revolutionens barn, Flöjtspelaren, Matrosernas oppror. Femte del: Maskerad, underkapitlene Den sista måltiden, Dödsdans, Klosteret, Vintramparen, Floden. Og til slutt: Epilog.
Leseren skal føres. Forføres. Det er fiksjonens magi.
Og, ja, selvfølgelig. Leseren blir forført. Jeg merket det.
Eller? Eller noe helt annet: Leseren, jeg, ble opplyst. Enquist lyste opp, leseren ble opplyst. I teksten er opplysning av det gode, opplysningstiden et ideal. Det gode. Verden er mørk, den må opplyses. Den trenger det.
Ligger her et helt annet dilemma? Noen har sett lyset. Noen vet. De andre vet ikke.
Opplysningsideen er grunnleggende autoritær. De som har sett lyset skal opplyse de som lever i mørket. De få mot de mange. Det er også radikalismens evige dilemma. Jeg husker bilder av hissige, unge demonstranter i Göteborg i sommer. De hadde rett, ansiktene lyste i sannhet, politikerne forsto dem ikke, makten sendte politiet mot dem når de demonstrerte, det var overgrep, de hadde rett til å forsvare seg og de hadde sannheten og lyset på sin side. De var fortroppen, en gang ville de andre komme etter.
Og altså: Livläkarens besök er stramt bygget opp. Meget stramt. Kan jeg kalle oppbygningen autoritær? Jo. Det er mulig. Enquist befaler, han har laget kartet, det skal følges. Han lyser opp. Går foran. Forfører.
Er det en anklage?
Nei, nei, slett ikke.
Bare en grubling over en roman som er et essay som er en historie.
Det finnes også en annen historie.
Den er selvfølgelig helt uinteressant for romanen Livläkarens besök. Men den finnes. Utenfor romanen.
Livläkarens besök er forførerisk gjennomført. Og den forføreriske opplyserens spill er fascinerende. Sett fra siden. Den ene eller den andre. Men hva skjer når opplyseren blir opplyst? Tåler han lyset? Blir han sprekkeferdig irritert?
Er det en lyd? Fra kammeret? Er det Jes? Våkner han? Er han i drømmen? Vet han? Er drømmen i ham? Det er en lyd fra kammeret.
(Daværende redaktør John Erik Rileys introduksjon av artikkelserien "Røyksignaler fra The Badlands":
Svært få bøker får den oppmerksomheten de fortjener. Det har vi i Vinduets redaksjon lenge irritert oss over. Derfor ba vi en rekke ulike kritikere og forfattere om å skrive om én utgivelse som de mener har fått ufortjent dårlig mottagelse. Eneste betingelse var at boken måtte ha utkommet i løpet av de siste fem årene.
Selv om ikke alle velger å holde seg til denne enkle regelen, er vi svært fornøyd med responsen så langt. Det ser ut til å være mange frustrerte, men også takknemlige lesere dere ute: lesere som ønsker å løfte frem det de mener er blitt glemt eller oversett.
God lesning!
JER)