Larm og vrede

Cormac McCarthys studieobjekt er Nord-Amerika, og med en gammeltestamentlig patos blir vi ført gjennom hans bok fra 1985: Blodmeridianen – hans ledende hånd har også en appendiks; du verden som oversetteren Knut Ofstad har satt alle kluter til; dette er et fantastisk oversetterarbeid – som om vi ennå ikke har fått øye på den amerikanske topografi og dermed trenger lut for å bli vekket opp; som for den første gangen, liksom vi ser landet med den andre Adams blikk, dette er de veldige scenenes bok; dette er den nye verden sett på avstand som et teater for kynisme og brutalitet; de røverbandene vi blir kjent med, både hvite, semihvite, mulatter, mestiser, latinos og ulike indianerstammer, på grensen mellom USA og Mexico, gjenspeiler det voldsomme landskapet, som om de er smittet ettersom alle de som ferdes her, ikke slipper smitten, eller noen slipper litt, som om de er litt mindre kyniske og litt mindre brutale; dette er ikke den nye verdens syndefall, og langt fra det faulknerske fallet – eller før det; selve leviatanen Moby Dick og Melvilles beskrivelse av den besatte Akab og hans fall korsfestet til den hvite hvalen – de rike sørstatene med dets egenrådige paradis som ble til et ulvehi, ettersom det ble rammet av grådighet, griskhet og grusomhet eller i en annen rekkefølge: Indianerne som solgte jorden til hvite pengepugere, bomullsplantasjene og slaveriet; Blodmeridianen er ulik, om enn den har Faulkner i ryggen, for ikke å glemme Melville; det har vel alle amerikanske forfattere: Nei, dette må være konstitusjonen i villmarken, i dens ingenmannsland, i den såkalte ville vesten i årene 1849 til 1850; og den samme konstitusjonen rekker helt fram til den kommende borgerkrigen og videre i sin rasende fart som grunnfjellet til alle de ufattelige krigene som Amerika har vært involvert i, og som de akkurat nå utkjemper som en utmattende tofrontskrig, som om den bøse holdningen fra villmarken, ingenmannslandet og den ville vesten ikke slutter, eller kan slutte; den er innfelt i jorden, og dens åndedrag er selve luften alle puster i.

Det finnes bare én lov i den nye verden; dette er den usminkete nye verdens første og eneste lov som setter alle andre lover i skyggen; dette er den gamle verden oppdaget på nytt som den nye; der alt er tillatt uten å krenke den ene loven; som om den ene loven følger landskapets topografiske og geologiske lov; det må den uvilkårlig, eller så faller den som offer for den ene og lovmessige loven; den som ikke tåler noe annet ved sin side; for det heter jo ingen under, ingen ved siden og ingen over; dette er et hjerteløst landskap; dette er geologiens verden; 100 000 år er ingenting, det var ikke engang i går, men for noen timer siden; dette er fjellenes lov, ørkenens lov, elvenes lov; alt som elter og former de hardeste materialene; dette er ikke noe sted for mennesker; den nye verdens væren er galskap og nihilisme underlagt én lov: Å overleve.

Blodmeridianen begynner in medias res; parallellen er klar – det er Johannes 19.5 hvor landshøvdingen i Syria, Pontius Pilatus, toer sine hender og peker mot den tilfangetatte Kristus, hudstrøket, purpurkledd med tornekrone, og roper ut, uten at det får den rasende mobben til å betenke seg: «Ecce Homo» – «Se hvilket menneske», ettersom de ville frigi banditten Barabas og ikke menneskesønnen: «Se barnet. Han er blek og tynn, i en tynn og fillete linskjorte» (7); som om gutten, den navnløse gutten gjennom hele boken, er en slags Kristus, en annen type Kristus, en mindre Kristus som er mer menneskesønn enn sønn av Gud; så lite nåde det finnes i dette landskapet, Gudsforlatt som det også er, eller virker å være; denne navnløse gutten blir etter hvert dommer Holdens antagonist, og Holden er virkelig bokens ondskapsfulle og skamløse pøbel; dommer Holden er en krysning av Brandos to roller; Kurtz i Apokalypse nå og den notoriske og eksentriske drapsmaskinen Clayton i filmen Missouri Breaks; gutten er vanskeligere å finne en parallell til enn nettopp en annen type Kristus; ikke engang den Kristus som skal komme som en tyv om natten for å rette opp de små skadene, slik at de halte og de krylryggete skal få et bedre liv; som om det holder med en annen og jordisk utgave av Kristus; en amerikansk Kristus, som om dette harde og brutale landskapet ikke kan komme opp med noe bedre, og i den utsatte og langsomme kalabalikken mellom gutten og dommeren; da den endelig vekkes opp etter å ha vært sovende gjennom hele boken, går gutten, da voksen, til sin Golgata.

Den navnløse gutten er konstant på flukt; fra han rømmer hjemmefra og til han treffer ulike gjenger og blir tilfangetatt, rømmer igjen, alltid sammen med en skadeskutt stakkar, eller en engstelig og frafallen prest, om ikke en brutal og ivrig indianerdreper; én ting har de til felles: de er alle vaktsomme, liksom skamfert av omgivelsene, hvis ikke de venter å bli det av fjellet, platåene, dalene, ørkenen, fossene, strykene, elvene, regnskyllene, snøen, tåken og den brennende solen, eller alle de talløse villdyrene som også ferdes der og alle røverbandene som fra ingensteds dreper og fortærer alt som kan krabbe og gå; gutten er et naturtalent i å overleve, det samme er dommer Holden; disse to er ikke ytterpunkter, disse to er den normale aksen mellom den ene røverbanden og de andre; hvite skalpjegere eller røde skalpjegere – den løper uregelmessig, diagonalt og perpendikulært gjennom breddegrader og lengdegrader; dette er om geografi, geologi og hematologi: Jord, stein og blod i en ustanselig forbrødring: «Nå kom et vilt opptog av hester hodekulls med bulende øyne og nedgnagde tenner og nakne ryttere med bunter av piler mellom kjevene og skjoldene blinkende i støvet farende opp på baksiden av de brutte geleddene til pipende knokkelfløyter … de red ned de hesteløse angelsakserne og spiddet dem og klubbet dem ned og kastet seg ut av sadelen med kniv og løp omkring på bakken med en særegen hjulbent gange lik skapninger tvunget til uvante bevegelsesmåter og flådde klærne av de døde og rettet dem opp etter håret og førte knivbladet rundt skallen på levende som døde og løftet de blodige hårtjafsene i været og hakket og hugget i de nakne kroppene, rev av lemmer, hoder, buksprettet de fremmede hvite torsoene og løftet ut store håndfulle innvoller, genitalier, enkelte av de ville så oversmurt med gørr at de kunne ha rullet seg i dem som hunder og noen kastet seg over de døende og sodomiserte dem mens de brølte til frendene sine.» (58/59)

Den navnløse gutten rømmer, som om det å rømme er å vokse, alene, sammen med tvilsomme plattenslagere eller med ulike gjenger, blodtørstige, blakke og absolutt umoralske som Glanton-gjengen, anført av nettopp Glanton, eksmilitær, en plass blir han kalt «kaptein», som lever av å skalpere indianere, eller drepe på oppdrag for tvilsomme pengepugere; Glanton er skruppelløs, hjerteløs og indolent; det vil si vaktsomt likegyldig; som om det er livets lekse under den ene grusomme loven; liksom den navnløse gutten er ute for å praktisere livet under den nådeløse himmelen, sammen med indifferente menn som er uhyre vaktsomme, men for hvilken grunn skulle gutten utsettes for denne slitesterke kynismen med å møte dommeren og Glanton-banden: «… en bande med ondt utseende mennesker på uskodde indianerponnier ridende halvfulle gjennom gatene, skjeggete, barbariske, kledd i dyrehuder nestet sammen med sener og bevæpnet med våpen av alle slag, grove revolvere og bowiekniver på størrelse med sverd … og rytterne iført skapularer eller halskjeder av tørkede svarte menneskeører … det hele fortonet seg som en hjemsøkelse fra et hedensk land hvor disse og andre som dem nærte seg på menneskekjøtt. Fremst blant dem, overdimensjonert og barnslig med sitt nakne ansikt, red dommeren. Han var rødmusset i kinnene og han smilte og bukket til kvinnene … Hodets enorme kuppel var blendende hvit da han blottet den og så skarpt avgrenset hele veien rundt at det så ut som om den var malt på.» (83)

Som 14-åring rømmer gutten hjemmefra, uten at vi vet hvorfor, annet enn det vanlige; tarvelighet, fattigdom, fyll: «Han kan hverken lese eller skrive og er allerede i ferd med å utvikle en dragning mot skruppelløs vold. All historie er til stede i det ansiktet, barnet som mannens far … Han er ikke stor, men han har grove håndledd, store never. Han er smal over skuldrene. Barneansiktet er forbausende intakt under arrene, blikket forunderlig uskyldig» (7/8); hvorfor siterer McCarthy Wordsworth: «Barnet er far til mannen», fra diktet Udødelighets oder; og hva kan det bety, «barnet som mannens far», allerede forherdet, arrete med «en dragning mot skruppelløs vold»; «barnet som mannens far», og ikke omvendt, mannen som barnets far, hvorfor ikke, også her, i den nådeløse verden, gutten som kommer fra en familie av tømmerhuggere, brønnborere, mens faren var skolelærer, enkemann og en forfyllet drømmer; det er mannen som barnet er far til; en drømmer som «siterer diktere hvis navn nå er glemt» (7); og i sin forfyllete sorg glemmer gutten; som om det er gutten, mannens far, med sitt naturtalent, ikke til å drømme, men til å slåss og til å overleve, som skal begynne å lyse opp for den kommende middelkassen; om den ennå er i sorg, alkoholisert og blakk; for det er vel barnets far som sier, eller tenker: «Natten du ble født. I treogtredve. Leonidene, ble de kalt. Herregud som stjernene drysset. Jeg så etter svarte hull i himmelen. Karlsvogna sprang lekk» (7); en stjerneskuddsverm med radiasjonspunkt i stjernebildet Løven, som opptrer i november, hvor mye lyser den opp, eller hvor mye lys kaster den ned på den forpinte amerikanske jorden; dette er ikke stedet for den opplyste middelklassen, dette er stedet for det mørke despoti.

Det er natt i Blodmeridianen, selv midt på dagen er det natt, og Glanton-banden er som vandrende gespenst som tørster etter blod; deres bisarre habitter er ikke der for å skremme noen; det er den enkle psykologien som sier at det ytre avtegner det indre; alt er ytre hos Glantons kumpaner i kontrast til dommeren og gutten; dommeren er stabilt ond, full av kontradiksjoner, uten barndom eller ungdom, akkurat som Adam og Eva kastet ut i verden som voksne; guttens strabaser, som for å prøve ut sitt talent for å overleve, er flukt, arrestasjoner, ny flukt, og igjen de ulike røverbandene og stadig vekk dommer Holden og den hjerteløse Glanton; men på avstand; på en måte er alt sett på avstand: Gutten, dommeren og hele det fryktelige amerikanske landskapet; det er natt midt på dagen, og den tause gutten, for vi vet ingenting om hans indre liv, hans tankearbeid, virker uredd, modig, alderen til tross, men han er jo mannens far, altså trassig, utholdende – hvorfor ikke som alle menns far, eller barnet som det unge kontinentets far; faretruende allegorisk, og faretruende på vei mot en ødeleggende borgerkrig, og deretter, med sin «dragning mot skruppelløs vold», den ene krigen etter den andre; for hvem har sagt at dette er en meridian som var, og ikke er, pågående blodfull nå, liksom det har tapt, er fortapt ettersom dommeren ikke kan tape, eller er også dommeren underlagt geografien, geologien og hematologien – ærlig og uredd, og til forskjell fra bandittene, røverne og Glanton er gutten uten deres mare; deres grunnleggende mare, som landskapet gir fra seg, men som gutten mangler, og som gjør ham uvanlig: likegyldig vaktsom.

Som om det gjør ham kallet til sine prøvelser; den lille forskjellen, ikke uten sitt naturtalent til å overleve, til å bli tilfangetatt, til å rømme og til å bli skadet: «Guttungen hadde en pil i låret helt inn til beinet. Han stanset og satt seg og brakk av skaftet noen tommer fra såret og så reiste han seg igjen og […] fortsatte» (277); uten å klage, uten å ta til tårene; men hva fører prøvelsene til, hans kommende Golgata; det blir dommer Holden, og han er allerede prøvet og funnet ypperlig, som en ny Mefistofeles med forbilder hentet fra filmens vrede, jeg mener verden, om ikke begge; to eksentriske psykopater fulle av vrede forenes i dommerens skikkelse som den mørke treenigheten; to utgaver av Brandos filmkarakter, to amerikanske drapsmaskiner, hentet fra to fronter; den ville vesten og den ville jungelen; igjen er det topografien som rammer inn galskapen, og som preger den med sin drakoniske storhet, og igjen er det to skikkelser som møtes til et drepende antiklimaks; Brando og Nicholson i Missouri Breaks; Brando og Martin Sheen i Apokalypse nå, nøyaktig som guttungen og dommeren, og i en av deres få samtaler, sier demonen til guttungen; han er nettopp blitt arrestert og får besøk av dommeren: «Hør på meg, mann. I ørkenen henvendte jeg meg til deg og deg alene og du vendte meg det døve øret. Om krigen ikke er hellig er mennesket ikke annet enn grotesk leire. Selv kretineren handlet i god tro ut fra sine forutsetninger. For det forlangtes ikke av noen å yte mer enn deres evner skulle tilsi og ei heller ble den enkeltes bidrag veiet mot en annens. Men alle ble forventet å gi alt til det felles beste og én gjorde det ikke. Kan du fortelle meg hvem den ene var? Det var deg, hvisket guttungen. Du var den ene.» (307)

Dommeren kaller guttungen for en «mann»; barnet som mannens far er selv blitt en mann; etter alle prøvelsene er han blitt voksen: «Han hadde skaffet seg en hest og revolver nå, det grunnleggende i en utrustning. Han var innom ulike gebeter. Han hadde funnet en bibel i en gruveleir og denne boken bar han med seg skjønt han ikke kunne tyde ett ord i den. I sine mørke og nøkterne klær ble han av noen tatt for å være en slags prest men han var intet vitne for dem, hverken hva angikk det nærværende eller det fremtidige, han minst av alle» (312); som voksen er han alene; uten følgesvenn, og uten røverbanden; alene på prærien møter han bein- og knokkelsamlere; en av dem er en foreldreløs jypling som prøver å skyte ham; han skyter tilbake og dreper den unge bein- og knokkelsamleren – liksom han da ikke mer er en gutt; Holden er også uten sine filibustere, uten medsammensvorne eller røverbanden til Glanton; de er alle døde og slaktet av hevngjerrige indianere, utenom de to rivalene; et sted blir dommeren karakterisert av guttens tidligere medrømling, den engstelige ekspresten Tobin, også han bandemedlem etter å ha mistet troen, hvis han da ikke fant troen på noe annet, eller det andre og eneste på bunnen av verden: Mammon, som om det måtte en tidligere teolog til for å kunne utsi noe om Holden: «Den store hårløse skapningen. Man skulle ikke tro av utseendet hans at han kunne danse djevelen selv i kne hva? Herregud som den mannen kan danse, det kan ingen ta fra ham. Og spille fele. Han er den beste felespilleren jeg noen sinne har hørt og dermed basta. Den aller beste. Han kan legge opp en rute, skyte med gevær, ri en hest, jakte en hjort. Han har vært over hele verden. Han og guvernøren satt oppe helt til frokost og det var Paris meg her og London med der på fem språk, du ville ha gitt mye for å høre dem. Guvernøren er en lærd mann selv han, men dommeren …» (126)

Men det stopper ikke der; dommeren er mer, mye mer; han er også folkeminnegransker, kulturhistoriker, retoriker, foreleser, taler, en ypperlig tegner, musiker, danser, sjarmør, verdensmann og som sagt polyglott og ond helt inn til margen, om han da har en marg; gutten er mindre, mye mindre, selv om han vokser og har dette lille som ingen andre har; dette unnselige som det overdådige landskapet overser, eller lar ham slippe vekk med, ikke fratatt alt det andre som han også har; og som alle av dem har, som er flinke til å overleve, og til å drepe; han nærmer seg Kristus’ alder i Gethsemane; også gutten som mann, blir forrådet av Holden, slik at han skal bli hengt, ettersom dommeren forteller blåjakkene at han, som gutt eller gutten som mann, hadde drept og plyndret over en lav sko og av alle var han den mest pågående og ivrige morderen: «Jeg har fortalt dem sannheten. At du var ansvarlig for det hele. Ikke at vi kjenner alle detaljene. Men de har fått forståelsen av at det var du og ingen annen som styrte hendelsene i en så katastrofal retning. Som altså kulminerte i massakren ved vadestedet utført av villmennene du konspirerte med» (306); men gutten som mann er vel skåret for tungebåndet og ikke uten baktanke forteller han fangevokterne om gull og grønne skoger: «Han snakket lenge. Korporalen hadde satt vokslyset på gulvet mellom dem og han så på ham slik man kan se på et munnrapt løgnaktig barn. Da han var ferdig reiste korporalen seg og tok med seg lyset så han ble sittende igjen i mørket. Han ble løslatt to dager senere.» (308)

Lyset er avslått i Blodmeridianen; hvis det finnes den minste antydning av lys, så er det guttungen, nå en mann, svakt lysende som en matt glo, usynlig for alle, uten, kanskje dommeren, som kunne ha sett ham da de først møtes i et kaotisk mylder, under den famøse køpenickiade som dommeren igangsatte, og som endte med at en uskyldig mann ble mishandlet av mobben før han ble skutt, knivstukket eller hengt; dommeren påsto at en Pastor Green var en svindler, sodomitt og pedofil; rett og slett en gemen overgriper som utgav seg for å være prest og som i ornat voldtok en elleve år gammel jente; dommeren overbeviste alle og senere i baren spanderte han på guttungen, og som den pøbelaktige lurendreieren han er, svarte han, idet han ble spurt, av mobben, om Pastor Green, at han ikke visste hvem han var, og at han aldri hadde hørt om han; alt var et øyeblikks påfunn; det er Holdens lugubre humør som får mobben til å le hjertelig; lyset er ikke bare avlått, men det som er av lys, er et svart lys, og når pastoren skriker i sin vånde: «Det er ham … Dette er ham. Djevelen. Her er han» (11), så er det ingen som tar ham på ordet; de tar dommeren på ordet; de tror at det er pastoren som er en stygg laban og som bare fortjener å bli utradert.

Cormac McCarthys kraftfulle prosa viser oss den amerikanske jorden i all sin omnipotens; dette er ikke om tarvelige småsteder med trekkfulle plankehus, gjørmete gater, kirkegjengere som ba om et anstendig liv, håndverkere som spilte poker med knapper, forfyllete lykkejegere forblindet av gullfeber, eller syltynne veier; som om noen hadde kastet fra seg eller mistet et langt rep over bratte fjellsider, ørkener, platåer, sletter, som fraktet utfattige mennesker i skranglete kjerrer dratt av skabbete øk til sine slektinger eller venner, eller for å finne en utpint jordlapp som ingen ennå hadde kjøpt for en slikk og ingenting, for så å bosette seg i gammer etter å ha hakket og sådd i den skrinne jorden før telen ville komme og de ville vente på den kommende vinteren; heller ikke om trange, knehøye og livsfarlig gruver, veldige plantasjer og grådige kvegbaroner som fikk Ku Klux Klan til å fremstå som en speiderklubb; slaver som blir pisket til lydighet og hengt for uhøflighet; eller byer som i hui og hast vokste til brakkebyer, eller præriens flater liksom valset ned av isen som for geologiens tidsbegreper kunne ha vært for noen timer siden og som i morgen kommer tilbake for å erobre det som var dens; dens enorme issåle, omseggripende som flere kontinenter som har gnidd, knadd og eltet alt til dette unge utseendet som det ennå har etter isen, etter eroderinger, jordskorpeforskyvninger; og alt det som var før isen; vilt og forrykende balstyrig med vulkaner, jordskjelv, oversvømmelser og ljomende beist: «De red videre og solen i øst sprøytet ut bleke lysstrimer og deretter en mørkere fargestrøm lik blod flommende opp i brå glimt som flakket horisontalt og der jorden ble oppslukt av himmelen på randen av skaperverket steg solens isse opp fra intet lik hodet til en enorm rød fallos inntil den kom klar av den usynlige randen og satte seg pulserende og skadefro til rette bak dem. Skyggene av de minste steinene strakte seg lik blyantstreker over sanden og gestaltningene av mennene og hestene deres løp utstrakt fremfor dem lik fibre av natten de hadde lagt bak seg, lik tentakler som bandt dem til mørket som skulle komme.» (49/50)

McCarthys harde og mørke verden er dystopisk og den nye verdens kataklysme; ikke som en ny syndeflod; dette er uten vann og uten synd; dette er som det nyeste testamente med en svak Kristus, ikke engang det, men en guttunge som har dette lille, som knapt skinner, og som går til grunne i dette evige mørke hvor dommer Holden er den mektige og udødelige kingpin; det er ingen som kan røre ham eller som våger å gjøre det, og hans ekstreme ekshibisjonisme blir tatt for god fisk; Holden er fratatt kritikk og den minste opposisjon; det må da bare være gutten, og han går som sagt til grunne, uten venner; det er dommeren som har venner; ikke venner, snarere disipler; slik Glanton-gjengen ble hans tilskuere og han deres scene; hans sjarm er uimotståelig og hans verdensvanthet tiltrekkende, til og med hans eksentriske oppførsel virker ikke frastøtende; stedet og stedets forhistorie, for ikke å glemme dets kommende historie, er som hånd i hanske for Holden; dette er hans tid, hele tiden overvåket av den ene evangelisten, og han er ikke redd for å briljere og ikke redd for å ta i bruk metaforer og lignelser, for den ene evangelisten har vel kikket noen av de andre evangelistene i kortene: «I kveldingen kom de ut på en mesa med fri utsikt nordover. Solen i vest badet i et offerbål der en ubrutt søyle av små ørkenflaggermus steg til værs og langs verdens bevrende petimeter i nord blåste støvet ned i intetheten lik røyk fra fjerne armeer. Fjellene lå som krøllete vokspapir med skarpe skygger under det vide blå tusmørket og på halvdistanse lå den laserte bunnen av en uttørket innsjø og skimret lik mare imbrium og flokker av hjort beveget seg nordover i det siste kveldslyset, jaget over sletten av ulver med samme farge som ørkensanden.» (109)

Alt er en konstant krig, og med bokens paratittel blir det enda tydeligere hva som er på spill, som om det ville ha vært for lite om den hadde manglet; det er bokens merverdi eller omkostning ved å stable opp så mye potens, så mange analogier og vidunderlige metaforer og så mange siterbare setninger og setninger som løper sin snirklete gang at det nesten tar pusten fra en: Blodmeridianen eller aftenrøden i vest er bokens fulle tittel; som om den førstnevnte tittel er for lite; det må mer til slik dommer Holden; hva slags dommer er han egentlig, blir mer og for mye og noen ganger på kanten til å bli parodisk; ikke gutten, ikke Glanton, og ikke topografien, ikke indianerne bare Holden; så er det kanskje det som gjør ham så utforusigelig og livsfarlig balanserende på en knivsegg av kynisme, buskis og hyperboler; om han så tipper over, og blir flau, parodisk, så blir han muligens enda råere, enda underligere og enda mer en annen utgave av Belsebub; og sammen med den djerve beskrivelsen av landet, dets trassige vrede, umåtelige skjønnhet, passer det på sin kantete måte som noe uferdig, brutalt og utemmet – som den store hvalen, som havet og ilden, St. Elmsild, som plutselig, etter uvær, overfalt skuta til Akab og omringet den med sine bleke stråler liksom lyssatt sinne eller fråde – «Helt i nord hadde regnet trukket sorte slyngtråder ned fra tordenskyene lik strimer av lampesot rent ned i et beger og om natten hørte de regnet tromme flere kilometer unna på prærien. De red ned gjennom et steinete pass og lynet tegnet de fjerne bevrende fjellene og lynet kringsatte klippene rundt dem og dotter av blå ild klebet seg til hestene lik glødende elementærånder som ikke lot seg vifte vekk. Bløtt smeltelys krøp over metallet i seletøyet, lys rant blått og flytende langs våpenløpene. Avsindige harehanner sprang og bråstoppet i det blå lysskjæret og høyt oppe i disse ljomende fjellknausene krøp spurvehauker sammen i fjærdrakten eller gløttet med et gult øye mot tordenen nedenfor. De red i dagevis gjennom regnet og de red gjennom regn og hagel og regn igjen … De tok seg opp gjennom bølgende gressland der små fugler skjente kvitrende vekk med vinden og en musvåk basket seg opp fra noen knokler med vinger som lød svisj svisj svisj lik et leketøy svingende i en hyssing og i den lange røde solnedgangen lå vannspeilene på sletten under dem lik tidevannspytter av urblod.» (187/188)

Bokens postskriptum er svært gåtefullt; det er på en halv side og satt i kursiv; også her er det demring, tiden er uviss og skikkelsene er diffuse, et øyeblikk tenkte jeg på enda en apokalypse, eller flere satt sammen til en ny, men jeg vet ikke hva dette kan være eller rett og slett hva det er som skjer, og jeg vet heller ikke hvorfor McCarthy har tilføyd denne epilogen og om den sier noe mer om boken, hvis ikke den da blir rykket vekk fra sluttens antiklimaks, hvor dommeren, etter å ha forvoldt guttens død, så makabert og morbid at leseren indirekte blir fylt med bange anelser, danser en slags ekstatisk seiersdans før det hele slutter: «Han veiver med hatten og det månelignende kuppelhodet duver blekt under lampene og han svinger seg rundt og bemektiger seg en av felene og utfører en piruett og tar et trinn, to trinn, han danser og spiller samtidig. Føttene hans er lette og rappe. Han sover aldri. Han sier at han aldri kommer til å dø. Han danser i lys og skygge og han er alles favoritt. Han sover aldri, dommeren. Han danser og danser. Han sier at han aldri kommer til å dø.» (335); eller nesten slutter, for det er epilogen som er slutten, og den er virkelig en annen type slutt og kommer fullstendig overrumplende; men hva er det den gjør og igjen – hvorfor er den der; i demringen er det en mann på sletten som arbeider med å penetrere bakken; han er ikke alene, for bak ham er flokker som sanker knokler og bein og de som ikke sanker noe som helst og mer venter på noe; denne skikkelsen benytter «et redskap med to håndtak og han vrir det rundt i hullet og fenger steinen i hullet med stålet sitt og hull etter hull slår han ild på steingrunnen Gud har anbrakt der» (336); dette er et brudd med boken, men ikke et brudd med tittelen, som om dette blir en meridian, for denne mannen tar seg fram over sletten via disse penetrerte hullene; det han hans sti, så å si, som han antenner «med stålet sitt», hva nå det kan menes, liksom hele sletten vil stå i luer ettersom de «løper til randen av den synlige jorden»; og sletten er den nordamerikanske prærien; i demringen, i luer oppflammende som en ild mot mørket; et antimørke; «steingrunnen» under prærien, som stålet fenger steinen med slik at det slår gnistrer og tar fyr, i demringen som for å sette lys eller la det skinne «til randen av den synlige jorden», for å opplyse den eller for å gjøre motstand mot demringen, hvis ikke for å trekke til seg oppmerksomhet; den penetrerte bakken, sletten, den veldige amerikanske prærien påtent, men av hvem – det står bare «en mann», da kan det ikke være dommeren, i sin gnostiske tilskikkelse, kan han ikke bare være «en mann»; og hvorfor skulle han sette ild på prærien, han som vil mørklegge verden, og ikke gutten, oppstått fra sitt grusomme endelikt, som en som antenner steinene, partikulær og jordisk, som en annen type av apostlenes gjerninger, da Kristus sto opp fra de døde og pustet den hellige ånd på sine gamle disipler slik at de falt i staver og talte i glossolali og så smått dannet de første menighetene; hvilken type av menighet skulle dette kunne bli ved å slå «ild på steingrunnen Gud har anbrakt der», under præriens gresstak, eller han «en mann» som utfører gjerningen: «en stadfestelse av rekkefølge og årsaksmessighet som om hvert eneste runde og formfullendte hull kunne takke det foregående for sin eksistens der på denne prærien hvor knoklene og beinsankere og de som ikke sanker befinner seg. Han slår ild i hullet og trekker stålet ut. Så setter alle seg i bevegelse på ny.» (336)

Hva slags bergverkkunnskap er dette; en slags primitiv og førindustriell utvinning av jern; og hva vil det si at det ene formfullendte hullet «kunne takke det foregående for sin eksistens»; men det står også «som om» og dermed noe som kunne ha vært selvprodusert, lik en dominoeffekt som fikk den ene til å etterligne den foregående, og så videre hele sletten, hele prærien så langt øyet kunne rekke; og de som ikke sanker, hva gjør de, og bein- og knokkelsankerne sanker da bein; hvis bein og hvem sine knokler; alle de døde, om nå dette er selve Blodmeridianen, eller en del av den i sitt veldige velde, og de som ikke sanker, venter de på noe, ettersom de ikke sanker: «… og de som ikke leter og de beveger seg nølende i natten lik mekanismer hvis bevegelser styres med ganghjul og anker slik at de virker hemmet av en varsomhet eller tankefullhet de ikke huser …» (336); som om de er tanketomme og viljeløse gjengangere, om ikke det er av varsomhet, for hva da; alle de ildpåsatte steinene i hullene, og hva menes med; «… ild på steingrunnen som Gud har anbrakt der»; som etter en plan, og det må være ilden og det å «trekke stålet ut» av steinene, men hva skal stålet brukes til, og den aller siste setningen: «Så setter alle seg i bevegelse på ny», som en prosesjon; alle av dem; bein- og knokkelsankere, de som ikke sanker og skikkelsen som lager hullene og som trekker ut stålet, for å gå hvor, for å lage flere hull og for å sette ild i dem, som en gigantisk bursdagskake, og alle lysene, alle årene til en uhyrlig alder, mon tro hvem.

I det siste kapitlet påtreffer gutten som mann beinsankere «… i et landskap han aldri før hadde sett. Slettene var visne og tørrsvidde og de små trærne svarte og misdannet og hjemmesøkt av ravner og overalt lurvete flokker av coyoter og sprukne og solkrittede knokler fra de forsvunne bølingene … Lenger unna trakk langsomme oksespann tunge vogner som knaket tørt. På disse kjerrene slengte sankerne knoklene etter å ha sparket ned den smuldrende arkitekturen og brutt opp de mektige rammeverkene med øks … Bålene deres lå strødd over sletten den kvelden og han satt med ryggen mot vinden og drakk av en militær feltflaske …» (318/319); liksom en pendant til epilogen, både beinsankerne og bålene bortsett fra mannen som lager hull i bakken; det er her gutten som mann møter og tar livet av en jypling; en foreldreløs gutt og beinsanker som av uvisse grunner utfordrer den navnløse gutten som nå er blitt en like navnløs mann; som voksen dreper han den impertinente jyplingen, som om han går til sin skjebne som mann og ikke gutt, ettersom han snart faller i hendene på dommeren.

Hva er det knokkel- og beinsankere gjør – som erstatning for det som er borte; alle de store bølingene med dyr, som om det var satt i et system; folkemordet på indianerne og utrydningen av bøflene – de sanker bein, som en type materialer for uhyggelige skur, hytter og hus eller enorme vaklevorne tårn av skaller med horn, forbein, ribbein, ryggmarg, bekken eller lårknokler dynget på hverandre som hedenske totempeler, om ikke som en sammenføyd kjempe, stående og svaie fugleskremselaktig med alle sin høyde, liksom holdt opp av innfelte knokkelfragmenter tett i tett som kulelagre, hvis ikke som et uhorverlig korthus av løse bein, mens det ventet på å bli fastere i fisken; knoklene skulle festet seg til hverandre med fiber, sener, muskler og så utvoksende, liksom rett ut fra margen, nervetråder, blodårer, og fra ingen steder et grovt hjerte, lever, flere muskler og et drøyt stykke subkutanfettlag, til sist den ytre huden; et par skremmende øyne og et uhyggelig hode; voldsomme armer og voldsomme bein; så støtet, som et lynnedslag, som vil få det til å våkne for å bli en hevnens vanskapning; er det det mannen gjør, eller skal til å gjøre med sine hull, med sine flammer og sitt stål; ikke en kommende bursdagsfeiring, men en kommende fest for en hevnens engel som ville oppdage den markerte jorden, med sine flammende hull, som en opplyst flystripe som de allierte tok i bruk under krigen for å lande med sine fly, eller for å slippe fallskjermbårne våpenkasser, ammunisjon, medisiner i fiendtlige territorier?

Blodmeridianens postskriptum blir en levitasjon som halehenger seg fast til boken, liksom på vei bort, og som får meg til å tenke at boken og epilogen går hver sin vei, dvs. ikke helt, for en følelse av apokalypse, mene tekel eller varsel følger med, som om den esoteriske skikkelsen til dommeren har kontaminert epilogen til å bli en allegori over noe hemmelig og gåtefullt; det er omsonst å tro at sikten vil bli klarere; det er nesten motsatt som om alle gjenlesingene tåkelegger den mer og mer inntil den blir så ufattelig at den blir stående urørlig, ikke bare som epilog, men som en allegori som mangler den bokstavtro parallellen ved at den rett og slett ikke kan oversettes til noe annet; den blir en allegori uten adresse, ettersom den ikke vil si hva den er en allegori for; den er en allegori for seg selv; den er en allegori lukket rundt seg selv i total suverenitet; om boken er et apokryft evangelium om den umenneskelige topografien, blodtørst og ondskap, så er epilogen en profeti i presens, ikke om en kommende profeti, men noe som skjer akkurat nå, i bokens tid, for den slutter også i presens: «Han danser og danser. Han sier at han aldri kommer til å dø» (335); det er umulig å si hva epilogen profeterer, i presens, men da er den ikke en profeti, hvis ikke en umulig profeti, ukommende, akkurat nå, eller akkurat da med flokker over prærien, de som sanker og de som ikke sanker, mens mannen skrur hull og påtenner de av Guds anbrakte steinene for å brenne vekk mørket og avsmitte blodet og ondskapen en gang for alltid, eller bare som en stille protest mot uretten, råskapen og brutaliteten, som om det får Blodmeridianen til å tørke opp.