Gjer det noko om vi hugsar feil? Om hòler, falske minne og titt-tei.
Den sannferdige sanninga
Omsett frå engelsk av Ingvill Kjærstein.
Essayet inngår i artikkelserien «sanning» og er eit samarbeid med LitFestBergen 2025.
Tidlegare i denne serien:
«Spillrornas år» av Johannes Anyuru
«Forfattaren og sanningas paradoks» av Abubakar Adam Ibrahim
«Atten halvsanningar» av Gabriela Wiener

Hør Tishani Doshi lese
0:00 / 0 sekunder
Det byrjar i huset med oransje og svart port i Madras. Eg er låst inne på badet der syster mi og eg brukar å såpe inn rumpene våre for å ake rundt på golvet. Eg må vere sju, åtte? Eg er åleine på badet. Syster og mor mi står utanfor, ber meg om å vri nøkkelen begge vegar. Eg kjempar med låsen, men det kjem ikkje nokon tilfredsstillande kneppelyd og set meg fri. Lufta blir tynn øvst i strupen. Uuthaldeleg. Eg trur eg skal svime av. Eg hugsar ikkje korleis eg kom meg ut, berre skrekken over ikkje å greie å opne døra.
Ei anna dør. Denne gongen er eg 20. Vennane mine og eg har nettopp bakt eit brett med hasjbrownies. For første gong. Det kjennest som om eg har blitt kasta inn i ein Agatha Christie-roman. Oppgåva mi er å finne ut korleis eg kan komme meg ut inngangsdøra og redde hundane til vennen min; dei er ute og har heilt sikkert oppdaga hasjbrowniane no. Eg prøvar i ein halvtime, kanskje lenger, før eg gir opp og legg meg på ein sofa. I dei kommande åra vender eg igjen og igjen tilbake til denne kjensla av dugløyse når det gjeld dører – kva nøkkel, kva slå, kva for «sesam, lukk deg opp»-aktige ord må eg bruke for å få komme gjennom?
I takt med at eg har blitt eldre, har denne fobien mot dører halde fram med å putre i meg på låg varme. Eg unngår heisar når eg kan, og bøyer meg over offentlege toalett og brukar ein arm til å barrikadere døra heller enn å låse henne fordi eg er redd for å kjenne lufta bli tynn øvst i strupen igjen. Berre på grunn av den hendinga i barndommen.
For eit par somrar sidan var familien min samla, og eg spurde: «Hugsar de den gongen eg var låst inne på badet, kor gammal var eg då?» Mor og syster mi såg overraska på meg. «Det var ikkje du som var innelåst. Det var Ajay.» Dei seier det så å seie samrøystes, og i same augeblikk veit eg at det er sant. Det var aldri meg på det badet, det var eit tidleg tilfelle av mental overføring, eit ynske om å gli under døra og hjelpe Ajay, veslebror min med Downs syndrom, som på eit eller anna vis hadde greidd å låse seg inne.
Har det noko å seie at eg no veit at minnet er falskt? Får det mistrua mi mot dører til å forsvinne no som eg har justert minnet så det ikkje er meg på badet, men bror min? Ikkje eigentleg. Frykt tek næring frå alle slags fantasifulle krefter. Det som er viktig, er ikkje kva som er ekte, det er kjensla som provoserer fram frykta. Fornufta har også ei grense.
Sanninga er at ingen nokosinne har vakna og oppdaga at dei har blitt forvandla til eit digert insekt. Men ein god del av oss har gått til sengs og vakna forvirra i ukjente omgivnader eller frå ein svevn så djup at vi i eit augeblikk gløymer kven og kor vi er. Den typen framandgjering som Gregor Samsa opplever i Kafkas Forvandlinga, er ikkje så fjern. Oppvakninga til ei ny verkelegheit. Til nyhende om alvorleg sjukdom, krig, ein partnar som forlèt deg, ein orkan i horisonten.
Når vi les Kafka, kan vi ha livet hans i mente. I dagbøker og brev finn vi prov på sjølvhatet og farskomplekset hans. I Brevet til faren (som han aldri hadde motet til å sende) står det svart på kvitt: «Bøkene mine handlet om deg, der øste jeg bare ut alt det jeg ikke kunne øse ut ved ditt bryst.» Ved å forvandle Gregor Samsa til eit insekt i ei forteljing oppnår Kafka meir enn å pøse ut kjenslene sine. Han forskyv verkelegheita og endar opp med noko meir sannferdig. Maska blir kasta. Han slepper det vi no til dags gjerne kallar ei «truth bomb».
I fiksjonen finst det ei famling etter noko som ikkje kan oppfattast direkte. Dermed må ein mann vakne som eit insekt for å forstå verkelegheita som omgir han. Han må høyre den tidlegare høgt elska systera kalle han eit skadedyr og seie til foreldra at dei må kvitte seg med han. Forvandlinga er full av dører som fungerer som barrierar, filter, inndelarar før forteljinga kjem fram til det ho må fram til. Ei dør som smekkar att. Syster til Gregor som ventar på at han skal pile tilbake til rommet sitt på slitne insektføter før ho låser han inne. Stakkars Gregor har framleis ømme tankar om familien i sine siste augeblikk, då hovudet søkk til golvet idet det første morgonlyset trenger inn gjennom vindauget og nasebora bles ut sine siste andedrag.
I De blå oktavheftene skriv Kafka: «Sannhet er udelelig og kan altså ikke erkjenne seg selv. Den som vil erkjenne sannheten må være løgn.» Å høyre skjønnlitterære forfattarar snakke om sanning er litt som å lese avhandlingar om Vedaene – så mykje søking og leiting etter brahman – det som er endelaust og når alt kjem til alt, ekte. Så mange forfattarar snakkar om sanning som om det er eit listig knep. Dei pirkar borti løgner for å finne sanninga, snakkar usant for å avdekke sanninga. Dette er prosessen fiksjonen går gjennom, han er plyndra frå det som er ekte og omforma for å oppnå noko som er overlegent det vanlege, som kanskje er løgn, men på eit eller anna vis sannare enn sanninga. Det sannferdige i sanninga. Og som alle store førestillingar – Gud, sjølvet, kvantegravitasjon – er nok sanninga også best å formulere som ei nekting. Det ho ikkje er.
Eg hugsar den første gongen eg høyrde den etymologiske tydinga av ordet guru (fortalt meg av guruen min). Rota til gu og ru på sanskrit: Ein som fjernar mørkeret. Ikkje ein som fører deg mot lyset. Ikkje la meg leie deg inn, men la meg flytte dette til sides. Her, la oss dytte dette av vegen. Og dette. Så, kva ser du no?
For dei gamle grekarane var ikkje sanninga berre noko som er korrekt, men Aletheia (det u-gøymde). Heidegger minner oss på viktigheita av denne nektande formuleringa: det som er utan å vere gøymd, i motsetnad til ein påstand om at noko er korrekt. Hugs Heraklit, seier han, som fortalde oss at det ligg i naturen til levande vesen å skjule seg. Ikkje berre likar vi å gøyme oss no og då, det å halde oss skjulte er vår inste drivkraft, og viss vi blir førte ut av skjul, er målet å vende tilbake til det.
Er det då så rart at ei tidleg form for underhaldning av spedbarn over heile verda er titt-tei? Og at vi som born leiker den ganske skremmande leiken gøymsle? Sjølv når vi er fullvaksne og går på gata i ein fjern by, kvepp vi til når vi får auge på vårt eige spegelbilete i eit butikkvindauge, for vi blir skremte av oss sjølve. Er det dermed så rart at så mange religionar forbyr oss å lage avbilete av Gud? Og sjølv dei som tillèt framstillingar av det som til sjuande og sist er oversanseleg, ber deg om å forhandle med dette synet: stå på avstand, i ei døropning, vik for lyset, ikkje stir for lenge, som om dette biletet var sola på himmelen og kunne gjere oss blinde. Emily Dickinson, den løyndomsfulle poeten som skapte poesi der skuggane heldt pusten, skriv om å fortelje sanninga skrått: «Må Sannheten gradvis blandes opp/ Ellers blir Menneskene blinde».
Sanninga – sjeldan mogleg å lukte eller smake, somme gongar uttalt og høyrd, er ofte framstilt gjennom synssansen. Avsløring, oppvakning, innsyn, openberring, attkjenning. Og framfor alt: lyset.
Det er ein grunn til at filosofar er så glade i å bruke hòlelikninga når dei snakkar om sanning. Platon fekk hòlebuarane sine til å tru at skuggane var verkelegheita deira, og leidde dei ut for å sjå den ekte forma på ting, som fanst utanfor hòla, i lyset. Ifølge indisk tankegang er retninga til opplysninga motsett. Mystikarane, tantrikarane, sadhuane gjekk inn i hòlene for å meditere, for å løyse opp tilknytingar og forstå den sanne naturen til verkelegheita. Éi reise til sanninga er utover mot lyset, ei anna er inn i mørkeret.
Arkitektonisk sett er hòler interessante fordi dei manglar dører. Sjølv om dei like fullt kan stenge oss inne, er hòlene grenserom. Terskelen er sårbar, ja, eit merkeleg vegkryss mellom innsida og utsida, men hòla er til sjuande og sist ei livmor, ein byrjingsstad. Eit ly. Funnstaden for våre første ytringar. Formødrene våre sette spor på veggane i form av handavtrykk og teikningar av karavanar av dyr i rørsle, med kol, krit og raud oksid. Somme meiner dei framstiller sjamanistiske visjonar. Andre meiner dei er kollektive draumar, ein jaktmagi med nytteverdi, håpet om overflod av byttedyr. Kva kan vi seie om desse måleria som har overlevd så lenge? At dei bryt saman tida mellom den fjerne fortida og notida? At geologien til hòler, med sine stripeformasjonar, legg til rette for visjonar?
John Berger var tidleg ute med å besøke måleria i Chauvet og skildra verda til dei tidlege menneska slik: «Dei var fødde, ikkje på ein planet, men til eit liv som dyr. Dei dreiv ikkje med dyrehald, dyra var vaktarar av verda og det ustoppelege universet kring dei. Forbi kvar horisont var det fleire dyr.»
I hòlene i Bhimbetka i det sentrale India var eg også vitne til dette draumelivet til formødrene våre: eviglange prosesjonar av elefantar, apekattar, hjortar. Kor viktig dyrelivet er, og kor samanvevde liva våre er. Menn utstyrte med spyd på hesteryggar. Kvinner som sankar vekstar. Menn og kvinner kallar vi desse jegerane og sankarane, sjølv om alle menneska på veggane har dei same kroppane: knøttsmå runde hovud, trekanta kroppar, strekarmar og strekbein.
«I hòla», skriv Berger, «er alt nærverande og namnlaust. I hòla er det frykt, men frykta balanserer perfekt med kjensla av vern. For det å gøyme seg godt er premissen for overleving, både for jegerane og for dei som blir jakta på. Livet er avhengig av å finne ly. Alt gøymer seg.»
Der er den leiken igjen, gøyme-og-leite. Heraklit. Denne underlege drivkrafta vår, ynsket om å skjule seg.
I dei tidlegaste hymnene i Rigveda overvinn Indra, guden for torevêr, demonen Vala, som har stole ein flokk med kyr og Usjas (morgonlyset) og fanga dei i ei hòle. Indra set sjølvsagt fri kyrne og morgonlyset, han sprekk opp hòla med toredønet sitt. Men berre etter at han syg i seg eit heksebrygg av soma og ytrar eit spesielt kved.
To ting interesserer meg ved denne historia, og begge har med språk å gjere. Namnet til demonen, Vala, tyder å dekke, å omgi. Der har vi det igjen: Titt-tei! Rigveda, som er så glad i symbolikk, får Indra på bane med toredønet sitt (hei, lys; hei, openberring; hei, måten eit dikt eller sanninga dukkar opp på i eit glimt). Men det er ikkje den fysiske styrken til Indra åleine som overvinn demonen. Rigveda er også oppteken av ytring, kavya, som er poetisk sanning, makta i eit ord ytra høgt for å endre verkelegheita. Indra sigrar på grunn av toredønet sitt, men også på grunn av kvadet inspirert av soma-drikken.
Var det eg gjorde som tjueåring, då eg prøvde å opne dørene til klårsynet mitt ved å stappe ein, to, tre hasjbrownies i kjeften – mums, mums, mums, ein stakkarsleg imitasjon av soma? Verka ikkje verda uendeleg, like hyperfantastisk som William Blake sa? Var ikkje eg i stand til å bryte ut av dei «smale sprekkene» i hòla mi så snart dørene til klårsynet mitt var opna? Låg eg ikkje på ei seng med mine fem nærmaste vennar og hadde ein stille samtale i timevis utan at nokon av oss sa eit ord? Var det ikkje vedunderleg? Kan eg ikkje framleis kjenne sølvtrådane som batt kroppane våre saman? Verka det ikkje som at verda var bada i gløden frå ei lyskule som vi på eit eller anna vis heldt opp med dei samanvevde lemmene våre? Var vi ikkje faktisk planetar, før alt brått blei taggete og forferdeleg skarpt? Kjempa eg ikkje med ei ekte dør sjølv om eg hadde opna dørene til klårsynet mitt, og mislukkast ikkje eg i å stoppe hundane frå å ete browniane? (Ta det med ro, lesar, dei overlevde.) Tok ikkje eg og vennane mine avstand frå rusmiddel i lang, lang tid etterpå fordi noko av vårt sanne eg som vi ikkje ville sjå, kom til overflata i den paranoiaen?
Dersom sanninga, slik vi har etablert henne, ikkje er eit lett bytte, synleg for alle. Dersom ho må bli oppsøkt, avdekt, oppnådd. Og dersom det krev ei reise inn eller ut, ein viss kunnskap om sjølvet, ei søking etter venleik eller fridom, korleis kan vi, brannstiftarane, som har kome til verda med våre eigne forklaringar, bale med denne gale spegelverda vi har hamna i? Vi har gjennomlevd ein global pandemi og gått vidare inn i ei tid med fryktelege krigar og eit stadig meir urovekkande klimascenario. Kva er denne hjartesorga vi må bere på? Kva namn kjem vi til å gi henne, og korleis kjem vi til å fortelje om henne?
Eit ord er ikkje noko så enkelt som ein lyd med tyding. Eit ord trykt i ei avis kan vere like listig som eit ord frå munnen til ein politikar. Eit ord ytra på ein pressekonferanse i demokratiets høgborg kan vere fattigare enn eit ord ytra på ein pressekonferanse i ruinane av eit sjukehus, organisert av born som tryglar om å få leve.
Om du seier eit ord lenge eller høgt nok, kan du ta eigarskap til det og stele tydinga. Sanning, sannferdig, sanningsberar, sannleik. Kven døyr kven blir drepen kven er svolten kven er det som sveltar andre kven finansierer kven fordømmer kven er vond kven er brent til døde kven er brent levande kven banar veg kven utryddar kven kryssar kven blokkerer kven er terrorist kven er fridomsforkjempar kven er uskuldig kven er barn kven er baby kven er namnlaus kven er eit tal, kven og korleis og kvifor.
Det kjennest som eg har gått i ring for å få taket på sanninga. Og sanning, i sin rette natur, gøymer seg for meg, motset seg alle definisjonar. All denne praten om dører og hòler og skuggar. Kva har det for seg å prate om å snakke sant og seie makta imot når ord og bilete kan bli manipulerte til dei mistar meining? Når masseovervaking og kunstig intelligens stadig gjer grensa for kva som er verkeleg, meir utydeleg, og konspirasjonsteoriar gjer lufta til graut, slik at vi blir overvelda av ei forvirring så djup at vi har blitt den typen menneske Hannah Arendt åtvara oss mot: folk som har mista evna til å orientere seg i verkelegheita. Vi er ikkje forankra. Det finst ingen sølvtrådar som bind oss saman. Om det finst ein stad å strekke seg etter, er det kanskje fantasien. Å fantasere opp fantasien på nytt. Å byrje bli kjent med kroppane våre igjen, dei hemmelege moglegheitene, her-et, no-et, det vi kan førestille oss sjølve bli, famlinga, hendene, fridommen, rørsla mot – som ein karavane av dyr, ein stad mellom lyset og mørkeret, våre sanne eg, våre dunkle skuggar, å skape på nytt frå byrjinga.
Født 1975. Indisk poet, journalist og danser. Seneste utgivelse: A God at The Door (Copper Canyon Press, 2021).