Når verden samler seg i kroppen

Verden er et sykt sted. Denne diagnosen stilles i Sara Sølbergs forfatterskap gjennom romankarakterenes kroppslige erfaringer og erkjennelser: «Verdens tilstand kringkastes direkte inn i meg», formulerer jegfortelleren det i romanen Sarabande. Slike litterære utforskninger av sammenvevinger mellom kropp og verden er noe av årsaken til at Sølbergs forfatterskap fortjener flere lesere. Bøkene avkler ideer om tydelige avgrensninger mellom menneske og miljø og fremviser derimot de mangfoldige porøse forbindelsene vi konstant inngår i. Alt holdt sammen i et eksperimenterende, rikt litterært språk. Det er særlig Sølbergs evne til å skrive frem kroppslige erfaringer i en verden preget av økologiske kriser, jeg verdsetter høyt.

Jeg har lest både debuten Seismiske smell og Sarabande flere ganger; de korte tekstblokkene som fyller sidene, innbyr til dveling og refleksjoner. Kanskje er det noe ved den syke kroppen – som er et sentralt motiv i begge romanene – som appellerer ekstra til meg, som har vært kronisk syk så lenge jeg kan huske. Jeg vet godt at sykdom former hvordan man opplever verden, eller: hvordan man kjenner verden på kroppen. Det Sølbergs forfatterskap åpenbarer for enhver leser, er hvordan vi inngår i komplekse flettverk med omgivelsene våre – at verden allerede gjennomløper kroppene våre. «Jeg er en organismekoloni, en symbiose det ligger mange millioner års utvikling bak», reflekterer jegfortelleren i Seismiske smell. Samtidig er noe nytt i emning i den såkalt antropocene tidsalder: «Både blodet vårt og havets kjemiske sammensetning er i ferd med å få komponenter som ikke var der før.»

ØKOSYKDOMSFIKSJON

I Ecosickness in Contemporary U.S. Fiction: Environment and Affect introduserer Heather Houser begrepet økosykdomsfiksjon, for litteratur som trekker forbindelseslinjer mellom kroppslig og miljømessig sårbarhet. Sølbergs forfatterskap passer godt til denne beskrivelsen. Det interessante er at til tross for at jegfortellerne i Seismiske smell og Sarabande gjennomgår store smerter og lidelser på grunn av sykdom, opplever de at sykdommene også åpner for erfaringer og sansninger som skjerper oppmerksomheten overfor omverdenen – sykdommene er forbundet med økologisk innsikt.

I Seismiske smell møter vi en hjertesyk navnløs jegforteller. Romanen er kort, men presenterer et rikt og sammensatt tekstunivers hvor to parallelle fortellerspor komplementerer og utfordrer hverandre. Sporet som følger jegfortelleren starter øverst på sidene, mens et annet, kursivert tekstspor løper langs bunnen. Dette fortelles fra et tredjepersonsperspektiv, som blant annet følger en gruppe dykkere på ulike oppdrag.

I romanen pågår det flere steder en språklig oscillering mellom jegfortellerens syke menneskekropp og det forurensede og klimaendrede havet, som for eksempel i dette utdraget:

Sirkulatorisk sjokk, kretsløpsforstyrrelse. Blodtap. Trykket faller. Blodet pumper kraftigere – opprettholder trykket for hjerte og hjerne. Gjødsel renner – tar med nitrogen, fosfor ut i havet – gir næring til algeoppblomstring. Oksygennivået synker. Sirkulasjonen svikter Forstyrrer havstrømmene Blodet Temperaturen øker – synker – drastisk. Saltbalansen svekkes. Hemoglobininnholdet daler. Cellenes stoffskifte hemmes Mangler oksygen. Energiproduksjonen reduseres, melkesyre utskilles i blodet, surhetsgraden øker. Tilstanden forverres. Kalium frigjøres fra ødelagte celler: forhøyet kaliumkonsentrasjon forgifter hjertemuskelen, kan medføre hjertestans. Redusert gjennomstrømning forhindrer kroppen fra å bli kvitt overskuddsvarme. Stiger temperaturen ytterligere, svikter livsfunksjonene. Alger dør, synker ned på bunnen, gir næring til bakterier som bruker opp oksygenet – etterlater havet som gigantiske virvler uten liv. Små forstyrrelser i blodet havet atmosfæren kan bli katastrofale. Nærmer meg dyphavets dødsone. Alt er i helspenn, blodoverføringen, opprenskningen igangsettes. Cellene – organismene mottar, samles, vil reparere – opprettholde strukturen – systemet. Bevegelsene i det bevegelige. Okéanosstrømmen fører – leder. Vannet i vannet. Livet i døden. Døden i livet. Blodet i kroppen – framover – rundt – forbi – videre. Fram.

I dette hektiske avsnittet suges leseren inn i en malstrøm. De to domenene –menneskekroppen og dens omgivelser – veves sammen på effektivt og elegant vis, og avsløres som dypt integrerte i hverandre. Fraser som «tilstanden forverres» refererer til den syke menneskekroppen, men også til havet, som er skadelidende av miljøforurensninger og klimaendringer.

I Sølbergs Sarabande skrives koblingen mellom jegfortellerens kropp og planetære økologiske problemstillinger frem ikke gjennom somatisk, men gjennom psykisk sykdom. Her møter vi jegfortelleren Silja. Som sesonggartner i Botanisk hage i Oslo jobber hun med hendene i jorden, og hun er hyperbevisst miljøforandringer på jobb og ellers. Etter hvert lar hun både leiligheten og kroppen invaderes av insekter, sopp og mugg – i hvert fall er det det hun tror foregår, like før hun ender opp på lukket psykiatrisk avdeling med en alvorlig psykose- og schizofrenidiagnose.

Et sted tenker Silja:

Vil hvordan jeg lever, valgene jeg tar, utgjøre en forskjell, påvirke sykdomsforløpet, klimaendringene, stanse naturkrisen? Eller vil ekstremvær og psykoser opptre oftere og oftere, for hver gang med økt skadeomfang, som til slutt gjør gjenoppbyggingen fullstendig uhåndterlig?

Her refererer skadeomfanget og gjenoppbygningen på samme tid til både jegfortellerens psyke og naturtap, miljø- og klimaforandringer. Forbindelsen mellom psykisk krise og økologisk krise blir eksplisitt formulert. Et annet sted i romanen sammenskrives symptomene med økologiske termer: «Innimellom falt jeg sammen i en form for økokrampe, armer og bein begynte å riste og skjelve ukontrollert.» Neologismen økokrampe, og beskrivelsen av hvordan dette gjør seg gjeldende som fysiske symptomer, demonstrerer at kroppen hennes er en integrert del av økologien som er i krise, og at hennes psykiske tilstand er preget av dette.

TRANSKORPORALITET

Sarabandes Silja er klar over at kroppen hennes ikke bare er hennes: «200 arter med bakterier avhenger av meg og har mennesket som sitt oppholdssted. […] Jeg forstår ikke hvor én organisme begynner og en annen slutter, hva som er meg i alt dette.» Vi erfarer verden gjennom våre egne kropper, men disse inngår i sammenviklede – og ofte uforutsigbare – relasjonelle nettverk. I Bodily Natures: Science, Environment, and the Material introduserer Stacy Alaimos begrepet trans-corporeality, eller transkorporalitet på norsk. Konseptet innebærer en forståelse av at menneskekroppen ikke er en adskilt enhet, men at den snarere er gjennomløpet og sammenvevd med andre materier og substanser. Menneskekroppen er altså til enhver tid sammenflettet med en mer-enn-menneskelig verden: Mikroplast samler seg opp i hjernen, rester av bildekk og asfalt blir til svevestøv som legger seg i lunger, kremer trekker hormonforstyrrende stoffer inn i huden, og kjemikalier siver inn gjennom drikkeflasker.

På sykehuset, mens hun blir tatt blodprøver av, sammenligner Silja prøven med kjemiske undersøkelser av jorden. Refleksjonen munner ut i undring over hvordan hennes egen kropp påvirker miljøet og andre arter: «Jeg vet ikke hvor mange miljøgifter som finnes i kroppen min. Om også jeg, som isbjørnen og hvalen, burde håndteres som spesialavfall etter min død. Om jeg kommer til å drepe andre med min opparbeidede gift.» Å definere menneskekroppen som giftig, er ifølge Alaimo et slående eksempel på noe vi helst vil unngå å tenke på, men likevel innerst inne vet, nemlig at «all that scary stuff, supposedly out there, is already within». En lignende erkjennelse gjennomstrømmer også Sølbergs første roman, Seismiske smell, hvor det blir tydelig at menneskene ikke er isolerte, lukkede subjekter, men snarere inkorporert – på godt og vondt – i et større kretsløp: «det farligste vannet finnes der, i oss selv».

Sølbergs Seismiske smell er et av verkene jeg tenker sammen med i mitt pågående doktorgradsprosjekt Oljekropper, hvor jeg undersøker representasjoner av transkorporale forbindelser mellom menneskekropper og petroleumsolje i norsk samtidslitteratur og -teater. I prosjektet ser jeg til estetiske verk for å undersøke hvordan kropper berøres av olje. Hvordan kan litteraturen belyse utvekslinger mellom petroleumsolje og menneskekroppen? Et sted i Seismiske smell kommer jegfortelleren over en oljetilsølt strand:

Havet dukker opp mellom trærne, men i stedet for salt sjø er det lukten av olje og eksos som slår mot meg. Stranden skinner i regnbuens farger; flere hundretalls døde fisk ligger i vannkanten. De siste krampetrekningene bølger gjennom kroppene; sollyset kastes over landskapet, treffer meg i øynene.

Dette sanselige møtet med forurensningen glir etter hvert over i en mer faktuell refleksjon over de helsemessige konsekvensene oljesøl har for både dyr og mennesker. Ironisk nok innebærer ofte opprydningen store helseskader: «Å rense sjø for oljesøl er svært komplisert, enkelte kjemikalier som brukes for å løse opp og fjerne oljen er giftigere enn selve oljen, og mennesker som er med på opprenskningen, får helseproblemer.» Når det gjelder opprydning av oljesøl, er det verdt å spørre seg: Hvem har ansvar for forurensingen, og hvem rydder opp? Noen kropper er mer eksponert enn andre. Her spiller kapitalistiske strukturer inn: De som rydder opp, er ikke de som tjener mest penger på utvinningen.

Møtet mellom olje og kropp som skisseres opp i Seismiske smell, vitner om giftig utveksling, hvor både miljøet og menneskene forurenses. Akkumuleringen av ulike stoffer i kroppen vår, som ikke «hører hjemme» der, gjør den giftige kroppen til et åsted for miljøforurensning. Ved å forstå vår kroppslige tilstedeværelse i verden som dypt integrert i økologiske kretsløp kan vi – forhåpentligvis – tenke og handle mer ansvarlig.

MENNESKET SOM GARTNER OG GEOFYSISK AKTØR

I Seismiske smell brukes ikke ordet «antropocen» eksplisitt, men det alluderes til konseptet idet jegfortelleren blant annet reflekterer over «menneskets tidsalder». I Sarabande tematiseres antropocen eksplisitt, og i sammenheng med jegfortellerens psykoseinnleggelse: «Jeg saumfarer sykehusrommet etter spor, rester fra tidligere pasienter, kanskje det vil gi meg svar: hvordan bli frisk, slippe ut av sykehuset, ut av antropocen.» Silja forlater etter hvert lukket avdeling, men kommer seg ikke «ut av antropocen». Botanisk hage, hvor hun arbeider, er ikke isolert fra resten av verden, men berøres av globale og lokale natur- og miljøtrusler. Med hendene i jorden blir Silja konfrontert med harde realiteter; plastbiter og annet småsøppel dukker konstant opp i jorden hun graver i. Hver enkelt gartner makter ikke å rette opp skaden som allerede er skjedd, menneskeheten har formet og påvirket omgivelsene i så stor grad at det får uoverskuelige konsekvenser.

Tittelen Sarabande kan leses som et bilde på hvordan jordens rytmer har endret takt. Sarabande er en dans med spansk opphav som har gjennomgått store omveltninger opp igjennom historien. I romanen forklarer jegfortelleren at dansen utviklet seg fra opprinnelig å ha vært «en vill og rask rytme» – «En av Cervantes’ karakterer antyder at helvetet er dansens føde- og ynglested» – til i dag å regnes som «en langsom og forutsigbar takt». Som det påpekes i romanen: Når det gjelder jordklodens og økosystemenes rytmer, har utviklingen gått den andre veien. Forbrenning av fossile energikilder fører til globale temperaturøkninger, som igjen fører til havissmelting som vipper økosystemene over i enda mer ustabilitet og hurtige forandringer som igjen bidrar til enda mer omfattende klimaendringer.

Menneskelig aktivitet og energiforbruk har spunnet planetens økosystemer ut i et ustyrlig tempo, og det haster å roe ned. Kanskje ligger noe av problemet i en begrenset forståelse av temporalitet og en overfokusering på menneskelige perspektiver; at vi rett og slett strever med å se forbi vårt eget liv her og nå. I artikkelen «Anthropocene Time» (2018) beskriver historikeren Dipesh Chakrabarty hvordan verdenshistorien er den dominerende tidsforståelsen, noe som ofte overskygger betydningen av geologisk tid. Chakrabarty mener at det på tvers av ulike fagdisipliner hersker en tendens til at menneskeheten tildeles rollen som «the subject of the drama of the Anthropocene». Det er ikke vanskelig å se at Chakrabarty har et poeng: Menneskeheten har sett på seg selv som hovedrolleinnehaveren på jordklodens scene. Det er en utfordring som ligger i selve begrepet antropocen, og som flere har påpekt.

Når det gjelder litteratur, er det vanskelig å komme utenom det menneskelige perspektivet – også i Sølbergs forfatterskap spiller menneskelige jegfortellere hovedrollen. Likevel finnes det et potensial i fiksjonsfortellinger til å utfordre menneskelige perspektiver og til å utforske andre. Til tross for at synsvinkelen ligger hos et menneskelig subjekt, kan Sarabande leses som et forsøk på å skrive frem et alternativ til en fullstendig menneskesentrert fortelling. Et sentralt virkemiddel i romanen er at deler av teksten er fortalt fra andre arters perspektiv, særlig insekter. I kursiverte avsnitt, som dukker opp sporadisk gjennom boken, fortelles det om menneskers miljøødeleggelser fra synsvinkelen til andre berørte arter.

Et sted formidles en meitemarks streben etter å bryte gjennom jordbunnen, hvis overflate har blitt dramatisk omformet av mennesker: «Jeg forsøker stadig å bryte opp fra molden, men noe hindrer meg – et lokk ligger mellom meg og verden over: asfalt, betong, ukjente materialer. Menneskeskapte konstruksjoner.» Her møter vi en meitemark som kjenner til menneskelige begreper, og som dermed fremstår som antropomorfisert. Det er riktignok mulig å tolke det som at det her er jegfortelleren Silja som låner insektets blikk, at hun inngår i en slags symbiose med den. I hvert fall tenker hun på et tidspunkt: «Jeg forsto at jeg ikke bare var meg selv lenger, men at jeg kunne innta alt, bli alt: innsektene i skogbunnen, fuglene i trærne, pinnsvinet i buskene.» Perspektivendringen kan leses som en konsekvens av jegfortellerens psykose, og en slik tolkning kan forklare meitemarkens menneskelige vokabular.

Man kan innvende at antropomorfisering trer menneskelige perspektiver over hodet på andre arter. Men jeg synes det er noe empatisk over Sølbergs forsøk på å skrive frem meitemarken, måken og insektenes liv i det som i overveldende grad er menneskenes verden. I det minste er det virkningsfullt for en menneskelig leser å få oppleve en form for nærhet til skapningene vi deler jorden med.

Selv om konseptet antropocen på mange måter kan forstås som en fortelling om menneskeheten, kan begrepet også åpne for en økt forståelse av hvordan omverdenen virker i og på mennesker. Chakrabarty skriver at antropocen er «a story of which humans are only parts, even small parts, and not always in charge». I Sarabande tenker jegfortelleren Silja på seg selv som en del av et mye større bilde: «Det jeg puster, har andre pustet før meg. Det har vært i andre kropper. Til andre tider. Trær, planter, dyr, fisk og mennesker.» Refleksjonen innebærer ikke bare en erkjennelse av at hun selv er en del av et nettverk av andre kropper og arter, men også at disse forbindelsene strekker seg ut i tid.

Når mennesker forurenser, brenner fossile energikilder og forårsaker klimaendringer, former vi ikke kun andre arters og miljøets betingelser, men også vilkårene vår egen kropp lever under. «En kropp må kunne stole på sine omgivelser. Omgivelsene må kunne stole på kroppen», skriver Sølberg. Tillitsforholdet er brutt (kanskje har det aldri eksistert?). Hva slags tillit kan eksistere når vi har igangsatt miljø- og klimaendringer vi vet vil være enda mer uforutsigbare i tiden fremover? Et sted å begynne er med erkjennelsen av at miljøforandringer og klimaendringer ikke kun foregår «utenfor» oss mennesker – kroppen vår er også et åsted for økologiske kriser. I Sølbergs forfatterskap utfoldes dette litterært på elegant vis.