Jaffna Public Library i februar 2025. Foto: Chen Dongshu / Xinhua / NTB
Hør Rita Paramalingam lese
0:00 / 0 sekunder
PORTEN
Åker på åker på åker, en påfugl som tripper i risåkeren, et ekorn og småfugl jeg ikke kan navnet på, en liten liquor shop, åker, åker, kiosk, åker, åker, en rekke med inngjerda hus, så kommer et stort jorde etterfulgt av en høy mur som bryter med alt. Muren varer lenge, før den blir delt av en høy metallport, og rett ved porten står det at det er et bygg som tilhører militæret. Noen i bilen sier der trener de singalesiske militærguttene, de er store som blåhvaler.
Jeg rekker nesten ikke tenke på hva det er jeg ser, før muren slutter og vi kjører forbi nok et jorde, og så en åker, og da vet jeg at alt det tamilske skal gjenta seg på nytt.
VEIEN
Neste gang jeg kjører fra Colombo til Vanni, sørger jeg for å få stilt spørsmålene mine. Jeg nikker mot vinduet ved siden av mora mi og spør hva slags sted vi kjører gjennom.
Her bor det singalesere, før bodde det en del tamiler her, men nå bor det bare singalesere her.
Før bodde det tamiler her også, men nå bor det for det meste bare muslimer her. Ja, de snakker tamilsk, men de er muslimer, det er ikke det samme som å være tamil. Det er to helt forskjellige ting. Hva er det du ikke forstår? Det er frekt å si til en muslim at de er tamil. Det er bare sånn det er, jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det.
Da vi kommer frem dit vi skal, trenger hun ikke fortelle meg hvem som befolker stedet. Fra Mankulam til Jaffna og forbi øyene er det for det meste tamiler. Også på den andre siden av havet, i India, bor det tamiler, men det er ikke det samme. Ikke spør meg hva forskjellen er. Jeg vet ikke hva svaret er på disse spørsmålene, og hver gang jeg prøver, oppstår det nye spørsmål.
Jeg vet bare at jeg er tamil. Og jeg vet det fordi jeg har blitt fortalt det. Fordi foreldrene mine er tamiler, og forfedrene våre var tamiler. Alle mine slektninger ble født tamil. Jeg også. Alle mine døde slektninger døde som tamil. Jeg skal vel kanskje dø som tamil, jeg også.
DØDEN
Tanta mi døde under borgerkrigen. De prøvde å finne ut av akkurat hvordan hun døde, men ingen kunne fortelle, eller så ville de ikke. Noen vil kalle henne martyr, en , men mora mi gjør det ikke. Hun kaller henne alltid bare . Det var det hun het, den yngste søstera deres. Sånn forteller hun:
Født 1993. Forfatter og jurist. Seneste bok: Susanna, alene (Forlaget Oktober, 2024).
Fotnoter
maveerar
Mohana
Mohana som fulgte etter oss, uansett hva. Om hun var snill? Ja, veldig snill. Hun var den yngste søsteren. Helt nydelig var hun også. Veldig flink på skolen. Hun begynte på universitet. Og så ble hun med i Tigers. Nei, jeg vet ikke hvorfor. Det var mange som ble med i Tigers på den tiden. Nei, jeg ville ikke at hun skulle det, jeg ville at hun skulle fortsette på universitetet og få et godt liv. Om det var mulig å få et godt liv som tamiler på Sri Lanka? Nei, det var ganske vanskelig å være tamiler. Jeg har veldig dårlig samvittighet, for jeg hadde nettopp dratt til Norge, og jeg er redd hun ble ensom.
27. november markeres martyrdagen, til ære for de falne soldatene fra Liberation Tigers of Tamil Eelam (LTTE). Jeg tror det skal være en anerkjennelse av de som ofret livet sitt. Mora mi drar aldri på de markeringene, men jeg dro på en for noen år siden. Navnet til tanta mi ble lest opp, og jeg ble fryktelig lei meg. Ikke fordi hun døde under en krig, men fordi jeg hørte mammas stemme som sa jeg hadde nettopp dratt til Norge, og jeg er redd hun ble ensom. Hva slags grunn er det å dø for, tenkte jeg. Ensomheten som følge av at de eldre søsknene dine har flykta fra landet.
Det går ikke an å redusere dødsårsaken hennes til bare ensomhet. Det høres barnslig ut, gjør det ikke? Men jeg tror mora mi likevel er inne på noe. Den ensomme lengter etter andre mennesker, men klarer ikke komme nærme nok. Tanta mi lengtet etter søsknene sine, men fikk ikke være nærme nok.
BIBLIOTEKET
Når jeg er på Sri Lanka, har jeg et mål om å besøke biblioteket i Jaffna. Jeg har vært innom før, men aldri sluppet forbi gangen og inn i rommene med bøker. Du får bare bruke biblioteket hvis du har lånekort, og for å få lånekort må man være registrert i folkeregisteret. Jeg havner utafor, for jeg har ikke sånne rettigheter i dette landet.
Jeg har likevel prøvd to ganger tidligere, begge gangene har jeg gått opp den marmorhvite trappa og inn i gangen. Det er bare så langt jeg får komme. I den runde gangen henger det bilder av biblioteket og av noen menn som må ha vært viktige for det, og i en mantel står det en yazh, et strengeinstrument. Hodet på den utstilte yazh-en ser ut som dragene på norske vikingskip. Kanskje er det bare jeg som ser en sånn sammenheng. Mange av referansene mine er norske, de dukker opp helt uanstrengt. Jeg var det første barnet blant min mors søsken som ble født utafor Sri Lanka, det tredje i min fars familie. Ingen tenkte vel på hva sånt betydde da, at jeg kunne bli den første som kjente igjen noe norsk i en yazh.
Denne gangen, den tredje gangen jeg skal inn på biblioteket i Jaffna, har jeg funnet meg en guide. Vanligvis pleier han å vise frem femten severdigheter for rundt 400 kroner, der biblioteket er en av dem. Jeg sier jeg gjerne betaler for tiden hans, men han vil ikke ha penger for å vise frem bare biblioteket til en annen tamil.
Han er ivrig etter å vise rundt. De fleste vil se fyret eller stranda eller templet. Hvem er jeg, som ikke vil se noe annet i denne byen enn biblioteket?
Da jeg møter ham dagen etter, forteller han meg hvordan han var der dagen før og avtalte at jeg kan få slippe inn, og jeg blir rørt på en måte det er vanskelig å vise takknemlighet for. Guiden Arun er en mann tidlig i tjueårene i en mørkeblå, langermet skjorte med blomstermønster og chinos. Over leppa har han en tynn, pent frisert bart, og under barten har han lepper som alltid er formet i et smil. Straks etter at vi har hilst på hverandre, begynner han å fortelle hvordan biblioteket ble til i 1933, og om lokalbefolkningen som samlet sammen penger til å lage et lite bibliotek. I 1959 ble biblioteket gjort om til et praktbygg i indisk gotisk stil. Og da det ble tent på og brant ned i 1981, var biblioteket et av de største på det asiatiske kontinentet.
Det tar ikke lang tid før han kobler historien om biblioteket til historien om undertrykkingen av tamilene. Den undertrykkingen som førte til at flere i slekta mi nå bor i Europa og Canada, og til at jeg nesten ikke har noen å besøke på Sri Lanka lenger. Og i hodet mitt popper det opp et filter. Som så i mange andre tilfeller er jeg, også med ham, nødt til å tolke det han sier. Det er så lite av moderne historie om tamilene på Sri Lanka som er skrevet ned, og i den grad det er det, har det likevel vært vanskelig for meg å forstå hva som er fakta, og hva som er propaganda. Jeg forstår at det ikke er ham jeg mistror, men meg selv. Det er jeg som aldri vet hva som er sant og ikke.
Arun forteller at de som bygde biblioteket, var opptatt av å styrke det tamilske, og at det gjorde singaleserne sjalu, de lurte på hvorfor tamilene fikk ha et så flott bibliotek. Han snur seg mot meg og sier: Ved å drepe vår historie og kultur kunne de kvitte seg med oss.
Vi ser på bilder av brannen sammen. Jeg kjenner til brannen, moren min fortalte meg om den. Hun er ikke fra Jaffna, men alle lærer om biblioteket, på samme måte som alle i Norge lærer om slottet i enden av Karl Johan. Hun fortalte at singalesere hadde brent ned biblioteket i Jaffna, og at noen av verkene som gikk tapt, var uerstattelige. Jeg forestilte meg en gjeng med menn som helte bensin over et bygg og tente på. I bildet mitt av brannen var mennene større enn bygget, og brannen varte i bare noen sekunder før alt var nedbrent. Siden lærte jeg at en brann kan vare lenge. At det hadde vært mulig å redde deler av bygget, i hvert fall bøkene, og at tamilene i Jaffna forsøkte nettopp det. De samla seg rundt biblioteket, fortvilte mennesker som hylte og gråt og insisterte på å få løpe inn for å redde bøkene, men de ble stanset av politibetjenter.
Årsakssammenhengen som presenteres, er slik: Under en demonstrasjon skjøt to menn fra People's Liberation Organisation of Tamil Eelam (PLOTE) ned to politibetjenter. Politiet og paramilitære singalesere startet opptøyer. Påtenningen av biblioteket var en del av opptøyene og en del av det som i dag kalles borgerkrigen på Sri Lanka, som varte fra 1983 og frem til 2009. På den ene siden var den srilankiske staten, der majoriteten av politikere var (og fortsatt er) singalesere, og på den andre siden militante tamilske grupper, der LTTE, kjent som de tamilske tigrene, var den største og rådende.
Da jeg første gang hørte om brannen i 1981, forsto jeg ikke hvorfor noen ville brenne ned et bibliotek. Var ikke bøkene alles? Jeg hadde besøkt biblioteket på St. Hanshaugen flere ganger, der jeg hadde lekt og lånt bøker, og jeg visste at bøkene var noe jeg delte med mange. Hvorfor gikk de etter bøkene, hva hadde bøkene gjort dem? Hvorfor ville de ikke lese i dem? Etter hvert som jeg ble eldre, demret svaret for meg.
Det var ved å lære om denne brannen jeg fikk en forståelse for det at jeg var del av et folk, og at vi hadde kultur, og at biblioteket som brant, var både et symbol og et hjem for den kulturen. Inne på det biblioteket var det tamilske verk, hylle etter hylle, bok på bok, side opp og side ned, fylt med tamilsk språk, historie, mennesker, fortellinger og beskrivelser, men noen singalesere hatet oss så mye at de ville utslette bøkene våre. Bøkene var provoserende, for de som brente ned biblioteket, hatet ikke bare tamilene i sin samtid, de hatet alt vi noensinne hadde vært.
Den militante krigen tok slutt i 2009, da tigrene overga seg. Jeg var 15 år da dette skjedde. Da hadde krigen vart i 26 år og undertrykkelsen i 60 år. Raskt etterpå begynte staten på arbeidet med å forene folket. Men hver gang jeg drar tilbake, har det blitt reist et større forsvarsbygg i de tamilske områdene. Langs motorveiene i de tamilske områdene står singalesiske politibetjenter som stopper biler. Selv om de alltid lar oss gå, så vet jeg at når jeg står ansikt til ansikt med betjenten, så er jeg der på hans nåde.
Vi går ut av biblioteket. Hele tiden mens vi har vært der, har det vært et lite TV-team som har filmet en journalist som prater inn i en håndholdt mikrofon. For noen dager siden var den nyvalgte presidenten, Anura Kumara Dissanayake, i Jaffna. Det gikk rykter om at de busset inn folk fra andre byer sånn at det skulle se ut som om han er populær i Jaffna. Fra flere hold forteller folk meg at Dissanayake har fått mange stemmer i de tamilske områdene. Flere enn vanlig har stemt. Men det blir fortalt med så lite innlevelse at jeg ikke skjønner hva det skal bety at så mange har stemt på ham.
I 2023 ble et hinduistisk tempel i det tamilske området Vavuniya vandalisert. Stedet har samlet hinduer i generasjoner. Vandalismen skjedde ikke lenge etter at det samme stedet ble erklært å være et eldgammelt buddhistisk sted av landets arkeologidepartement. De mener det bodde buddhister der i 1000 til 3000 år fvt. Lokalbefolkningen mener vandalismen har sammenheng med arkeologidepartementets erklæring, som nører opp under et falskt narrativ om at tamilene egentlig ikke hører hjemme på Sri Lanka, at det er tamilene som har tatt landet fra singaleserne. Hva som er sant, er vanskelig å vite, det er ikke lett å føre bevis for noe som kan ha skjedd for 5000 år siden. Idet vi går ut av biblioteksportene, farer en tanke, som virker meningsfull og meningsløs på samme tid, gjennom meg: Kanskje det fantes et bevis i biblioteket som brant i 1981.
Ute, mens vi venter på bilen, takker jeg Arun for en fantastisk tur. Jeg forteller ham at det betyr mye, mer enn han kan ane, alt han har lært meg og at han fikk meg inn på biblioteket. Han ler det bort med en forlegen mine før han sier at det var så lite, og at han bare er glad han kunne vise meg rundt.
Idet vi forlater hverandre, vet jeg ikke hva jeg skal gjøre med alt det jeg har blitt fortalt. Jeg kjenner på en maktesløshet jeg så ofte kjenner på når jeg lærer noe nytt om tamilenes historie på Sri Lanka, en desperasjon etter å forandre noe, uten noen mulighet til å kanalisere det.
Jeg fester blikket på byggene på den andre siden av gata. Sola er på vei ned bak husene i øst. På et tak står en kvinne og tar ned plagg fra en klessnor. Sånn holder hun sikkert på hver kveld. I ansiktet hennes leter jeg etter tegn til bekymring. Hun tenker på noe, kanskje at hun må forte seg ned til puttu-en som står og damper på kjøkkenet nede. Eller så tenker hun på hvor lenge det er til hun ikke er trygg lenger. Er det sånn at noen en dag kan skru opp et skilt der det står at huset hennes egentlig er et buddhistisk arkeologisk sted? Kan hun gjøre noe for å forhindre det? Kvinnens uttrykk løsner idet hun er klar til å ta med seg bylten med rene klær ned. Hun er en tamilsk kvinne med klesvasken sin, på taket over leiligheten sin, i byen der hun bor. Hun er hjemme. Hvis noen betviler hvem sitt hjem dette er, skal jeg vitne om det.
