Hele historien

I romanen Søsterklokkene (Gyldendal, 2018) er året 1879 da Kai Schweigaard blir utnevnt til sogneprest i Butangen kirke. Som en mann av den nye tid ønsker han å bringe opplysning og framskritt til det overtroiske bygdefolket, ikke kun ved hjelp av den presumptivt rasjonelle kristendommen, men også gjennom aviser, kunnskap og opplysning. I et register helt til sist i trilogien opplyses det at Schweigaard ble født i 1856, slik at han var 23 år da han ankom bygda. Jeg tror ikke jeg røper altfor mye når jeg forteller at Schweigaard omsider dør, helt mot slutten av Skråpånatta (2023), som bringer Myttings feirede Butangen-trilogi til veis ende, like etter frigjøringen fra den tyske okkupasjonen i 1945. Schweigaard ble altså 89 år, noe som er det dobbelte av forventet levealder for menn av hans generasjon, men ikke en umulig høy alder.

Myttings Schweigaard var uansett ikke noen vanlig mann, eller for den saks skyld en faktisk person som har levd. Butangen-trilogien er fiksjon, og Schweigaards lange liv er dermed et såkalt litterært grep. I tillegg til å strekke ut Schweigaards livsløp maksimalt, har han foretatt en enda dristigere tidsforskyvning, noe som gjør sognepresten til den perfekte forteller for en historisk romantrilogi: Lars Mytting har rett og slett komprimert hovedpunktene i Norges moderne historie slik at de passer akkurat inn i årene 1856–1945. Modernisering, demokratisering og nasjonal uavhengighet; økonomisk vekst, teknologisk utvikling og et femårig mareritt i form av bombing, konsentrasjonsleirer og all mulig knapphet, mistenksomhet og generell uhygge som annen verdenskrig førte med seg. Alle disse hendelsene og utviklingene faller her innenfor et eneste livsløp, og enda drøyere: Hele fortida, alt det som gikk forut for det moderne, er også med, i form av sagnet om to siamesiske tvillingsøstre fra middelalderen som kunne se inn i framtida, lagde en vevnad om dommedag og fikk to kirkeklokker støpt i sitt minne. Gjennom disse imponerende fortellergrepene blir Butangen-trilogien – bestående av Søsterklokkene, Hekneveven (2021) og Skråpånatta – en framstilling av hele norgeshistorien, fortalt av en sympatisk sogneprest som blir veldig gammel.

Men stopp en hal: Hva er denne «moderniteten» som her manes fram som et slags brudd i nordmennenes, ja, hele menneskehetens historie? Det er ikke snakk om «Det moderne gjennombrudd», som foregikk omtrent samtidig som Kai Schweigaards komme til Butangen, og som gikk ut på at Henrik Ibsen, Amalie Skram og andre norske forfattere brøt med romantikkens kunstideal for heller å skrive realistiske verker som tok viktige spørsmål opp til debatt. Nei, det er snakk om noe langt mer gjennomgripende (og viktigere) enn som så. «Det store hamskiftet» kalte forfatteren Inge Krokann overgangen fra selvforsyning til pengeøkonomi i norske bygder på slutten av 1800-tallet, og dette er bare ett av kjennetegnene på den moderniseringsprosessen Schweigaard havner midt oppi. Om Butangen skriver Mytting tidlig: «Forandringer kom sakte. Bygda lå tjue år etter nabobygdene, som var tredve år bak bystrøkene i Norge, som lå femti år bak resten av Europa.»

Scenen er satt, men hva var det som skulle til å skje? Alt. I fag som historie, sosiologi og filosofi beskriver betegnelsen om det moderne ikke «den siste nye tingen», slik det gjør i dagligtalen, men heller en opprivende prosess som nå har pågått i flere hundre år, og som vi fortsatt står midt oppe i. Kontrastert mot «tradisjonelle samfunn» er nemlig «moderne samfunn» en nyvinning i menneskehetens 200 000 år lange historie som vi, mildt sagt, ikke helt har funnet ut av ennå.

I historiefaget er den franske revolusjon i 1789 ofte et nyttig startpunkt for «moderne historie», noe som forteller at fenomenet «demokrati» er av en viss betydning for moderniteten. Ved å la stormingen av Bastillen i Paris være startskuddet, får man også med seg deler av opplysningstiden og fenomener som nasjonalisme, imperialisme og ikke minst kapitalisme inn i moderniteten. Og hvis vi først snakker om kapitalisme, noe vi burde gjøre langt oftere, er det ikke til å komme fra at man kan trekke de moderne trådene enda lenger tilbake også. Dersom man isteden går tilbake til Christoffer Columbus’ ankomst på Bahamas i 1492, framheves viktigheten av globalisering, mens det også finnes de som hevder at vi må helt tilbake til den såkalte middelalderen for å finne kapitalismens faktiske røtter. Begrepet «tidlig moderne tid» er etter hvert mye brukt, men det er ikke så viktig i denne henseende. Hovedpoenget er at vi snakker om prosesser som, selv om de utgjør veldig kort tid i hele menneskehetens historie, tross alt har foregått i århundrer og selvfølgelig ikke har noe konkret startpunkt.

Kanskje kan sosiologene være mer til hjelp, for streng tatt vokste hele sosiologien fram på 1800-tallet nettopp for å forstå de mange utfordringene knyttet til det å være et moderne menneske i et moderne samfunn. Visst var det gøy med økonomisk vekst, demokrati og alskens nye oppfinnelser, men vi mennesker ble også usikre, fortvilte og følte oss bortkomne i et samfunn hvor det umulige var blitt mulig. Det gjør vi fortsatt. Fra hundretusener av år hvor majoriteten av verdens mennesker levde fullstendig stedbundne, forutsigbare liv, dominert av streng religion, uslitelige familiebånd og naturens sykluser, til en ny virkelighet hvor alt fast fordamper.

For økonomen Friedrich Hayek, født i 1899, var det viktigste med moderniteten at den gjorde altruisme til et utdatert, etisk prinsipp. Mens små, tradisjonelle samfunn kunne være basert på fellesskap og det å gjøre noe for andre, mente den antisosialistiske østerrikeren at dette var umulig i moderne samfunn. Grunnen var, ifølge ham, at moderne mennesker er vevd inn i innfløkte økonomiske systemer som gjør at våre handlinger påvirker mennesker langt borte, mennesker som vi aldri vil kunne møte eller bli kjent med. For Hayek var løsningen at moderne mennesker måtte lære seg å leve «i to verdener samtidig», hvor man kan la altruismen få utløp i de nære relasjoner, samtidig som man må være kynisk og nyttemaksimerende i sin atferd i storsamfunnet, etter hvert også kjent som markedet.

Det finnes en lang rekke slike, nokså luftige teorier som tar sitt utgangspunkt i en dyp rift mellom det tradisjonelle og det moderne i menneskehetens erfaringshorisont – for eksempel ideen om at selve tiden har akselerert (Hartmut Rosa), eller at rasjonaliseringen av alle ting har fanget mennesket i et modernitetens meningsløse jernbur (Max Weber).

Mennesket og teknologien

Lars Myttings romantrilogi er imidlertid ikke først og fremst idéhistorisk eller filosofisk; hans innfallsvinkel til modernisering er mest av alt teknologihistorisk. Nye verktøy, teknikker, oppfinnelser og maskiner spiller en nøkkelrolle i Butangens moderniseringshistorie. I en scene over flere kapitler i Hekneveven er det faktisk som om hele menneskehetens historie gjenfortelles på et drøyt år, når det nygifte paret Jehans Hekne og Kristine Messelt ankommer den steinete husmannsplassen Hellorn på seinhøsten. Tross Jehans og Kristines uslåelige pågangsmot og risikovilje går det trått med både steinrydding og bureising fram til et dugnadslag av husmannsfolk dukker opp på vårparten, i felles, konstruktiv protest mot storbondens tyranni. Dette er for øvrig en av ganske få scener hvor unike og kraftfulle individer fra Hekne-slekta må få hjelp av fellesskapet for at framgangen skal finne sted, og etter oppstartshjelpa går Jehans og Kristine raskt i gang med å bygge hus, dyrke jorda og holde husdyr, for så å bygge demning med kraftverk og finne opp elektrisiteten innen neste sommer har kommet.

Mang en anmelder har latt seg begeistre over Myttings beskrivelser av teknologi, en ferdighet han har finslipt siden debuten om biler (Hestekrefter fra 2006) og ikke minst i bestselgeren Hel ved (2011), som inneholder svært detaljerte skildringer av ulike typer vedovner og motorsager. I avslutningsbindet Skråpånatta har vi kommet til 1930- og 40-tallet, og passende nok er geværer og fly teknologien som nå står i sentrum. For der moderniseringen så langt hadde gitt Butangen nokså udelt positive ting som vannkraftverk, lastebil og ysteri, viser den mer og mer av sin farlige side etter hvert som vi nærmer oss trilogiens dramatiske klimaks. Man burde kanskje ha ant fare allerede i første bind, når det er byen Dresden som skal huse Butangens flyttede stavkirke og en av søsterklokkene, og det er den vanvittige brannbombingen av den saksiske hovedstad som til slutt viser seg å være dommedagen innevarslet av den mystiske Hekneveven – selve Skråpånatta. 25 000 mennesker ble drept i løpet av et par dagers intensiv brannbombing i februar 1944. Selv leste jeg dette partiet da Israels brutale bombing av Gaza var i startfasen, og siden har det, som kjent, bare blitt verre.

Slipp av høyteknologiske bomber fra høyteknologiske fly med dertil hørende drap på titusener av mennesker er heller ikke det eneste fra trilogien som minner oss om at vi fortsatt sliter med moderniseringen Mytting beskriver. Den grunnleggende tankefiguren om at teknologien vel kan frigjøre oss og gjør livene våre bedre, men at den likevel medfører et slags syndefall ved at noe tidløst og naturlig er blitt brakt i ulage, symboliseres i romanene ved at de to søsterklokkene blir skilt fra hverandre under flyttingen til Dresden i første bind. Den Ikaros-lignende forestillingen om at overmodige mennesker presser framskritt og teknologi helt opp til et punkt hvor det skaper ødeleggelse, og det på måter så fryktelige at mennesker i tradisjonelle samfunn aldri ville kunne ha forestilt seg dem, har vært sentral i vestlig tenking siden verdenskrigene, holocaust og atombombene over Hiroshima og Nagasaki. For tenkere som Zygmunt Bauman, Theodor Adorno og Max Horkheimer var det ikke bare teknologien, men selve rasjonaliseringen og opplysningen som til slutt ledet til undergang og barbari. Disse tankene er ikke langt unna når søsterklokkene omsider smeltes sammen igjen i Dresdens inferno.

Bare stillstand?

Man kan innvende at historien på ingen måte begynte i 1879, da Butangen fikk ny sogneprest. Begreper som «modernitet» og «modernisering» kan illustrere ettertidens enorme nedlatenhet overfor de mange menneskene som levde før den tida vi betegner som «moderne». Hegel hevdet som kjent at Afrika var et sted uten historie, og her risikerer jeg jo å overføre den samme ignorante holdningen til alle som levde før slutten av 1800-tallet. Trygve Riiser Gundersen, forfatter av den Bragepris-vinnende sakprosaboka Haugianerne (Cappelen Damm, 2022), er blant de som har gått i rette med en slik oppfatning, blant annet ved å kritisere den norske historikeren Knut Kjeldstadlis fengende formulering om at det førmoderne norske standssamfunnet var preget av «stillstand», «avstand» og «husstand». Det historikere har omtalt som en overgang fra et standssamfunn til et klassesamfunn i løpet av 1800-tallet, er en sentral del av den norske moderniseringen, men Gundersen er blant de som viser at særlig «stillstand» er mer beskrivende for ettertidas oppfatninger av standssamfunnet enn av realitetene. Også haugianere på slutten av 1700-tallet var i bevegelse. De skapte faktisk Norges første sosiale bevegelse, helt uten forbilder, og var i så måte, muligens i mangel av et bedre ord, moderne.

Som nevnt er det fint mulig å trekke modernitetsbegrepet tilbake til haugianerne på slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet, så det er for så vidt greit. Men hvis vi har tatt så feil om 1700-tallet, betyr ikke det at vi kan ta vel så feil om både 1600-tallet, 1500-tallet og for den saks skyld 1100-tallet? Sigrid Undset, kjent for historiske romaner fra middelalderen, skrev jo at «… menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager». Er ideen om «det moderne» bare et utrykk for samtidsarroganse?

Begynnelsen på Undset-sitatet fra Fortellinger om Kong Arthur og ridderne av det runde bord (1915) er imidlertid «Ti sed og skikk forandres meget, alt som tidene lider, og menneskenes tro forandres og de tenker annerledes om mange ting», så Undset var heller ikke fremmed for at endrede tider hadde noe å si, om enn ikke for menneskehjertet, hva nå det skulle bety. Mange ting er blitt veldig annerledes siden kong Arthurs tid, og selv om det er umulig å si når moderniseringen «begynte», er det et visst belegg for å hevde at det virkelig har skjedd helt fundamentale endringer de siste par hundre årene som gjør modernitet til et meningsfullt begrep. Historien om dette er historien om oss, og det er denne Lars Mytting har greid å komprimere inn i Kai Schweigaards livsløp.

Overtro

Selv om Butangen-trilogien handler om moderniseringen av Norge, den historien som virkelig betyr noe for oss, er det førmoderne en viktig bestanddel av fortellingen. Sagnet om Hekne-søstrene virker gjennom karakterenes livsanskuelser og minner oss på at det gamle alltid er med i det nye på et eller annet vis. Kai Schweigaard begynner trilogien som rasjonaliserende utsending til den bakstreverske og overtroiske landsbygda, men blir mer og mer usikker på om ikke sagnet om de sammenvokste søstrene har noe for seg likevel. I den grad vi skal forstå Butangen-trilogien som en fortelling om hele norgeshistorien, slik jeg her foreslår at vi skal, vil kanskje de som kan mer om såkalt eldre historie enn meg kunne innvende at Mytting gjør seg skyldig i å røre sammen alt som går forut for 1800-tallet inn i en eneste stor grøt av sagn og overtro – en slags «førmoderne» rekvisitt som all moderniseringen kan kontrasteres mot. Og det er mulig de vil ha rett i det, men sagnene brukes også på en fruktbar måte i fortellingen. Spørsmålet er nemlig ikke nødvendigvis det åpenbare, altså hvorvidt sagnene bare er gammel overtro som samfunnet er i ferd med å vokse fra, eller om de isteden utgjør den egentlige virkeligheten, som det moderne samfunnet har glemt, og som kommer tilbake med en slags blodtørstig hevnlyst, eventuelt skjebnens ironi.

Jeg forstår fortellingen slik at sagnet stort sett er sant når folk tror det er sant, nettopp fordi det da får virkelige konsekvenser. Og mye av spenningen i romantrilogien ligger i at den er satt i en overgangstid, hvor det er uklart for mange av karakterene hvorvidt de skal tro på sagnet eller ikke. Sagnets status veksler dermed fram og tilbake mellom å være sannhet og overtro, selv om det også kan virke som det bli mer og mer sant jo lenger fram moderniteten skrider.

For drøyt tjue år siden forferdet historikeren Erling Sandmo sine fagfeller ved å hevde at franske bønder på 1400-tallet hadde hatt rett da de mente at tørke og dårlige avlinger var gudegitt. Det var sant for dem, og ifølge salig Sandmo hjelper det ikke vår forståelse av fortidens mennesker kategorisk å proklamere fra vår egen tid at alle før oss har tatt feil.

I den påfølgende «sannhetsdebatten» i Historisk Tidsskrift ble Sandmo skjelt ut etter noter av historikere som fryktet at slike poststrukturalistiske påfunn ville undergrave vår Meget Stabile Og Fornuftige Samfunnsorden (og flere har jo senere funnet på å gi «postmodernismen» skylda for både Trump, trans og trygdesvindel). Mytting har en mer nyansert tilnærming til spørsmålet, og bevisst eller ubevisst har han benyttet seg av Sandmo og andres innsikter om at sannhet er historisk situert, og bruker disse for å drive historien framover.

Fortsatt moderne

Det har selvfølgelig skjedd ting i Norge etter 1945 også, for eksempel opp- og nedbyggingen av velferdsstaten, for bare å ta to nokså nærliggende eksempler. Men slik Mytting greier å folde inn de forutgående 11 000 årene med menneskelig aktivitet i Norge i Kai Schweigaards livsløp, får han nokså greit med de 80 årene som har gått etterpå også. Hvis man vil vite mer om Gudbrandsdalen etter annen verdenskrig, kan man lese Myttings tidligere romaner eller Simen Sætres todelte artikkel i Vinduet om den lokale figuren «gesællen», hvis historiske bakgrunn kommenteres i Butangen-trilogien.

Men vi lever i moderniteten fortsatt, og de grunnleggende utfordringene overgangen fra tradisjonell til moderne samfunn medfører, er like uløst for oss som de var for Butangens innbyggere. Friedrich Hayeks forslag om å leve i to ulike verdener samtidig har vist seg vanskelig å få til i praksis, og den hersens, førmoderne altruismen siver jo ut i storsamfunnet rett som det er. Det utgjorte er jo at den vilt revolusjonerende ideen om demokrati – at alle skal være med og styre – fikk gjennomslag omtrent akkurat samtidig som at samfunnet ble så komplekst og globalt sammenvevd at denne styringen er vanskelig å se for seg i praksis.

Forholdet til teknologien har heller ikke nødvendigvis forandret seg så dramatisk som vi noen ganger kan få inntrykk av. I hvert fall gjør frykten for at framskrittet skal føre til undergang, seg fortsatt gjeldende, i vår egen tid spesielt i den ofte proklamerte angsten for singulariteten: dagen hvor kunstig intelligens gjør at maskinene blir smartere enn menneskene som har skapt dem, og bestemmer seg for enten å omdanne oss til vegeterende kraftverk koblet til dataprogrammer som får oss til å tro at vi lever slik vi en gang gjorde, eller bare å tilintetgjøre oss – formodentlig før noen rekker å trekke ut kontakten.

Noe som nok har forandret seg siden Kai Schweigaards tid, er måten vi forholder oss til det overnaturlige på. Ulike varianter av gammel tro, som det fortsatt fantes rester av før, er nå så godt som forduftet. En av fjorårets mest interessante romaner, Silje Bekengs Inn i vårt mørke hus (Gyldendal), viser dette tydelig. Der opptrer sagnet om «lussinatten» i det som egentlig er en samtidsroman om klasse, geografi og skolekretsgrenser. Men hos Bekeng forblir det førmodernes status i samtiden uutforsket: Kapitlene om de onde kreftene som slipper løs én gang i året, er løsrevet fra handlingen, og ingen av karakterene forholder seg til sagnet eller virker å vite om det, selv om symbolikken selvfølgelig blir tydelig for leseren. Kanskje må det være slik, i en roman satt til vår egen tid, hvor ingen lenger tror på sagn. I det fiktive Butangen i årene mellom 1879 og 1945 er det annerledes: Sagnene lever fortsatt, om enn på lånt tid, og derfor får de også betydning.

I fantasiens sfære

I den todelte Vinduet-artikkelen «Den historiske romanens umulighet» driver nevnte Trygve Riiser Gundersen en slags polemikk mot nettopp historiske romaner. Argumentet er både noe slikt som at den virkelige historien er spennende nok til at man ikke behøver å finne på ting for å fylle inn mellomrommene, og implisitt også at disse påfunnene er nødt til å innebære en slags vold – ikke bare mot fortidas virkelige mennesker og livene de levde, men også mot det faktum at historiens mellomrom og tomme felter faktisk er en viktig del av hvordan fortida eksisterer i nåtida. Å late som at det er annerledes blir dermed på et vis å tilsløre virkeligheten.

Det er jo sant, men det risikerer også å bli et vel strengt premiss for måten vi forholder oss til fortida på. Det er også sant at det er umulig å yte fortida «rettferdighet», i hvert fall på den måten at man får med alt, som i Jorge Luis Borges’ kortnovelle om et kart i 1:1-målestokk, men som Gundersen selv er inne på, er dette tilfellet også med framstillinger av historien som ikke er fiksjonaliserte. Det finnes fantastiske helheter i hver eneste lille levning fra fortida, i hvert eneste liv som er levd, ja, nesten i hver tanke som er tenkt – også før 1789 og 1856. Hvordan kan vi forholde oss til rikdommen i hvert enkelt av disse trærne, uten helt å miste skogen av syne?

Detaljer, paradokser og overraskende sammenhenger er viktige, men vi må også ha noe som ligner på en helhetlig historieforståelse som disse kan bidra til og kontrasteres mot. I 1983 skrev Louis J. Halle et essay i Virginia Quarterly Review kalt «The Nature of the Historian’s Vocation». Ifølge ham burde historikeren være en «litterær håndverker» som arbeidet «i fantasiens sfære». På nokså nedlatende vis akket han seg over at samtidens historikere var i ferd med å degenerere til å bli simple forskere («researchers») – med detaljkunnskap om småting, men uten evne til å mane fram forsøksvis helhetlige fortellinger om sivilisasjoners vekst og fall i en fortid som ikke lenger eksisterer. Vår historieløse samtid behøver ikke bare korte glimt av fortidas overveldende annerledeshet, vi trenger også en forståelse av oss selv som mennesker i historien. «De store fortellingene» ble visstnok passé for flere tiår siden, men slike fortellinger må nødvendigvis bli ganske store. Jo flere tusen års historie menneskeheten opparbeider seg, jo mer håpløst blir kanskje dette prosjektet, en helhetlig og sammenhengende historie som vi mennesker kan gå inn i – men vi gir oss ikke. Samtidig er omdanningen av historikere til «forskere», som Halle for 40 år siden mente at enhver middels intelligent person kunne bli, fullendt.

Fiksjon er fortettet virkelighet, har mange hevdet, og en helhetlig historie må også bli en fortettet historie. Kanskje er det like greit at den kommer i form av fiksjon, for eksempel en romantrilogi om da moderniteten kom til Norge. Kanskje det er Lars Mytting som er den historiske romanens mulighet?