Om gessælen (del én)

1.

Det sies at man ved å lese kan leve seg inn i andre menneskers liv. Man setter seg i fortellerens sted og ser verden på nye måter. Da jeg for en tid siden kom til å tenke på hvilke bøker jeg hadde lest i det siste, viste det seg at påfallende mange var av kvinnelige forfattere, som skrev om sin egen mor. Ved nærmere ettertanke fant jeg så ut at de forfatterne jeg satte høyest, ofte var kvinner i 80–90-årene bosatt i New York. Jeg levde meg inn i deres verden, og vi hadde et slags fellesskap, tross det som skilte oss. Her forleden oppdaget jeg imidlertid at litteraturen også kunne gi meg en helt annen opplevelse. Jeg kom over en bok som ikke tok meg til andre menneskers liv, men til min egen oppvekst. Det samme landskapet, de samme mennesketypene, det samme språket. Og det rare var at det ikke bare skjedde én gang, men to ganger.

2.

Den første gangen var med boka Vi er fem (2019) av Matias Faldbakken. Mye kan sies om den, slutten er rystende, men det som traff meg, var ordene. Usæl. Klædd. Ørder. Alskens. Jaggu. Dette er ord vi brukte der jeg vokste opp, men som man sjelden leser, faktisk hadde jeg glemt en del av dem. De kaller fram et hedmarksk landskap. Moroklump, durabelig, hver bidige ting, tingesten, kvært, nasan. Alle uttrykkene for å beskrive mennesker: En skakk kæll, atal, tullerusk, en villbasse, en kløpper, en brande, en skrulling, en noksagt, senesterk, som en gjøk. Videre: alle beskrivelsene av det mennesker gjør, både i avklarte situasjoner – «å loke», «å sose», «å kope», «å sulle rundt», «å kose seg glugg», «klar som et egg» – og i situasjoner der de blir satt under press: «å bikke over», «å være tulling», «å kødde det til», «å roe egget», «å kvekke til», «å okke seg», «å stagge», «å dabbe av», «å bekymre seg skakk», «noe herk», «satans spetakkel», «slinger i valsen», «et rivende kjør», «å blø noe grassalt» (heter det ikke «grassat»?). Disse ordene og uttrykkene rammer inn det mentale landskapet på Råset, «den unnselige plassen tre timer nord for hovedstaden», der handlingen foregår. I språket ser vi inspirasjonen fra jordbrukslandet, «jur» brukes om pupper, «såte» om hår. Fiksjon er fiksjon, men den som kjenner dialekter i Innlandet, forstår at Råset umulig kan ligge tre timer nord for hovedstaden, slik Faldbakken skriver. Med dagens nye E6 vil tre timer føre deg helt til Kvam i Gudbrandsdalen. I stedet må Råset, språklig sett, ligge i Hedmark, på flatbygdene, og siden hovedpersonene har kort kjøreavstand til både Rudshøgda og Ådalsbruk, må vi nærmere Ringsaker. Det er altså to timer, ikke tre timer nord for Oslo. Det faktum at Faldbakken skriver «røten» og ikke «røtin» (om lukt), plasserer Råset noe østover mot Løten. Ting faller på plass når jeg googler Faldbakken og ser at han vokste opp på Ridabu, som ligger noe øst for Hamar mot Ilseng, en drøy halvtime sør for Brøttum, der jeg selv vokste opp. Han er videre født i 1973, ett år før meg. Dette kan også forklare hans bruk av uttrykket «gessæl», som i en oppvekst på hedmarksbygdene på 1980-tallet var helt sentral.

3.

Hva er en gessæl? Ordlistene gir dårlige svar. De forholder seg bare til «gesell», som oppgis å stamme «fra lavtysk» og bety «håndverkssvenn» eller «fyr/slask». Et søk i Nasjonalbibliotekets database over alle norske bøker i fulltekst viser at ordet, til min forskrekkelse, aldri har festet seg i norsk litteratur. Det er faktisk brukt bare én gang, av Matias Faldbakken selv, i boken The Hills (2017). Der handler det om en viss Tom Sellers: «Han er en såkalt gessæl, som man kaller det på flatbygda, men av den kultiverte typen. Gesell, som det het i gamle dager. Da svennene begynte sine vandringer, særlig til Tyskland på 1600–1700-tallet, fikk begrepet ‘vandrende gesell’ noe odiøst over seg, det betydde nærmest løsgjenger eller landstryker.» Ifølge tysk tradisjon fra middelalderen skulle lærlinger i håndverksfag reise rundt i Europa i tre år og én dag, gjerne iført kordfløyelsbukser, hvite skjorter og håndlaget stokk, med alt de eide i en tøybunt.¹ De var de opprinnelige gesellene. Uttrykket har så ankommet Norge, hvor det har tatt ulike former. I det hanseatiske handelssamfunnet på Bryggen i Bergen var en «gesell» den øverste regnskapskyndige arbeidsformannen hos en kjøpmann.² I folketellinger fra 1800- og 1900-tallet finner man mange tilfeller der folk har oppgitt «gesell» som sin «stilling/stand», de har ofte tyske navn. Det må være disse som er opphavet til det hedmarkske «gessæl», der trykket er lagt på første stavelse. Faldbakken beskriver Tom Sellers med en «omstreiferaktig, herreløs» aura. «Utstrålingen av kultivert gessæl gjør ham uimotståelig for mange», «gessælen i Sellers gir ham autoritet i visse miljøer.» Forfatteren beskriver Sellers som en «kultivert» gessæl, det finnes altså flere typer. Videre brukes ordet «kødd»: «Han er en kødd.» Her er det viktig å skille begrepene. En kødd er noe annet og mer negativt enn en gessæl. Derimot en gessæl være en kødd, og «gjøre noe på kødd», altså «kødde». Dette kan skje ofte i en gessæls hverdag, men er ikke definerende. Derimot er referansen fra ordlista, «håndverkssvenn», sentral. Gessælen tilhører yrkesfagene, og da særlig de fagene som før het tømrer og maskin og mek. Kan en gessæl gå elektro? Under tvil. Fagene elektro og teknisk tegning tiltrakk seg, i hvert fall før Reform 94, en del mattesmarte, litt «finere» gutter som kunne henge med gessælen og tilegne seg noen av hans uttrykksformer, uten egentlig å være gessæl. Derimot er det ikke utenkelig at en gessæl kunne gå «handel og kontor», som det het før, da det også blant disse fantes dem som kunne skru bil, en sentral markør hos gessælen. Jeg mener også at gessælene ble omtalt i flertall. Altså at endelsene i «gessælom»/«gessælan» ble forkortet og ble til fellesbetegnelsen «gessæln», som betegnet en hurv / en «masse» / en gjeng som fór rundt på mopedene sine og gjorde bygda utrygg.

4.

Hvordan kan det ha seg at en viktig gruppe som gessæln, som definerte hele tilværelsen for oss som vokste opp i innlandsbygdene, ikke fant sin plass i litteraturen? Ikke alle livsformer artikuleres. Gutter på bygda leser og skriver lite, og dette gjelder særlig de som har yrkesfaglig bakgrunn. Folk på bygda som skriver, og omgjør verden til tekst, søker seg ofte til allmennfaglig utdanning. Disse søker mot byene, åpner seg for nye impulser, tar til seg kontinental musikk og litteratur, mens de tar avstand fra bygda. Derfor blir gessælens kultur muntlig. Miljøer som ikke uttrykker seg skriftlig, blir ofte definert av andre, ofte misforstått. I dag blir unge menn på bygdene ofte omtalt som et mysterium, eller et problem. Det er de som ikke får seg dame, som har gammeldagse verdier, i filmer er de skumle og enfoldige. Jobbene de pleide å ha, overtas av østeuropeere eller legges ned. Bare vi som kjenner gessælen og gjennom oppveksten har sett ham som ideal, vet at en gessæl er herre over livet.

5.

Tilfeldighetene ville det slik at jeg en tid etter å ha lest Faldbakkens roman, plukket opp Bjørn Hatteruds reiseskildring Mjøsa rundt med mor. Ei livsreise (2020), som lå hjemme hos mine foreldre på Brøttum. For andre gang på kort tid skjedde det, denne for meg spesielle opplevelsen, der litteraturen liksom drar deg tilbake til fortiden. Det ble beskrevet, det som jeg bare hadde tenkt på som «det vanlige», det som bare er lufta du puster inn, og som dermed er usynlig. Mens Faldbakken beveget seg i språket, skrev Hatterud om steder jeg kjente fra min oppvekst, men aldri tenkte at det gikk an å skildre. Han fremkalte disse små bygdene rundt i Ringsaker som en gang var levende med egen grendeskole, men som nå bare var karakterisert av et hus i et vegkryss, et hus med litt for store vinduer og en stor parkeringsplass, de var nedlagte butikker som en gang var bygdas hjerte. Rundt dette hadde det en gang vært postkontor, kanskje bensinstasjon, en skole med tilknyttet bibliotek og, for de aller største bygdene, storkiosk, frisørsalong og solarium. Hatterud kommer fra Byflaten, et sted jeg husker som litt komisk, vi pleide å kjøre forbi for å besøke en gammel tante og kom til dette stedet som verken var flatt eller noen by, men flottet seg med navnet. Det er lettere å følge med på stedene som ligger ut mot Mjøsa. Brøttum, Moelv, Nes, Brumunddal og Furnes ligger som en perlerekke mot sjøen, åpent vendt mot verden, men stedene innover i skogen er gåtefulle og mørke. Hvor plasserer man Veldre, Brumund og Nybygda? Hvor holder fotballaget Brufoss til? Jeg reiste i tenårene til mange av disse stedene som frilanser for Ringsaker Blad, ofte på moped, men det var et virvar av veier, grusveier på kryss og tvers, man kunne kjøre seg vill. Det var noe truende og tungt «der inne». Foreldrene mine forteller fortsatt om en regnfull natt da de kjørte seg vill og kom inn på et gårdstun fullt av bilvrak, skrap og søppel, det var som i en skrekkfilm, sier de, rygghårene reiste seg, de vrei bilen rundt, rygget på full gass uten helt å forstå hva som var så grufullt. I aviser kan man lese om «dødens gård», eller om saken der en kvinne ble drept av sin mann hjemme på gården etter romjulsfesten på Veldrom og funnet i dypet av Glomma med et bilbatteri festet til kroppen. Men nå eksotiserer jeg, dette er en slags «orientalisme» som retter seg fra «det ytre», mjøsnære ringsakerlandet mot disse «indre bygdene». Man kunne også ha gode opplevelser der inne, som den gangen jeg hadde helgevakt og ble ringt opp fra en av gårdene med spørsmål om jeg kunne ta bilde av åkeren, det var så bra avling. Som takk fikk jeg et helt brett egg.

I neste del, neste uke: Mer spesifikt om gessælens verdisyn og gatesmarthet, eller rettere, «veismarthet», og om mopeder som kan høres på lang avstand i stille grender, og om det helt spesielle utropet «dætta æ gessæææææl!».