Quadrophenia 1973 – en modyssé

Jeg satt og så ned på en umiskjennelig engelsk frokosttallerken. Et egg stekt i fett var blitt punktert, og dets hjertes seige fluidum hadde griset til resten av maten; tomatbønner, halvparten av dem most; spredte, fete, friterte poteter – feite som mannefingre og klissete av saus; to pølser som har vært gjennomsøkt, skåret opp og halvspist; en foldet brødskive, hvit som papir. Omkring tallerkenen lå en fyrstikkeske (med den gamle «Ship»-logoen synlig), et askebeger i metall, med to sneiper i, salt- og pepperbøsser, en stor glasskrukke med sukker og en kopp med noe som ser ut som kald te. En gaffel, kjørt inn i møljemassen, og en kniv på tallerkenens høyre side, med to bønner klebet til bladet, hinter om at jeg allerede hadde kommet et stykke på vei i frokosten.

Det var et fotografi, og jeg så det første gang i 1978, da jeg var 13 år. Broren min, fem år eldre enn meg, og den gang min magiske forsyningskanal for rockemusikk, viste meg The Whos dobbeltalbum Quadrophenia, som kom med en billedbok bestående av 30 sort/hvitt-fotografier; bemerkelsesverdige for deres kornete trøstesløshet. Quadrophenia, første gang utgitt i 1973, var et konseptalbum, noe som får det til å fremstå som mye mer pretensiøst enn det er. Noen ganger er konseptalbum pretensiøse: Pink Floyds Wish You Were Here er ofte ugjennomtrengelig, og jeg kunne aldri helt forstå den dresskledte mannen på coveret som tilsynelatende sto i brann. Men Pete Townshends konsept var enkelt; han ønsket bare å fortelle en historie – å bruke albumet til å skue tilbake på det tidlige 60-tall, fra det tidlige 70-tall, og fremkalle livet til en av datidens typiske «mod kids», og hans opprørs forskjellige stadier.

Fotografiboken åpner med et bilde av en ung mann, kanskje 17 år, kjørende rundt i London på sin scooter. For 13-åringen virket scootergutten alene på en spennende måte; målløst målrettet. Og han hadde full mod-pakke: Han er iført army-parkas, scooteren (trolig en Vespa GS 160) er smykket med ekstra lys og en overdose sidespeil. Det mørke håret hans er veltrimmet kort. I et annet fotografi ser vi ham hjemme, i krangel med sine strenge, middelaldrende foreldre (moren er ikledd frottébadekåpe og er skremmende lik Dronningen), mens han ser ut som han snarest må komme seg ut av det trange kjøkkenet for ikke å dø. Neste bilde er det av frokosten hans – de gufne eggene og bønnene. Jeg stirret og stirret på det bildet, og følte vag sult og vag kvalme, samtidig. Vi ser mod-gutten i en kaffebar, mens han spiller flipperspill; dernest som søppeltømmer, med en ruglete metallsøppelbøtte over skulderen; så mens han knuser en bil på gaten; så mens han står i veikanten idet medlemmer av The Who kommer ut fra The Odeon etter en konsert. Så kommer en tur til Brighton. Vi ser ham inne i en kafé, hvis vinduer lover ’fish and chips’, østers og ’jellied eels’. I Brighton treffer han en kamerat som nå jobber som pikkolo på hotell, med ordentlig uniform; den lille, flate hatten hans ser ut som en barnetromme. Men, viser bildene meg, det går dårlig for ham i Brighton. Han har ikke lenger scooteren sin, som han knuste i en ulykke; han har mistet jobben sin og han sover på stranden. I de siste bildene ser vi at han har stjålet en båt og har kurs for havet …

Quadrophenia var umiddelbart tiltrekkende som narrativ, alt før jeg hadde hørt så mye som en tone. Tittelen var rar og skarp, og klarte på et vis å kombinere ’schizofreni’ med ’kvadrofonisk’ – sistnevnte på høyden av sin popularitet i de dager – som om musikk kunne være en slags kraftfull sykdom. Så slapp broren min nålen brått ned på vinylen, og de store, spesialbygde Goodman-høyttalerne han hadde koblet til den gamle Leak rørforsterkeren, eksploderte med musikk. Og intet har endret seg på 30 år. Lyden er fortynnet og komprimert gjennom digitale koder, forsterkeren er fri for sine bråkete, sendrektige rør – men musikken har fortsatt en formidabel kraft. The Who for full gass er, for meg, et tegn på liv. Eller kanskje jeg skulle si at å høre på The Who er både å registrere liv og å hytte med neven mot det. Townshends sinte, metalliske gitarkorder virker å skjære inn i bedageligheten og dobbeltmoralen vi fyller oss med; John Entwistles ekstraordinært bevegelige, evig urolige bass-spill er som skrittene til en mann som løper vekk fra noe (selv om han var berømt for å stå fullstendig stille når de spilte live, mens resten av bandet eksploderte i bevegelse rundt ham); Keith Moons herlig ville tromming, både presis og lett fordrukken, var som en form for dedikert vandalisme, et ønske om samtidig å spille og knuse trommene, og Roger Daltreys sang kan ofte bare så vidt skilles fra rop. Dette, for meg, er hvordan rock skal låte: som en konsentrert, rasende eksperimenteringsanstalt for fokusert energi.

Men dette er ikke det samme som heavy metals eller punks repetitive, åndsfattige hvileløshet (selv om gode, punkaktige band som The Jam og The Clash helt tydelig sto i gjeld til The Who, og Sex Pistols sto i ærefrykt overfor Townshends ødeleggelser på scenen). En stor del av rockemusikken er rytmisk kjedelig. Gitarene øser i vei, og trommingen er bare stødig. The Who er alltid rytmisk spennende. Moon er aldri helt der du forventer han skal være; med en sprø trommerulle eller et innsmett eller cymbalslag – og har vanskelig for å holde rytmen i mer enn en takt eller to, før han raser av gårde igjen, på jakt etter nye mønster; Entwistle, som alltid følger med på hva Moon gjør, danser opp og ned skalaen, mens Townshend er en like så livlig akustisk gitarist som han er en nådeløs elektrisk en. De befinner seg blant rockehistoriens største utøvere, de spiller som jazzmusikere, og en av Quadrophenias største gleder – kvaliteten som hever den over Who’s Next, bandets andre store album – er den improvisatoriske atmosfæren. I sang etter sang lytter gruppen til seg selv, og finner næring i sin egen kreative grenseløshet.

En typisk sang på Quadrophenia, som «Sea and Sand» eller «Drowned» eller «I’m One», starter med en forsiktig, fingerplukkende intro på akustisk gitar. Daltrey synger lavt. Så kommer trommene og bassen, og alt er forandret. Folk har overgitt seg til rocken. Brått er det akustiske brakt til taushet av Townshends harde, feiende Gibson-bevegelser, og Daltrey er i gang med sine brautende ungmannsskrik. Dette er rått oppløftende sanger, men melodiske også, på samme måte som f.eks. Elvis Costello kan være aggressiv og musikalsk på samme tid. Mange av dem har bevegende melodilinjer. En Townshend på topp var alltid i stand til å skrive tøffe sanger du kunne få lyst til å nynne, og spesielt tidlig The Who, fra Tommy-tiden og før, kunne av og til høres som et punkete Beach Boys: Tenk på sanger som «I Can See For Miles», «The Kids Are Alright», «My Generation», «Substitute», «Pinball Wizard», «Tattoo», «See Me, Feel Me». Men de sangene fulgte sjangerens retningslinjer og var over på tre-fire minutter. Quadrophenia er annerledes. Etter et par vers og refreng, akkurat der hvor en tradisjonell sang ville fade ut, åpner det seg et rom for improvisasjon – og alle kaster seg uti det.

Energien i musikken har sin motpart i tekstene. Townshend skrev aldri bedre enn her. Historien om mod-gutten – fra tenåringsrebell til boms, fra London til Brighton; en gutt som både følger moten og blir akterutseilt av den – gir tekstene form og fasthet. En av skyggesidene ved å være skolert i engelsk litteratur er at det gjør en snobbete eller usikker på rocketeksters kvaliteter. Som tenåring pleide jeg å tenke at Bruce Springsteens frase «the lonely cool before dawn» (fra «Thunder Road») var stor poesi. I dag synes jeg fortsatt dette er ganske bra rockelyrikk, riktignok ganske kitchy også, og å tenke på denne måten er å ha mistet en slags essensiell tillit. Townshends skriverier kan være pretensiøse, men på sitt beste var de mer sosiologisk skarpsindige enn selv Springsteens; ikke så sentimentale, og strålende av one-liners: «I was born with a plastic spoon in my mouth» («Substitute»); «Hope I die before I get old» («My Generation»); «Teenage Wasteland» («Baba O’Riley»); «And the parting on the left / Is now the parting on the right … Meet the new boss / Same as the old boss» («Won’t Get Fooled Again»).

Der er mengder av minneverdige tekstlinjer på Quadrophenia. Hva med «Magically bored / On a quiet street corner» («5.15»)? Eller de sylskarpe, klagende verselinjeparene i «Helpless Dancer»:

When a man is running from his boss

Who holds a gun that fires «cost»,

…

And people die from being old

and left alone because they’re cold.

…

And you get beaten up by blacks

Who thought they worked still got the sack …

…

And in the battle on the streets

You fight computers and receipts …

«Sea and Sand» er en av favorittsangene mine på albumet. Den starter nærmest idyllisk, med lyden av måker, og en enslig akustisk gitar. Men resten av bandet river straks dette i stykker; den akustiske gitaren erstattes av stramme, rytmiske kutt fra Townshend på en elektrisk gitar, Moon tar seg høylytt rundt hele trommesettet, og vi får i stedet en virkelig rå engelsk rockesang – en sang som bærer med seg ekkoet av dens 60-tallsrøtter i engelsk rhythm and blues fra mod-klubbscenen (tenk Creams «Crossroads» eller tidlig Stones), og som også har blikket vendt forover, fra 1973, til den punken som bare er noen år unna; til en av Paul Wellers sinte sanger, som «Eton Rifles» eller «Going Underground», eller kanskje noe av Joe Jackson.

Grunnen til at kystidyllen er blitt revet i filler er at vår unge mod-helt ikke gjør det så bra i Brighton. Full på gin, og full av angst for sin nedtur fra narkoinduserte høyder, hører han stemmer. (Ikke én, ikke to, men fire: «Schizophrenic? I’m Bleeding Quadrophenic».) Sangen kaster oss ut i en rasende revolt:

Here by the sea and sand

Nothing ever goes as planned.

I just couldn’t face going home.

It was just a drag on my own.

They finally threw me out.

My mum got drunk on stout.

My dad couldn’t stand on two feet

As he lectured me about morality.

Man trengte ikke dobbeltmoralistiske eller drikkfeldige foreldre (jeg hadde ikke) for å la seg begeistre, som tenåring, av den brutale avdekkingen: «My mum got drunk on stout. / My dad couldn’t stand on two feet / As he lectured me about morality.» Sangen har ikke egentlig et senter, ei heller et opplagt refreng; den åpner seg som en serie med rom, for så å vende seg tilbake mot seg selv, som om sangens forteller krangler med seg selv. Der er fire komplett forskjellige musikalske refreng i sangen (ordentlig kvadrofonisk), de er dandert i hva man senere kan se er et A-B-C-B-D-A-mønster – og når man hører på platen får man et tydelig inntrykk av kraftfull rastløshet. Etter den spente åpningen mykner sounden, og Daltreys stemme stiger til værs: «The girl I love is a perfect dresser, / Wears every fashion, gets it to the tee. / Heaven’s above, I’ve got to match her, / I know just how she wants her man to be». Men så viser det seg at mods ikke egentlig ønsker å imponere sine kjærester, men heller hverandre, og ønsket om å være velkledd blir mer trassig:

My jacket’s gonna be cut slim

and checked

Maybe a touch of seersucker with

an open neck

I ride a GS scooter with my hair

cut neat

I wear my wartime coat in the wind

and sleet.

Dette verset finner man også i en tidligere sang, og repeteres her som et middel for å binde albumet sammen tematisk, på samme måte som «See Me, Feel Me»-temaet dukker opp gjennom hele Tommy. Det er omtrent som en soldats marsjrefreng. Det ekskluderer ikke jenter, akkurat, men det tilhører guttegjengen, og tar oss med tilbake til fotografiet av guttungen på Vespaen, på vei gjennom Londons gater. Man har på følelsen at denne sykkelen betyr mer for ham enn kjæresten hans. Så vender sangen igjen, og sangeren klager over at han ikke ser like bra ut som de andre gutta: «So how come the other tickets look so much better? / Without a penny to spend they dress to the letter» – og til slutt ender det med et vers som repeterer åpningsmelodien, og dens sinne og desperasjon:

I’m wet and I’m cold,

But thank God I ain’t old.

Why didn’t I say what I mean?

I should have split home at fifteen.

There’s a story that the grass is so green.

What did I see?

Where have I been?

«Thank God I ain’t old». Det var akkurat dette mod-scenen på det tidlige 60-tall (som varte fra sånn circa 1962 til 1966) dreide seg om, og hvorfor så mange av sangene på Quadrophenia handler om anti-foreldre-opprør. Townshends gamle samboer, Richard Barnes, som kom opp med bandnavnet, gir oss en ypperlig redegjørelse av denne verdenen i sin bok Mods! (1979). På starten av 60-tallet hadde man en generasjon unge britiske menn nylig frigjort fra mange av forrige tiårs restriksjoner. De slapp verneplikten, de hadde jobb og ingen familieforpliktelser (og følgelig penger til overs), så om de manglet penger der og da, kunne de alltids handle på avbetaling – nylig innført for å få i gang den økonomiske oppsvingen. Mods hadde ikke noe til overs for den kvelende klamme musikken som spiltes på radio; søtsuppe servert av ’entertainere’ som Max Bygraves og Frank Ifield. De så mot Amerika for musikk og mot Italia og Frankrike for mote. Musikere som Townshend, Eric Clapton, Robert Plant, The Stones, The Animals var dypt betatt av amerikansk blues og tidlig Motown: Moose Allison, Marvin Gaye, James Brown.

Disse dager har man lett for å tenke på 60-tallet som et tiår hvor man først mot slutten – da for eksempel The Beatles ble langhårede og yogiske, og da politisk opprør gjorde seg eksplisitt gjeldende – tydelig så skillet mellom dem som var født før, og dem som ble født etter annen verdenskrig. Men modsen var hippienes pionerer, og hadde allerede deklarert et absolutt brudd med sine foreldres verdier. I stedet for sparsommelighet, konformitet og rettskaffenhet – verdiene som var med på å vinne krigen – forfektet de dekadanse, rockemusikk og festing. De hadde sine egne band (først blant dem The High Numbers, som senere ble The Who), og sine egne konsertsteder, som The Marquee og The Scene i London, og The Aquarium i Brighton. De danset, tok masser av dop – stort sett amfetamin («pills», «leapers», «uppers», «purple hearts»), og Barnes kunne rapportere at The Marquee hadde et stort skilt med teksten «SPEED KILLS».

Bortsett fra deres lettsindige revolt-preg var modsen på mange måter konservative. Der var et Wilde-aktig hint i deres dekadanse, og klesdrakt og fremtoning ble tillagt enorm vekt. Italienske dresser, med korte jakker og smale bukser uten oppbrett, ble kopiert av engelske skreddere. Jakkene måtte ha splitter på minst tre-fire tommer. Skoene var semskede desert boots eller lange, spisse winkle pickers. Håret, også det i fransk eller italiensk design, skulle være kort og velstelt – både for jenter og gutter. De nye kaffebarene i Soho fungerte som arenaer for påfuglaktig fremvisning av de nye moter, og snobberi var veldig viktig. The Beatles, i det minste i sin tidlige versjon, holdt ikke mål. En av grunnene til at modsen så sterkt mislikte ’rockere’ var at disse fremsto som sjuskete: Håret deres var for langt, og de gikk med skinnjakker og jeans. Modsen foretrakk scootere fremfor motorsykler, fordi, ifølge Barnes, i motsetning til med motorsykler «… fikk man ikke olje på klærne, eller skitne hender».

Rivaleriet mellom modsen og rockerne ble alvorlig ved påsketider 1964. Modsen reiste gjerne gruppevis på scooterne sine, fra London til regnvåte feriebyer langs kysten – som Brighton, Hastings og Bournemouth. Uten noe spesielt å gjøre ble de stort sett bare hengende – «Magically bored / On a quiet street corner». Uunngåelig nok oppsto en del mindre vandalisme og sammenstøt med rockere. Et basketak i Clacton den påskehelgen ble hysterisk omtalt i aviser som sivilisasjonens fall. Slåsskamper i Brighton og Margate et par uker senere var mer alvorlige. Vinduer ble knust, fluktstoler ble kastet og en politimann ble slått bevisstløs. Avisene kunne vise bildet av en rocker med ansiktet i sanden, mens en mod sparket mot hodet hans. «There was Dad asleep in a deckchair and Mum making sandcastles with the children,» skrek The Daily Express, «when the 1964 Boys took over the beaches at Margate and Brighton yesterday and smeared the traditional scene with more bloodshed and violence.» Sommeren 1964 var strandopptøyenes sommer. Men mods og rockere fant det veldig vanskelig å definere nøyaktig hvilke forskjeller som var verdt å slåss over. Det var slåssing i mangel av noe bedre å gjøre. I flere av Quadrophenias sanger fanger Townshend denne opphissede fellesfølelsen av retningsløshet; følelsen av å være del av en lang lunte på jakt etter en hvilken som helst passende bombe. I «Bell Boy», albumets eneste sang sunget av Moon (som ikke kunne synge og som stort sett gneldrer frem en slags teater-cockney over trommingen sin), tenker vennen til vår mod, ansatt på et hotell i Brighton, tilbake på det å være på den andre siden av hotelldøren:

I got a good job and I’m newly born,

You should see me dressed up in

my uniform.

I work in a hotel all gilt and flash.

Remember the gaff where the doors

we smashed?

Og i «Cut My Hair» jubler vår helt med overdreven aggresjon:

Zoot suit, white jacket with side vents

Five inches long.

I’m out on the street again

And I’m leaping along.

Dressed right, for a beach fight

But I just can’t explain

Why that uncertain feeling

Is still here in my brain.

Frasen «I just can’t explain» har gjenlyd av en tidligere Who-sang som hørte hjemme på det tidlige 60-tall; «I Can’t Explain». (Å ikke være i stand til å forklare, å ikke være villig til å forklare, er tenåringsopprørets store, hemmelige privilegium; se bare Sex Pistols' sublime «Don’t know what I want, / But I know how to get it».) Mens den ser tilbake på det tidlige 60-tall fra det tidlige 70-tall, fungerer Quadrophenia uunngåelig også som et tilbakeblikk på The Whos tidlige karriere, idet mod-eksplosjonen er uløselig knyttet til The Who-eksplosjonen. Quadrophenia er gjort av The Who, om The Who; et sted på albumet kan vi høre et kort klipp fra den gamle The Who-sangen «The Kids Are Allright». Townshend skrev en tekst, en slags dramatisk monolog, som følger med Quadrophenia-fotografiboken, og er ment som mod-kiddens kommentar til bildene. I teksten forteller han om sin mor og far, om dopet sitt, klærne sine, sin siste tur til Brighton og sin forkjærlighet for The Who:

On the second night I saw the posters going up outside the Odeon for a WHO concert. I’d seen them down at Brighton. They were a mod group. Well, mods liked them. They weren’t exactly mods but mods did like them. They had a drummer who used to play with his arms waving about in the air like a lunatic. The singer was a tough looking bloke with really good clothes. If I hadn’t have seen him near home I would have said his hair was gold. Real gold I mean, like gold paint. The guitar player was a skinny geezer with a big nose who twirled his arm like a windmill. He wrote some good songs about mods, but he didn’t quite look like one. The bass player was a laugh. He never did anything. Nothing. He used to smile sometimes, but the smile would only last half a second then it would switch off again. My friend Dave said he smiled a lot more at his sister, they were engaged I think. His bass sounded like a bleeding VC10.

Townshend er faktisk en radmager fyr med stor nese; i disse dager er han en gammel, radmager fyr med stor nese. Han har alltid vært veldig flink til å dramatisere sin egen opplevelse av det å være en utenforstående, selv når han er midt i begivenhetenes sentrum – hvilket er nøyaktig det som gir Quadrophenia dens dynamikk. Mod-kidden står i veikanten og ser The Who idet de kommer ut fra konserten:

After the show I hung around outside waiting for them to come out. When they did they never bloody well recognized me. I shouted and one of them turned around and said «How are you doing?» like he remembered me. «Working?» he said. I hate it when people say that. Course I wasn’t working.

Mod-kidden skulle ønske han var «a face» (mod-slang for ’moteleder’), men han er kun et ansikt i mengden; en wannabe musiker. Townshend fanger dette ypperlig i en av albumets sanger: «I got a Gibson / (Without a case) / But I can’t get that even tanned look on my face.»

Det blir generelt sett på som noe komisk å forbli ungdommelig langt inn i sine voksne år. Den aldrende rockestjernen, fortsatt harvende på sin gitar, med et skallet hode lett dekorert av svetteperler, og med ubeskrivelig umoderne klær, er en latterliggjort figur. Hvor mye mer latterlig da, er vel ikke den som levde ut alt dette gjennom andre; tenåringen som, etter å ha hørt på Quadrophenia gikk gatelangs i sin lille, engelske småby, med litt ekstra selvsikkert ganglag, mens han eplekjekt (men forsiktig!) mumlet «Dressed right, for a beach fight» – og som, da han vokste opp, fortsatte å glede seg over det opprør som strømmer som elektrisitet gjennom alt The Who spilte?

Fordi jeg hadde en fem år eldre bror var jeg alltid for sent ute til alt; jeg gikk glipp av punken på slutten av 70-tallet fordi jeg satt fast i 1973. Jeg har hørt på Quadrophenia mer eller mindre siden jeg var 13. Men av og til, når jeg nå er blitt 43, føles det merkelig å tre inn i dens univers. Quadrophenia er i seg selv et nostalgisk album – det ønsker å være der; tilbake på de strendene og i de klubbene i Soho, på tidlig 60-tall. Så når jeg lytter til albumet nå, blir nostalgien doblet, idet jeg ser tilbake på min egen ungdom, og også tilbake på The Whos ungdom – på en tid da jeg ikke engang var født. Jeg blir nostalgisk over et opprør jeg aldri opplevde og for et England jeg aldri kjente. Men hvis dette bare virker rørende, eller til og med litt dumt, er det da sikkert at konformitet og å ’slå seg til ro’ – hva nå enn det måtte bety – er et bedre alternativ? Er det hyklersk å være gammel og samtidig synge «But thank God I ain’t old»? Jeg tror ikke det.

© 2009, James Wood