Et radikalt liv

Med Ngũgĩ wa Thiong’os død er en epoke i afrikansk litteraturhistorie over. Ngũgĩ konstituerte et levende bånd mellom dagens unge mennesker og afrikanske erfaringer som er i ferd med å forsvinne. Han ble født på den kenyanske landsbygda på trettitallet, var elev i koloniskolesystemet på førti- og femtitallet, studerte i Uganda og England på sekstitallet, debuterte som dramatiker i 1963 og romanforfatter i 1964 og sto i første rekke i de mest sentrale afrikanske kulturdebattene på seksti- og syttitallet. Fra åttitallet levde Ngũgĩ i eksil, og han møtte nittitallet og tiårene som skulle følge i USA, der han fikk professorater ved Yale, Columbia og Irvine. Hele livet kjempet han mot nykolonisering, imperialisme og totalitarisme og han utga bøker gjennom seks tiår. Godt oppe i pensjonistalderen var han en viktig støtte for unge sørafrikanske studenters kamp for fortsatt avkolonisering og mot nyliberalisme, i kravene om at «Rhodes must fall» og «Fees must fall» på universitetet i Cape Town i 2014. Rekken av akademikere, aktivister og forfattere Ngũgĩ inspirerte, og som har skrevet seg opp mot det livsverket navnet hans rommer, er dermed tilsvarende endeløs, og i tillegg kommer de enda flere såkalt vanlige lesere som har trykket forfatterskapet til sitt bryst. Til påstanden om at en epoke er over, er det derfor faktisk ikke urimelig å hevde at en hel verden nå sørger over hans bortgang.

MENTAL AVKOLONISERING

Gjennom hele Ngũgĩs lange innsats som forfatter, akademiker og politisk menneske viser han kulturens avgjørende betydning både for kolonialisme og for avkolonisering. Kulturen fungerer verken som pynt eller som supplement til viktigere politiske saker, men er sentral i prosessen med å gjøre koloniserte mennesker til håndterbare undersåtter. Kulturen er dessuten den sentrale kilden til motstandskraften som må til for å konstituere et eget fritt folk. Kulturen fungerer verken som pynt eller som supplement til viktigere politiske saker, men er den sentrale ingrediensen som gjør koloniserte til håndterbare undersåtter, og den sentrale kilden til motstandskraften som må til for å konstituere et eget fritt folk. I artikkelsamlinger som blant andre Homecoming. Essays on African and Caribbean Literature (1969), Decolonising the Mind. The Politics of Language in African Literature (1981) og Moving the Centre. The Struggle for Cultural Freedom (1993), argumenterte han for det skjønnlitteraturen hans ellers demonstrerte: I kolonisystemets strev for å gi subjektene en følelse av underordning, er en devaluering av kulturen et enormt potent virkemiddel. Da underordner folk seg selv. Det er derfor også her kampen må tas.

Ngũgĩ ble spesielt berømt for sitt standpunkt om at litteratur i Afrika bør skrives på den enkelte forfatters lokale afrikanske morsmål og ikke kolonispråkene. Dette var en holdning han utdypet teoretisk, som han etter hvert levde etter som forfatter, og som det for forfattere langt utenfor Afrikas grenser var av avgjørende betydning at nettopp en verdensberømthet som ham fortsatte å fronte.

LIVET OG LEGENDEN I FEM ØYEBLIKK

Som barn fikk Ngũgĩ undervisning på morsmålet kikuyu fram til 1952, da det ble besluttet at undervisningen skulle være på engelsk. Som andre av hans kaliber og generasjon var han avhengig av gode resultater, stipender og å reise hjemmefra for å få utdanning. Siden han ble flink i engelsk i tillegg til andre fag, fikk han plass på en kenyansk eliteskole.

Det var i settlerkoloniene de store slagene mot avkolonisering sto. Britene ville ikke gi slipp på Kenya og rekrutterte tvert imot settlere til kolonien etter andre verdenskrig, en krig koloniundersåttene hadde kjempet på deres vegne. Frigjøringskrigen som toppet seg mellom 1952 og 1956, og unntakstilstanden som strakk seg til 1961, var ødeleggende for kikuyuene, som led det største tapet.

Ngũgĩ har fortalt at da han i 1956 reiste hjem fra eliteskolen han gikk på, var et enslig pæretre alt som sto igjen der moras hytte hadde vært. Hele landsbyen var blitt tvangsflyttet uten at han visste om det. I Ngũgĩs egen familie ble broren geriljakriger og svigerinnen havnet i høyrisikofengsel, moren ble internert og antakelig torturert. Ngũgĩ skrev siden at han hadde vært borte kun kort tid, men følte at landsbyen så på ham som en fremmed.

Kikuyuene rekrutterte soldater til Kenya Land and Freedom Army. Britene slo ned motstanden med alle midler de hadde til rådighet. Politiske ledere ble arrestert, jord ble konfiskert, folk ble tvangsflyttet, internert og dømt til straff uten prosess. Mot slutten av unntakstilstanden hadde mellom 180 000 og 320 000 menn og kvinner vært i britenes spesielle reformleirer, én av dem var Ngũgĩ.

Ngũgĩs videre studier foregikk i Uganda ved Makerere-universitetet. Deretter fikk han stipend til universitetet i Leeds i England, der han startet å skrive skjønnlitteratur. Paradoksalt, kanskje, men også helt i tråd med tiden, var det i England han møtte skriftlig afrikansk litteratur for første gang. Ngugi stiftet bekjentskap med négritude-forfatterne, de frankofone Léopold Sédar Senghor og Aimé Césaire, som skrev fra Paris og kom fra Senegal og Martinique. Det er nesten vanskelig å forstå i dag hvor revolusjonerende lesningen var. Ngũgĩ beskriver lesningen av disse som «å se seg selv i speilet for første gang».

Det er flere øyeblikk i Ngũgĩs liv heretter som han har beskrevet og som framstår som legendariske.

Det første øyeblikket: 1962 og Ngũgĩ har publisert noveller og blir invitert til en av de aller første konferansene om afrikansk litteratur. Her deltok også nigeriansk litteraturs største ikon og afrikanske intellektuelles store idol, Chinua Achebe, forfatteren av romanen Things Fall Apart (1958). Unge James Ngũgĩ ga Achebe manuset til debutromanen sin, som anbefalte den til forlaget sitt, Heinemann.

Da Achebe fikk ansvaret for den nye, epokegjørende billigbokserien African Writers Series ved Heinemann, utkom Ngũgĩs debutroman som nummer fire i serien og fant lesere over hele kontinentet. Teaterstykket hans, The Black Hermit (1963), som var blitt spilt ved Makerere, utkom i serien i 1968.

Det andre øyeblikket: 1966 og Ngũgĩ er på PEN-konferanse i New York under Arthur Millers ledelse (og med den 24 år gamle Gayatri C. Spivak blant gjestene). Her hørte han en italienskspråklig forfatter beklage seg fra talerstolen over oversettelser til engelsk. Heldigvis, sa denne forfatteren, var det i hvert fall ikke til et bantu-språk, som bare inneholder et par ord. På dette tidspunktet (sier legenden, og her er legendens kilde forfatteren selv) tok Ngũgĩ skrittet fra ung og servil afrikansk delegat til stridende for det afrikanske kontinentets kulturelle ære. Han tok ordet og holdt et flammende innlegg for rikdommen i afrikanske språk. Han skulle gi ut to romaner til på engelsk, men arrogansen han opplevde på konferansen, sådde kimen til endring.

Tredje øyeblikk: 1968 og Ngũgĩ er blitt tretti og leverer sammen med to universitetskolleger et forslag om å nedlegge avdelingen der han er ansatt ved universitetet i Nairobi. Engelskundervisningen er innrettet på samme måte som ved ethvert engelsk universitet, og dette er blitt umulig for ham å leve med. Den ikoniske teksten «On the Abolishment of the English Department» (publisert 1972) er i dag en av den postkoloniale teoriens grunnlagstekster, og er i likhet med Ngũgĩs stil som akademiker, og i motsetning til mange andre slike tekster, handlingsorientert og klart skrevet. Ngũgĩ og kollegene vil ha kenyansk litteratur og swahilikultur i sentrum for undervisningen. Å undervise i denne nødvendiggjør en annen kompetanse. Man må kjenne til muntlige fortellermåter, sang og dans. Litterariteten settes dermed i spill om man leser fra Kenya, den er ikke som før dedusert ut fra greske tragedier og elisabethansk drama. Vestens kanon er fortsatt relevant, men ikke som det ene sentrale punktet for all litteratur og all litterær vurdering.

Fjerde øyeblikk er dystert og vitner om hva prisen for opposisjonen er: 1977 og Ngũgĩ settes i fengsel uten dom. Bakgrunnen er at Ngũgĩ som del av en regimekritisk gruppe av intellektuelle setter opp stykket Ngaahika Ndeenda: Ithaako ria ngerekano (1977, I Will Marry When I Want, 1982). Ngũgĩ tilbringer ett år i fengsel. Han beskriver den umiddelbare kontakten stykket på kikuyu skapte med publikum, som motiverende, også for å utvikle den litterære stilen i retning av en form som tar opp i seg muntlig fortellerkunst, satire og dikt. Ngũgĩ bruker det stive toalettpapiret fangene får for å skrive manusutkast.

Femte øyeblikk er av samme slag: Det er 1982, og Ngũgĩ har pakket kofferten for å reise hjem fra en boklansering i London da han varsles om at kenyanske myndigheter vil eliminere ham. Han blir. Dette øyeblikket blir starten på hans livsvarige eksil. Han pakker ikke ut kofferten før sju år senere i USA, sa han selv. Der ble han værende.

Med disse øyeblikkene er en utvikling fra en håpefull framtidstro, et oppgjør med koloniseringen og et neokolonialistisk og autoritært Kenya også skissert opp. Ngũgĩ vendte hjem med ektefellen i 2003, men ble utsatt for et væpnet overfall og ga opp drømmen om et liv i Kenya. De returnerte til USA.

FORFATTERSKAP I STRID

Synet på kulturen hentet Ngũgĩ blant annet fra lesing av Frantz Fanon, og det kan vanskelig løsrives fra utviklingen hans fra den kristne studenten James Ngugi til den opprørske marxisten Ngũgĩ wa Thiong’o. Samtidig som Ngũgĩs forfatterskap bearbeider og tematiserer kenyansk historie, bærer det preg av hans stadig pågående refleksjon over sin egen posisjon som forfatter.

For hvilket forhold skal han ha til kultur og litteratur, han som er oppvokst med kristendom og engelsk litteratur i tillegg til den lokale kulturarven, og hva er den intellektuelles rolle? Hvem skriver han egentlig for, og hvem bør han skrive for?

Professor i afrikansk litteratur Simon Gikandi har påpekt hvordan Ngũgĩs litteratursyn til tross for de radikale ideene er grunnleggende influert av koloniutdanningen: Det er fortsatt nasjonen og nasjonalspråket som er rammen og vuggen for identiteten.

Selv om formidlingen av Ngũgĩ gjerne viser fram hans konsistente holdninger, er forfatterskapet drevet av brytninger. Ngugi har selv påpekt at det faktisk bare er én av romanene hans som er skrevet i Kenya, denne er til gjengjeld skrevet i en fengselscelle.

I 1980 beskrev Ngũgĩ i en Fanon-inspirert tekst den afrikanske forfatterens utvikling i tre stadier. Den første er preget av antikolonialisme: Man vil hevde seg og skaper en assimilert litteratur. Det neste stadiet er preget av tiden etter uavhengigheten og av desillusjon. Det tredje stadiet er nykolonialismens, her er tiden kommet for klassekamp. Den kampklare forfatteren er dialektikkens mål, og det var slik han på dette tidspunktet ønsket å se seg selv og sin oppgave.

Ngũgĩs første romaner kan kanskje leses som assimilerte i den forstand at de utgis i navnet James Ngũgĩ og er skrevet på engelsk («Afro-European literature», som Ngũgĩ kaller slike romaner) som realistiske romaner, men tematisk byr de på godt med sprengstoff. Debutromanen han ga Achebe, Weep not, Child (1964) skildrer uten omsvøp hvor brutalt både geriljakrig og kolonimakt oppleves innefra. I The River Between (1965) danner omskjæringsritualer og forbudt kjærlighet kjernen i en rørende roman om livssyn, fellesskap og polarisering.

Den tredje romanen A Grain of Wheat (1967) er et av forfatterskapets høydepunkt og en tydelig desillusjonert roman. Romanen er bygget opp om feiringen av Kenyas frigjøring. En av hovedpersonene skal holde tale. Problemet er at han har et svik på samvittigheten, og frigjøringen blir tilsvarende stående i et ambivalent lys. Ngũgĩ reviderte siden denne romanen i pakt med sin sosialistiske overbevisning. Endringene skulle tydeliggjøre at frigjøringen tross alt var bra for bøndene. De måtte være helter i den nasjonale fortellingen, og han reduserte ambivalensen som han tidligere hadde beskrevet krig og soldater med.

Petals of Blood (1977) gis ut under navnet Ngũgĩ, og forfatteren er en kampklar marxist som ser historien som klassekamp. Nå er det den nye kenyanske eliten som kritiseres. I denne ganske melodramatiske spennings- og kollektivromanen er Ngũgĩs kritikk av en intellektuell elite som kler seg i kulturell staffasje, men er fjernet fra arbeidernes kår, like besk og gjennomgående som kritikken ellers er av engelske kolonister, Karen Blixen eller kenyanske kapitalister.

Forfatteren må stå på folkets side. Romanene som kommer, forsøker å bygge bro mellom de noe motstridende posisjonene han står i. Det er ikke helt uproblematisk å skulle skrive for massene når man skriver realistiske romaner på engelsk. Formspråket endret seg til i større grad å gjengi sang og myter, folkets kultur. Valget om å skrive på kikuyu henger også sammen med dette.

I forordet til fengselsmemoaren Detained (1981) skriver han at myndighetene ville kneble ham, lære ham å være stille, underdanig og lydig. Det feilet magistralt, for utav fengselsoppholdet kom tvert imot en ny roman, denne gang på kikuyu og med sterke islett av muntlig fortellertradisjon. Caitaani Mutharaba-Ini / Devil on the Cross (1980) er humoristisk, satirisk, og maktkritisk, for å si det forsiktig, og den avslører makthaveres tilkortkommenhet overfor vanlige folk – og historiefortellere. Den neste, den allegoriske romanen Matigari ma Njiruungi (1986), oversatt til under tittelen Matigari (1989), handler om en forræderisk president og en rettferdighetssøkende karakter. Den ble visstnok, ifølge Ngũgĩ, så vellykket at rykter om denne personen nådde presidenten. Han saksøkte den fiktive personen og forbød romanen. Resepsjonen av Matigari har vært blandet, og den er da også både allegorisk og didaktisk, forankret i kikuyu-kultur samtidig som den pretenderer å være hevet over tid og sted. Noen mener den kan leses som en postmoderne roman.

Om noe viser begge romanene forfatterens aktive vending vekk fra den realistiske romanen. Problemet er stadig hvordan virke på en relevant måte uten å glorifisere fortiden eller fetisjere folkekulturen.

Da man nesten hadde sluttet å vente på noen ny roman, utkom Mũrogi wa Kagogo / Wizard of the Crow i 2006. Romanen er humoristisk og besk, befolket av ministre som har forstørret ører, øyne og tunger for å se, høre og propagandere stadig bedre, og en hovedperson som blir erklært hovedfiende av staten. Tolv år senere kom Ngũgĩs siste skjønnlitterære utgivelse, The Perfect Nine: The Epic of Gikuyu and Mumbi. Ngũgĩ ble nominert til Bookerprisen for verket både som forfatter og oversetter. Igjen vendte Ngũgĩ tilbake til myter og skrev hele teksten på blankvers.

Det ga et nytt løft for forfatterskapet på 2000-tallet da Ngũgĩ utga memoarene sine (Dreams in a Time of War. A Childhood Memoir, 2010. In the House of the Interpreter, 2012, Birth of a Dream Weaver. A Writer’s Awakening, 2016). Sammen med en nyutgivelse av fengselsmemoarene kan man der lese mer om dette livet jeg har oppsummert deler av hittil, om barndom, ungdom, skriving og politikk, som en sammenhengende historie, godt fortalt.

SØKEN ETTER FELLESSKAP

I tiden etter Ngũgĩ wa Thiong’os død er lesere over hele verden blitt minnet om hvor mye vi skylder dette forfatterskapet og denne forfatteren. Ngũgĩ har preget mange også som medmenneske. Vi er mange som har møtt ham på et eller annet tidspunkt, og som vil huske ham som et genuint varmt og imøtekommende menneske.

Øyeblikkene jeg har trukket fram her, vitner om et radikalt liv, men de vitner også om en eminent fortellers evne til å skape levende historier som setter spor, og som vil bli husket. Ngũgĩ – den hjemvendte eleven alene og fremmedgjort ved pæretreet, den opposisjonelle som ble isolert i et fengsel, den berømte forfatteren på folkets side som ble stengt ute fra hjemlandet – sluttet aldri å lete etter det felles språket og de gode historiene. Det knyttet ham til fellesskapet, og det knyttet nye fellesskap sammen.

Ngũgĩs livshistorie og verk viser fram en forfatter som utforsket nasjonens verste traumer og skampletter og snakket makten midt imot. Uansett hvor han befant seg geografisk, sto han på et vis med spisset blyant midt i Kenyas historie. Med skriften bant han lesere sammen på tvers av landegrenser, kontinenter og generasjoner, og med den skrev han seg inn i verdenslitteraturen.