Les ein klassikar!

Det dukkar stadig opp nye litterære sjangrar. Særleg er amerikanske forfattarar og kritikarar flinke til å finne nye merkelappar å setje på bøkene. «Creative non-fiction» er for tida det heilt store der over. Og vi ser stadig meir til det her også, med sakprosaforfattarar som i større grad tek i bruk litterære verkemiddel. Ein annan sjanger vi kan gjere oss kjent med først som sist, er «bibliomemoar». For det er ikkje berre livet til forfattarane som kan vere interessant, men også livet bøkene deira fekk. I USA og England har dette blitt ein populær hybrid: prosabøker som kombinerer ei djupt personleg lesing av ein forfattars verk med litteraturkritikk og biografisk informasjon. Rebecca Meads meditasjonar over George Eliots store roman Middlemarch er såleis ei i rekka av personlege og sjangeroverskridande bøker som på same tid som dei nesten må karakteriserast som høglitterære, også vekker interesse blant eit breiare publikum. Sjølv om det er år og dag sidan eg har lese noko av D.H. Lawrence, har eg i sommar fryda meg stort over Geoff Dyers uhøgtidlege basketak med denne forfattaren. Out of Sheer Rage kom nyleg ut på norsk med tittelen En ren besettelse. Andre som er verdt å nemne, er Nicholson Baker, som i U and I leverer eit dobbeltportrett av John Updike og seg sjølv. Og Michael Gorra følgjer i Portrait of a Novel Henry James i arbeidet med Portrait of a Lady.

Bøkene som les oss

Rebecca Mead, skribent for The New Yorker og forfattar av ei bok om bryllaupsindustrien, begynte på My Life in Middlemarch fordi ho ønskte å undersøke korleis den engelske klassikaren hadde forma forståinga hennar av sitt eige liv. Kvifor kjennest romanen like nødvendig og viktig no, etter alle desse åra? spør ho. Den livslange lidenskapen for akkurat denne boka starta da Mead var 17 år gammal og for første gong las George Eliots storslåtte roman, som kom ut i åtte bind i 1871–72. Ho var slått av kor lite støvete den var, kor vittig den var, kor alvorleg den var, kor psykologisk borande og djuptfølande den var. Som ho seier: «The book was reading me, I was reading it.»

Slik er det med bøker. Ein kan finne ei bok tidleg i livet som følgjer ein gjennom ulike fasar, eller bøkene kan finne ein på stader i livet der dei kan kjennast, eller faktisk bli, avgjerande. Det er bøkene som set spor i oss, ikkje vi i dei. For sjølv om vi lagar brettar i boksidene eller søler kaffi på dei, og sjølv om vi merkar av og noterer aldri så mykje, lar ikkje teksten seg påverke av vår lesing. Men ein god tekst påverkar oss og kan setje stempelet sitt på våre uskrivne sider. Rebecca Mead seier i forordet sitt at lesing ofte blir sett på som ei flukt frå realitetane, men at boka like gjerne kan vere ein stad der ein finn seg sjølv. Og er ein først hekta på ei bok, kjennest ikkje lesing som ei flukt frå livet, men heller som ein nødvendig dimensjon av livet.

Men før vi går vidare, er det kanskje greitt med ei kort innføring om George Eliot. Ho var fødd som Mary Ann Evans i 1819 og vaks opp i den engelske provinsen. Ho miste mor si da ho var 17 år, og fekk ansvaret for hushaldninga, noko som ikkje hindra henne i å lese og studere. Ho flytta til London året etter at faren gjekk bort, i 1850. Der blei ho uoffisiell redaktør av tidsskriftet Westminister Review. I 1859 valde ho seg psevdonymet George Eliot og debuterte med romanen Adam Bede. Allereie året etter kom den meir kjende The Mill on the Floss (Møllen ved Floss). Sjølv om det ganske snart blei kjent at det gøymde seg ein kvinneleg forfattar bak psevdonymet, heldt George Eliot på namnet ho hadde valt seg, både privat og offentleg. Ho var ei kvinne som både vekte beundring og sjokkerte. Det blei skandale da ho valde å leve saman med forfattaren George Henry Lewes sjølv om han ikkje var formelt skilt. Og minst like stor skandale da ho kort tid etter hans død gifta seg med ein mann som var betrakteleg mykje yngre enn henne.

Da eg fekk i oppdrag å skrive om My Life in Middlemarch, hadde eg ikkje lese Middlemarch, og ei stund hadde eg eit lite håp om å klare å snike meg unna å lese sjølve grunnteksten. Det er trass alt ei steinblokk av ein roman, den norske utgåva, som er omsett av Mona Lyche Ramberg, er på meir enn 850 sider. Men eg skjøna jo innarst inne at det ikkje gjekk. Ikkje berre hadde det vore moralsk forkasteleg, men Rebecca Mead går så langt inn på handlinga og personane i romanen at delar av teksten hennar ville vore uinteressant viss ikkje mi interesse var vekt gjennom at eg hadde lese og blitt begeistra for Middlemarch sjølv. For det blei eg. Veldig begeistra. Eg slukte romanen, og kjende meg nesten som ein jentunge igjen, like lykkeleg som dei gongene eg fann ei bok på det vesle biblioteket heime, noko så dyrebart som ei tjukk bok som eg ikkje hadde oppdaga før, og som det ville ta mange dagar å lese. Som Mead fann eg Middlemarch både frisk, vittig og djupt opprørande. Eg levde meg inn i livet til dei mange personane i landsbyen, blei oppskaka over at den 19-årige Dorothea kunne finne på å gifte seg med den gamle tørrpinnen Casaubon, håpte i det lengste at det ville ordne seg for den balstyrige Fred og barndomskjærasten, den sterke, kloke Mary, og irriterte meg grenselaust over å vere vitne til at den vakre og bortskjemde Rosamond på kort tid klarte å bryte ned pågangsmotet til ektemannen sin, den kjekke og framtidsretta legen Lydgate. Dette er ein roman med usedvanleg mange bryllaup og nokre gravferder. Men det handlar også om andre mellommenneskelege relasjonar, om moderniseringsspøkelset, pengetrøbbel, småbyintriger og moralske kvalar av mange slag. Og sjølv om dette er Viktoriatida, slår det meg at mykje av handlinga lett kunne latt seg omskrive til notid.

Eg har hatt fleire skjelsetjande og gledelege klassikar-opplevingar den siste tida. Blant anna las eg for nokre år sidan opp att ein del av romanane til Amalie Skram, som eg ikkje hadde lese sidan eg var rundt 18. Eg finn nesten ikkje ord for kor overraska eg var over språket, så sparkande friskt, for ikkje å snakke om menneskeskildringane, levande og empatiske. Likeeins har eg i løpet av det siste året gått i gang med å lese Prousts På sporet av den tapte tid, skammeleg nok for første gong. Men det er ei fantastisk oppleving å møte desse bøkene som moden lesar. Det har blitt smertefullt klart for meg at den stadige straumen av e-postar, tilgangen på sosiale medium og utstrekt tv-titting har gjort skade på mi evne til å lese ordentleg og i lange strekk. Eg føler det nesten som eg har vore nøydd til å lære meg å lese på nytt, for å klare å konsentrere meg tilstrekkeleg om teksten. Men det er så mykje eg finn interessant, overraskande og morosamt, at eg får tifald igjen for strevet. Korleis oppstår eigentleg denne oppfatninga at klassikarar er tunge og triste? Dei er jo akkurat det motsette.

Nøkkelen til alt

Den førre romanen min, Adam Hiorths veg, lener seg tungt mot klassikaren Don Quijote. Derfor levde eg med og las Don Quijote gjennom fleire år, etter kvart både på kryss og tvers og framlengs og baklengs. Det er lett å rekne ut at mange som snakkar om denne romanen, ikkje faktisk har lese den, eller kanskje ikkje har lese heile. For den mykje omtalte episoden med vindmøllene kjem veldig tidleg i boka. Andre hendingar som dukkar opp lenger ut i romanen og som er like morosame, er det nesten aldri nokon som snakkar om. Romanen er av mange rangert som verdas aller beste roman. Likevel er det få som les den, enda færre som faktisk les heile, og den finst nok på svært få, om nokon, pensumlister i ungdomsskolen eller vidaregåande skole. Det er sikkert ikkje lett for ein lærar å få dagens ungdom til å interessere seg for ei bok som er skriven på sekstenhundretalet. Men den er eit overflødigheitshorn av gode historier og ei verdfull kjelde til kunnskap om menneskenaturen. Og for ein humor! Det er under lesinga av klassikarane det går opp for meg kor fråverande humoren er i samtidslitteraturen. Cervantes er innimellom skrekkeleg morosam. Det same er Proust. Eg var slett ikkje førebudd på at eg skulle humre meg gjennom På sporet av den tapte tid. Ein hyppigare og meir uhøgtidleg omgang med klassikarane kunne kanskje vere med på å opne dei for litt fleire. Men er det interesse for å opne opp klassikarane for litt fleire? No er det opp til læraren å velje kva bøker elevane skal lese, og undersøkingar viser at lærarstudentar føretrekk Harry Potter. Dei les elles mykje krim, lett underhaldning og fantasy – nesten berre nye bøker. Det er vanskeleg å førestille seg at desse lærarstudentane vil bli brennande formidlarar av Ibsen og Wergeland. Kor mykje ignoranse skal til før den litterære tradisjonen blir borte for oss? Den vi har forma, og som har forma oss, i hundrevis av år. Lesing er ein kunst, og når vi ikkje held den levande, døyr den. Vi må stadig minnast på kva god litteratur og ei god lesaroppleving kan vere, for det går faktisk an å gløyme det. Og mens mange aldri finn fram til denne gleda, er det fleire og fleire lesarar som forfell og bevegar seg frå å vere aktivt søkande lesarar til å bli lesande konsumentar. Som Mead seier ein stad: «A book may not tell us exactly how to live our own lives, but our own lives can teach us how to read a book.»

Det fører meg tilbake til den unge Dorothea Brooke og det tragiske ekteskapet hennar med Casaubon. Denne pedanten av ein mann jobbar nemleg med eit slags totalverk som skal gi svar på omtrent alle spørsmål. Tittelen seier alt: Key to All Mythologies. Lesaren skjønar fort at det er eit ugjennomførleg prosjekt, mens stakkars Dorothea skjønar det for seint. Historia om dette ekteskapet dannar hovudtråden i Middlemarch. Men ved å lese Rebecca Mead får eg kjennskap til at desse to ikkje var med i dei opphavlege skissene til romanen. Dette endra seg, og den endelege versjonen både begynner og sluttar med Dorothea. Meads bibliomemoar er delt inn i åtte kapittel, etter dei åtte bøkene Middlemarch først kom ut i. Her går Mead inn på handlinga i romanen, fortel om korleis den blei til, ho reiser til stader der George Eliot har vore, og fyller ut med biografiske opplysningar. Ho skildrar møtet med manuskriptet til Middlemarch på British Library og viser korleis dei små endringane Eliot har gjort i margen, har utdjupa og gitt farge til karakterane. Og ho kjem inn på sine eigne lesaropplevingar på forskjellige stadium i livet. Som at ho reagerte sterkt på Casaubon da ho møtte han att som vaksen lesar. Men da ho blei enda eldre, fann ho det lettare å synest synd på han.

Humanisme og opplysing

Mead er engelsk, men har budd i New York sidan studietida. Det er kanskje ikkje uventa at det er frå engelsk kritikarhald ho har fått hardast medfart. George Eliot er eit nasjonalklenodium som det er skrive tallause biografiar om. Ein kritikar i Telegraph meiner at My Life in Middlemarch har like lite å tilby som M25, ein av Englands store motorvegar. Andre kritikarar har vore rausare, blant anna forfattaren Joyce Carol Oates i The New York Times: «Distilled from numerous biographies of Eliot […] Mead’s book is enhanced by firsthand reports of travels to places where Eliot lived and worked, and suffused throughout with enormous sympathy for her subject.»

Men sjølv positive kritikarar meiner at Mead blir forsert når ho drar for lange liner til sitt eige liv eller går langt i å sjå hendingar i Eliots liv som inspirasjon til Middlemarch eller andre av bøkene hennar. Mykje av dette kan nok vere brukbare innfallsvinklar, men eg likar Mead best når ho skriv om si eiga lesing og lesing generelt, og når ho viser fram miljøet rundt Eliot på den tida romanen blei til. Særleg interessant er det at ho har gått gjennom og siterer raust frå korrespondansen hennar. Dette gir eit godt bilde av korleis Eliot levde, vi får innblikk i tankane om skrivinga og det som skjedde rundt henne, og i korleis ho såg på seg sjølv. Og ikkje minst korleis andre såg på henne. Mead siterer Henry James, som karakteriserte henne som «magnificently ugly – deliciously hideous». Etter at han har skildra den låge panna, dei kjedelege grå auga og den store munnen full av ujamne tenner, slår han over i ei lovprising utan like: «Now in this vast ugliness resides a most powerful beauty which, in a very few minutes steals forth and charms the mind, so that you end as I ended, in falling in love with her … Yes behold me literally in love with this great horse-faced bluestocking.»

Det Rebecca Mead på rikt og finurleg vis klarer å få fram, er at George Eliot var ei kvinne med mykje kunnskap og brei erfaring, og at alle romankarakterane på forskjellig vis bygger på henne sjølv og personar ho har kjent. Livsvisdommen ho spekkar bøkene sine med – dei viktorianske forfattarane var opptatt av «to instruct and enlighten» – er ikkje filosofert fram i kald einsemd på eit lite kammer. Ho vaks opp i provinsen, har levd i storbyen, reiste mykje rundt i Europa, levde eit rikt liv, trefte mange menneske. Og ho hadde ein enorm arbeidskapasitet. Mead tar oss med fram til skrivebordet og inn i manusa hennar, og begynner sitt bibliomemoar med:

On December 2, 1870, not long after her fifty-first birthday, George Eliot made an entry in her journal: «I am experimenting in a story, which I began without any serious intention of carrying it out lengthily,» she wrote. «It is a subject which has been recorded among my possible themes ever since I began to write fiction.»

Det er altså Middlemarch Eliot her har begynt det innleiande arbeidet med, og eg måtte sjekke utgivingsdatoen fleire gonger: Romanen kom ut med første bok, Miss Brooke, allereie året etter. Og eit år etter det igjen var åttande og siste bok fullført og utgitt. Det er ikkje berre storleiken, dei før nemnte 850 sidene, som imponerer. Middlemarch er ei svært kompleks forteljing med mange personar og lagnader som vever seg saman, mange liner som blir følgde og knytte i hop. Og framfor alt imponerer det lette og elegante språket, som løfter lesaren og fører han og henne gjennom side etter side som ein usynleg vind. Rebecca Mead skriv ein del om det ho meiner er det humanistiske prosjektet i Middlemarch, som ifølgje henne består i at det blir gjort forsøk på å finne ut korleis ein best kan forstå sine medmenneske, og oppføre seg mot dei i lys av denne forståinga. «And with its wide panorama, its multiple characters, its interrelated plots, its intricate detail, Middlemarch is Eliot’s doom painting without God.»

Eit mildt press

Desse bøkene om klassikarane er viktige, fordi klassikarane er viktige. Det er viktig å halde liv i dei, halde interessa oppe, sørgje for at dei blir lesne. Eg kjem kanskje til å lese D.H. Lawrence igjen, på grunn av entusiasmen til Geoff Dyer. Og eg er takknemleg fordi eg fekk lese Middlemarch. Utan eit mildt press hadde eg kanskje ikkje lese den. Og det er dette, eit mildt press, eller nokon som vekker interessa vår, vi treng meir av. At forfattarar skriv entusiastisk om forfattarar er fint, men det er på langt nær nok. Her må alle vere med, lærarar, kritikarar, bibliotekarar, forlagsfolk, bokhandlarar. Saman må vi løfte fram den gode litteraturen, vise at det er ein forskjell på godt og dårleg, viktig og uviktig. Vi treng det så sårt no. Det er ein grunn til at ein klassikar har fått klassikarstatus. Den har ein verdi langt ut over si eiga tid.

Rebecca Mead viser oss nytta av å bruke klassikarar som guidebøker. I historia, i landskap, i liv. Og ho forsvarar retten vår til å elske dei bøkene vi elskar, lese dei bøkene vi har lyst til å lese. Samtidig har ho tru på at vi utviklar og forbetrar oss gjennom å velje gode bøker. Og kva passar da betre enn å avslutte med å sitere frå slutten på Middlemarch, der Eliot rundar av det heile med å seie dette om si heltinne, Dorothea: «Men styrken i hennes vesen spredte seg med uoverskuelige ringvirkninger i hennes omgivelser. For om verden skal bli bedre, er det til dels avhengig av handlinger som aldri blir nedtegnet i historiebøkene.»