Tale for den samtidige norske romankunsten

1.

Jeg skal åpne min tale med et forbehold. Altså: gjøre meg uangripelig for kritikk før jeg går i gang, slik alle gode talere gjør. Ha en fjør klar i den ene hatten, i tilfelle man får så den andre hatten passer.

Forbeholdet skal opptre som et sitat, fra en svensk roman av Magnus Dahlström. Han ga i 1996 ut en uhyggelig bok som het Hem. Der møter vi en kvinnelig hovedperson som er representant for sosialmyndighetene på et lite svensk forsted. Hun kommer opp i en situasjon der hun skal forsøke å løse en grotesk mordgåte. Drapet på en liten jente. Hun har store problemer med saken, men romanen gir et hint om hvor hunden kan ligge begravet. Min oversettelse til norsk:

Følelsen av at hun hadde gått glipp av noe; vissheten om at hun bar på svar som var utilgjengelige for henne, slik føttene var utilgjengelige for hennes blikk fordi magen dekket for dem – slik en del av bakken var utilgjengelig for hennes blikk fordi hun sto på den med sin tyngde – slik hennes blikk var utilgjengelig for hennes blikk fordi hun så med det.

Jeg trekker frem dette sitatet av en enkel grunn. Bare for å minne meg selv – og dere – på at den som forsøker å snakke om det som skjer nå, like fremfor oss, i samtiden, alltid er fanget i det selvsamme han vil fange.

"Hennes blikk var utilgjengelig for hennes blikk fordi hun så med det."

Jeg peker på noe – men pekefingeren min skjuler halvt det jeg peker på. Samtiden er så altfor samtidig. Tidsånden er altfor sterk og funklende til at man riktig kan få øye på den – med sine egne øyne, som er ens subjektivitet. Ens mer eller mindre tilfeldige utvalg, for eksempel av norsk romankunst fra de senere årene, som dette foredraget skal handle om. Så jeg ber dere ha i minnet at jeg vet hvem jeg er og hvor jeg står: Jeg er selv forfatter og formidler i feltet jeg skal gi et riss av. Jeg er altså uhyggelig inhabil og upålitelig! Jeg har venner! Jeg har fiender! Mine lesninger, mine kvalitative, stilistiske og tematiske vurderinger, er preget av smak, holdning og mitt blikk. Jeg vet ikke hva det går glipp av – men jeg vet at det går glipp av noe.

Men når alt dette er sagt, misforstå meg ikke! Jeg mener at noe av det mest interessante man kan bedrive tiden med, er å forstå sin samtid. Katalogisere den, registrere den. Dømme den. For også fortiden har forsøkt å forstå seg selv, også fremtiden har forsøkt å forstå seg selv. Alle tre – fortid, samtid, og fremtid – med samme sjarmerende brist på selvinnsikt.

Jeg avslutter forsvaret for min tale med enda et sitat om det samme. Signert Thomas Mann, som visste mer om alle verdens tider enn de fleste: "Nå og når som helst – er hemmelighetens trylleord. Det hemmelige har ingen tid; tidløshetens navn er – her og nå."

Det var fra verket Josef og hans brødre.

* * *

Jeg konsentrerer meg om norske romaner utgitt hovedsakelig i perioden 1993-1998. Fokus ligger på relativt unge forfattere, de fleste født etter 1950. Mange av dem i min egen generasjon, født omkring 1970, selv er jeg født i 1972. Denne avgrensningen er urettferdig overfor mange andre, men ganske naturlig ettersom min lesning har konsentrert seg om dette generasjonsspennet (også naturlig ettersom dette var oppdraget jeg fikk fra De Herrer i Utenriksdepartementet). Selv er jeg også tilbøyelig til å mene at den mest interessante norske litteraturen med få unntak skrives av folk mellom 20 og 45 år. Det er nye tider på vei! Ta det for hva det er – eller smil litt overbærende hvis dere synes det er jyplingens nye klær.

Men nå får det være nok forbehold og dilldall: Kjør kanonisering!

2.

For å plassere oss i et litterært landskap, skal jeg kort bidra til en overfladisk skjematisering, den som går i dekader. Vi driver hemningsløst og deler inn i tiårs-perioder i Norge. Dette har sine ulemper, men også sine fordeler. Det medfører selvsagt heller ikke noen riktighet, det er som med klær, man sier: "Ja, det er nå typisk 70-talls" om en stil, eller 80-talls om en annen, og så oppdager man at skillet egentlig går i 1984, og ikke 1980.

Klisjeen om det norske 70-tallet går omtrent som følger: Et estetisk lavpanne-nivå, dårlige setninger, ekstrem tema- og saksorientering, agitatoriske, politiske romaner. Det er så å si kun stalinister og maoister som skriver. Dette er ting vi kjenner fra et mer globalt bilde av Vesten. Jeg kan nevne forfattere som Dag Solstad, Tor Obrestad eller Gerd Brantenberg.

På 80-tallet gjør en ganske stor gruppe romanforfattere opprør mot 70-tallet, og det mange ser som et svik mot Selve Litteraturen. Jon Fosse, en av de mest markante fra den generasjonen – utvilsomt også en av de beste – har sagt at 80-tallet var tiden da litteraturen kom hjem til seg selv. Vel – hva kjennetegnet dette? Jo, litteraturen begynte blant annet i større grad å konsentrere seg om seg selv og sin egen autonomi. Meta-perspektivet ble svært tydelig, man begynte å snakke om "skrift" og "stemme", ny og uforståelig litteraturteori fra Frankrike og Amerika påvirket mange, eksperimentene florerte. Dette resulterte i en mengde innfløkte og uleselige bøker som ikke solgte mer enn 15 eksemplarer. Det hadde utvilsomt en veldig virkning på klimaet, og følelsen av å ha blitt satt fri fra 70-tallets tvangstrøyer skapte en ny litteratur. Jan Kjærstad har kalt 80-årene for Åpenhetens tiår, en annen, Lars Saabye Christensen, har kalt 80-tallet for et Kreativt, fruktbart Kaos.

Uansett betegnelser man gir dette skillet: Et skille er det. Ikke bare i Norge, selvsagt. Det går på holdning, og man kan i 80-tallistenes bøker se en ganske tydelig reaksjon mot det som går forut. Det merker man også på 90-tallet, der man allerede kan se helt andre bevegelser enn for ti år siden.

For mange av dem som debuterte omkring dette tiårets inngang, eller senere – som han som står her og snakker! – har det nok vært betimelig å bevege seg bort fra det man i ettertid kan se som en selvopptatt, teoretisk og uengasjerende litteratur. Noe fisefint, liksom. Ingen følelser, intet liv, bare dill, jåleri og refleksjon. Kunsten sviktet publikum. Det ble på en tid populært å si ting som "litteratur er ikke kommunikasjon", "språket er verden", og alt det der. Dere kjenner stilen. Vel og bra? Nei. Avantgarden og høymodernismen hadde seiret, men nå var vi lei av det.

I Norge snakker flere nå om en ny "virkelighetsorientering", eller en "inderlighet." Alt dette er stridsepler, selvsagt, og mange av mine ærede kolleger ville kaste sine tomater på meg om de var her i Boulder, Colorado – men det er de jo ikke. Nåvel: Det er ikke til å komme bort fra at flere lesere og forfattere ser nye trekk. Dette ser også flere kritikere som "leservennlige tendenser". Et konkret eksempel er at den biografiske romanen har gjort seg gjeldende, en ny form for dokumentarisme er tydelig. Verden synes å angå litteraturen på en annen måte enn på 80-tallet, "verden" da selvsagt forstått som konkrete fakta, hendelser i omverden. Dette betyr også en nyvakt interesse for moral og etikk. Disse tingene skal jeg snart eksemplifisere.

Foreløpig, når det gjelder skillelinjene, kunne jeg tenke meg å si det enkelt og optimistisk: Jeg tror vi kan se hvordan det nå tvinger seg frem en balanse mellom sak – 70-tallet – og estetikk – 80-tallet – forent i våre følelser. Dette er et optimistisk standpunkt. For meg er det en ideell litteratur. Men jeg ser at den kommer (om jeg så selv må skrive den!).

Alt dette er selvsagt forenklinger, og sier lite om det enkelte verket. Det gir seg også delvis ut for å påstå at forfattere sitter og kalkulerer hva som skal gjelde "i tiden". Slik er det ikke. Men – forfattere, som alle andre, lever i tiden. Den tiden jeg innledningsvis pekte på, bare for å oppdage at jeg bare halvveis kan se den fordi min finger delvis skjuler det jeg peker på. Men vi lever i den, vi deler erfaringer; og det blir det litteratur av.

3.

Nå begynner det å bli på tide at jeg får noe kjøtt på sakene. Jeg skal bruke litt tid på å presentere noen romaner og forfattere som jeg liker godt nok til å synes de er verd noen ord her i Uniten. Jeg skal forsøke å si noe om særegenheter, og om fellestrekk.

Jeg har delt ut en liste over forfattere og verk som omtales.

Først litt om et enkeltverk som ser ut til å bli stående som selve 90-talls-romanen i Norge, om man med det sikter til tidsånd, de unge, og generasjoner. Om vi her sikter til kvalitet, er ikke alle helt sikre på. Dette er en bok som kom ut i 1996, av Erlend Loe, født i 69. Den heter naiv. super. La meg bare først gi et markedsbilde av boken, for å si noe om hvor landet ligger. En markedsmessig vellykket roman av en ung, ukjent forfatter, selger kanskje i overkant av 2000 eksemplarer i lille Norge. Det regnes som bra og løfterikt. Erlend Loe har solgt nærmere 20.000. Ingen bokklubber involvert. Bare ryktebørs – bare glede, vil jeg påstå. Dette er en publikumssensasjon i Norge, også fordi 95% av Loes lesere er under 35 år. Han har altså maktet å gripe dem som ofte sies å være tapt for litteraturen. Hva er årsaken til dette?

En innlysende faktor: Ekstrem gjenkjennelse. Loes roman er Her og Nå. Den går i våre klær, den ser på våre tv-program, den liker Alanis Morissette og MTV og New York, den snakker vårt språk. Den er ikke gammeldags, pompøs eller voldelig. Den har autensitet. En annen faktor, minst like innlysende: Den er morsom. Og den er noe så sjeldent som en feelgod-roman. Man blir glad og optimistisk av å lese den, som man ble da man så James Stewart i It´s a wonderful life. En tredje faktor: naiv. super. har dybde. Jeg påstår at den i all sin letthet makter å gripe inn i kjernen av det man generelt kaller "våre liv her og nå".

naiv. super. handler om en ung mann som opplever 26-års-krisen. Han kollapser over krokkettspillet med sin bror, og ser at verden er for stor for ham. Tiden er for mektig. Trykket fra omverden er for stort. Han har lest masse – ja, men hva hjelper det? Det er for mange tanker i hodet. Han misunner gullfiskene deres enkle tilværelse. Sitat:

Av og til misunner jeg gullfiskene. De har visstnok bare noen sekunders hukommelse. Det er umulig for dem å forfølge en tankerekke. De opplever alt for første gang. Hver gang. Såfremt de ikke selv er klar over det, må livet bli en eneste lang solskinnshistorie. En fest. Begeistring fra morgen til kveld. Og om natten.

Det er en enkel bok om Meningen Med Livet. Den er inderlig og hjertelig. Loe har også skrevet andre bøker, ikke så gode som denne, men interessante og vel verd noen timer. Amerikanere vil kanskje være interessert i at han har oversatt New Yorkeren Hal Sirowotz’ diktsamlinger til norsk. Også disse braksuksesser der hjemme.

Når det gjelder naiv. super., er jeg ikke i tvil om at den for lengst er skrevet inn i litteraturhistorien, at den vil bli stående som selve 90-tallsdokumentet. Men – kritiske røster vil nok spørre: Står den seg kvalitativt? Jeg mener: Ja. Andre vil hevde at den er for snevert knyttet til vår tid, og at den derfor, slik andre epokers mest selvopptatte bøker, vil være uleselig om 25 år. Jeg tror ikke det. Det tidsriktige er en kvalitet ved naiv.super. En annen ting er at den smyger seg utenom kritikken ved sin fascinerende mangel på pretensjoner. Erlend Loe og hans bok er uanstrengt, dette utfordrer vårt kunstsyn.

Jeg har brukt så mye tid på naiv. super fordi den er enestående, fordi den er et eksempel på noe vi ikke har sett på aldri den tid i Norge. En suksess blant både kritikere og lesere, en morsom bok om triste ting, en helt ny stemme. Og fordi jeg mener at vi har å gjøre med et storverk. Selvsagt står Loe i fare for overeksponering i Norge, i og med at han er over alt og alt han tar i blir til gull – det er alltid dem som slutter å kjøpe platene til R.E.M. når de blir for store – men dette er bare selvhevdelse og misunnelse; tiden overvinner småligheten.

* * *

Jeg skal ta veien fra Loe til en som begynner å bli en traver: Ingvar Ambjørnsen. Han er godt og vel 20 år eldre enn Loe. Skal man oppsummere de siste årene kommer man ikke utenom hans trilogi om taperen Elling, utgitt i årene 93-96. Det er naturlig å gå fra naiv.super. til Ambjørnsens tragikomiske trebindsverk fordi disse to må regnes som de store humoristene. Bøkene Utsikt til paradiset, Fugledansen og Brødre i blodet er skarpe og vittige. De har den norske velferdsstaten som sitt kritiske skyts, og hamrer friskt løs på vårt sosialdemokratis konservative trekk: Vanene, sløvheten. Det er ironisk, synes jeg, at noen av de mest konkret samfunnskritiske verkene de siste årene, er disse publikumsvinnerne om Elling, den kvinnestyrte sosialklienten. På samme måte som med Loe er det stemmen som bærer dem. Det er jeg-romaner, de har stor sjarm, og klar fortellerstemme. Og som hos Loe er det tragikken som danner grunnlaget for komikken og harselasen.

Hvis jeg nå sier at jeg allerede har vært igjennom det som er av morsom og komisk litteratur, så er det nesten helt sant. Alt annet er trist. Dette nevner jeg fordi det forekommer meg interessant. Jeg er ikke sikker på hvorfor, men jeg har to forslag til løsning: a) Det er den evige litterære situasjonen som gjentar seg: Litteratur handler om depresjon, krise, sorg og lidelse, fordi forfattere som oftest er deprimerte, kriserammede, lidende mennesker som innerst i seg selv er enige med Dostojevskijs kjellermenneske: "Lidelsen – det er jo erkjennelsens eneste kilde." Det var a), her er b): Det er arven fra den i hovedsak europeiske Beckettske, Kafkaske, franske nyromanske høymodernismen vi sliter med i Norge, det er den kjedelige blodmodernismen vi ennå ikke er kvitt: Ideen om at litteratur skal handle om død, selvmord, selvransakelse, sorg eller Ingenting.

Så: a) eller b)?

Det var en halv parentes. Videre i det norske 90-tallet!

* * *

Jeg nevnte en dokumentarisk, biografisk tendens. Dette har gitt seg høyst ulike utslag de siste årene. Et hovedverk som blant annet kan nevnes her, er Jon Fosses to Melancholia-romaner. Fosse er født i 59, debuterte i 83, og er i aller høyeste grad en høymodernist som går omkring med Thomas Bernhard, Beckett og Faulkner i kofferten. Han er kjent for sin idiosynkratiske stil preget av gjentagelser, musikalitet og suggesjon. I 1995 kom første bok om maleren Lars Hertervig. Andre bind kom i 96. Disse monografiske romanene tar utgangspunkt i noen få biografiske fakta, og Fosse spinner et mystisk og suverent verk om kunst, guddommelighet, relasjoner og etikk. Bøkene gir seg ikke ut for å være biografier, de er snarere introverte impresjoner over et kunstnerliv. De går også ut over sitt emne, da de to første delene handler om Hertervig, mens del tre dreier seg om forfatteren Vidme, og del fire omhandler en fiktiv søster av maleren, den senile Oline. Dette siste er et av de vakreste portretter av alderdom norsk litteratur har. Melancholia-romanene er etter alt å dømme hovedverk i norsk romankunst på 90-tallet. Og de henter altså deler av sin kraft fra dokumentære og biografiske fakta. Selv om man etterpå sitter igjen med like mye lys, metafysikk, og en stor opplevelse, som man har blitt klok på en bestemt maler og hans epoke.

Den er noen år gammel nå, men velkjent: Erik Fosnes Hansens Titanic-roman, Salme ved reisens slutt fra 1990. Den handlet om musikerne som spilte på Titanic. Den synes uunngåelig å nevne om man snakker om det dokumentariske. Andre lesverdige bøker som kan sies å ta opp i seg det dokumentariske, biografiske eller historiske, som jeg har lest, er: Niels Fredrik Dahls Journalisten fra 97, et verk som går inn i en samtidig medievirkelighet, som grenser til å være en nøkkelroman om en norsk dagsavis. Nikolaj Frobenius ga i 1996 ut den makabre romanen Latours katalog, en bok om Latour, født uten evne til å kjenne smerte, som tjenestegjør i Paris under Markis de Sade. Merethe Lindstrøms Stedfortrederen fra 97 er et eksempel på en fiksjon basert på en virkelig hendelse: Et opprør blant unger på Bastøy skolehjem i 1915. Selv var jeg med på å redigere en antologi på Tiden forlag i 1996, som het ALT-dokumentært, der vi inviterte forfattere til å skrive kortere prosa som på en eller annen måte forholdt seg til det dokumentære.

* * *

Blant andre tema har mange de siste årene registrert en annerledes interesse for familien. Dette kan undertegnede skrive under på med sprittusj. Det er lett å se: Vi skriver i ruinene av kjernefamilien, familiestrukturene har vært i enorm forandring i de siste tiårene, og det er bare naturlig at dette nedfeller seg i litteraturen. Jeg skal nevne noen romaner som tar dette opp i seg. De to nevnte humoristene har det med seg; Loe og Ambjørnsen. Lars Ramslie, født 1974, debuterte i fjor til manges glede med romanen Biopsi. En bok som i formen også viser hvordan romanen i Norge delvis er påvirket av kortere prosa, punktromanen osv. Den er oppdelt i korte avsnitt, ukronologisk, ikke-lineær. Det er et sterkt dokument om rusmisbruk; en sønns fortelling om sin narkomane far. Den er sår, og utmerker seg med et fravær av nag, og den går tett innpå familien som et vanskelig sted å være. Jonny Halberg, kjent som medforfatter av manuset til filmen Budbringeren eller Junk mail, ga i 1995 ut romanen Trass. Dette er en skitten-realisme-roman fra bygde-Norge, den har en tydelig Sound and the fury-struktur fra Faulkner, og det er også en familieroman, der alt går riktig til helvete. Denne høsten, om ikke så lenge, debuterer Linn Ullmann med romanen Før du sovner. Et flott og friskt verk med sterke karakterer og et bredt persongalleri. Den finner i aller høyeste grad sted i den ødelagte familien, der nye partnere kommer og går, der barnet er en utsatt ting. Det er også en slektskrønike. Og som om ikke Ullmanns debut var nok, spår jeg at en annen debut som kommer ut i disse dager vil sette spor etter seg – ikke bare fordi den er et tragisk famliedokument. Dette er Karl Ove Knausgårds 700 sider lange Ute av verden, første bind i verket om Henrik Vankel. Selvforakten når nye høyder i norsk litteratur med denne romanen om den 26-år gamle læreren som forelsker seg dypt og inderlig i en av sine 13 år gamle elever. Det blir en bra høst for debutantene i år. I forbindelse med det man kan kalle den Nye Vurderingen av Familien, nevner jeg også Arne Berggrens Webers lov som kommer ut nå i høst.

Fjorårets beste roman var Hanne Ørstaviks Kjærlighet. Hun er født i 1969. Dette er en hyperrealistisk og enkel tragedie. Leseren møter en enslig mor og hennes sønn som har flyttet langt nord i Norge. Det er kaldt og det er trist i denne klassisistiske enheten. Den tematiserer omsorgen, den ruinerte familien, og ansvaret. Det er en av de mest uhyggelige bøkene jeg har lest.

Felles for flere av disse bøkene, er at de ved de problemene de tar opp, krever etiske og moralske funderinger av leseren. Ansvar, omsorg. Jan Kjærstad, som jeg kommer til, har i en annen forbindelse sagt at han, i motsetning til på slutten av 1800-tallet, ikke finner noen dekadense mot slutten av 1900-tallet. Dette tror jeg er riktig. Tar man Ørstaviks Kjærlighet, Ramslies Biopsi, eller Ullmanns Før du sovner, som alle foregår i en familieruin, vil man se at et fellestrekk er alvoret. De etiske fordringene, til og med imperativene. De gir ingen svar, men legger problemene frem. Som det står i Ullmanns bok, når hovedpersonen betrakter barnet: "Jeg lover å beskytte deg. Jeg kan ikke beskytte deg."

Andre ytterst etiske og moralske romaner fra de senere årene er: nevnte Dahls Journalisten, likeså nevnte Fosses Melancholia-romaner, Øyvind Rimbereids lille, gode Som solen vokser fra 1996, eller Dag Solstads Professor Andersens natt, også den fra 1996.

Så kan man si: Er dette noe nytt, da? Nei. Og jo. Det nye er alltid det gamle. Men det kjennes nytt fordi nye samfunnsformer, nye tider og nye mennesker gjør andre erfaringer som gir andre bøker. Familien er en slik erfaring, og selv om alle til alle tider er dømt til å ha en far og en mor, så har vi vokst opp med helt andre strukturer enn de gjorde på 50- og 60-tallet.

Kunsten, derimot, er alltid Her og Nå. Mens du leser.

* * *

Etter at jeg i perioden 1992-95 leste hele Prousts verk 2 ganger, ble jeg selvsagt overbevist om at 1900-tallet måtte være erindringens århundre. Jeg så Madeleine-kaker over alt. Ethvert skritt på brosteinen ble et barndomsminne for meg. Hele kroppen bar på sovende minner. Nåja – jeg tror jeg fikk rett, også på andre måter. Hvis Proust postulerer at det er erindringen som gjør oss til mennesker, så må vi vel – etter Auschwitz, og fortsatt nå, med Kosovo – gi ham rett, også på helt andre plan enn de mer private som hans verk handler om. Glemsel er vår fiende; glemmer vi, er vi ikke mennesker.

I litteraturen har erindring og hukommelse stått sentralt i vårt århundre. Det er få uenige om. Og det er sterkt tematisert i den samtidige norske litteraturen. Ikke minst i poesien, som ikke er mitt emne her i dag. Hukommelsen er et sansenes sted, og gir derfor også svært gode setninger, som assosiasjoner ofte gir gode setninger til forfattere. Åpningsordene "Jeg husker …" er ekstremt ladede. De er hemmelige og troverdige, og hemmeligheter gir romaner intensitet.

I 1997 ga Hermann Starheimsæter, født 1966, ut romanen Som om eg ikkje hugsar. Dette er en roman om kjærlighet og identitet, som synes å holde Prousts formel Menneske = Hukommelse i hevd. Sitat: "Eg er eg. Eg hugsar." Starheimsæter utmerker seg også som en stor skildrer av naturen, noe det ikke er for mange som mestrer i dag. Jeg anbefaler i tillegg hans roman fra 93, den fotografiske Det trettande biletet. Den nevnte debutanten, Knausgård, gjør også store sirkusnummer ut av erindringen i sin Ute av verden.

Minnet har i den samtidige norske litteraturen en veldig funksjon. Kanskje fremfor alt estetisk, og etisk. Og jeg lurer altså på om dette stedet – minnet, hukommelsen, erindringen – også er et av stedene der etikk og estetikk møtes og deler sorger og gleder. Og blir litteratur.

* * *

Et annet trekk som nærmest er innlysende på vårt 90-tall, er det man kan kalle en ekstremisering av litteraturen. Brutalisering, seksualisering – ogsåvidere. Vi skal selvsagt ikke skylde alt på Bret Easton Ellis, men konstatere at American Psycho i det minste må stå som en hovedreferanse for flyttingen av grenser. Også undertegnede skal skrive under på det – som han skal skrive under på opptattheten blant annet av familien, og minnenes store drivkraft. Her har jeg ikke så mye mer enn påpekninger å komme med: Litteraturen blir råere. Jeg nevner et par verk som faller naturlig her: Halbergs Trass eller Frobenius Latours katalog.

Her vil jeg kort nevne en trend: arbeid med filmmanus. De to nevnte Halberg og Frobenius er representanter for et generelt trekk. Norske forfattere engasjerer seg i filmmanus. Halberg har medvirket til manuset til Budbringeren, Frobenius til Insomnia. Dette gjelder flere andre forfattere: Arne Berggren, undertegnede, Karl Ove Knausgård, Erlend Loe m.fl.

* * *

I forlengelsen av brutaliseringen synes det riktig å snakke litt om kvinner. Jeg innrømmer at det byr meg imot å slik, godt over halvveis i talen, ta opp kvinnene i en egen avdeling, som om de ikke skrev litteratur, men dameromaner – og da ber jeg dere altså huske at jeg frem til nå ikke har gjort forskjell på gutter og jenter. Frem til nå! Det av den enkle grunn at jeg – med glede! og frykt! – merker en betydelig generasjon av kvinner som skriver direkte, og mer ekstreme bøker enn tidligere. Linn Ullmann som allerede er nevnt, kunne inngå i dette, ved sin hovedperson Karin, den følsomme kynikeren som forfører menn over en lav sko. Det kan i aller høyeste grad også Selma Lønning Aarø gjøre, som debuterte med seksualisert overmot i 1995 med Den endelige historien, og året etterpå ga ut Spekulum. Aarø er like gammel som meg, og tar ikke fem øre for å drive sex-leker med impotente menn på hospits i Amsterdam og lignende. Hun er respektløs og brutal, og lengtende. Andre av de nevnte kvinnene kan også gjenoppstå her, Hanne Ørstavik for eksempel. Og i aller høyeste grad Gro Dahle, som ikke skriver romaner, men som jeg bare må få nevne fordi hun er en så bra poet og novellist.

* * *

Noen kaller den nye, unge, norske prosaen for "Den nye følsomheten" der hjemme i Norge. Noen sier det med forakt, forakt for sentimentalitet ogsåvidere, andre sier det med glede, fordi de er mette på tørr, vanskelig, selvreflekterende og flink litteratur. Jeg – jeg kjenner bare glede ved dette. Jeg føler, derfor tenker jeg. Og da tenker jeg godt!

4.

La oss så vandre videre i det norske 90-tallet, og spørre: Hva med eksperimentene, visjonene? Har jeg gitt inntrykk av at den nye norske romanen kun er opptatt av barndom, familie, minneforskning, gamle maleres biografier ogsåvidere?

Finnes ingen visjoner? Finnes det ingen eksperiment?

For å markere et poeng kunne jeg si: Nei, det gjør det ikke. For å markere et poeng jeg har. Ikke nødvendigvis fordi jeg ikke liker det, men fordi man bør være en smule mistenksom til dette. Vi har veldig lite science fiction, for å si det sånn. Innflytelsen fra samtidige forfattere som Rushdie, Adam Thorpe, eller eldre: Bulgakov eller Poe, er ikke så altfor sterk. For å ta et norsk eksempel: Man leser Ibsen, men bøkene som kommer ut synes å være mer inspirert av stuerealismen i Hedda Gabler og Vildanden enn av et galmannsverk som Peer Gynt. Et lite stilistisk blikk på bøkene vil avsløre det samme. Setningene er noenlunde like, noenlunde like lange osv. – de fleste skriver innenfor en temmelig realistisk normalprosa, og benytter seg av tidens metaforer. Dette er alarmerende!

Har forfatterne så dårlig fantasi? Eller er det slik at trykket fra verden og deres egne liv er altfor sterkt til at de kan nå utover dem med vårt overblikk? Eller: Er ambisjonene et helt annet sted?

Har jeg rett? Tar jeg feil? Alle sammen.

La meg eksemplifisere dette merkbare fraværet av en type litteratur. Den man kan kalle mytologisk, fantastisk, urealistisk etc. Jeg har lest to romaner nylig, som begge er nordiske. De er uhørt bra, begge to, av så mange grunner. Og begge representerer det jeg synes vi mangler i Norge. Det gjelder islendingen Sjóns roman Dina ögon såg mig fra 93, og svensken Carl-Johan Vallgrens Dokument rörande spelaren Rubashov fra 96. Begge forfatterne befinner seg i midten av 30-årene. Romanene utmerker seg ved at de med en beundringsverdig letthet opphever verdens lover og setter i gang sitt helt eget litterære maskineri der forfatteren – som en Bulgakov – kan ta i bruk en hvilken som helst karakter fra mytologien, et hvilket som helst sted, en hvilken som helst tid og et hvilket som helst perspektiv. Sjóns roman er noe så originalt som en fantastisk Holocaust-roman som i sitt lekne vidd sier noe viktig om grusomheten. Og om gleden. Forfatteren glir suverent mellom uttrykksformer, det ene øyeblikket er vi i skyene hos engelen Gabriel, det neste i Tyskland i 1940. Mirakelet er at det likevel henger sammen. Vallgrens roman er et ambisiøst forsøk på å fange vårt århundres Europa gjennom okkultismen, vi følger spilleren Rubashov, som nyttårsnatten år 1900 vant sin udødelighet i et pokerspill med djevelen, som må finne seg i å leve gjennom hele dette slitsomme århundret, før Vallgren avslutter romanen i en finale man sjelden har sett maken til. Det er en intelligent pageturner, der spøkelser og alt mulig visvas opptrer side om side med vår velkjente verden – som hos Sjón. Det disse romanene vinner ved sin fantasi og mytologiske suverenitet, og som jeg påstår vi mangler, er nye, annerledes blikk på verden. Og de vandrer lekende lett fra det høye til det lave, fra det sentimentale til det tørre.

Jeg sier selvsagt ikke at alle skal skrive slik, som jeg heller ikke sier at alle skal skrive om familien eller hva det nå måtte være – jeg registrerer kun et litt for tydelig fravær av en type litteratur.

Dette er en påstand jeg delvis har fra Jan Kjærstad, som må regnes som et norsk unntak. Han har i essayistikk og polemikk bemerket et bestemt fravær av det han kaller "episk imaginasjon" i norsk litteratur; fantastiske rammefortellinger som Rushdies, eller Ibsens suverenitet i Peer Gynt, og ditto en overvekt av det han kaller "skriftlig emosjon". Stemme-romaner i tradisjon fra Agnar Mykle, eller Hamsuns Sult. Jeg tror dette er riktig, og skal ikke gi meg hen til å spekulere over hvorfor det er slik, men konstatere det. Metaforikeren Kjærstad har sagt at han foretrekker den episke imaginasjonen, noe man kan se i hans romaner. Selv ønsker jeg å skrive et sted der episk imaginasjon og skriftlig emosjon lever sammen. Men det kommer jeg til i mitt lille foredrag om meg selv senere i dag.

Kjærstad – som er født i 53 og debuterte i 80 – sier selvsagt disse tingene vel vitende om at hans forfatterskap representerer et alternativ til Stemme-romanen, eller den "skriftlige emosjonen". Jeg skal si litt om dette kontroversielle forfatterskapets utvikling på 90-tallet.

Man kan kalle ham en visjonær forfatter. Han er metaforiker, han er arkitekt. Han søker nye årsakssammenhenger, nye verdensbilder, nye mennesker. Hans etter min mening beste roman – en av 90-tallets 5 beste norske romaner – Rand, kom ut i 1990, og går således ikke inn i talens tidsbegrensning. Større oppmerksomhet har Kjærstad fått for sine to romaner om tv-helten Jonas Wergeland, Forføreren og Erobreren som kom i 93 og 96. Disse handler om Wergeland, som gjennom tv-mediet samlet Norge til ett folk med sin serie "Å tenke stort". Dette er romaner som stiller spørsmål som "Hvordan henger et liv sammen?" og forsøker å peke på alternative, ulineære løsninger. Sitat: "Husk: forbindelsene mellom historier i et liv er like viktige som historiene selv." Kjærstad er ganske sikkert enig med Italo Calvino som sa: "Litteraturen lever kun hvis man stiller seg overdimensjonerte spørsmål." Romanene hans har intrikate og fengslende rammer, der man hele tiden sitter og lurer på hvem som er fortelleren. De er metaforrike – for metaforrike for enkelte – , de er urene, ukronologiske. Forføreren/Erobreren er også omfattende dokumenter om norsk etterkrigstid, olje-tiden, tiden da Norge ble rammet av en helt besynderlig flaks.

Skal man vise til andre forfattere innenfor noe av det som Kjærstad sikter mot, er Kjartan Fløgstad den mest opplagte. Han kom i høst ut med en tykk, ambisiøs roman som jeg ikke har lest, den heter Kron og mynt. Fløgstads barokke og politiske forfatterskap har noe av det samme ved seg som Kjærstads. Fløgstad er mer burlesk. En annen er Steinar Løding, født 1950, som i fjor ga ut en pandora-eske av en roman, tykk som bare det, den heter Jernalderdrøm, første bok. Flukten til Ninive. Jeg innrømmer at jeg ikke har lest den heller. Jeg merker meg ellers at disse tre forfatterne alle er mannlige, alle er født omkring 1950. Ellers ser man inspirasjon fra Kjærstad og andre forfattere med denne formen for "episk imaginasjon" hos en ung forfatter som John Erik Riley. Han debuterte med romanen Ikoner i et vindu i 1995, en flettverksroman med Chaucer-struktur. Leirbålssituasjonen. Denne har også noe til felles med Erlend Loe, som jeg åpnet min tale med, i den forstand at den forsøker å fange tidsånd og ungdomskultur.

* * *

I 1995 mistet vi en uhørt kraft da Tor Ulven døde. Han hadde en rekke glitrende diktsamlinger bak seg og en del prosabøker – alle sammen har hatt en enorm innvirkning på mange norske forfattere. Han skrev en bok han valgte å kalle roman, den kom i 1993, og het Avløsning. Den var på mange måter et høymodernistisk prosjekt som fortsatte Becketts og andres linje med nedbryting av enhetlige, realistiske og episke romaner. Sånn sett var den verken visjonær eller annerledes, men gammeldags. Men den var god, så god. Og jeg ville hatt dårlig samvittighet når jeg reiste hjem om han ikke ble nevnt her.

* * *

Jeg har kommet til slutten av mitt foredrag. Men jeg kjenner at noe mangler. Nåja – herre min Gud – jeg kjenner at masse mangler. Alt jeg ikke har lest, krimlitteraturen for eksempel, som har veltet ut over Norge i det siste, alt jeg ikke ser, alt jeg har glemt. Alle mine forenklinger, og alle som ikke har passet inn her. Svein Jarvoll! Som er bedre enn nesten alle sammen! Men også noe annet. Noe helt Annet. Og det er Gud. For bare noen få uker siden fant man i en norsk dagsavis et innlegg av kritikeren Tom Egil Hverven om Guds inntreden i den samtidige norske litteraturen. Han registrerer at et stort antall høyst ulike forfattere igjen skriver om Gud, eller "Gud", som han presiserer i anførselstegn for å signalisere de ulike måtene dette behandles på. Jeg her helt enig med ham i dette. Solstad ble nevnt tidligere, og hans Professor Andersens natt, jeg kunne også nevne andre. Men det vil jeg ikke gjøre, fordi jeg her kjenner meg presset, av meg selv. Her er jeg i aller høyeste grad aktør. Min siste roman handler om nettopp dette. Og det – og Gud, og metafysikken – skal jeg blant annet snakke om senere i dag, da jeg skal holde foredraget "Tore Renberg om Tore Renberg".

Takk for oppmerksomheten, Amerika!