Det ekspanderende selvet

Det var en utrolig fin tur, og jeg angrer ingenting. Det var en kul opplevelse.

Deltaker i Temptation Island, sitert i Dagbladet 21/5 2002

O brave new world that has such people in't!

William Shakespeare, Stormen

Stilt overfor programmer som Robinson-ekspedisjonen, Big Brother og Temptation Island er kanskje den største intellektuelle utfordringen å forstå hvorfor folk stiller opp og vil være deltakere. Hvorfor utsetter folk seg frivillig for noe sånt? Og hvordan kan de like det? I sammenligning er det nokså enkelt å se potensialet for invadering i folks privatliv og de etiske problemene som følger av det. Dermed får kritikken av programmene lett et visst forutsigelig preg. Det nederlandske selskapet Endemol, som fant på konseptet Big Brother, visste nok hvilke assosiasjoner det ville gi. De kom kritikken i forkjøpet ved å begå et direkte lån fra George Orwells science fiction-roman 1984 i selve programtittelen, i stedet for å underslå likhetene. Hadde de faktisk tatt inn over seg den nokså ubehagelige leseropplevelsen som boka er? Hvem vet. Iallfall var dette et effektivt grep. Ved å selv påpeke likheten fra starten av, kunne de så kjøre fram forskjellene desto mer effektivt. For det første var dette «bare underholdning». Det var for moro skyld, ikke riktig på alvor. Og det var frivillig. Folk måtte melde seg på, de måtte gjennomgå tester og silinger, legge til side privatliv og karriere i månedsvis. De måtte altså ikke bare være egnet, de måtte være sterkt motiverte. Dermed har slike programmer i en forstand absorbert mesteparten av kritikken om utidig overvåkning. De rettferdiggjør seg som programmer for folk som liker å bli overvåket, som formelig lengter etter det.

Og det er unektelig svært mange deltakere som synes å svare til denne beskrivelsen. Avisene melder om tusener av deltakeraspiranter som melder seg på og vil være med. I de mange intervjuene som blir gjort med slike deltakere av forskere og journalister er det noen som i etterkant finner opplevelsen ubehagelig og problematisk. Det er nok lett å forstå for de fleste. Reality-TV har da også blitt hyppig anklaget for å være skadelig, fordi det blottlegger folk mer enn godt er. Da kan det være vanskeligere å ta inn over seg de mange flere intervjuene med deltakere som melder om positive erfaringer. De har gått gjennom det hele, de kommer ut på andre siden og er opprømte og fornøyde.

Konfrontert med denne informasjonen kan jo kritikerne alltids hevde at deltakerne mangler evne til innsikt både i situasjonen og seg selv. Og det er neppe noen grunn til å være spesielt tillitsfull i forhold til dem som lager slike programmer. Mye tyder på at underinformering og villedelse forekommer. Men igjen: Deltakerne vil dette selv, og de er neppe mer uvitende om medienes virkemåter enn naboen. I intervjuer røper mange av dem (om enn ikke alle) atskillig bevissthet om medienes formende makt. Selv om det skulle være mulig å lure mange av dem mye av tiden, virker det ikke opplagt at de alle skulle la seg lure hele tiden. Om villedelse og mangel på kunnskap er reelle problemer, kan de neppe forklare det aktive ønsket om å bli overvåket. Det ser ut til at vi må ta på alvor muligheten for at overvåkning på ett eller annet vis kan virke stimulerende på selvet, på den man er i egnes og andres øyne.

Medieforskerne har såvidt begynt å søke informasjon om deltakernes motiver på den mest nærliggende måten, ved å snakke med deltakerne selv. De kan sikkert gi ledetråder og innsikter. Men det er ikke nødvendigvis slik at de sitter med fasit når det gjelder spørsmålet om den grunnleggende appellen ved å delta. Det kan være verd å lete etter innsikter også i mer allmenne vitenskapelige bidrag til forståelse av fenomener som overvåkning og selviscenesettelse. Og det kan være verd å lete i skjønnlitteraturen, der jo blant andre George Orwell tilbyr forståelsesrammer som allerede har betydd mye i debatten om reality-TV.

Det minskende selvet

Det kan virke søkt å se på overvåkning som en stimulans til utfoldelse. Det å stadig bli registrert via kameraer og mikrofoner forbinder man helst med noe undertrykkende og begrensende, særlig når overvåkningen sprer seg inn i privatsfæren. Om noe ville man vel helst tro at overvåkningen fikk selvet til å minske, at den som er helt eksponert mister noe av sin menneskelighet og i ytterste konsekvens reduseres til en ting. I romanen 1984 har George Orwell gitt en inntrengende skildring av hvordan overvåkningen får selvet til å minskes. I framtidssamfunnet som skildres i denne boka, er alle individuelle friheter undertrykt av et regime som gir medier en helt sentral plass i overvåkningsarbeidet sitt. De allestedsnærværende skjermene i dette samfunnet fungerer omtrent som fjernsynet gjør, rent teknologisk sett, når det formidler primitiv propaganda. Propagandaen framsies av Big Brother, som i Orwells beskrivelse minner atskillig om Stalin. Men samtidig fungerer skjermene som overvåkningsenheter. Gjennom dem kan Big Brother også se og høre hva borgerne gjør. Og denne bevisstheten om alltid å være overvåket hundser dem til å føre passive, anonyme, konforme liv.

Under denne tilsynelatende viljeløse masken er det imidlertid noen som nærer undergravende tanker. 1984s hovedperson Winston Smith er en slik person. Han forsøker å dra seg unna overvåkningen, han undergraver i det små og prøver etter hvert også å undergrave i det store – mens han hele tiden inntar en falsk konform front overfor overvåkerne. Omgitt av mennesker med et selv som faktisk har minsket inn til ingen ting av all overvåkningen, spiller han en av dem, mens det bevisste og handlende selvet hans overlever på hemmelige revolusjonstanker. I 1984s overvåkningssamfunn er det eneste mulige selvet et heroisk og desperat selv, som må undergrave overvåkningen eller gå under. Og den undergravende ambisjonen slår feil. Romanen er en tragedie, for hovedpersonen Winston avsløres. Også opprøret viser seg å være overvåket og under kontroll av Big Brother. Boka kulminerer i en marerittaktig skildring av hvordan han utsettes for en hjernevask så ubarmhjertig at den utsletter all opprørstrang og all kritikk. Overvåkning får selvet til å minskes, mens absolutt overvåkning dreper selvet. Med tung ironi formidler bokas berømte siste setninger Winston Smiths bokstavelig talt tomme patos:

He gazed up at the enormous face. Forty years it had taken him to learn what kind of smile was hidden behind the dark moustache. O cruel, needless misunderstanding! O stubborn, self-willed exile from the loving breast! Two gin-scented tears trickled down the sides of his nose. But it was all right, everything was all right, the struggle was finished. He had won the victory over himself. He loved Big Brother.

Likevel er 1984 er bok som på sitt vis også feirer det frie, selvdrevne subjektet. Winston Smiths vilje og evne til å undergrave overvåkningen er en iboende kraft, den driver ham framover i lang tid også før han finner fram til noen sympatisører. Subjektiviteten kommer innenfra, rett og slett, fra sjelen og intet annet sted. Den gjør Winston til en grunnleggende autentisk figur, slik Lionel Trilling har definert dette begrepet. Autentisk er det mennesket som helt ut handler i samklang med sitt egentlige, dypeste jeg. Autentisitet er en idealforestilling, et skjønnbilde for det moderne mennesket. Når Winston til slutt overmannes, er det dermed noe stort som bukker under. Bokens patos og gripende kraft springer ikke bare ut fra et humanistisk budskap om menneskeverd. Appellen ligger også i den romantiske forestillingen om det frittstående, autentiske subjektet – og i den like romantiske forestillingen om hvordan det autentiske subjektet lider en vanskjebne i et fiendtlig samfunn. Bokens slutt er utpreget pessimistisk. Likevel ernærer både spenningen i boka og leserens identifikasjon med hovedpersonen seg av drømmen om det autentiske subjektet. Fordi den er framstilt som en slags naturkraft, overlever dette subjektet i en viss forstand, selv om Winston til slutt er redusert til en beholder som ikke lenger kan huse det.

Overvåkningsscenariene i dagens reality-TV synes å unndra seg slike store høyder av patos og humanisme. Det er lite i deltakernes atferd som synes å tyde på at grunnleggende verdier står på spill. Produsentene har som nevnt allerede sørget for å etablere en viss avvæpnende avstand til denne typen sammenlikninger. Opprøret synes da også å mangle. Det er rett og slett ikke så mye i deltakernes atferd som tyder på at noen grunnleggende form for undergravende vilje er til stede. Riktignok har man eksempler på at deltakere i reality-TV har satt seg imot produksjonsfolkenes vilje. De har latt være å utføre tildelte oppgaver, og de har satt i scene foreløpige tilfeller av kollektiv ordrenekt. Men det å nekte å utføre en ordre er ikke nødvendigvis å sabotere overvåkningens intensjon. Det skaper spenning og engasjement, det piffer rett og slett opp. Slik sett kan ordrenekt tenkes å være mer av en gevinst enn et problem for overvåkerne, så lenge sendingene fortsatt kan gå på lufta.

Overvåkningen lager selvet

Tanken om det autonome selvet som et bolverk mot overvåkning er på et vis for godt, eller kanskje for opphøyd, til helt å overbevise i dag. En del sider ved dagens samfunn kan tvert imot framkalle mistanker om at selvet i realiteten står i et slags ledtog med overvåkningen. Når alt kommer til alt lever vi i moderne samfunn som preges av gjennomgripende mekanismer for overvåkning og disiplinering. Overvåkningskameraer følger oss ned gata, elektroniske spor blir igjen etter oss i butikkens betalingsautomat, registre og arkiver av alle slag har noe på oss.

Michel Foucault har argumentert for at moderne samfunn først og fremst er overvåkningssamfunn. De disiplinerer gjennom tusener store og små mekanismer som deler menneskene inn i et flertall av ekstremt synlige iakttatte og et mindretall av usynlige iakttakere. Og her snakker vi ikke bare om fengsler og politivesen – overvåkningens mekanismer er gjerne hverdagslige, de ligger opp i dagen og virker ikke nødvendigvis undertrykkende eller urimelige på de overvåkede. Tvert imot: Arbeidsgivernes overvåkning av vår arbeidsinnsats og legenes overvåkning av vår allmenntilstand er for eksempel blitt noe selvfølgelig. De har noe på oss – mens vi for vår del både vet de har det og jevnt over aksepterer at det skal være sånn.

Foucault driver dette resonnementet ubønnhørlig ut i sin ytterste konsekvens. Ikke bare er selvet preget av disse disiplinerende prosessene: Overvåkning og disiplin ligger bak selve forestillingen om et selv overhodet. Det uoppholdelige disiplinerende trykket først fra familie og skole, så fra arbeidsplass og hele tiden fra stat og medieapparat, definerer hva det er å være et individ. For hva er egentlig et individ, annet enn noe som kan klassifiseres som sådan – slik sykehuset gir en identitet som pasient, eller slik skolen gir en identitet som elev? Overalt finnes regler for hva som er normalt og premiering for dem som adlyder. For dem som ikke adlyder finnes det ikke bare straffer, men også alle sjelens kvaler: den dårlige samvittigheten, frykten når man avsløres, pinligheten når man tilstår, lettelsen når man aksepterer sin straff, gleden når man har sonet. Den overvåkeren som besørger alt dette (om det nå dreier seg om en lærer eller en offiser) ødelegger ikke selvet, sier Foucault. Tvertimot skaper han et selv, komplett med følelser og egenskaper, klar til å bli registrert i den aktuelle journalen til senere bruk. Reality-TV kan sees på som et slags ekstrem-eksempel på hvordan individualitet skapes for strategiske og organisatoriske formål. For hva trenger produsentene av et slikt program, annet enn «personligheter», folk som skiller seg fra andre på en eller annen lettfattelig og potensielt engasjementsskapende måte? Produsentene setter i gang omfattende casting- og silingsprosedyrer som skal sikre at deltakernes samliv i huset nettopp ikke skal være for samstemmig, for preget av likhet i tanke- og væremåte. Overvåkningens logikk tillater for alt i verden ikke at kollektiver av mennesker opptrer kollektivt. De må opptre individuelt. Tanken om det unike selvet er i realiteten overvåkerens fremste allierte.

Slik sett kan det hende at den mest relevante science fiction-dystopien for et samfunnn der reality-TV har feste, ikke er 1984, men heller Aldous Huxleys nesten like kjente science fiction-roman Brave New World. Også i Brave New World handler det om et samfunn der kollektivet har forrang framfor individet. Også her spres konformiteten blant annet via et stadig medietrykk. Propagandabudskap lyder gjennom mikrofoner utplassert overalt, og det finnes et konstant press mot virkelighetsflukt via seksualisering. Innbyggerne i denne nye verden går mann av huse på pornokino, de har fri sex stadig vekk og spiser lykkepiller jevnlig. Alt dette er tilrettelagt av et statsapparat som gjør folk konforme ved å pøse på med obligatorisk nytelse, heller enn brutal undertrykkelse. Riktignok finnes det slaveaktig arbeid også i denne verdenen, men genetisk manipulering har sørget for at de som får dette arbeidet fratas hjernekapasiteten som trengs til å være misfornøyd. Motstand blir dermed enten uttrykk for manglende intelligens eller for en pervers uvilje mot å ha det bra. Hva er det for eksempel som egentlig er så bra med ensomhet? Det skjønner ikke den veltilpassede Lenina, og hennes tanker gjengis slik:

That mania, to start with, for doing things in private. Which meant, in practice, not doing anything at all. For what was there that one could do in private. (Apart, of course, from going to bed: but one couldn't do that all the time.) Yes, what was there? Precious little.

Framstillingen av denne mentalitetens seier over alle forsøk på avvik og motstand er Brave New Worlds kjernemotiv. Her ligger mye av årsaken til at boken ikke når 1984s høyder av heroisme og tragedie, selv om begge altså handler om framtidssamfunn preget av ekstreme overvåkningsmekanismer. Men mangelen på heroiske høyder og tragiske dybder skyldes også at hovedpersonene i Brave New World forholder seg ganske annerledes til overvåkningen enn Winston Smith gjør. De står riktignok også i opposisjon til den, men motstanden deres er preget av en begrensning i innsikt som etter hvert kommer til å ødelegge for dem selv. Den privilegerte Bernard Marx fra herskerklassen er for eksempel en direkte narraktig figur. Protesten hans bunner i et banalt nag over at han ikke er like kroppslig velutviklet som de andre herskerne, på grunn av en genmanipulerings-glipp. Problemet er altså utvendig, og det er også protesten, som visner fort hen når Bernard står overfor alvorlige personlige konsekvenser av sitt standpunkt.

Mer sympati har «the Savage», som vokser opp i et primitivt og isolert villmarksamfunn, men oppnår adgang til velstanden og lykkediktatet i «the Brave New World». «The Savage» vemmes over manipuleringene og seksualiseringen. I en endelig konfrontasjon med framtidssamfunnets førerskikkelse Mustapha Mond velger han til slutt en retur til villmarken framfor den gjennommanipulerte lykken i «the Brave New World». «The Savage» legger an en patosfylt tone:

«… I don't want comfort. I want poetry, I want real danger, I want freedom, I want goodness. I want sin.»

«In fact», said Mustapha Mond, «you're claiming the right to be unhappy.»

«All right then», said the Savage defiantly, «I'm claiming the right to be unhappy.»

«Not to mention the right to grow old and ugly and impotent; the right to have syphilis and cancer; the right to have too little to eat; the right to be lousy; the right to live in constant apprehension of what may happen tomorrow; the right to catch typhoid; the right to be tortured by unspeakable pains of every kind.»

There was a long silence.

«I claim them all,» said the Savage at last.

Mustapha Mond shrugged his shoulders. «You're welcome,» he said.

Mustapha Mond lar rett og slett «the Savage» gå. Mond opererer ikke via spektakulær tortur, men nøyer seg med et par kjølige kjensgjerninger. Den som ønsker å velge overvåkningssamfunnet bort, velger også bort dets mange goder. Den som vil melde seg ut og dermed spare det lykkelig fungerende kollektivet for uro, representerer ikke noe problem. Protesten blir dermed til en form for hodeløs reaksjonær gest, som plasserer opprøreren i et meningsløst ingenting. Boka ender da også med «the Savage»s selvmord.

Den kjølige konstateringen av at overvåkningen simpelthen fungerer, at den er populær og kan forenes helt utmerket med folkets lykke, gjør Brave New World til en atskillig mer neddempet leseropplevelse enn 1984. Der den siste er intens og tragisk, er den første preget av en viss konstaterende distanse, til og med av en slags lunkenhet, i mangelen på humanistisk patos. Det er mulig det gjør 1984 til en bedre bok. Men det er også mulig at den lunkne konstateringen gjør Brave New World til en mer treffsikker science fiction-profeti. Den handler om hvordan overvåkning og disiplinering fester seg i samfunnet og i menneskene, til det punkt der avvisning av overvåkningen ikke bare er ensbetydende med frustrasjon og ulykke, men rett og slett framstår som meningsløst. Overvåkningen og disiplinen tar kanskje vekk både avgrunnene og de store høydene i tilværelsen, men de har gitt oss tryggheten og velferden i det moderne samfunnet, og jevnt over aksepterer vi det.

Slik sett er kanskje de spektakulære sidene ved et program som Big Brother (krangling og sex på direkten) ikke de mest vesentlige. Riktignok kan dette programmet virke som noe av en erke-illustrasjon på mekanismene i et moderne overvåkningssamfunn, slik Foucault beskriver dem. Men i hans tankegang er ikke det mest påfallende eksemplet nødvendigvis det mest talende. Foucaults bidrag handler tross alt om å påpeke hvor generalisert og normalisert overvåkning er blitt. Den kan gjenfinnes i de mest hverdagslige og aksepterte praksiser, og er på sitt mest effektive nettopp der.

Det betyr i første hånd at det aldeles hverdagslige ved Big Brothers stadige overvåkning er viktig. Mange har kommentert (oftest med irritasjon) at de fleste sendingene viser en hverdagsoppførsel som er så normal at den blir banal og kjedelig. Men kanskje er det her hemmeligheten ligger: Overvåkningens seier ligger nettopp i det å framstå som banal, som selvfølgelig. I annen hånd burde man kanskje ikke la seg lure av at Big Brother virker som det mest opplagte eksemplet å ty til. Kanskje burde man lete etter medienes bidrag til overvåkningssamfunnet for eksempel i Dagsrevyens sortering av levende og døde som intervjuobjekter og kriminalofre. Idet vi blir nyhetsverdige, blir vi alle kandidater for overvåkning fra journalistkorpset. De fleste kan oppspores og beleires med sikte på et intervju, og befinner vi oss på offentlig sted, trenger ikke journalistene en gang å spørre før de lar kameraene gå. En mediekritikk som tar utgangspunkt i overordnede diagnoser av overvåkningssamfunnet, lar seg uansett ikke redusere til en motsetning mellom etisk holdbar journalistikk og etisk uholdbar reality-TV-produksjon. Den må nødvendigvis ta utfordringen fra Foucaults ideer om «generalisert overvåkning» og være parat til å anvende kritikken på alle medienes sjangere og formater.

Overvåkning som stimulans for selvet

Den som leser Foucault vil lett komme til å måtte innrømme at det å opptre som deltaker i reality-TV er å befinne seg i en situasjon der det meste som skjer i en forstand kan sies å være et produkt av programkonseptet og av produksjonsteamets overvåkning. Rollene som fylles, de forskjellige påfunnene, konfliktene og forbindelsene mellom deltakerne: Alt kan i prinsippet sees på som smittet av denne mistanken om at det som tilsynelatende virker spontant og tilfeldig, i realiteten er iscenesatt. De forskjellige deltakernes selviscenesettelse kan rett og slett sees på som et produkt av konseptmakernes iscenesettelse

Nå er det imidlertid ikke nødvendig å vise til moderne former for overvåkning for å forklare folks tilbøyelighet til å sette seg selv i scene. De som ser nærmere på fenomenet selviscenesettelse, kan fort bli tvunget til å konkludere at det dreier seg om et mer generelt trekk ved samhandlingen mellom mennesker. Riktignok holder vi oss gjerne til hverdags med forestillinger om at roller hører til i teateret, mens man til hverdags bare «er seg selv». Dette er ofte en sterkt verdiladet tankegang, der det å spille roller utenfor teatret regnes som et symptom på falskhet og overfladiskhet. Dersom man ser mer generøst på rollebegrepet, finner man at det finnes roller for å uttrykke sterk og dyp følelse, slik for eksempel gråtekoner gjør. Det finnes også roller for å uttrykke uformellhet og tilforlatelighet, slik telefonselgere gjerne gjør. I det hele tatt er det vanskelig å hevde at det finnes former for kommunikasjon som ikke en eller annen rolle kan ta seg av.

Det betyr at man ikke nødvendigvis trenger å operere med tanker om selvet som noe bakenfor rollene, noe som fundamenterer rollene og begrunner dem. I høyden, sier Erving Goffman, kan selvet sees på som et holdingselskap av roller. Selvet er den samlede effekten et knippe av roller gir – de rollene som i størst grad er med på å definere en person i egne og andres øyne. Ut fra denne grunnoppfatningen bygger Goffman opp et syn på kommuniksjon som læring og vedlikehold av roller gjennom samhandling. Mens Michel Foucault er ute etter å undergrave vår tro på at selvet kan eksistere uavhengig av det moderne samfunnets overvåknings- og disiplineringsmekanismer, ønsker Goffman å ta fra oss troen på at selvet eksisterer uavhengig av de rollene som styrer den hverdagslige samhandlingen vår. Tvert imot kan selvet sees på som et resultat av de forskjellige rollene vi figurerer i. Måten vi takler våre roller på, vil vanligvis gi inntrykk av at det er noe mer bak, så å si. Men det betyr ikke at de forskjelllige rollene vi spiller nødvendigvis peker mot det samme, mot et enhetlig og opprinnelig jeg.

Goffman er tilbøyelig til rett og slett å konstatere at troen på et slikt jeg er nyttig. Den får oss til å signalisere respekt og samarbeidsvilje, og dermed gjør den forutsigbar, stabil samhandling mulig. Troen på at det finnes individer med permanente egenskaper, gjør det klart for oss at uhøflighet har sin pris, og at konflikter må følges av en eller annen form for konflikthåndtering. For å si det mer generelt: Tanken om et permanent selv bak rollene er ikke et opphav til sosial samhandling, men en effekt av behovet for orden i denne samhandlingen. Og denne ordenen opprettholdes av konstant overvåkning. Ikke bare fyller vi roller i hverandres påsyn, vi vokter også på hverandres rollespill. For Goffman er vi alle sosiale overvåkere, selv om vi gjerne ikke liker å se oss selv slik. Vi betoner gjerne det gjensidige og umiddelbare i våre forhold til hverandre, mens vi toner ned måten vi holder oppsyn med dem og konstant vurderer rolleprestasjonene deres.

Hos Goffman har overvåkningen mer å gjøre med hverdagslig kommunikasjon og mindre å gjøre med framveksten av moderne overvåknings- og disiplineringsteknologi. Som Foucault avviser han imidlertid den forhåpningsfulle tanken på et selv hinsides andres blikk. De insisterer begge nådeløst på at overvåkningen tvert imot ligger til grunn for selvet. I et slikt syn på selvet og rollene kan massemediene vanskelig tillegges skylda for å påføre mennesker overvåkning utenfra. Massekommunikasjonens preg av overvåkning kan tvert imot sees på som en videreutvikling av en mer grunnleggende kommunikativ tilbøyelighet. Og reality-TV kan sees på som en enda videre utvikling, der overvåkning går fra å være et rutinepreget virkemiddel (som i journalistenes overvåkning av offentlige personer) til å bli selve grunnlaget for programkonseptet. Det er nok riktig å si at medieinstitusjonene har gjort vår tilbøyelighet til overvåkning til noe mer av et monster underveis. Den hverdagslige overvåkningen til alle denne verdens sniklyttere, sladrehanker og angivere er imidlertid heller ikke noe vakkert syn.

Selvet på prøve

Dette siste resonnementet bruker av og til reality-TVs aktører for å ufarliggjøre programmene. «Vi er alle kikkere,» sa programleder Arve Juritzen gjerne da han ble bedt om å forsvare konseptet Big Brother. Han hadde et poeng, selv om man alltids kan innvende mot Juritzen at noen kikkere er mektigere enn andre og dermed har større ansvar. Juritzen kunne med fordel lagt til at vi alle er rollespillere. Da hadde han kommet nærmere en forklaring på hvorfor så mange folk stiller opp ikke bare for å se, men også for å delta.

Nå er det riktignok lite trolig at Juritzen ville sagt noe slikt. Reality-TV er hyllet inn i en sky av autentisitetssnakk, som omfatter både produsentene og deltakerne. Det er påfallende hvordan deltakerne stadig snakker om hvor bra og viktig det er å «være ekte» og «bare være seg selv». Følgende sekvenser fra første norske sesong av Big Brother kan illustrere poenget. I en av de tidlige episodene sitter deltakerne rundt stuebordet og har engasjert hverandre i en stafett der de alle skal si noe om hva de liker og ikke liker ved andre mennesker. Turen kommer til Ramsy Suleiman:

jeg liker at folk er den de er, står for det de gjør, er ærlige og er tøffe nok til å … til å … ja … stå for de feilene de har gjort hvis de har gjort en feil

Senere i samme sesong røper Rodney Omdal Karlsen overfor Annette Young at han har et barn. De to er forelsket, og han bryter nå med sin linje om å skåne barnet for publisitet, for å kunne framstå som ærlig overfor henne. Av to legitime hensyn vinner det umiddelbare ønsket om å «stå for den man er»:

Rodney: du veit jo aldri åssen du blir … åssen du blir fremstilt og sånt, men … jeg er stolt av alt det jeg gjør ikke sant

Annette: (bekreftende) mhm

Rodney: jeg er jo den jeg er, og det kommer jeg … jeg lar jo ikke et program forandre den jeg er ikke sant

Annette: nei

Disse replikkene sies med alvor og mottas med imøtekommenhet. De kan selvfølgelig tolkes som en form for fortrengning: Deltakerne forsøker å trekke egen og andres oppmerksomhet bort fra iscenesettingens dilemmaer ved å insistere på ektheten og naturligheten desto sterkere. Men kanskje er ikke det noen helt presis diagnose av denne typen autentisitetsretorikk. Dersom den skal sees på som uttrykk for en feiloppfatning av hva hverdagen i et reality-TV-program består i, er det mest nærliggende å oppfatte den som «bare» et spill eller en lek. Men spillets og lekens logikker handler begge blant annet om å oppnå en viss distanse til virkeligheten, om å tre inn i en annen verden enn virkelighetens verden. I reality-TV handler det imidlertid vel så mye om å fremme en opplevelse av absolutt nærhet til virkeligheten. Jo mer iscenesatt sammenhengen er, desto mer blir følelsen av virkelighet noe som krever en reell innsats, signalisert med plussordene «stolthet» og «tøffhet».

Men likevel: Har denne formen for autentisitetsretorikk noe med ekthet å gjøre? Kanskje er det slik at disse deltakerne ikke nødvendigvis tenker på ekthet som en overensstemmelse mellom eget ytre og eget indre, når de snakker om det å «være seg selv». Vel så mye ser de ut til å vurdere selvets gehalt ut fra hvordan man takler ekstreme sosiale situasjoner. Her handler ekthet ikke minst om å ha en kommunikativt offensiv væremåte, offensiv i den forstand at den må holdes konstant, til tross for de helt uvanlige sosiale utfordringene som ligger i det å måtte leve lenge tett i innpå fremmede mennesker i en bunker eller på en sydhavsøy. Utfordringen ligger ikke bare i det å ha en omgjengelig, interessant eller sjarmerende væremåte. Vel så mye er utfordringen å være den samme, under omstendigheter som er så uvanlige, så utstudert desorienterende, at det naturlige ville være å famle etter nye væremåter. Og dersom det betyr blottstilling av feil ved en selv, er ikke løsningen å ta avstand fra denne feilen. Idealet som formuleres av Ramsy Suleiman er tøffheten til å ikke ønske seg noe annet selv enn det man projiserer, selv om det skulle være et diskutabelt selv. Personlig styrke er ikke det å kvitte seg med egne feil, men å kjøre selvet fram og ut, slik det nå en gang arter seg.

Reality-TV spiller aktivt opp til denne mentaliteten. Programmene byr på et mangfold av sosiale situasjoner som ikke bare er åpenbart regisserte, men også har noe visst absurd ved seg. Deltakere som ikke kjenner hverandre, må feste. Deltakere må fungere i serviceyrker de ikke har noen kompetanse i, som bartending. Deltakere får oppgaver som å bære et egg på kroppen i en uke, med kollektiv straff for hver deltaker som knuser sitt egg. Reality-TV er så fullt av denne typen opplegg til utilstrekkelighet og konflikt at man må kunne kalle det et sjangertrekk. De tjener da også en grunnleggende funksjon: De gjør det å opprettholde et likevektig og noenlunde omgjengelig hverdags-selv til en så stor prestasjon at det begynner å ligne på en test av selve selvets gehalt. Overvåkningen av det hele utgjør den endelige prøvelsen, og er samtidig en garantist for at prøvelsen registreres.

Slik Trilling definerer autentisiteten er den en hemmelighet vi bærer på, siden den bare kan vurderes av subjektet selv, i en grunnleggende innovervendt prosess. Hva gjør kommunikasjonssamfunnet med denne jakten på autentisitet? Et kjent bud på forklaring er den postmoderne tanken om et tap av dybde og sentrering hos subjektet. Sosialpsykologen Kenneth Gergen snakker for eksempel om et «mettet selv», så fullt av sprikende og flyktige medierte inntrykk at evnen til en fokus om selvets kjerne svekkes permanent. Det ekspanderende selvet bruker derimot massekommunikasjonen aktivt til å strekke seg mot stadig flere andre mennesker. I reality-TV framstår det som ekstremt kommuniserende, ikke bare overfor de andre deltakerne i programmer, men også ut i offentligheten via kameraene. Det ekspanderende selvet er et kringkastende selv, det blir til ved å spre seg utover.

Ekspansjon som eksistensiell gest

Med dette er hverdagen blitt reversert. Vi ligger under for den tanke at virkelige personlige kvaliteter bare kommer fram i eksepsjonelle situsasjoner som krever eksepsjonelle ferdigheter. De er livreddere og hjernekirurger, dukser som gjør det skarpt på eksamen, børsryttere som snur virtuost på en femøring når kursen går opp eller ned. Reality-TV gir derimot også hverdagslige væremåter muligheten til å bli eksepsjonelle – dersom deltakeren da er ekte, det vi si tro mot sitt hverdags-jeg. Den eksepsjonelle ferdigheten består i det å framstå med den samme personligheten gjennom det hele, til tross for den sosiale usikkerheten og desorienteringen som sjangeren byr på. Her er ikke autentisitet noe man oppnår ved å finne en indre kjerne. Kjernen består i å være den samme overfor de andre – i første hånd overfor de andre deltakerne, i andre hånd overfor produksjonsselskapet, i tredje hånd overfor fjernsynsseerne.

Nå er det slett ikke sikkert at reality-TV-konsepter som Temptation Island eller Big Brother er verdig den tilliten som deltakerne viser dem. Selv om et program benytter seg av en faktisk impuls mot rollespill hos deltakerne, er det langt fra likegyldig om måten produksjonsteamet gjør det på er etisk holdbar eller ikke. Det å vurdere et programs appell er imidlertid ikke det samme som å vurdere dets etiske standard. I denne sammenhengen har ambisjonen vært å bidra til en forklaring på hvorfor så mange vil delta i slike programmer. Og den forklaringen som er lansert (så langt den nå har noe for seg) er ikke overfladisk, selv om programmene på mange måter er det, og selv om deltakerne tidvis kan framstå slik. Det ekspanderende selvet har en overraskende patetisk, nesten rørende side. På sin måte er det en like umulig utopi som det innovervendte, autentiske selv, like dømt til frustrasjon. Det ekspanderende selvet ernærer seg ved overvåkning, og setter sin lit til at kringkastingen skal realisere selvet, idet det spres til massepublikummet.

Verken George Orwell eller Aldous Huxley skriver om det ekspanderende selvets investeringer og dilemmaer. Det gjør derimot amerikaneren Dave Eggers, i en av de første skjønnlitterære bøkene som tar opp i seg og bearbeider fenomenet reality-TV på en innsiktsfull måte. Ikke minst formidler den det kommunikative selvets investeringer med høy intensitet. Her kan man finne igjen den sansen for erkjennelsestrykket i et overvåket selv som gikk tapt i Brave New Worlds kjølige konstateringer om overvåkningen og selvet. A Heartbreaking Work of Staggering Genius er en salig sjanger- og stilblanding av selvbiografi og fiksjon, humor og alvor, tøys og patos. Hovedpersonen (som bærer Eggers' biografiske trekk) melder seg på som deltaker i MTVs reality-TV-program The Real World. En stor del av boka består av transkripsjoner fra en audition-video tatt opp av Eggers, der han intervjues av en representant for MTV.

Eggers' holdning til kanalen og formatet The Real World er riktignok utpreget kynisk. I forsøket på å gjøre inntrykk på intervjueren, tilbyr han seg å framstå i den rollen som passer MTV best. Han promoverer seg selv skamløst, og gjør et stort nummer både av hvor selvopptatt han er og hvor godt han trives med å bli overvåket. Men samtidig er Eggers drevet av et intenst ønske om å dele erfaringene sine og livsfølelsen sin med andre. «Hvis du ikke vil noen skal vite at du eksisterer, kan du like gjerne ta livet av deg», sier han på et tidspunkt. Eggers setter sin lit ikke så mye til programmet som til selve den kommunikasjonssituasjonen det setter ham i. Han møter programmets banalitet ved å mobilisere en både komisk og rørende patos over kringkastingens utopiske mulighet til selvrealisering. På et punkt bryter han ut til intervjueren :

I need community, I need feedback, I need love, connection, give-and-take – I will bleed if they will love. Let me try. Let me prove. I will pluck my hair, will remove my skin, I will stand before you feeble and shivering. I will open a vein, an artery. Pass me over at your peril! (…)

And that will heal you?

Yes! Yes! Yes! Yes!

I intervjuet med The Real Worlds casting-ansvarlige snakker Eggers også om sin oppvekst i Lake Forest, et av USAs homogene, hvite og velstående middelklasseområder. I beskrivelsen av dette miljøet framhever han en kokongaktig følelse av avsondrethet. For Eggers er Lake Forest en lukket verden – en verden som han samtidig er dømt til å bryte ut av. Foreldrene er ikke riktig velstående nok, og idyllen kan uansett ikke beskytte helt mot USAs klassemessige, kulturelle og etniske motsetninger. Den store, kaotiske og motsigelsesfylte verden utenfor siver inn gjennom massemediene – og for Eggers kommer massemediene dermed også til å stå som billetten til eventyret i tilværelsen, ut av avsondringen. Dermed får Eggers' liv form av en bevegelse utover i verden, som samtidig er en søken mot medienes arena. Til slutt skriver han A Heartbreaking Work of Staggering Genius og blir en kjent person. I etterordet til bokas annen utgave, som er full av forskjellige former for refleksive randbemerkninger, undres han over hvorfor slekt og venner ikke hadde noe imot å få sine liv offentliggjort, også tunge og vanskelige sider ved dem:

We share things for the obvious reasons: it makes us feel un-alone, it spreads the weight over a larger area, it holds the possibility of making our share lighter. And it can work either way – not simply as a pain-relief device, but, in the case of not bad news but good, as a share-the-happy-things-I've-seen/lessons-I've-learned vehicle. Or as a tool for simple connectivity for its own sake, a testing of waters, a stab at engagement with a mass of strangers – one or all of the above constitues the motivation behind everyone with a personal ad, a website, a magazine, a radio show. All good.

Det vil si, ikke alt er vel. Etterordet kretser om Eggers' dødsfantasier. For hva gjenstår når det ekspanderende selvet har realisert seg? Intetheten.

Jacques Derrida har påpekt at kommunikasjon generelt kan sees på som det å spre, heller enn som det å overføre. Men skjebnen til det som spres (særlig gjennom kringkasting) er grunnleggende usikker. Mottakeren av budskapet, sittende foran fjernsynet, kan vise seg å være både en venn og et monster. Deltakerne i reality-TV forstørrer visse sider ved oss som vi nødig vil vedkjenne oss: tendensen til rollespill, tilbøyeligheten til å overvåke andre, villigheten til å akseptere sosial aggresjon så lenge man har håp om å berge egeninteressene. Men reality-TV viser også hvor sårt vi behøver bekreftelse fra andre gjennom kommunikasjon, og hvilke sjanser vi kan være villige til å ta for å få denne bekreftelsen. Det er forunderlig at en fjernsynssjanger med så mange banale og manipulative trekk samtidig bærer fram en slik naken eksistensiell gest.

LITTERATUR:

Eggers, Dave (2001) A Heartbreaking Work of Staggering Genius. London: Picador.
Derrida, Jacques (1981) Dissemination, trans. Barbara Johnson. London: The Athlone Press.
Foucault, Michel (1991) Discipline and Punish: The Birth of the Prison. London: Penguin.
Gergen, Kenneth (1991) The Saturated Self: Dilemmas of Identity in Contemporary Life. New York: Basic Books.
Goffman, Erving (1961) Encounters. Indianapolis: Bobbs-Merrill Publishing.
Huxley, Aldous (1932/1994) Brave New World. London: Flamingo.
Orwell, George (1949/1989) Nineteen Eighty-Four. London: Penguin.
Peters, John Durham (1999) Speaking into the Air: A History of the Idea of Communication. Chicago: The University of Chicago Press.
Trilling, Lionel (1972) Sincerity and Authenticity. Cambridge (Mass.): Harvard University Press.