Hans forfatterskap kan på mange måter virke fjernt, men det finnes minst to grunner til at den utrettelige milslukeren og litteraturarbeideren Tor Obrestad burde være aktuell i dag.
Allehelgensdag, første søndag i november, arrangeres det årvisse Obrestad-løpet, gitt i gave til forfatteren Tor Obrestad (1938-2020) på hans 70-årsdag. Iniativtakere var Andreas Hompland og Jan Jakob Tønseth. Man springer gjennom Oslo, fra Grorud til Majorstua, med hyppige stopp for å lese dikt fra Obrestads rike produksjon. Jeg kommer ikke til å delta, men det handler mer om at jeg knapt har løpt på 20 år, og ikke akter å starte med det nå, enn om motvilje mot forfatteren. Tvert imot: Tor Obrestad er meg stort sett så fremmed at jeg bare av den grunn leser ham med glede.
Dag Solstad har beskrevet ham godt i en liten introduksjon til Songar. Dikt i utval 1966-1978 (Oktober 1978):
Han var svært sosial, uhyre aktiv, åpen og vennlig, og sjølsikker på en naturlig måte sånn som odelsgutter gjerne er. […] Og han var aktiv idrettsmann, friidrett om sommeren og ski om vinteren og med et treningsprogram så beinhardt at det til og med førte Sportsrevyen i TV til Nærbø på Jæren, hvor det blei gjort opptak av en gærning ved navn Tor Obrestad som fløy opp og ned et jækla sandtak 40 ganger pr. kveld.
Drammens Tidende Buskeruds Blad, 4. juli 1981. Faksimile: Nasjonalbiblioteket
Denne friskusen skrev i begynnelsen dystre og sære bøker, om umuligheten av å leve ordentlig i et samfunn som vårt. Et lite dikt fra debutsamlingen Kollisjon (Gyldendal, 1966) kan illustrere stemningen:
På skrevs
over øks-egg
I gallopp
gjennom urder
skulle gjerne
stige av
Det høres ikke optimalt ut, får en si. Rundt 1970 ble Obrestad, som i likhet med Dag Solstad hadde vært sentral i kretsen rundt tidsskriftet Profil, beinhard marxist-leninist, og opprettholdt en rik produksjon, med romaner, noveller og dikt som skulle tjene arbeiderklassen i dens påståtte kamp. Særlig sommerdiktet «Søndagsmorgon over Suldalsvatnet» fra 1972 er blitt beryktet, med de avsluttende verselinjene «Vi skal kle fjellet med menneske og våpen.»2 Det er ikke akkurat høstjakta han ser frem til med forventning her.
Verselinjene ga også tittel til en roman om AKP (m-l) fra 2006 (Gyldendal), der Obrestad forsøkte å forklare 1970-tallet. Her lar han sitt alter ego Tor Jonsen få følgende attest: «… når du vart fylt av krafta og den heilage sosialistiske ande, då kunne du vera motbydeleg.» Og dette kan vel stå som en grei beskrivelse av forfatterskapet i denne tiden. Mange steder skinner det riktignok gjennom en menneskevennlighet, som ikke oppleves som utenpåklistret, men et øyeblikks individuell uansvarlighet, et spontant utfall mot det organiserte vanvidd, blir raskt slått ned på.
I overgangsromanen Ein gong må du seie adjø (Gyldendal, 1981) er vi tilbake til det dystre, det er vanskelig å se for seg at den skal tjene folket. Det eneste den kan tjene til, som jeg kan se, er dette: Dersom man en regntung høstkveld sitter på en forblåst bussholdeplass uten vindskjerm, og venter på en buss som aldri kommer, og fyrstikkesken er blitt våt, og man ikke synes at stemningen er ille nok, vet man hva man burde lese.
Mer enn de andre AKP-forfatterne er Obrestad blitt knyttet til de verste sidene av ml-litteraturen, oppsummert med hans egne ord fra en forelesning høsten 1983 ved Rogaland distriktshøgskole:
Vi kunne vere grenselaust skjematiske. Vi var utåleleg dogmatiske. Det fans ein naivitet i mykje av det vi føretok oss som ikkje var av denne verda. Vi skreik i eit abrakadabraspråk som sanneleg ikkje var lett å finne noka meining i. Vi hylla blåøyde Partiet. Vi kunne vere arrogante, tankelause og ikkje minst: mekaniske.
Profil-kretsen anno 1968, ved (f.v.) Tor Obrestad, Paal-Helge Haugen og Einar Økland, omkranser Johs. Anderaa, daværende forlagssjef i Samlaget. Foto: Arild Hordnes/NTB__SPACE__
Edvard Hoem får i dag honnør for sine hundre tusen bøker om egen slekt, Espen Haavardsholm er blitt Indre Oslos godslige bestefar og Dag Solstad satte stø kurs mot nobelprisen fra det øyeblikket det umulige med AKP (m-l) gikk opp for ham. Tor Obrestad blir vel bare holdt høyt i den subkulturen som heter Andreas Hompland. Men han produserte bøker jevnt og trutt, i alle sjangre, og er neppe dårligere enn de to førstnevnte.
Jan Inge Sørbø trekker i storverket Nynorsk litteraturhistorie (Samlaget, 2018) frem de to diktsamlingene Misteltein (Gyldendal, 1987) og Mimosa Myosotis Rosmarin (Gyldendal, 1994) som høydepunkter i forfatterskapet. I disse samlingene skrev Obrestad visstnok «store, syngjande kjærleiksdikt og brukar element frå soga om Balders død.» For den som måtte ha interesse av slikt. Det går fint an å trekke linjer på kryss og tvers i forfatterskapet til Obrestad, og således agere som trøtt litteraturhistoriker, i stedet vil jeg i det følgende stort sett holde meg til «de bortkasta syttiåra», for å bruke Jan Erik Volds periodisering.
Bak hver streik lurer revolusjonens uhyre
På 1970-tallet ble Tor Obrestad så selvfortreffelig informativ, og dertil med vikarierende motiver: Arbeiderklassen ble betraktet som barn som skulle oppdras, og samtidig som historiens helter og drivende kraft. Obrestad – all sin omgjengelige folkelighet til tross – møtte opp til virkeligheten med en innbitt tro på at den var sånn som han mente at den var, og ville gjerne sette imprimatur på det han så eller fortolket.
Denne dobbeltbindingen, der arbeiderne er fri til å være så frie de vil, så sant de aksepterer strenge rammer, finnes godt, men altså utilsiktet, beskrevet i Sauda! Streik! (Gyldendal, 1972), vel fortsatt Obrestads mest kjente roman.
Sauda! Streik! har et takknemlig sujett, nemlig den såkalt ville streiken som ovnshusarbeiderne ved Electric Furnace Products Company (EFP) i Sauda med hell gjennomførte tidlig sommer 1970. Det er konflikt, det er dramatikk, monopolkapitalen får et slag på trynet. Obrestad bygde i stor utstrekning på faktisk materiale, og forsøkte å tolke det ut fra riktig klassestandpunkt, som det het. Dermed får vi festlige kapitteloverskrifter som «Streik er en skole i krig (men ikke selve krigen)», «Bak hver streik lurer revolusjonens uhyre» og ikke minst «Den sosialdemokratiske lakeien møter proletariatets spontane diktatur», det siste handler om en journalist i Rogalands Avis, som under trussel av juling må rømme Sauda på grunn av måten han dekket streiken på.
Det er Lenin, det er Mao og det er Stalin som danner den selvfølgelige referanserammen. Gjerne for meg, men i beskrivelsen av to fester aksentueres problemet som jeg prøver å sirkle inn. Den første festen finner sted mot slutten av (men altså under) streiken. For å holde seg i aktivitet har streikegjengen tatt på seg diverse dugnadsarbeid, deriblant pusser de opp Folkets Hus. Etter endt arbeidsøkt sitter de i ettermiddagssolen og døser, to stykker har vært i Røldal og hentet en kasse øl (sånt var ikke å få tak i på butikkene i Sauda): «Varmen og arbeidet har gjort dei tørste. Ein rus rislar i dei. Dei gode historiene og dei bitande replikkane dukkar fram.» Etter at kassen er fortært, fortsetter festen på serveringsstedet Torgheim, det ender med nachspiel.
Og dette høres ut som den rene idyll i mine ører, men så feil kan man ta: «Motsetninga mellom det å gjennomføre ein dugnad i lys av ein sosialistisk visjon og og ein borgarlig livsstil er sjølsagt ikke løyst.» Å ta seg en dugnadsfest med gjengen «får ei uavvendelig slagside mot borgarlighet», ut fra «dei uklare idéane/kjenslene om frigjering og oppbrot som begynner å blomstre». Jeg innser at det følgende kan avfeies som småborgerlig kritikk, men til livets enkle gleder hører så visst blomstrende, men uklare kjensler av frigjøring og oppbrudd, sånn som jeg ser det.
Derimot er fest nummer to, eller «kosekvelden», etter at streiken er avsluttet, eksemplarisk, ifølge romanens norm. Den foregår på Folkets Hus, hvor det er pyntet med hvite papirduker og bjørkeløv, det er taler og loddtrekning, det er kaffe, og allsang til trekkspill, en teatergruppe fra SUF fremfører en sketsj om konflikten, det blir dans og samtaler og historier. Men: «Under eit par border ligg det stemning og klukkar.» Men: «Alt går i kveld som det er fest.» Obrestad konkluderer: «Folk har kome saman og opplevd noko meiningsfylt saman. Det har vore avslappa og vennlig. Alle har vore med. Slike festar skal dei ha under sosialismen.»
Det høres ut som et sant mareritt.
Ekspeditrisen i Saglands slakteri
Det er slående hvor datert Sauda! Streik! er. Da tenker jeg ikke på at Strasbourger-tesene, Lenins tanker om streik og Maos «Taler på Yenan-konferansen om kunst og litteratur» (holdt i mai 1942) ikke lenger er opplagte tekster å gripe til. Jeg tenker heller på hvor fremmed det er blitt med den selvfølgelige måten det røykes på i Tor Obrestads bøker fra denne tiden. En kan bli nostalgiker av mindre.
Martin Anda, som er gjennomgangsfiguren i romanen, får øynene opp for ekspeditrisen i Saglands slakteri. Han slenger innom en kafé, og der sitter Mary, som han forsøker å gjøre haneben til:
På Kløver sit ho for seg sjølv ved eit bord og drikk solo. Han blir ikkje opphissa, han blir glad. Han set seg ved bordet attmed. Ho smilte litt då ho såg han. Han helser ikkje, men kikkar på henne. Han reiser seg og set seg att. Ho tek opp ein pakke Eventyrblanding og rullar ein sigarett. Han er der med det same, keitete:
– Skal du ha fyr?
– Takk. Ho drar røyken inn. Ho har på seg ein grønn høghalsa genser. Ho er raud i kjakane. Han blir ør.
Og merkelig nok står Martin Anda ikke på farten for å organisere proletariske kampanjer mot tobakk. (Det hadde han vel gjort noen år senere, for ikke å snakke om i dag.) Det finnes altså mange slike ting i Obrestads bøker fra 1970-tallet, man kan bli glad i menneskene, nærmest på tross av alt.
I løpet av de fire årene fra Sauda! Streik! til den neste streikeromanen fra Obrestads hånd, Stå på! (Gyldendal, 1976), blir det villere og villere i dette landskapet. Sigurd Allern, den første partiformannen i AKP (m-l), gjorde seg visstnok skyldig i høyreavik, og ble erstattet av Pål Steigan fra 1975. Han satt til 1984 og har, som vi vet, ikke lagt ned pennen. Dermed var veien banet for «steiganismens totale fiksjonsvirkelighet i den kollektive egotrippen», som Georg Johannesen skriver et sted.
Det er ikke lett å henge med i dette drømmeaktige landskapet 4, for eksempel ble den proletære helten Kjell Sand i Sauda! Streik!, som bygger på den faktiske streikelederen Kjell Pettersen (1931-2001), transformert tilbake til faktisitet, da han trådde frem for offentligheten som arbeideralibi ved AKP (m-l)s offisielle stiftelsesmøte 18. februar 1973.
Da romanen ble filmatisert noen år senere, var det den faktiske Kjell Pettersen som spilte den fiktive streikelederen Jan Fjeld.5 I Obrestads hybridroman fra 2006 opptrer så den faktiske Kjell Pettersen som den fiktive «Kjell Pettersen». Og dette er vel mer ubevisst surrealisme enn bevisst sosialrealisme, hvis merkelapper først skal settes.
En kritikk av Stå på!, som sto på trykk i det marxistiske tidsskriftet Røde Fane (5/1977), tjener til å illustrere poenget. Her har initialene H.L., K.U. og R.P. visstnok avgitt en leserrapport, men i dette landskapet kan man ikke ta noe for pålydende. Disse initialene kan godt stemme, eller de kan være dekknavn, eller disse tre kan være et påfunn fra redaksjonen, for å illudere at det finnes revolusjonære arbeidere som forholder seg aktivt til den litteraturen som (m-l)-bevegelsen produserte. Noe mer uetterrettelig enn Røde Fane mot slutten av 1970-tallet er det vanskelig å tenke seg. Men for argumentets skyld godtar jeg følgende:
Vi er ei gruppe som har diskutert Tor Obrestads roman […] Vi satte oss som mål å kritisere boka: Hva er bra og hva er dårlig ved boka, hva er hovedsida? Er det ei revolusjonær bok eller har den mangler som gjør at vi ikke kan si det? […] Vi hadde vanskeligheter med hvordan vi skulle kritisere boka, vi fant raskt ut at vi var nødt til å gå til klassikerne for å være i stand til å gjennomføre en kritikk, dessuten var det nødvendig å se boka i sammenheng med litteraturen i Norge i 70-åra. – Vi studerte Maos «Taler på Yenan-konferansen om litteraturen og kunsten.»
Det er utenkelig at det i denne lesesirkelen ble servert vin eller øl, selv kaffe eller te virker for frivolt, sannsynligvis drakk de kokt vann. Det diskuteres frem og tilbake, Obrestad er god på arbeiderskildringer, dessverre evner han ikke «å trekke skarpe skillelinjer mellom arbeiderklassens generalstab, det kommunistiske partiet, og borgerskapets agenter i arbeiderklassen, revisjonistene.» Boka svikter dessuten i å skildre kommunistpartiet på en ordentlig måte, men får godt frem at «en vanlig arbeider veit mer, har opplevd mer og har en djupere forståelse for andre mennesker enn tilfellet er med borgernes overflatiske og kjedelige liv.» Konklusjon: «ei revolusjonær bok som tjener arbeiderklassens sak, som vil være med på å revolusjonere massenes tenkning, til tross for de feilene boka har.»
Det beste man kan si om disse eventuelle tre musketerer i Røde Fane, er at de tok litteraturen alvorlig, men ut fra gale premisser. Det er vanskelig å se for seg at en hastig skrevet roman «vil være med på å revolusjonere massenes tenkning».
Aksepterer man at kulturen skal underordnes politikken, blir det etter hvert vanskelig å se hva denne kulturen skal være godt for, annet enn i en sirkelslutning å bekrefte politikken. I den etterpåkloke romanen Vi skal kle fjellet med menneske og våpen fra 2006 utspiller det seg en – av mange slike samtaler – diskusjon mellom treningskameratene Bjørn Sætre og Tor Jonsen, som er relevant her.
Vi er i kjølvannet av de beryktede «Teser om høyreavviket», Tron Øgrims magnum opus fra 1975, Tor Jonsen forsøker å forsvare kulturarbeidernes plass: «Kva ville partiet vore i det offentlege omdømmet om me skjer bort det forfattarane skriv, det teaterfolka gjer, tenk på Hålogaland teater, det Vømmøl og MAI gjer, visesongarane, alle oss andre som er engasjerte med kultur.»
Bjørn Sætre svarer (dystert) med å referere det han oppfatter som sentralkomiteens syn: «Skulle det knipa, trur eg det er irrelevant. Det fins alltid einkvan som kan stå opp og klimpra på ein gitar, det fins alltid eit trekkspel. Alle kan skriva, om det trengs.»
Mer presist enn dette er det ikke nødvendig å oppsummere AKPs kulturpolitikk.
Destruksjon som drivkraft
Jeg kom altså post til den nokså trøtte festum som utgjør bedet der AKP (m-l) forsøkte å la hundre blomster slå rot. De visnet fort, får en si (selv om himkokfester i Trøndelag stadig munner ut i, eller altfor ofte starter med, allsang av Vømmøl).
Dermed er jeg mer mottagelig for oppsummerende beretninger, sånne som Vi skal kle fjellet med menneske og våpen. Problemet er bare at romanen vanskelig kan overgå Dag Solstads Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelse som har hjemsøkt vårt land (Oktober, 1982). Solstad la i 1982 rammene for hvordan fenomenet AKP (m-l) skulle forstås, mange vil være kjent med uttrykk som «å sykle på vannet» og «toget gikk».
Hos Solstad finnes det uforglemmelige figurer: Vi har Jan Klåstad, hvis forhold til borgerskapet var «prega av blodtørst og latter»; vi har gymnaslæreren sjøl, «arbeiderklassens ape»; vi har Nina Skåtøy, for hvem «puritanismen var en frigjørende kraft»; og vi kan lese om Lise Tanner, som er ømt skildret som en bibliofil dame som bare klarer å gi uttrykk for sine innerste tanker ved hjelp av et snusfornuftig språk. Hos Obrestad finnes det stort sett bare forglemmelige figurer.
Han skriver i et etterord at han arbeidet i åtte år med romanen, og det kan merkes. Blant annet ser han ut til å ha prøvd ut forskjellige fortellerposisjoner, stort sett er det en rimelig allvitende forteller som har ordet, «denne forteljaren» (s. 238). Men på s. 98 er det «eg» som har ordet, på s. 249 «oss» og på s. 321 «me». Og denne fortelleren kan ikke være identisk med Tor Obrestad, som Tor Jonsen tilfeldigvis treffer på flyplassen i London mot slutten av romanen. Så hvem er han? Og hvorfor har han satt seg til for å skrive historien om AKP (m-l)? Dette har jeg grublet mye på, uten at jeg kan konkludere i noen retning.
Det er på ingen måte et glansbilde av rørsla vi får presentert. Nå er det i vinden igjen at det må tas et oppgjør med AKP (m-l), de som krever dette kan gå til denne romanen og finne mye brukbart stoff (dersom de faktisk var interessert i dette oppgjøret, og ikke bare i stadig å fremsette kravet om oppgjør, uaktet hva som faktisk er skrevet og sagt).
Men jeg synes det er underlig at Obrestad flere steder antyder at infiltrasjon og muldvarpvirksomhet kan være en av forklaringene på at AKP (m-l) gikk over styr. I den litteraturen jeg kjenner til, er det ikke godtgjort at CIA opererte på den måten mot promillepartiet AKP (m-l) i Norge. Dersom Obrestad satt på konkrete opplysninger om dette, burde han presentert dem utenfor rammene av en roman. Jeg får vise dette med noen sitater, Tor Jonsen har ordet:
I alle revolusjonære organisasjonar i heila verda har det vore moldvarpar […] Og desse har ikkje bare i oppgåve å halda folk underretta til ned på detaljplanet, men har også i oppgåve å støtta tenking og linjer som vil føra det revolusjonære prosjektet på avvegar. Kven har kjørt vårt prosjekt i grøfta? Kven sit i ein slik posisjon at han eller ho kan gi detaljinformasjon om rørsla til slike som ikkje skal ha det? Er ei feil linje kjørt ut i god eller dårleg meining? […] Eg spør bare, eg veit ikkje.
Tor Jonsen har fortsatt ordet:
Men det finnes organisasjonar med store ressursar, og folk med ei lang historie om korleis ein utviklar kompetanse og innsikt i korleis ein opererer i eit slikt terreng. Eg vil ikkje utelukka at slike folk har engasjert moldvarpar, operert innanfor denne rørsla for å skapa […] ein omvend subversjon.
Og endelig gir jeg ordet til den sentrale romanfiguren Einar Skår:
Det ville vera naivt å tru at ikkje stormaktene sine organisasjonar, som CIA, med hundre års ekspertise på undergraving og infiltrasjon, ikkje jobba på spreng med slike saker i Norge. […] Folk som kanskje kunne nærma seg senteret, som visste korleis ein kunne gjera det på ein måte som ville vera minst mogleg farleg, og som kunne nøra opp om gale idear. Det var ikkje folk som sto fram med ein lapp merkt Agent, men folk med røynsle i korleis ein skulle få til rivningar som kunne sprenga organisasjonen innanfrå.
«Sannheten er konkret», sa man gjerne på 1970-tallet, og ut fra denne gode parolen er det rimelig å spørre: Hvem er disse folkene Obrestad snakker om? Han brukte mye tid i denne romanen på å vise frem et dysfunksjonelt, topptungt, leninistisk kaderparti, og dersom CIA skulle operere på den måten som antydes, må infiltrasjonen ha gått helt inn i skauen (SKAU: Sentralkomiteens arbeidsutvalg). Folk som Pål Steigan, Tron Øgrim, Finn Sjue og Sverre Knutsen blir insinuert frem som lettpåvirkelige ofre, eventuelt som bevisste agenter. Men inntil det motsatte er bevist, holder jeg fast på at den gjengen der var ubevisste CIA-agenter, de var fullt ut i stand til å ødelegge bevegelsen på egenhånd. Krigsfrykt og maktsyke ble motoren, mer enn å «bygge sosialismen». Jeg vil si det såpass sterkt: Destruksjonen var den drivende kraft.
Og inn i denne uvirkelige skauen orienterte altså Tor Obrestad seg, fra et utgangspunkt som ivrig sportsmann i en merkelig eksistensiell krise. Han har skrevet opplysende om hvorfor det ble slik, at han i (m-l)-bevegelsen fant en løsning på et livsavgjørende problem, en mulig vei inn i fremtiden.
I senere år vendte Obrestad av og til tilbake til AKP (m-l), som i de muligens underfundige historiene «Studier i midtens rike», fra Kvinnene i Casablanca og andre historier (Gyldendal, 2002) og i «Den proletære helten» og «Sikkerheten over alt, eller det siste årsmøtet i historia i Buskerud AKP m-l» fra novellesamlingen Forsøk på å halda fast tida (Cappelen, 1993). Sammen med novellene i Sjå Jæren, gamle Jæren (Gyldendal, 1982) er det disse bøkene jeg ville anbefale, dersom noen spurte meg hva jeg kunne anbefale av Obrestad. Her er han nedpå, her finnes det ikke noe direkte budskap, selv om han, kan man merke, ofte har lyst til å formulere et slikt. Rett som det er kan man rett og slett dra på smilebåndet, og jeg opplever det ikke som om jeg dermed står i akutt fare for å bli kadervurdert.
Tor Obrestad i 1991. Foto: Rolf M. Aagaard/Aftenposten/NTB
På to måter bør Tor Obrestad kunne være aktuell i dag. Den første er minst viktig, men når vintersportsesongen nå så smått er i gang, fungerer han som en betimelig påminnelse om at det finnes mer bak pannebrasken til idrettsmenn enn hva Klæbo og lignende er i stand til å uttrykke i intervjuer. Viktigere, og forstemmende, er at situasjonen mot slutten av 1960-tallet er så gjenkjennelig.
I et bredt anlagt essay om «Pessimismen i den skandinaviske litteraturen på 60-talet» (Vinduet 4/1968) skrev Obrestad blant annet:
Anten vi vil eller ikkje er vi utleverte til krefter som fins innebygde i samfunnets struktur: Kommersialisme og dei økonomiske kreftene, nasjonalisme, imperialisme, verdens oppdeling i politiske og ideologiske blokker, kapprusting, sløsing av kapital, indoktrinering osb. Desse kreftene kan vi kontrollere, eller dei kan kontrollere oss, slik som det skjer i dag.
Veien er kort til fullstendig resignasjon, i en verden der vestlig levestandard ikke er mulig for store deler av menneskeheten, og ikke kan være det: «Vi har skapt ei livsform som gjer uretten og sviket permanent, og vi kan ikkje kome ut av dette.» Det finnes fortsatt bare fire måter å møte dette eksistensielle problemet på, dersom man ikke ignorerer det. Med tidsriktig koloritt kan disse grunnposisjonene beskrives som et valg mellom å bli AKP-er, revisjonist, sosialdemokrat eller hippie. Tor Obrestad forble Tor Obrestad.
Født 1982. Utdannet historiker, jobber innimellom som lærer.
Fotnoter
1.
Obrestad leste diktet på den sagnomsuste Vise- & Lyrikkfestivalen i Haugesund sommeren 1972, en opplesning som ble tatt med på festivalplata.
2.
Jeg forsøker ikke antyde en direkte årsaksvirkning, Obrestad skrev ikke på diktat fra Steigan. Men sånn jeg oppfatter det, vandret de sammen inn i denne verden av uklare kategorier.
3.
Filmen finnes på nrk.no: Streik!, 1975. Regi: Oddvar Bull Tuhus. Den er påtagelig treig, jeg bet meg merke i at den tidlig har en scene der arbeiderne følger med på fotball-VM i Mexico. En sånn scene finnes ikke i romanen, det fikk Obrestad høre. Kjartan Fløgstad skriver i Fangliner (1972), i teksten «Helsing frå Aruba»: «Dei streika bare fordi dei ville sjå heile VM, sa romkameraten min.» Noe Dag Solstad griper fatt i i sin anmeldelse av Sauda! Streik! i Røde Fane: «Årsaken til at dette ikke er med [i boken] tror jeg ikke er at Obrestad synes VM er for uvesentlig, men at han ikke har vært klar over sammentreffet. [...] Lærdommen bør bli: I tillegg til alt annet materiale bør en forfatter også samle inn materiale omkring det sosiale miljø folk lever under, altså: hva gikk på kino? Hva gikk i tv? Hvordan lå lokallaget i fotball an i serien?»
