The World's Greatest

There Are No Safe Spaces Here

«We do not support safe spaces, we do not cancel invited speakers because their topics might prove controversial, and we do not condone the creation of intellectual safe spaces where individuals can retreat from ideas and perspectives at odds with their own.»

I et brev til nye studenter i 2016 kunngjorde dekan ved University of Chicago John Ellison at universitetet ikke ville tillate såkalte safe spaces. Bakteppet var at mange universiteter, blant andre Yale, Brown og Berkeley, hadde implementert konseptet, blant annet ved bruk av trigger warnings og aksept for no-platforming. «At times, this may challenge you, and even cause discomfort», stod det i brevet fra dekanen.

Flere studenter mente det var beklagelig at University of Chicago tolket vernet av ytringsfriheten på det de anså for å være en konservativ og potensielt ekskluderende måte. Andre gledet seg over universitetets standpunkt. Fox News laget et gladnyhet-innslag: Endelig et universitet som våget å stå imot snowflake-kulturen, der skjøre studenter får av-invitere gjesteforelesere som har et annet verdenssyn enn dem selv.

I foajeen på Stuart Hall, et undervisningsbygg på campus av University of Chicago, henger oppslagstavler med reklame for meditasjonskurs, filmklubber, debatter og samtaler. Kjente forfattere, politikere og professorer fra hele verden kommer for å holde foredrag og møte studenter. På en av oppslagstavlene, rett ved trappen som går ned til toalettene, henger en plakat som opplyser at det ved daggry den 23. august 2018 ble funnet en 25 år gammel mann i et bilvrak, ikke langt fra bygningen. 25-åringen var skutt fire ganger, og teksten, som er forfattet av administrasjonen ved universitetet, opplyser tørt om at den døde ikke var student. Politiet har ikke lykkes med å oppklare saken, og studenter bes være forsiktige.

Fra 1990 til 2010 hadde over 14 000 mennesker blitt drept og over 60 000 blitt skadet av skytevåpen i Chicago. Det er høyere enn antallet amerikanere som har blitt drept i Irak og Afghanistan til sammen. Mens resten av USA opplever en nedgang i voldskriminalitet, var Chicago alene ansvarlig for nesten halvparten av økningen i landets drapsstatistikk i 2016, ifølge Time Magazine. I slutten av august 2019 hadde 1800 mennesker blitt skutt i Chicago, flesteparten av dem i områder sør og vest for sentrum. Prikkene på kart som indikerer drepte og skadde i skuddvekslinger, klumper seg sammen i disse områdene.

Midt i byens sørside, South Side, ligger Hyde Park og University of Chicago. Universitetet er blant USAs beste, og er særlig kjent for å ha produsert et «ekstraordinært» høyt antall nobelprisvinnere i økonomi. Milton Friedman underviste her. Det samme gjorde Barack Obama. Susan Sontag studerte her. Det samme gjorde Saul Bellow, og Philip Roth, som har dedikert sin litterære debut Goodbye, Columbus til en medstudent fra universitetet. Paul Goodman gikk her, Kurt Vonnegut gikk her, og Bernie Sanders gikk her.

Studieavgiften ved University of Chicago er på 57 000 dollar i året, eller 484 000 kroner. Prisen er den høyeste blant alle USAs universiteter. Det sier seg selv at studenter som betaler så mye penger for å få sin eliteutdanning, trenger garantier for sin sikkerhet på campus.

Det er langt færre skyteepisoder i Hyde Park, enn i områdene rundt. Én forklaring på denne forskjellen er at en høy andel av dem som bor i Hyde Park, er studenter og universitetsansatte. En annen del av forklaringen er at en av USAs største private politistyrker patruljerer campus-området. Campus-politiet supplerer Chicago-politiet på universitetsområdet. De har myndighet til å stoppe personer på campus-området for å ransake dem, de bærer våpen og kan foreta arrestasjoner.

I tillegg til vaktene er campus-området fullt av hvite stolper med røde nødknapper. Hvis det skjer noe, og verken de utplasserte vaktene, det statlige politiet eller det private politiet er til stede, skal man kunne trykke på nødknappen, og hjelpen vil straks være der. Universitetet har også egne shuttlebusser som går i rute rundt på campus, og som bare studenter og ansatte har tilgang til. Selv om studentene ikke kan regne med intellektuell trygghet i form av safe spaces, skal i de i alle fall være vernet mot fysiske trusler fra nabolagene rundt, der befolkningen er fattig, og skyteepisodene mange.

For noen er den overveldende sikkerheten likevel ikke nok. Tian Zhiang bor i leiligheten over meg. Hun er kunsthistoriestudent fra Kina og har bodd i Chicago i snart to år. På tirsdager underviser hun på et skrivekurs på biblioteket. Kurset er ferdig klokken 22, og det er fire kvartaler å gå fra biblioteket til bygningen vi begge bor i. Tian pleier som regel å ankomme leiligheten en gang mellom 22.10 og 22.15. Hun tar Uber hjem. Hun føler seg ikke trygg selv om antallet vakter på strekningen hun må gå, er det samme som antallet kvartaler.

De mange forhåndsreglene og sikkerhetshensyn man blir bedt om å ta som student, ansatt eller besøkende på campus i Hyde Park, forteller deg implisitt at du er på eget ansvar hvis du velger å bevege deg utenfor det bevoktede universitetsområdet.

Ofte, når jeg tenker på å dra sørover i byen, går jeg gjennom den samme tankeprosessen. Hvor farlig kan det være? Sjansen for at det skal skje noe er tross alt veldig lav. Jeg vil utforske mer av området jeg bor i, og har som regel nesten bestemt meg for å spasere eller ta bussen sørover, da jeg nok en gang kommer på det:

Tenåringer med våpen.

Memorial Day Weekend var den første store testen for Chicagos nye borgermester Lori Lightfoot. Den siste helgen i mai er kjent som den første store voldshelgen hvert år. Det er langfri og ofte godt vær for første gang, etter en lang og hard vinter. I år var det varslet sol og skyfri himmel. Lightfoot hadde beordret 1200 ekstra politifolk på jobb, i håp om at deres nærvær skulle bidra til å senke antallet voldshendelser. Helgen kom, familier møttes til grillfester i parker og på parkeringsplasser. De ekstra politimannskapene hadde liten effekt. 43 mennesker ble skutt, og 7 mistet livet. Antallet døde var like mange som året før, antallet som ble skutt var to flere.

Chicago er blant USAs mest segregerte byer. Befolkningen består av omtrent 30 prosent latinamerikanere, 30 prosent hvite og 30 prosent svarte, bosatt henholdsvis på byens vestside, nordside og sørside. I Chicago betyr den sterke konsentrasjonen av svart og latinamerikansk befolkning også en sterk konsentrasjon av fattigdom og vold. Afroamerikanske menn fra 15 til 34 år utgjør bare fire prosent av byens befolkning, men halvparten av alle drapsofre.

Det er søndag da jeg for første gang krysser 60th Street, som markerer skillet mellom beskyttede Hyde Park og nabobydelen Woodlawn. Skillet er merkbart. De Oxford-inspirerte ærverdige bygningene som utgjør campus er byttet ut med slitne town houses, forlatte bygninger, samt et og annet arkitekttegnet funkishus innimellom. På enkelte hagegjerder henger skilt som formaner om at loitering – henging – er forbudt.

I Woodlawn ligger kirkene tett; Mount Zion Baptist Church, Woodlawn Presbyterian Church, Woodlawn United Methodist Church. Etter å ha forhørt meg med folk som kjenner området har jeg blitt forsikret om at det er trygt å spasere i Woodlawn. Fordi leieprisene øker i Hyde Park blir området stadig mer gentrifisert, av tilflyttende studenter og universitetsansatte. Jeg er nesten tilbake i Hyde Park da jeg går forbi Cottage Grove-stasjonen hvor L-toget går til sentrum. Akkurat i det jeg går under togskinnene bryter det ut en slåsskamp mellom en gruppe kvinner. Kvinnene – de er syv-åtte stykker, de fleste av dem middelaldrende, lugger hverandre, dytter og slår. En av dem faller på bakken. To menn kommer til for å hjelpe, en annen mann fisker fram telefonen fra lomma og begynner å filme. Slåsskampen er bare tre kvartaler unna campus, men her, i Woodlawn, er det ingen vakter. Politiet er et annet sted, det er ingen nødknapp å trykke på.

Nothing stops a bullet like an opportunity, sier den unge demokratiske Chicago-politikeren Anthony Clark. Mange av vaktene som beskytter campus, kommer fra områdene rundt universitetet. De har gått på offentlige skoler og aldri vært i nærheten av muligheten til å ta del i den prestisjefylte utdannelsen man får ved universitetet. I stedet blir de betalt for å holde folk som dem selv, folk som ikke har noe å gjøre ved universitetet, borte fra campus. Jobben deres er å skape et safe space for privilegerte studenter.

Den 29. januar 2019 var den kaldeste dagen i Chicago på 35 år. Temperaturen nådde minus 34. Ved University of Chicago var alle forelesninger avlyst. Alle lesesaler og biblioteker var stengt. Studentene ble oppfordret til å holde seg innendørs, ikke bare på grunn av kulden, men fordi universitetet denne dagen hadde sett seg nødt til å permittere vaktene som til vanlig står oppstilt ved hvert kvartal. Uten vaktene på jobb kunne ikke universitetet garantere for sikkerheten til studentene. Neste dag var vaktene tilbake. Været var mildere: Temperaturen hadde steget til minus 25.

«Almighty God», sier pastoren og bøyer hodet. Forsamlingen gjør det samme.

Det er tirsdag kveld, og rundt 500 mennesker fra Woodlawn er samlet til et møte i skolens auditorium. Tema for kvelden er CBA – Community Benefits Agreement. Beboerne i området krever garantier for at en del av boligene opprettholder rimelig husleie når Obama Presidential Center kommer på plass. Siden planene for senteret ble annonsert i 2017 har boligprisene økt med 27 prosent. Det er den høyeste økningen i boligpriser i hele USA de to siste årene, sies det på møtet.

Siden USAs 31. president Herbert Hoover har alle etterfølgende presidenter blitt skjenket et bibliotek i sitt navn. Obama Presidential Center skal stå som et monument over USAs første afroamerikanske president, og arkivet skal fylles med dokumenter fra hans virke. Det var i Chicago, mens han foreleste i konstitusjonell rett ved University of Chicago, at Barack Obama bygget opp sin politiske karriere. Det skulle bare mangle at biblioteket som ærer hans navn, blir reist i området hvor han bodde og jobbet. Michelle Robinson og Barack Obama gav hverandre sitt første kyss utenfor Baskin-Robbins i Hyde Park. Obama-familien har fremdeles huset sitt her, og Michelle er vokst opp rett sør for Hyde Park, i South Shore. Ta-Nehisi Coates skriver varmt om Michelles barndom i dette nabolaget. Han beskriver Chicagos South Side som en afroamerikansk øy hvor man er beskyttet mot rasisme, ganske enkelt fordi alle rundt en har samme hudfarge.

Woodlawn-befolkningens forakt for universitetet i Chicago har i nyere tid kommet til syne gjennom motstanden mot Obama-biblioteket. Det enorme senteret skal tilhøre universitetet, men i stedet for å legge det på universitetets egen eiendom på campus har politikerne bestemt at det skal ligge på et område rett utenfor Hyde Park, i Woodlawn. Beboerne frykter gentrifisering og økte leiepriser.

Kontrasten mellom den rørende historien til The Obamas og kampanjen som føres mot Obama-senteret, bunner i frustrasjon over måten universitetets alumni-donasjoner, rike studenter og ansatte fortrenger nabolagene rundt på. Woodlawn har store problemer knyttet til vold, fattigdom og dårlige skoler, men i motsetning til Hyde Park har folk i det minste råd til å bo der. De som bor i Woodlawn, vil ha en slutt på vold og kriminalitet, men de vil ikke at positive endringer skal innebære at de selv må flytte.

Pastoren som nå står på scenen, ble introdusert som leder for den mektigste baptistkirken i Woodlawn. Han er sist på programmet og etterfølger en kvinnelig rapper som hadde med seg sønnen sin på scenen, lokalpolitikere og studentaktivister fra universitetet. Alle er de enige om å kjempe mot gentrifiseringen. Mange av dem har allerede fått beskjed om å flytte ut fordi huseier skal selge bygården. De er allerede displaced.

«Det er én person som kan gjøre mer enn noen andre for at vi skal få avtalen vår på plass», sier pastoren og peker med en finger i luften. Jeg forventer å høre den tidligere presidentens navn, etterfulgt av bekreftende mumling fra salen. Mange mener den tidligere Barack Obamas bør ta et tydeligere standpunkt når det kommer til å verne Woodlawn-befolkningen. Foreløpig har han vegret seg for å ta stilling.

Dear Lord, sier pastoren.

Please. Help us establish this CBA. With Your power, we can make it through.

Let us pray.

El Rukn

Gata der jeg bor i Hyde Park heter South Blackstone Avenue og strekker seg milevis sørover. En av Chicagos største gjenger, Blackstone Rangers, har tatt navnet sitt fra denne gata. Blackstone Rangers er en av de gamle, hierarkiske gjengene, med over 100 000 medlemmer, ledere, mellomledere, og fotsoldater, som smugler narkotika, driver våpenhandel, organiserer prostitusjon og opprettholder nabolagsbeskyttelse.

Grunnleggeren av Blackstone Rangers heter Jeff Fort. Han ble født i Mississippi i 1947, der foreldrene hans jobbet som bomullsplukkere. På 1950-tallet dro familien Fort til Chicago, der Jeffs far fikk seg jobb i U.S Steel. Selv om sørstatenes Jim Crow-lover ikke gjaldt i Midtvesten, var Chicago på ingen måte rasismefritt; boligpolitikken tillot eksplisitt rasediskriminering – såkalt redlining, og svarte var uønsket i flere parker, på arbeidsplasser og i boligområder.

Da Jeff Fort var ferdig med niende klasse, droppet han ut av Hyde Park High School og startet Blackstone Rangers sammen med flere andre ungdommer fra nabolaget. Fort fikk rykte på seg for å være en fredsmegler, en som klarte å forhindre vold og konflikt, og han fikk etter hvert kallenavnet «Angel». Utover på 1960-tallet ble han lagt merke til, blant annet av The Atlantic, som i 1969 trykket en lang artikkel om Rangers’ tvetydige virksomhet, som en mellomting mellom voldelig, kriminell gjeng og dialogskapende Black Power-organisasjon. Blackstone Rangers fikk støtte fra mektige menigheter i Woodlawn-området. Jeff Fort fikk gjenger som The Maniacs, The Four Corners, The Lovers, The Warlocks, The Pharaos, The F.B.I og The Conservatives til å slå seg sammen med Blackstone Rangers. Rangers startet avis, engasjerte seg i kampen for svartes rettigheter, og de bidro til utdanningsprogrammer og opprettelsen av ungdomssentre. Da Martin Luther King besøkte Chicago i 1966, marsjerte Rangers-medlemmene sammen med ham under Chicago Freedom Movement, hvor de blant annet krevde slutt pådiskriminering i boligpolitikken. Pengene strømmet inn til Rangers, fra politikere som så potensialet i bad guys gone good. President Nixon inviterte gjengledelsen til Det hvite hus for å snakke politikk.

Glansperioden til Blackstone Rangers tok slutt, eller den kom aldri helt i gang. I 1972 ble Fort dømt til fengsel i åtte år for misbruk av offentlige midler som organisasjonen hadde fått til å drive samfunnsarbeid. Mens han satt inne, konverterte han til islam og tok navnet Prince Malik. Da Prince Malik kom ut av fengsel, hadde også organisasjonen fått nytt navn: El Rukn («den svarte steinen» på arabisk). El Rukn organiserte seg som et muslimsk trossamfunn, med Fort som leder, og hovedvirksomheten deres var salg av narkotika. Det tok ikke lang tid før Prince Malik havnet i fengsel igjen, men han fortsatte å drive El Rukn over telefon fra cellen sin i fengselet.

I løpet av fengselsoppholdet forsøkte Fort å etablere seg i en ny bransje. I bytte mot 2,5 millioner dollar skulle medlemmer tilknyttet El Rukn utføre terrorangrep på amerikansk jord, på vegne av Libya og Muammar al-Gadhafi. Prince Malik kom aldri så langt. FBI hadde avlyttet telefonsamtalene hans fra fengselet, og planene hans ble oppdaget før angrepene ble gjennomført.

Å lese om Jeff Fort gir en følelsen av å lese et epos, en fiktiv biografi fra en verden som i beste fall eksisterer på et fantasikart. Men Fort er til stede i verden. Han sitter fengslet på livstid i et høysikkerhetsfengsel i Texas.

Jeff Fort har en datter ved navn Ameena Matthews. Hun har på mange måter fulgt i sin berømte fars fotspor, men endt opp på motsatt side av loven. Etter en ungdomstid med rus, festing og narkotikasalg gjorde Matthews som Fort og konverterte til islam. Hun er i dag gift med en imam og jobber med forebygging av gjengkriminalitet og vold. «RESTORATIVE JUSTICE FACILITATOR», står det på twitterkontoen hennes.

Matthews’ arbeid mot vold i Chicagos gjengmiljø er portrettert i The Interrupters, en dokumentarfilm laget av forfatter, journalist og filmskaper Alex Kotlowitz. I filmen følger han Matthews og resten av gruppen som kaller seg CeaseFire, rundt i Chicago. Målet deres er å hindre skyting og drap der det er konflikt.

Å se Matthews megle i Kotlowitz’ film er utmattende. I stedet for å drive generelt og forebyggende arbeid er Matthews og CeaseFire et ambulerende team. De oppsøker konfliktene og megler mellom gjengmedlemmer og ungdommer på stedet. «Hva dreier konflikten seg om? 100 dollar! Er det verdt å dø for? Å havne i fengsel på livstid for? Stopp mens dere ennå kan», sier Matthews.

Årsaken til den banale arbeidsmetoden, lar seg forklare, mener Matthews: Å være til stede der det skjer, er det eneste som funker.

I 2019 gav Kotlowitz ut boka An American Summer. Love and Death in Chicago. I boka tar han for seg voldshendelser i løpet av to måneder i Chicago, sommeren 2013. Kotlowitz er til stede i rettssaker, han intervjuer etterlatte, tiltalte, dømte, og forteller livshistorien til de drepte. Mange av historiene er hjerteskjærende. En mor gråter for sin døde sønns korte liv, men makter ikke å ønske seg lang fengselsstraff for drapsmannen, fordi hun vet at det like gjerne kunne vært hennes sønn som satt på tiltalebenken.

Kotlowitz’ bok er brutal. I likhet med The Interrupters er den også forbausende lite analytisk. Det er mye hva og hvordan, mens spørsmålet om hvorfor ofte forblir ubesvart. Kanskje er det på denne måten Kotlowitz best fanger Chicago-tilstanden slik den er for mange. Det er utmattende, traumatiserende, håpet er vanskelig å få øye på, enda vanskeligere å holde fast ved.

«Let me tell you what this book isn’t,» skriver Kotlowitz i introduksjonen til An American Summer: «It’s not a policy map or a critique. It’s not about what works or what doesn’t work. Anyone who tells you they know is lying».

Ronald McDonald

På den 354 meter høye glassfasaden til Trump International Hotel & Tower i Chicago strekker logoen til eieren seg over to av byggets 98 etasjer. Skyskraperen, som var verdens høyeste leilighetskompleks fra den åpnet i januar 2009 til det mer enn dobbelt så høye Burj Khalifa i Dubai åpnet 11 måneder senere, har vært hjemmet til Robert Sylvester Kelly, bedre kjent som R. Kelly, de siste fire årene.

Trump Tower Chicago vender ut mot Chicago River og DuSable-broen. Broen er oppkalt etter byens grunnlegger, og på de historisk inspirerte relieffdekorasjonene kan man blant annet se en soldat som holder en indianer i kvelertak. Under broen, langs elvebredden, ligger luksuriøse yachter fortøyd. På dekk sitter skrålende turister.

Det er lørdag kveld den 29. juni. Pride Month går mot slutten, og neste dag skal over én million mennesker delta i den årlige paraden. Bygninger, butikkvinduer og utesteder er pyntet med farger. Ironien i at også den nederste delen av Trump Tower er lyssatt med regnbuefargene, er like påfallende som at byens mest kontroversielle superstjerne gjemmer seg i bygningen til landets mest kontroversielle person – eller superstjerne.

Jeg vet ikke hvilken etasje leiligheten til R. Kelly ligger i, men denne fredagen, mens temperaturen begynner å falle etter sommerens første hetebølge, er det 12 dager til han skal bli pågrepet utenfor sitt hjem. Gående langs elven med sin pomeranian-hund Believe i bånd, i byen han elsker og aldri forlot, og som derfor har elsket ham tilbake, får Kelly overlevert en ti punkts tiltale. Advokaten hans skal senere kalle den spektakulære arrestasjonen for et velregissert «media splash». Kelly er anklaget for menneskehandel, produksjon og distribusjon av barnepornografi og sex med mindreårige. Han er, etter alt å dømme, ferdig, og det er som om påtalemyndigheten vil at hele verden skal se det.

Flere av stedene R. Kelly har oppholdt seg mye er steder, som i likhet med USAs 45. president, har noe barnslig ved seg. Ta for eksempel R. Kellys favorittrestaurant, den såkalte Rock ‘N’ Roll McDonald’s i utkanten av byens sentrum. Her møtte Kelly angivelig flere av sine mindreårige ofre, tenåringer som kom for å kjøpe burger og milkshake, og som ble over seg av begeistring da de fikk se sitt store forbilde sitte i joggebukse, med mørke solbriller, omgitt av livvakter. I 1998 møtte Kelly en jente her som var på vei hjem fra skoleball med vennene sine. Han fikk en av livvaktene sine til å gi henne telefonnummeret sitt. Hun tok kontakt og de innledet etter hvert et seksuelt forhold. En annen gang, mens Kelly var i St. Louis på turné med Jay-Z – angivelig rasende fordi Jay-Z som en del av showet hadde hyllet falne helter som Biggie Smalls, Tupac Shakur og Aaliyah, som Kelly giftet seg med ulovlig da hun var 15 år – dro Kelly til nærmeste McDonald’s og overtalte personalet til å åpne den stengte restauranten. Kelly ville sitte i drive through-luka og levere ut mat til kundene, noe han fikk mast seg til. Da Kelly ble løslatt fra fengsel i mars i år, fulgte tv-helikoptre bilen hans på vei ut fra arresten. Han dro rett til McDonald’s.

Et annet sted Kelly har oppholdt seg mye, er Kenwood Academy High School, der han er oppført på skolens Wikipedia-liste som «notable alumni», sammen med blant andre Chaka Khan og Jennifer Hudson. Kellys musikkarriere startet for alvor mens han gikk på Kenwood. I skolekoret ble han favoritten til korlærerinnen. Han ble stjernesolist og droppet etter hvert ut av skolen for å satse på musikkarrieren.

Kenwood Academy High School ligger også på South Blackstone Avenue. «Happy Summer», står det på det digitale skiltet utenfor skolen, etterfulgt av «BE SAFE». Det har blitt hevdet flere steder at Kelly, etter at han sluttet på Kenwood, skal ha pleid å henge utenfor området i bilen sin (det ligger også en McDonald’s rett ved) mens han sjekket opp jenter som han senere inviterte til studioet eller hjemmet sitt og forgrep seg på. I boka Soulless: The Case Against R. Kelly av Jim DeRogatis (2019), står det at Kelly var mer inne på skolen enn han var utenfor. I Mrs. McLins kortimer var han alltid velkommen. I seks år etter at han sluttet på skolen stakk han innom kortimene.

Da R. Kelly ble arrestert den 11. juli, var det tredje gang i 2019. Den første gangen var i januar, da han ble fengslet mot kausjon på grunn av manglende betalinger av skatt og barnebidrag. Kelly hevdet at grunnen til at betalingene manglet, var at han ikke hadde forstått hva som stod i brevene han hadde fått: Han kan ikke lese, hevdet advokaten hans. Etter ett døgn i arresten ble Kelly løslatt. Noen hadde betalt kausjon og de 161 000 dollarene han skyldte sin ekskone Andrea Kelly. «Venner og fans», sa Kellys talsperson på en pressekonferanse.

Den andre gangen han ble arrestert, var i februar, da Kelly ble tiltalt av staten Illinois. Det var etter at tv-kanalen Lifetime sendte dokumentaren Surviving R. Kelly i januar. Statsadvokat Kim Foxx gikk da ut i media og oppfordret kvinner som hadde blitt misbrukt av Kelly, til å ta kontakt.

De 30 årene som har gått siden R. Kelly forlot Kenwood High School, er dokumentert i boka til DeRogatis. Han er, i tillegg til å ha skrevet Soulless, The New Yorker-skribent og mangeårig musikkanmelder i Chicago Sun-Times. DeRogatis var den første som publiserte en sak om R. Kellys seksuelle overgrep mot barn, i 2000. Etter det fulgte tre tiår med rapportering om Kellys karriere, privatliv og, ikke minst, det han mener er en kynisk sammenblanding av de to.

Noe av det som kommer frem i boka til DeRogatis, er at mange av jentene som hadde blitt seksuelt utnyttet av Kelly mens de var barn, hadde oppsøkt advokat for å få hjelp. Advokaten – det var etter hvert alltid den samme, Susan Loggans bygget seg opp et navn på å håndtere Kelly-saker – var raskt ute med å sende et pengekrav til R. Kellys team, der hun krevde en sum på 300 000 dollar mot at fornærmede unnlot å anmelde Kelly. En tredel av pengene gikk til advokaten, resten gikk til offeret. Sakene omhandlet straffbare forhold, men ble, på Loggans anbefaling, løst utenfor retten.

Saturday Night Live har en sketsj som heter «Meet Your Second Wife». Sketsjen er spilt inn som et absurd gameshow, der deltagerne, lykkelig gifte menn, får møte sin neste kone.

«This is Stacy!» sier Amy Poehler i rollen som programleder, idet en femåring kommer gående ut på scenen. Den mannlige deltageren rister på hodet og sier «noooooo», men programlederen fortsetter: «What’s going to happen is Stacy will apply for an internship at your company, which she will hear about from a college roommate, who is also … you guessed it, your daughter!»

Aldersforskjell kan være forstyrrende når man får den presentert som det gjøres i SNL-sketsjen. Poenget er selvfølgelig at femåringen vil være i begynnelsen av tyveårene, og mannen førtiårene, når de møtes en gang i fremtiden. På en måte er Kellys rettssak fra 2008, der han ble frikjent for alle anklager om barnepornografi og sex med mindreårige, et slags vrengebilde av den komiske urimeligheten i «Meet Your Second Wife». Kvinnene som anklaget Kelly for overgrep, var kanskje barn den gang overgrepene skjedde, men er i dag i 30- og 40-årene. De er modne, for lengst ferdig utviklede kvinner. Det mindreårige offeret kan være vanskelig å få øye på, og det er denne effekten, victory by delay, som ofte teller i overgriperens favør når offeret var mindreårig på gjerningstidspunktet, men ikke lenger er det når rettssaken starter. Der SNL-sketsjen er absurd fordi den etablerer en kobling mellom nåtid og fremtid, var – og er – Kelly-saken vanskelig fordi den prøver å gjøre det samme med nåtid og fortid. Det tok seks år fra Kelly ble tiltalt til saken hans begynte.

På boklanseringen til Jim DeRogatis er salen stappfull. Det er den 13. juni, og R. Kelly har nettopp møtt i retten for å bli presentert for hele tiltalen. DeRogatis diskuterer Kellys heltestatus med medlemmer fra #MuteRKelly-kampanjen. Kvinnene bak kampanjen har fått konsertarrangøren Live Nation til å avlyse 15 av 17 planlagte opptredener i 2019.

«Svarte er undertrykte i USA, men det betyr ikke at de ikke er i stand til å undertrykke andre», sier Oronike Odeleye fra #MuteRKelly.

Flere, deriblant The New York Times og Vice har pekt på hvordan afroamerikanske tenåringsjenter ofte blir tatt for å være eldre enn de er, og derfor har blitt oversett som ofre i saker som handler om seksuelle overgrep. En rapport fra Georgetown University viser at afroamerikanske jenter står i fare for å bli oppfattet som «loud, aggressive and angry» og som seksuelt erfarne fra ung alder.

Da arrangøren åpner for spørsmål fra salen, reiser en kvinne seg fra publikum. «Jeg gikk ut fra Kenwood i 1995, jeg husker Robert fra skolen. Jeg husker festene han inviterte oss på, at vi måtte signere kontrakter for å få lov til å komme, jeg husker skoene han lovet at han skulle kjøpe til oss, scooteren han kjøpte til venninnen min, som han lovet at han skulle hjelpe med musikkarieren, noe som selvfølgelig aldri ble noe av. Jeg husker lærerne på skolen, at ingen av dem brydde seg om at han hang i korridorene, det eneste de tenkte på, var om de kunne få ham til å synge en sang på neste graduation.»

«The World’s Greatest» og «I Believe I Can Fly» er unektelig sanger som passer bra tilpatosfylte seremonier som graduation day. I Chicago, som i resten av verden, spilles R. Kelly på fester, i bryllup, på utesteder og på bensinstasjoner. DeRigatis har skrevet i The New Yorker at den massive støtten til Kelly opp igjennom har sammenheng med Chicagos komplekser, særlig vis-a-vis New York. Selv om NY er USAs definitive storby, vil Chicago aldri gi opp konkurransen om å ha landets høyeste skyskrapere, beste musikkscene – til og med maten hevdes å være bedre enn i New York. Den spesielle Chicago style-pizzaen, som ligner en slags pai, hevdes, helt uironisk, å være the world’s greatest pizza.

Det tok lang tid før folk begynte å vende ryggen til Kelly. På 00-tallet, etter at anklagene mot Kelly var godt kjent, og videre, etter at tiltalen mot ham ble tatt ut i 2002, hadde han sitt beste tiår, økonomisk sett. Han gav ut åtte album, deriblant TP-2.com, Happy People/U Saved Me, Chocolate Factory og Double Up, som alle ble nummer én på salgslistene. Han samarbeidet med alle de store – Jay-Z, P. Diddy, Whitney Houston og Michael Jackson. Jo verre anklagene ble, desto mer eksplisitt ble musikken hans, påpeker DeRogatis. De som kunne tatt avstand fra ham, gjorde det motsatte. «Jeg tror det finnes større problemer i verden», sa Jesse Jackson, prest og menneskerettighetsaktivist. Oprah, som hadde studioet sitt i Chicago, sa ingenting. Michael Jordan, Kellys største forbilde, sa ingenting.

Sammen med kolleger fra avisen han jobbet i, har DeRogatis dokumentert over 30 tilfeller der R. Kelly har misbrukt kvinner seksuelt, mange av dem mindreårige. Historiene handler om jenter med artistdrømmer, om fans som blir star struck når Kelly kommer bort til dem på kjøpesentre, etter konserter og på fester. Noen ganger er det nesten imponerende hvor lite Kelly har brydd seg om omstendighetene han befinner seg i. Jerhonda Johnson var 15 år da hun skulket skolen for å følge med på Kellys rettssak i 2008. Hun brukte falsk legitimasjon for å kunne følge saken fra tilskuerbenken i rettssalen. Filmen hvor Kelly urinerer på en 14 år gammel jente ble vist flere ganger mens Johnson satt og så på. Offeret, som aldri stod fram som vitne, ble hevdet å være ett år yngre enn Johnson på tidspunktet da filmen ble spilt inn. Kelly la merke til Johnson, som av mediene ble kalt «R. Kellys største fan». 11 måneder etter at han ble frikjent for alle anklager, fikk Johnson en venneforespørsel fra et medlem av Kellys stab på MySpace. Hun dro hjem til Kelly og ble der. I to år var hun del av det som i dag omtaltes som «R. Kelly’s sex cult».

«At the time, I didn’t know what I liked, honestly. […] I just knew that I liked his music, so I was pretty much accepting of anything that came with him at the time», har Johnson uttalt. Livet med Kelly blir beskrevet som et fengselsregime. Kvinnene som har levd med ham, har fortalt at de måtte be om tillatelse til å gå på do, spise, dusje og bruke mobiltelefon. Hvis de brøt Kellys regler, ble de straffet fysisk.

I 2018 var Azriel Clary og Jocelyn Savage to av de totalt seks kvinnene som levde sammen med Kelly. I dag er Clary og Savage de eneste som er igjen. Familien til de to kvinnene hevder at døtrene deres er hjernevasket og lever i fangenskap hos Kelly. Kvinnene på sin side hevder at de har det bra:

«We’re with him.

And we’re in a relationship with him

A very strong relationship as well

We all are family

We have our moments

where we sit and watch movies all together

We go to amusement parks»

Intervjuet som ble sendt på CBS Chicago den 7. mars i år er vondt å se på. Én ting er scenen der Kelly skal forklare, rolig og balansert, for journalist Gayle King at han ikke har misbrukt unge jenter, at han umulig kunne ha vært så dum, men i stedet eksploderer i et raserianfall som får ham til å reise seg fra stolen han sitter på, og rope: «Y’all are killin’ me with this shit!»

En annen ting er når Azriel Clary skal ta Kelly i forsvar og hevder at det i stedet er hennes egen far som har prøvd å manipulere henne, blant annet ved å forsøke å få henne til å lage en sexvideo med Kelly så faren kan presse ham for penger.

«He’s the manipulative …

He’s very manipulative, so … he’s the one you need to watch out for

He wants money from Robert

He’s trying to solicit me like I’m some kind of hoe»

R. Kelly sitter i fengsel. Han har ingen penger og ingen planlagte opptredener. Etter at han ble fengslet, har leiligheten hans blitt tatt over av etterforskere. Familiene til Azriel og Jocelyn har sagt at de er klare for å gjenforenes med sine døtre.

«The Most American of American Cities» er et kallenavn Chicago bruker om seg selv. «The Windy City» er et annet. Legenden vil ha det til at det ikke handler om vind, som det er mye av i Chicago, men i stedet om beboernes tendens til å skryte av seg selv. «Windy»er i dette tilfellet et annet ord for oppblåst.

Det som er så trist, er at musikken til R. Kelly kommer til å finnes uansett hvor mange år han blir dømt til fengsel, skriver DeRogatis.

På en pressekonferanse i år, etter én av de tre gangene Kelly ble fengslet, sa hans talsperson at fengslingen bare var et lite skjær i sjøen, at anklagene mot Kelly var akkurat de samme som i 2008, at Kelly hadde betalt alt han skyldte i skatt og barnebidrag, og at fremtiden så lys ut.

«... and he will record again.

He’s got a studio in his apartment

He records every day

He’s got 300, 400 songs in his archive»

Den andre byen

Jeg har vært i Chicago før. Jeg var 15 år, og dirigenten i gospelkoret mitt mente det var umulig å forstå hva gospel egentlig var før man hadde opplevd musikkens episenter, Chicago.

Den endelige beslutningen om å dra til Chicago ble tatt gjennom en avstemning. Alle medlemmer av koret fikk med seg en liten lapp hjem, hvor foreldrene skulle skrive ja eller nei. Min far skrev «nei». Da jeg i et dramatisk anfall av hikstegråt spurte hvorfor, svarte han at det måtte da finnes bedre formål å bruke rundt en million kroner på enn å sende norske tenåringer på ferie til USA. Pappa foreslo at pengene vi samlet inn og sparte, heller kunne brukes på å invitere et gospelkor på besøk til Norge. Et kor som ikke hadde råd til å reise noe sted.

Jeg skammet meg sånn over å komme fra familien som tok avstand fra hurra-stemningen rundt det jeg tenkte på som livets ultimate mulighet av en reise, at jeg lot være å levere inn lappen til korledelsen. Ukene gikk, mine foreldres svar uteble, og jeg ristet uvitende på hodet da lederne i koret spurte hvor svaret deres ble av. Til slutt ble bedrageriet mitt oppdaget, da mamma fikk en etterlysende telefon.

Det ble tur. Foreldrene mine lot meg dra selv om de egentlig var imot det. Gospelkoret Con Amore tok KLM-flyet fra Kjevik via Amsterdam og landet på O’Hare i begynnelsen av påsken 2004. I løpet av planleggingsperioden hadde medlemsmassen est til nesten dobbel størrelse. Vi fylte to chartrede turbusser da vi ble fraktet til et Holiday Inn–hotellsom lå i et næringsområde, mellom en Wendy’s-restaurant og en drive-in McDonald’s.

Gospelkoret Con Amore var uniformert. Vi hadde på oss sorte collegegensere med korets logo i store hvite bokstaver. Rundt halsen hadde vi en pengepung med logoen til Søgne og Greipstad Sparebank – en sponset reisegave fra bygdas næringsliv.

Dagene i Chicago var fulle av program. Hver morgen ble vi hentet av de to bussene og fraktet til en ny baptistkirke. Guiden vår var en norsk mann med kontakter i det svarte gospelmiljøet. Det var han som hadde fikset avtalene for oss.

I baptistkirkene ble vi ønsket velkommen, som regel av en afroamerikansk pastor som så holdt en flammende gudstjeneste mens en kapellmester la akkorder på hammondorgelet, og menigheten, enten det var mandag kveld, torsdag ettermiddag eller søndag morgen, priste og lovet Jesus, ofte høylytt, ofte med hendene løftet mot taket, av og til dansende rundt mellom benkene og stolene, av og til liggende på gulvet med spastiske bevegelser forårsaket av The Holy Spirit.

Mot slutten av gudstjenestene, som regel etter at menighetenes eget gospelkor hadde sunget akkurat så bra som man forventer av et gospelkor som befinner seg i gospelmusikkens mekka, sa pastoren «And now welcome to the Norwegian gospel choir», hvorpå the Norwegian gospel choir reiste seg fra setene sine og tok plass på korbenkene.

Da forsamlingene hadde klappet for the Norwegian gospel choir, begynte the Norwegian gospel choir å synge. En av sangene vi hadde på repertoaret er skrevet av den amerikanske gospellegenden Kirk Franklin, og de første tekstlinjene går slik:

«It’s Friday and my bills are due. My three months ol’ baby need some shoes. Can’t you feel what I’m going through. Clock on the wall keeps ticking tocking, no stoppin’ and somebody’s knockin’ on the door tellin’ me to go. My brother I can’t take no mo’. So with my knees I hit the flo’. Say help me Jesus, help me Jesus.»

Jeg er ikke sikker på om The Norwegian gospel choir sang denne sangen i Chicago, eller om den ble øvd inn året etter at vi kom hjem. Jeg husker at vi, da vi øvde den inn, terpet på uttalen av ord som flo’ og mo’. Vokalene skulle holdes lenge, der skulle høres mest mulig street, eller – skjønner jeg i dag – svart ut. Jeg er ikke sikker på om Norwegian Gospel Choir fremførte denne sangen i svarte menigheter i Chicago, eller om den kun ble fremført i Norge, men om vi gjorde det, vugget vi i takt på korbenkene så genserne med de hvite logoene duvet opp og ned, slik vi gjorde på alle de andre sangene vi sang.

I menighetene vi besøkte, ble det klappet og ropt halleluja for the Norwegian gospel choir, og i hver eneste menighet fremførte Norwegian Gospel Choir klassikeren «Lean On Me». «… when you’re not strong. I’ll be your friend. I’ll help you carry on. For it won’t be long till I’m gonna need somebody to lean on.»

Det var et parti hvor sangen gikk over i en rap, og det var ved dette partiet at et medlem av the Norwegian gospel choir som hadde slitt litt, den eneste fra the Norwegian gospel choir som kunne sies å ha levd, tok mikrofonen og fremførte rap-soloen: «You can count you can trust you can lean on me, I’ll take your worries, I’ll set you free», og the Norwegian gospel choir hadde da en akkompagnerende rutine bestående av lyd og bevegelse, hvor bevegelsen var av den sorten man gjerne gjør når man er på hiphop-konsert, bare at det var ikke hiphop-konsert, og bare at Thorbjørn Jagland og Geir Lundestad noen år senere skulle lære oss at det ikke hjelper å være på hiphop-konsert så lenge man uansett ikke vet hva hiphop er, og lyden Norwegian Gospel Choir laget gikk ut på å si «there’s a blessing in the water ya’ll» hver gang rap-solisten ropte «say what now» inn i mikrofonen.

Det er rart å tenke tilbake på 15-årige meg som står på en kirkebenk i en svart menighet i Chicago mens jeg synger for full hals – kanskje – om å ikke ha penger til å betale regninger og kjøpe sko til min tre måneder gamle baby. 15-årige meg uten noe som helst idé om hva det ville si å være en etnisk norsk person med norske privilegier, og som antakeligvis betraktet det å stå på en kirkebenk og synge om sosial nød som like naturlig som å dra på Navy Pier, Chicago Bulls-kamp, eller på shopping i downtownChicago. At minnet blander sammen repertoaret vårt før og etter turen, er for meg et bevis på hvor uproblematisk det på den tiden opplevdes å synge Kirk Franklins gospel for et kirkepublikum som antakeligvis levde i den verdenen vi sang om.

Vi må ha vært rare der vi stod på korbenkene og vagget, og gjorde hip-hop-bevegelser, midt i vårt livs tur, som selvfølgelig ble et uforglemmelig minne.

Apropos uforglemmelig. Når jeg nå, akkurat like norsk, enda mer privilegert og dobbelt så gammel vender tilbake til Chicago, har jeg prøvd å skjønne hvor vi var i løpet av de ti dagene. Det finnes ingen mail jeg kan hente fram. Reisen til Chicago skjedde mens programmer enda ble skrevet ut på papir, beskjeder ble gitt muntlig.

Jeg har skjønt at mange av baptistkirkene vi besøkte i løpet av de ti dagene, lå i South Side. Jeg husker navnet på den ene, The Life Center,med Pastor T.L. Barrett, som er kjent for gospelslageren «Like A Ship». Kirken ligger tre busstopp vestover fra der jeg bor.

Foreldrene mine var nok inne på noe da de ville nekte sin datter å dra på gospeltur. Jeg tror ikke det var tanken på klamme appropriasjoner som gjorde at de ville sette ned foten. Snarere handlet det nok om nøktern pengebruk og en idé om at autentisiteten vi var på jakt etter, kunne oppleves på langt enklere vis. Men hvis noen i vårt kor hadde hatt en idé om hva slags hardship menneskene vi sang for levde i, tror jeg vi i det minste ville ha revurdert repertoaret. Eller kanskje ikke.