En vinter for noen år siden gikk jeg fra forlagskontor til forlagskontor i Oslo sentrum. Grunnen var at jeg hadde startet et prosjekt som skulle kombinere lyd og litteratur, som nå hadde tatt av på en måte jeg aldri hadde forestilt meg. Hardnakket innstilt på ikke å vise meg udugelig i møte med en ny type samtale med nye ord – vekstpotensial, bærekraftige forretningsmodeller, sirkulær økonomi – hadde jeg mønstret en siste rest av pågangsmot for å overbevise forlagene om at de skulle være med på et spleiselag.
Det hadde nettopp vært juleferie, noe jeg kunne merke på den lune stemningen i møterommene. Kalenderen hadde fortsatt tomme felter, budsjettene var ennå ikke overskredet. Og likevel var jeg formell, på grensen til tonedøv, da jeg la fram saken med det jeg håpet framstod som selvsikkerhet. «En flat investering», kalte jeg løsningen jeg hadde kommet opp med (bare ikke spør hva jeg mente med det, for jeg ville ikke hatt svaret): Forlagene skulle selvfølgelig stå fritt til å tipse om forfattere vi kunne bruke, men når det kom til stykket, skulle vi velge akkurat hvem vi ville fra listene deres. Men hvis vi valgte en forfatter fra forlaget, skulle det automatisk utløse en sum. Vi hadde noe verdifullt å tilby dem: et prosjekt med mange månedlige lyttere og en form for eksklusivitet knyttet til hvilke forfattere som ble valgt ut.
Presentasjonen må ha vært overbevisende, for forlagene virket positive til forslaget. Men jeg tror nok også at dersom noen hadde gransket meg nøye i disse månedene, da jeg stod overfor valget om å kapitalisere eller ikke kapitalisere på prosjektet (i realiteten et spørsmål om å kapitalisere eller legge ned), ville de ha sett noen som satt i disse møtene og både prøvde og hadde gitt opp samtidig. Noen som forsøkte å utstråle optimisme, men som inni seg var på vippen til desillusjon.
Og riktig nok: Så snart jeg hadde fått aksept og underskrift på avtalene, etterlot jeg hele prosjektet urørt i en mappe på dataen.
*
Året før hadde jeg startet dette prosjektet som skulle gjøre opplesninger mindre kjedelige. Det var slik vi presenterte det. Vi var uærbødige, men til gjengjeld hadde vi visjoner, drevet fram av den utøylede, ungdommelige følelsen av at ingen hadde vært der før oss. Og måten vi skulle redde litteraturen på, var ved hjelp av musikk. Jeg hadde vært musiker, men tok meg stadig i å søke mot litteraturfeltet. Kanskje var det en måte å løse forvirringen om hvem jeg var på, at jeg hadde forsøkt å slå sammen feltene. Vi gjorde opptak av forfattere som leste sine egne tekster og satte musikere til å lydlegge dem. Resultatet hørtes ut som låter. Eller , som vi endte med å kalle det. Disse skulle videre publiseres på en nettside og som podkast. I tillegg skulle de framføres live på konserter, der forfattere og musikere møttes på scenen som et slags band. Prosjektet fikk navnet .
lydsingler
Ferdigsnakka
Jeg satt på Kulturhuset i Oslo da prosjektet ble lansert. Der det lå først, på det høyre hjørnet av Youngstorget når man står med hodet vendt mot klokka, før det ble et hotell eller hva det nå er, og mens det ennå var bemerkelsesverdig med en kafé som serverte quinoasalat med syltet rødløk, og hvor det var så godt med plass at noe av meningen var at man skulle sitte der med en datamaskin. Det fungerte som kontoret mitt, og jeg hadde nettopp lært meg å drikke kaffe.
Det hadde knapt gått en time før Håkon Havik, sjefen for lydbokselskapet Storytel i Norge, ringte meg. Han ville bare si at det var utrolig kult og så videre og så videre, og så tror jeg han inviterte på kaffe, eller så sa han bare at jeg måtte ringe hvis jeg trengte hjelp til noe. Det var egentlig både hyggelig og inkluderende og framoverlent, på en måte jeg ikke har opplevd mye av (og derfor er jeg fremdeles takknemlig overfor Håkon Havik fordi han på eget initiativ så oss og var sjenerøs nok til å si det). Men der og da ble jeg først og fremst mistenksom: Dette kunne ikke være noen som ringte bare for å gi en kompliment. Det måtte være en forretningsstrategi. Det var noe han ville ha, jeg visste bare ikke hva. Så jeg svarte som om han var en spion på jakt etter hemmeligheter, beskyttet dem med vrang kunstnerisk stolthet: Takk for det. Så hyggelig at du ringte. Jo, la oss bare holde kontakten.
Samme kveld skulle vi holde et åpningsarrangement i andre etasje på Internasjonalen. I løpet av ettermiddagen hadde antall påmeldte steget så mye at da det nærmet seg åpning, var det allerede kø rundt bygningen. I et forsøk på å løse plassproblemet, og med hjelp fra en som jobbet der, satte vi opp en betalingsløsning på stedet, med en billettype hvor man kunne betale femti kroner for å sikre seg plass. Dette gjorde blant annet en bokhandler drita irritert. Så snart vedkommende var kommet seg inn (uten billett, er jeg ganske sikker på), irettesatte han oss på brumlete vis: Vi kunne ikke drive med forskjellsbehandling på den måten om vi ikke hadde annonsert det på forhånd. Det gikk bare ikke. Det må ha syntes at jeg ble ukomfortabel, for like etterpå ble han kameratslig og klappet meg på skulderen. Vi måtte bare lære av våre feil, og så kom dette til å gå bra.
Dette var likevel det første tegnet på noe som skulle gjøre seg gjeldende senere, etter at prosjektet hadde turnert landet rundt, mottatt priser og lovord. «De neste månedene (...) bør man huske på hvor tørt det var her ute i ørkenen alle disse årene før vår generasjons 'Howl'-øyeblikk», var for eksempel et høyt skattet Klassekampen-sitat som fungerte utmerket i både promomateriale og støttesøknader. Eller Dagbladet, som skrev en slags «da podkastrevolusjonen kom til Norge»-sak, med oss som eksempel – til tross for at det å inkludere en podkast bare var noe vi bestemte oss for rett før lansering, men det kunne jo ikke Dagbladet vite. Men ja, etter alt dette, og etter at vi hadde spilt på Rockefeller og Øyafestivalen og det ble snakk om en internasjonal variant, kom selvfølgelig også utfordringene. En musiker ble sint fordi vi på et tidspunkt bestemte oss for å betale musikerne, men ikke honorerte med tilbakevirkende kraft. En forfatter ble fortvilet fordi han mente musikken overdøvet teksten hans. En kritiker kalte oss «kulturgründere», noe som ikke var ment hyggelig. Forfatterforeningen inviterte dessuten til møte i sine kontorer og stilte opp med fire eller fem representanter rundt langbordet. Jeg kom drassende med en overfylt sekk og følte ikke jeg levde opp til forventningene. I stedet forklarte jeg, som sant var, at prosjektet var blitt til ved hjelp av noen skarve hundre tusen kroner som vi hadde fått fra Oslo kommune og Norsk kulturråd. Da skjønte de fort at møtet var basert på en misforståelse. Jeg tror ikke jeg var inne på det møterommet i mer enn 20 minutter før det ble konkludert med at vi skulle møtes igjen om det ble bedre økonomi i prosjektet.
Likevel var det mange som trodde at synligheten til prosjektet betød at det måtte være penger i det. Dette skapte et skille: Den kunstneriske fløyen ble mistenksom. Forretningsmennene var begeistret. Og med det befant jeg meg i en situasjon jeg aldri hadde vært i før, med folk jeg ikke visste hvem var eller hvordan tenkte.
Da jeg startet prosjektet, var jeg overbevist om at vi forsøkte å lage kunst. Det hadde ikke falt meg inn at det var «et litterært innovasjonskonsept», som jeg etter hvert lærte meg å kalle det i søknader. Ordene «innovasjon» og «konsept» gjorde, og gjør meg fremdeles, litt uggen.
Men dette var språket i samtalene som begynte å oppstå rundt meg. Jeg tok i bruk så mange nye ord på denne tiden som jeg aldri senere har gjort i mitt voksne liv: «Skalere» var bare ett av dem. En selvutnevnt rådgiver for prosjektet brukte et A4-ark til å tegne opp en sirkel som skulle illustrere hvordan vi kunne få prosjektet til å vokse. Da jeg spurte hva det var for noe, fikk jeg til svar at sirkelen hadde et navn, men det fantes hundrevis, så jeg skulle ikke henge meg for mye opp i det. Jeg husker ikke akkurat hvilken han brukte, men jeg googler nå og finner mange forskjellige «hjul» som skal hjelpe deg med ting som bedriftsidentitet, merkevarebygging og forretningsutvikling. Dette bringer meg tilbake inn i en verden jeg nå bevisst forsøker å glemme at eksisterer, som jeg dengang ikke visste at eksisterte, og som jeg trodde, da jeg først ble introdusert for den, var så langt unna hva vi holdt på med at det ikke var farlig å lytte til hva enn som ble sagt.
Jeg blar meg gjennom bildene og endrer søket noen ganger for å finne den riktige illustrasjonen. Det er en sirkel med seks «steg» fordelt fra øverst på sirkelen og hele veien rundt (og som jeg må sitere på engelsk, for disse aspirerende forretningsmennene snakket alltid engelsk når de skulle utsondre eleganse):
Der er dere nå, sa den selvutnevnte rådgiveren da han hadde tegnet ferdig. Pekefingeren var rettet mot «How do we get there?».
*
Det regner ute i dag, men i går var det sol og T-skjortevær. Våren kommer. Jeg kan både se og kjenne det og vil gjerne være full av håp, jeg også. Tenke at dette er en «spennende tid», at lyd kan «utvikle litteraturen» og gi «betydelige økte inntekter». Samtidig som jeg merker hvor nært jeg har koblet denne slags optimisme med kapitalisme: forretningsplaner, inntektsmål, vekst, profitt.
Men jeg tar en liten pause fra det nå. Jeg kjenner at teksten allerede har begynt å trekke meg et sted, at ordene jeg har valgt, bygger opp til en konklusjon, en konklusjon som er hardere enn jeg hadde tenkt. Jeg forteller historien slik jeg kjenner den, og så skjer det helt av seg selv: en forventning om at jeg bør trekke allmenne lærdommer ut av hva jeg skriver, liksom for å legitimere at jeg forteller historien i utgangspunktet. Det er jeg ikke sikker på at jeg kan. Eller engang bør eller vil. Og jeg lurer på om denne motviljen kommer da jeg skjønner at jeg er i ferd med å virke bakstreversk, at posisjonen jeg har endt opp med å innta til utviklingen av litteraturfeltet, er en brems for retningen det uvegerlig beveger seg i. I et forsøk på å beholde min egen oppfatning, skaper jeg et politisk poeng ut av den. Som om logikken er at erfaringen ikke er verdt noen ting uten et overordnet argument. Som om jeg er redd for at jeg er blitt en av dem, som jeg opplevde så treige og negative dengang, da de stilte kritiske spørsmål som allerede føltes forslitte og obligatoriske: Er ikke litteratur en stille aktivitet man gjør for seg selv? Hva er litteratur uten papirbøker? Og jeg alltid svarte: Hvorfor kan man ikke ha begge deler?
Grunnen til at jeg forteller denne historien, er ikke at jeg vil si at det er forferdelig om litteraturfeltet utvikler seg. Hvis det var noe jeg merket med en gang jeg begynte å skrive denne teksten, er det hvor fort dette er blitt historie – i betydningen tid som er forbi, der både forutsetninger og prioriteringer har forandret seg. Ikke bare for meg, men for litteraturfeltet forøvrig. Jeg måtte søke og dobbeltsjekke om det faktisk bare er sju år siden vi startet Ferdigsnakka. Det burde egentlig vært ingenting i et litteraturfelt der det i mange år knapt skjedde noe. Tvert imot var det noe man kunne være ganske trygg på, i møte med litteraturfeltet, at tid skulle gå og ingenting forandre seg. E-boka var unntaket, nærmest en parentes i serien av frykter for papirboka. Så, plutselig, skjedde det masse.
*
Da jeg endelig møtte Håkon Havik fra Storytel, ble jeg overrasket over å finne ham alene på et møterom hos Cappelen Damm. På den tiden drev han sjappa nesten helt alene, for selv om Cappelen Damm lot ham holde på, hadde de ennå ikke forstått hvor mye av en forretning som fantes i visjonen hans. Koden han hadde knekt, var at de måtte produsere mer. Nøkkelen til brukere var mengde og bredde i innhold. Derfor forsøkte de å spille inn flere lydbøker på kortere tid, uten at de dermed hadde flere folk til rådighet. Av og til ga det seg utslag i noen flaue bommerter, som når man plutselig kunne høre båndgjennomslag i en lydbok. Det var sånt som skjedde på den tiden. Selv i landets største forlag var lydlitteraturen forbausende lik et DIY-foretak. Slik skulle det fortsette i noen år, men det visste vi ikke da. Møtet ble avsluttet uten noen konkrete planer, men vi ble enig om å holde kontakten på e-post. Først en ettermiddag noen år senere støtte jeg på ham igjen, like ved Akersgata. I hånden hadde han en Kiwi-pose med øl og var på vei tilbake til kontoret. Vi tok følge det siste stykket. Han så overarbeidet ut, men ikke uten håp. Kalkylen hans for hva som skulle til, hadde vist seg å være riktig. Storytel vokste fort, men på organiseringsplanet virket det fremdeles kaotisk. Han skulle åpenbart tilbringe kvelden på kontoret.
For min egen del hadde jeg landet på det motsatte. Det var formatet som var lønnsomt, selve innholdet krevde tid, ressurser, overskudd, kjærlighet. Lyd og litteratur hadde vist seg å være en forunderlig, men krevende hybrid: Alle stemmer krevde sin egen behandling. Forskjellige tekster krevde ulik lydlegging. Innspilling krevde regi. Opptak krevde redigering. Flere timer bare for å klippe smattelyder ut av opptakene om man måtte. Og lenge før den tekniske produksjonen kom den kunstneriske: Teksten burde redigeres på en egen måte for å passe høytlesning. I lydleggingen lå det en egen utforskning som ikke fulgte ordinære regler for komposisjon. Det måtte være nok luft i teksten, nok lytting i musikken, og bortsett fra det var mulighetene åpne, uutforsket, drøssevis – det fantes ikke et sett av maler. Ofte gikk en lydfil fram og tilbake mellom meg og musiker mange ganger før den var ferdig. Vi trengte mer tid, ikke mindre. Det var ikke en engangsoppdagelse, men en konstant erkjennelse av hvor mye usynlig arbeid som finnes bak en god produksjon. Så da jeg gikk rundt og grunnet på hvordan det ville se ut om vi skulle produsere mer, publisere hyppigere, tjene penger på prosjektet, var det disse tingene jeg tenkte på. Det forlagene og strømmetjenestene var i gang med, framstod som en diametral omformulering av vår arbeidsmetode, med helt andre spørsmål: Hvordan kunne man spille inn mest mulig på kortest mulig tid? Hvordan kunne man sikre høyest mulig kvalitet innenfor de urokkelige rammene av mengde og frekvens? Hvordan kunne man ta noe bra og lage mye, mye, mye mer av det?
Situasjonen ble satt på spissen da jeg ble invitert til et møte med en kollega som også var en venn. Han hadde vært en viktig støttespiller for prosjektet, både på det personlige og på det praktiske planet, og blitt stadig mer entusiastisk for hvor det var på vei. I samme tidsrom hadde jeg fått et trassig agg overfor alt, ikke minst overfor samtalen som foregikk rundt meg, som jeg følte meg både ansvarlig for og fremmedgjort av.
Han var blid da jeg kom. Jeg ble tilbudt kaffe og dumpet ned i en av sofaene deres. Han satte seg i sofaen overfor. Lyden av andre som tastet på datamaskinene, hørtes gjennom de åpne dørene. Da fortalte han om forslaget sitt. Hva om bedriften han jobbet for, kjøpte konseptet og drev det videre sammen med meg?
Det tok tid å summe seg. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare, så jeg startet med å takke for alt han hadde gjort. Jeg takket for at han hadde sånn tro på prosjektet at de ønsket å drive det videre. Jeg bare visste ikke, sa jeg, og begynte å ro for å skaffe meg tid til å skjønne hva jeg egentlig ville. Jeg bare visste ikke hvor det skulle. Eller hva det skulle være. Jeg var ikke sikker på om det var så bra å bli noe annet enn hva det hadde vært til nå.
Det som kom ut, var mer avvisende enn jeg hadde forestilt meg. Det var desillusjonen min som snakket, mer enn noe annet. Jeg så for meg år med å gjøre det samme, bare raskere og mye mer av det. Finansieringsmodeller og masseproduksjon og gylne kompromisser. Jeg hadde mistet troa, og likevel klarte jeg ikke å si det som det var, selv om jeg så hvordan avvisningen såret stoltheten hans.
Vi får se hvem som får rett til slutt, sa han da jeg var ferdig med å snakke. Jeg syntes han hadde fått noe hardt over stemmen sin, som om han ikke ønsket at det skulle gå bra lenger.
*
Når man ser det på nært hold, er det ofte overraskende hvor mye som er vilkårlig i måten en bedrift, et format eller en historie vokser fram på. Ikke minst hvor vilkårlig apparatet bak kan være. Og likevel: Hvor viktig slike vilkårlige historier kan være for å påvirke hvordan framtiden blir seende ut.
Podkast var i sin tid ikke annet enn en mp3-fil lastet opp på en litt annen tjeneste enn vanlig. Det var podkast som «format» som var en oppfinnelse. Og i oppfinnelsen av et format ligger også oppfinnelsen av et marked. Noe tilsvarende gjelder for lyd i litteraturen. Det er ikke mye nytt ved innholdet (lydbøker har eksistert lenge), men med strømmeplattformer er lydlitteratur blitt en egen portefølje i forleggeriet. Det var noe litteraturfeltet hadde sårt behov for, som et narrativ: et format som ikke hadde døden hengende over seg, men som oste framtid, som kunne mobilisere til satsning på tvers av selskapene og sette virkelige spor i årsrapportene. Landets tre største forlag, Aschehoug, Cappelen Damm og Gyldendal, tjener solide penger på dette nå. De utformer nye stillinger, ansetter folk, utvider produksjonen og investerer tungt i et kappløp om nyoppdagede markedsandeler. Samtidig har to av dem kvittet seg med tidsskriftene sine, som tradisjonelt har vært stedet hvor blivende forfattere får tid, rom og oppfølging til å utvikle seg.
Det er gjerne i ervervelsen av nye perspektiver at man står i fare for å glemme sine gamle. Det er på en bølge av optimisme man helst lukker ørene for andres pessimisme. Men det er også akkurat da det kan være greit å minne seg selv på noen grunnleggende lærdommer. Som for eksempel at idealet bak børs og katedral aldri var en sammensmeltning, men en form for byttehandel: Den ene skulle skape eksistensgrunnlaget for den andre – og omvendt. I lydlitteraturen ser det enn så lenge ut til å være flytende skiller. Er den kunst, eller er den forretning? Eller er ønsket at den skal være begge deler samtidig? Eller for å formulere det på en annen måte: Er det lydlitteraturen som i framtiden skal finansiere tradisjonelle bokmedier, eller er det noe annet som skal finansiere lydlitteraturen? Eller skal lydlitteraturen organiseres som hjernen – én halvdel for kommersielle produksjoner og en annen halvdel for kunstneriske, og hvis det er sånn, hvordan har forlagene tenkt å utforme den balansen? Det er foreløpig uklart om det er funnet noen gode svar på dette. Eller om nødvendigheten av å søke disse svarene i det hele tatt oppleves avgjørende for litteraturfeltet. Det er tydelig at samtalen er oppstått på sjefsnivå. Derfra har den beveget seg nedover i organisasjonene, med noen allerede utformede talepunkter. Som at dette er en «spennende tid», med «mange muligheter» som skal «utvikle litteraturen». Utbroderingen av hva som egentlig ligger i disse formuleringene, er enn så lenge fraværende. Dette er en tid for optimisme, ikke for krevende spørsmål. Svarene vil forhåpentligvis komme et sted langs veien. Som hva slags muligheter det er snakk om. Eller helt konkret hvordan litteraturen skal utvikles. Og kanskje også om det skal oppstå kunst ut av dette, eller om disse formuleringene bare er søte eufemismer for et sett med forretningsstrategier.
*
Hvis man søker opp Ferdigsnakka, kan man fremdeles finne nettsiden. Den ligger der, formodentlig uberørt. Hvis man ikke vet bedre, kan man tro den fremdeles er i drift. På Facebook-siden er det heller ikke gått ut noen beskjed. Det finnes ingen spor av at prosjektet er avsluttet. I en Dropbox-mappe ligger det ubehandlede opptak av forfattere som jeg aldri tok kontakt med igjen. Jeg tror ikke jeg visste hva jeg skulle si. Jeg var ikke sikker på at det var slutt før det hadde gått flere år. Da føltes det for seint å sende en e-post og forklare. Det er noe jeg fremdeles har dårlig samvittighet for. At jeg ikke tok beslutningen, men avventet en impuls om hva jeg skulle gjøre med disse ruinene av en visjon. Det tok lang tid å forstå hvordan økonomi og litteratur hadde blitt surret sammen til en intrikat floke som jeg måtte nøste opp i for å finne ut av hva jeg ville. Nå tenker jeg at det samme gjelder som alltid: Økonomi og kunst er muligens avhengige av hverandre for å eksistere. Det betyr ikke at de er det samme.
Vinduets serie om litteraturens materielle strukturer er støttet av Stiftelsen Fritt Ord.
