Palimpsester og umulige bilder (brevveksling del 3)

Skogen, 24. april 2025

Kjære Jannik

Jeg har endelig kommet tilbake til hytta igjen. Jeg får nesten aldri fred fra ansvaret for andre, jeg klager ikke, eller jo litt klager jeg: Jeg kunne ønske meg mer skrivetid i hverdagen min.

Det bildet du sendte på WhatsApp fra Masafer Yatta, er så komplekst. Det fanger både den elendige realiteten, vårt vakre land og drømmen vår om frihet og rettferdig fred. Jeg vet ikke hva det er med hvite duer som har gjort dem til fredssymboler. Jesus er ofte referert til som due, kanskje duesymbolet bygger på det? Duen din flimrer rett foran øynene som en løvetannpust og flyr utenfor rammen, akkurat som vår drøm om fred.

Palestina har bestandig vært palimpsestisk. Da kristne misjonærer reiste til Levanten (det vi kjenner som Bilad al-Sham, eller det store Syria) på 1800-tallet, ble de betatt av det palestinske landskapet. Endelig hadde de kommet til bibelland. De skrev bøker og reiseskildringer som de prydet med landskapskunst som skulle overbevise andre om at de hadde rett til å bruke Palestina og hele Bilad al-Sham som sin bakgård. I illustrasjonene de tegnet arbeidet den misjonære kunstneren som regel fra et forhøyet utsiktspunkt. På den måten ble det europeiske publikummet kjent med Palestina som en åpen og tom horisont hvor hvite übermensch-fantasier kunne skapes for leserens indre øye. Det var ingen palestinere på de bildene, bare et tomt og mystisk landskap. Det er et landskap som notorisk ble referert til med frasen «a land without a people», en frase den israelske statsministeren Golda Meir bygde på da hun kom med den uforglemmelige uttalelsen om at «there was no such thing as Palestinians». Disse reiseskildringene ble bestselgere i mange europeiske og amerikanske byer og bygder. Ved å lese disse bøkene ble de troende fraktet til Jesu land, til Sion, og begjæret etter å bosette seg i bibelland ble tent i befolkningen, minst to tiår før Theodor Herzl ble født. Også i dag finner man flere evangelister enn jøder blant sionistene. Sionismen er en idé fra, og arv etter, evangelisk kristendom, en bevegelse innenfor kristendommen som dessuten er kjent for sine dype antisemittiske synspunkter og sitt positive forhold til nazistisk ideologi.

På bildet ditt kolliderer det opphøyede perspektivet med den forsvinnende horisonten, og i dalen er landsbyen, Masafer Yatta, fanget mellom en stadig vanskeligere drøm om frigjøring og en landskapshorisont konstruert av sionister. Palestina som palimpsest kommer tydelig frem. Landsbyen ser trøtt ut. Horisonten er tåkelagt og tilbyr bare mørketider og elendighet.

Mye har endret seg i Palestina siden 1800-tallet. Landets navn er blitt offisielt visket bort og erstattet med Israel. Stygge og billige betongblokker har dukket opp og dominerer nå landskapet. De fine steinhusene som palestinere har bygget i mange hundre år, og som respekterer jorden de står på, har blitt overtatt av bosettere. De fleste sionister river de fine husene ned. De vil ikke ha bevis på sine forbrytelser. Noen få ser verdien i å bo i et hus i den elegante, gamle stilen, da kan de konstruere forfalskede historier om sin evige tilstedeværelse i vårt land. Da jeg besøkte Yafa i 2012, ble hjertet mitt knust i tusen biter av å se de fine, gamle husene overtatt av venstreorienterte hipsterbosettere som møblerer dem med møbler fra bruktmarkedet, med gjenstander fra tiden da landet fremdeles ble kalt Palestina. En israelsk bekjent i Yafa argumenterte for at han og familien hans bor der for å bevare den overlegne arkitekturen som israelske fagfolk kaller vernacular. Israelske arkitekter mener at siden de gamle palestinerne ikke har studert ved vestlig institusjoner, så er deres arkitektoniske metoder og estetikk folkelig og mangler raffinement. Bullshit, pedanteri og ukultur. Men hva kan man forvente av et folk der flertallet støtter utslettingen av palestinerne?

Bildets gråtoner og skygger kaster et skille mellom meg, seeren og landet. Det er for mørkt. Har de mistet strømmen i Masafer Yatta? Eller er det landet selv som nekter å se deg i øynene mens du ser fra samme vinkel som de misunnelige sionistene som sto der da de bestemte seg for å rive Palestina vekk fra sitt urfolk? Jeg er redd for at de boligene som er med i bildet, kommer til å bli revet ned, og at de familiene som bor i dem, blir kastet ut i kulden. Var det duen som ba deg stå der du sto for å ta bildet?

Jeg sitter foran huset ditt ved elva mens jeg skriver, og sola skinner på ansiktet mitt, og verden rundt meg er kledd i vårtoner. Og Palestina forblir mørkt for mitt indre øye i dag, som heller ikke kan se bort fra den hvite duen som fremdeles kan lyse opp de tyngste av hjerter.

Ta vare kjære venn,
Rana

25. april 2025

Rana,

Du ser mer enn de aller fleste, du ser med nåtid og fortid og fremtid. Strømmen har ikke gått i Masafer Yatta, men en sky kom og la landskapet i skyggen. Kameraet mitt er gammelt, jeg velger det fordi jeg synes de nye kameraene skaper bilder som ser uekte ut, og siden det er så gammelt, kan ikke kameraet mitt justere raskt når lyset forandrer seg. Derfor ble landskapet sånn. Det er et lite mirakel i seg selv, dette fotografiet, det skal ikke være mulig å få duen frem så klart, for jeg satt i en bil i bevegelse. Det var ikke trygt å gå ut akkurat der, for på den andre siden holdt bosetterne på å ødelegge landskapet med en stor, gul gravemaskin med logoen Caterpillar på. Jeg mener bestemt at støvet fra maskinen var med på å gjøre bildet så mørkt også. Ringvirkninger.

Øyeblikkene farer fortere forbi her enn andre steder. Jeg tror det er fordi det skjer enormt mye her hele tiden. Jeg føler skyld hver gang jeg ser en gul maskin av den typen bedrive ødeleggelse. Oljefondet har investert 24,4 milliarder norske kroner i Caterpillar. Vil vi ha det sånn? Må det være sånn, og hvem er vi da?

I går snublet jeg over en stor gruppe ballonger som fløy fritt med vinden, men de «fløy» bare noen centimeter over bakken, og de var på vei inn i en bakgate som var en blindvei. Den absurde situasjonen fikk meg til å tenke at dette er verden nå. Vi blir alle sugd inn i det umenneskelige hvis vi ikke står samlet for menneskerettene.

Jeg vet ikke helt hvor reisen går herfra, jeg har fått lungebetennelse og trenger medisiner og hvile. Kanskje hopper jeg på et fly og lander i skogen, kanskje hopper jeg inn i en bil og finner nye øyeblikk å dele med verden.

Jannik

Skogen, 26. april 2025

Kjære deg

Er det smerten av å se på nært hold hvor fullstendig grusom situasjonen i Palestina er, som har gjort deg syk? De har forgiftet alt rundt dem: luft og jord, vann og planter, dyr og mennesker, kultur og kunnskap.

Jeg tror du har kommet deg til Palestina slik at vi som ikke kan reise dit, kan få nærme oss litt, så vi gjennom deg kan erfare hvordan vårt folk har det. Det er verken overraskende eller sjokkerende at Norge investerer i Caterpillar. Hvor stygge er våre norske politikere som bare driver symbolpolitikk når det gjelder Palestina, men nekter å ta konkrete avgjørelser for å distansere seg fra, og straffe, den kriminelle staten Israel?

De ufortøyde ballongene assosierer jeg med arabiske lederes ordbruk, fra den palestinske presidenten Mahmud Abbas (som har hersket uten en regjering siden 2007, og som skulle gå av i 2009) til alle de andre ledere rundt i regionen. Retorikken de bruker er som heliumen som fyller ballongene: edelgass som gjør talene deres inerte. De snakker ikke for å si noe meningsfullt. Nei, som de ufortøyde ballongene svever ordene i rekkefølge, men uten forbindelse til konteksten. Tomme ord; form uten mening. Teatralsk vold. Man kunne ha klassifisere dem som stand up-komikere hvis ikke retorikken deres hadde vært så farlig for befolkningen.

Det er bare i Israel i dag at du har en politisk klasse som speiler ønskene til befolkningen. Ikke en gang i Norge representerer politikerne som sitter i regjeringen, viljen i befolkningen. Det er bare i Israel at den politiske representasjonen ikke er kommet i krise. Når israelske politikere taler, så heier de fleste bosetterne (altså de israelske borgerne) på dem. Kun gislenes familier og noen få israelere strider med politikere der. I dagens verden, hvor de fleste land er i demokratisk krise, er det nesten absurd at det er i Israel at politikerne fremdeles representerer befolkningen — men ikke den arabiske befolkningen, så klart.

Jeg har fått melding av deg om at du skal hjem snart, her til skogen din, og at turen din til Palestina måtte avsluttes tidlig på grunn av sykdom. Kom hjem og hvil, du har allerede gitt meg en skikkelig gave ved å sende de bildene og skrive til meg om Palestina. Jeg gleder meg til å gi deg en klem og fortsette samtalen.

Sol og elv og trær og blomster og himmel og hus venter på deg her,
Rana

Fra skogen min, 29. april 2025

Det er interessant det du skriver, jeg har vært syk alle de tre gangene jeg har vært i Palestina. Første gang var jeg dødssyk til og med.

Jeg hviler, fordøyer og tenker uten ord. Sender deg det aller siste bildet jeg tok før jeg hoppet på et fly på Ben Gurion flyplass. Jeg tok sjansen med å fly ut derifra. Det eneste IDF spurte meg om på vei ut, var hvor navnet mitt var fra. Abel. Fra Bibelen sa jeg. Hva betyr det, spurte hun bryskt tilbake. Pust, sa jeg.

Jannik

Oslo, 12. mai 2025

Kjære Jannik

Jeg har vært i dyp sorg over Gaza. Jeg har mareritt nesten hver natt. Det jeg ser i søvnen, ligner på Insta-feeden min. Det som har vært viktigst for min tilregnelighet, har vært den ustanselige solidariteten som fortsetter på tross av at verden helst vil se bort fra folkemordet og utslettelsen av palestinerne. De sulter folket mitt i Gaza. Palestinere har vært utsatt for utsulting mange ganger i løpet av de seneste 77 årene. I min hukommelse står leirkrigen i Libanon på midten av 80-tallet og utsultingen av flyktningleiren Yarmuk i Syria frem. Og i begge tilfeller har Assad-regimet i Syria vært ansvarlig. Jeg husker godt hvordan mine kusiner og fettere, som var beleiret i flyktningleiren Burj al-Barajneh i Libanon på 80-tallet, måtte tåle utsulting i tre år. Da de endelig kom ut av leiren, var de av samme høyde som siste gang vi hadde truffet dem, mens vi hadde vokst som vanlige barn skal gjøre. Jeg tenker på Gazas barn i dag, som mangler mat og tilgang til rent vann, og jeg tenker på politiske fanger som Alaa Abdel Fattah i fengselet Wadi Natron i utkanten av Kairo. Jeg har lyst å skrive til Alaa, for å høre med ham om hva han tenker er våre muligheter i dag for å redde dem som fremdeles kan bli reddet i Gaza. Han streiker, og mora hans streiker og viser oss veien videre. De viser oss at vi aldri skal gi opp, at vi skal se fremover.

Dine fugler viser meg og oss det vi bør lære av fuglene: Til tross for all sin frihet har de sterke forbindelser til sted og flokk.

Jeg blir fylt med varme når jeg tenker på dagen du skal komme på besøk og vi skal sitte sammen og jobbe med tekst og bilde. Jeg liker geometrien i det siste bildet du sendte meg. Fuglen på bildet minner meg om min kjæreste som flyr over meg mens jeg står helt stille og venter på at hun endelig skal lande på huden min. Uten hennes kjærlighet er jeg bare en gammel stein, kun av arkeologisk verdi. Jeg lurer på fuglene på Gazas himmel, har de forlatt byen? Eller holder de seg lojale overfor dem som ikke har vinger til å dra til tryggere steder?

I vennskap,
Rana