Slettemark/Nixon – og friheten

Kjartan Slettemark fra Sunnfjord, siden 1966 svensk statsborger, maler, skulptør, happeningmaker, provokatør, et evig urosenter i svensk (og norsk) kunstliv i det siste – ja, det er snart 10 år siden hans famøse Vietnam-bilde ble stilt opp som Byens bilde foran Løvebakken i Oslo, hvorfra det ble knust/fjernet et par ganger og forårsaket en flere måneders hissig debatt omkring kunst og politikk – det som særlig provoserte var at mannen brukte et amerikansk flagg midt oppi en stivnet munn rød plast og ei lita dokke til barnelik, tittel: «Av rapport fra Vietnam: Barn overskylles av brennende napalm. Deres hud brennes til svarte sår og de dør» – et evig urosentrum, som har vært i uavbrutt virksomhet siden den tid, her skal bare trekkes frem ett prosjekt, som har opptatt ham svært mye de siste årene: Nixon-bildene.

Utgangspunktet må ha vært, går jeg ut fra, at det sitter en mann i Amerika og drikker blod, hva gjør vi med ham? Slettemark gikk på den amerikanske ambassaden i Stockholm, bad om å få et stort pent fargefoto av presidenten, det fikk han, et bilde der Richard Nixon med fast munn og blikk stirrer ut. På dette bildet limte han enn hånd som holder en kaffekopp, den tok han fra en kjent reklameplakat for Gevalia kaffe, der en søt reklamejente (Lill-Babs?) holder en kopp kaffe i hånden. Nixon med kaffekopp i hånd trykte han så opp som sin egen plakat, dette var på forsommeren 1971, da den svenske Gevalia-fabrikken nettopp var blitt kjøpt opp av det amerikanske gigantkonsern General Foods – og denne plakaten ble så distribuert på gateavis-maner; til salgs på bokkaféer, ved popkonserter, via undergrunnsavisen Huvudbladet osv. Plakaten ble brukt ved en rekke politiske demonstrasjoner i Stockholm, bl.a. etter blodbadet i Attica-fengslet i New York, der politiet skjøt med skarpt på fangene for å stanse et opprør og drepte 43. I et demonstrasjonstog kledde en av demonstrantene seg ut som en svensk polis – og marsjerte med Nixon m/kaffekopp høyt hevet. Endel av plakatene ble påført tekster som GEVALIA DRICKS MEST (som var det ordinære Gevalia-slagordet), SPEED KILLS, SUGEN?, dessuten stedsnavn som VIETNAM, SONG MY, ATTICA – disse plakatene ble klistret opp på ulike steder rundt om i Stockhold, og andre svenske byer, på slike steder der plakater gjerne henger. Et fremstøt for å få plakaten lagt ut for salg på Moderna Museet i Stockholm mislyktes, hvorpå plakaten ble påmontert Moderna Museets navn og åpningstider og hengt utenpå museets ordinære plakater på ulike steder i Stockholm – og gav inntrykk av at nå var det Nixon-utstilling på Moderna Museet.

Hele idéen med Nixon-plakaten fungerte fint, idet den kaffedrikkende 100 % stø landsfader/verdensfader Nixon gled inn hos medel-svensson som nok et bilde blant de tusen som dagens reklame- og plakatverden uavlatelig presser på folk – her en listig «mot-reklame» – også svensk TV var frampå og lanserte bildet, og kunstkritikeren Jan Olof Mallander skrev en stor artikkel i Dagens Nyheter 17.12.71 (trykt opp i Vinduet 2/73) der han utnevner «enmansrörelsen Kjartan» med hans Nixon-plakat som det viktigste som var skjedd på kunstfronten det året i Sverige.

Ut fra dette ene Nixon-bildet har så Slettemark siden laget en rekke collager, der han med saks og lim har omformet Nixon m/kaffekopp på de utroligste måter, enten ved enkle snitt som har gjort ansiktet «skakt» på den ene eller annen måte, byttet høyre øye med det venstre f.eks. eller latt hele ansiktet utelukkende bli panne, eller ved å konstruere symmetriske bilder der ulike ansiktselementer roterer omkring et sentrum – mandala-aktig, som J. O. Mallander sier. En utstilling av disse collagene – nå var tekstene til bildene fjernet – ble vist på Galleri Sen Nin på Söder i Stockholm desember 71, det var i anledning denne utstillingen at Dagens Nyheter hadde sitt store oppslag.

I mellomtiden hadde Slettemark vært med Nixon i Norge, august 71, på en utstilling i Galleri Aquarius i Honningsvåg. Planene var også å dra til Nordkapp, for å holde en større friluftsutstilling på turistplatået der lengst mot nord, riktig en godbit for midnattssolhungrende amerikanske visiterende – men så skjedde det at hele utstillingen ble fjernet mens Slettemark var avgårde på Nordkapp for å henge opp noen plakater og sondere terrenget, alle bildene stjålet, et tyveri som aldri ble oppklart, idet politiet bare viste en måtelig interesse i å etterforske saken: «Saken er ikke ansett som en sak av de helt store dimensjoner. Det dreier seg ikke om tyveri av store verdier», uttaler politifullmektig Svein-Erik Nordal i Hammerfest til Dagbladet 10.8.71.

November 71 tar derfor Slettemark kontakt med Oslo Politikammer, v/politimester Gjerde og avleverer egenhendig et av sine Nixon-bilder på Møllergata 19, samtidig som han i et brev til politimesteren spør om det er så at politiet i Norge vurderer verdien av kunst, og at han i så fall gjerne vil vite hvilken pris politimesteren finner passende på Nixon-bildet – dette for å komme kjedelige gjentagelser av Honningsvåg-episoden i forkjøpet.

Nå går Nixon-utstillingen sin gang på ulike steder i Sverige, Nixon Visions er navnet utstillingen har fått – og en fyldig 96 siders katalog blir gitt ut, Nixon Head Catalogue, der ikke bare Nixon-bildene i de ulike varianter er med, men også en masse billedstoff med ting som har skjedd i forbindelse med dem, fotos av plakater klistret opp på T-bane og bensinstasjoner, fra demonstrasjoner der folk går i tog med plakatene, gjengivelse av diverse korrespondanse Slettemark har hatt i anledning Nixon-bildene, deriblant et brev fra Stockholms kulturnämnd, der han meddeles at han har fått 4 000 kr. i stipendium fra Stockholm by «för Era insatser i stadens kulturliv», avisutklipp med intervju med reklamesjefen på Gevalia-fabrikken, stoff fra Honningsvåg-affæren, m.m.m. Katalogen innledes med et frenetisk Slettemark-foto, underskrevet «Succén fortsätter», derpå mottoet «Det måste löna sig att motarbeta – För et mänskligare samhälle», med «Förenta Staternas Informationstjänst, USIS Amerikanska ambassaden, 11527 Stockholm» slått opp som utgiverdesign. Inne i boken ser man også hvordan det amerikanske kultursenteret i Stockholm har lånt vindu til Nixon Visions, med væpnet vakt utenfor!

Følgende liste presenterer de muséer katalogen gjelder:

Museum of Modern Art, New York.
Stedelijk Museum, Amsterdam.
Munch-Museet, Oslo.
Louisiana Museum for moderne kunst, Humlebæk.
Konstmuseet, Göteborg.
Guggenheim.
Lunds Konsthall.
Amos Andersson, Helsingfors.
Moderna Museet, Stockholm.

Foran Munch-Museet står påtrykt med stempel «Passet ikke i format til LOKALET», som var museets begrunnelse for å avslå å stille ut Nixon Visions. Også andre fra den olympiske liste av påtenkte museer avslår (Slettemark omdøper Moderna Museet til Moderata Museet) – men ikke Konstmuseet i Göteborg, der det blir utstilling og stor suksess, kunstneren selv med sitt lange røde skjegg stiller på åpningen utkledd som småpike med korte skjørt og fletter – «for ikke å trekke noe av oppmerksomheten bort fra bildene», som han selv sier – her blir fire av bildene innkjøpt for tilsammen sv. kr. 7 000. Og av kunstskjønner Pontus Hultén (på Moderna Museet) blir serien av Nixon-bilder valgt ut til å representere Sverige i en internasjonal kunstkatalog som gis ut i Nederland. Selv arbeider Slettemark videre med en film med utgangspunkt i Nixon Visions. Men ikke noe svar fra politimester Gjerde på om det er politiet som verdsetter kunst i Norge, og i tilfelle til hvilken pris.

Dette siste begynner nå å bli aktuelt for Slettemark, for februar 73 åpner han Nixon Visions i Oslo, den utstillingen Munch-Museet ikke ville ta vises da i Unge Kunstneres Samfunn – og til denne utstilling fremvises et par bilder som er direkte reservert innkjøp Nasjonalgalleriet: det ene Vietnam-bildet fra 1965, det andre et Nixon-bilde der presidenten istedenfor kaffe drikker noe rødt som sitter igjen i koppen der han har drukket, pluss at det er noe rødt på skjortesnippen hans, en dråpe rødt drypper ut av munnen hans, en dråpe rødt passerer gjennom slipsknuten. På den ene veggen i utstillingslokalet er spent opp et digert papirark, her kan den besøkende få avgi sin mening om hvorvidt Nasjonalgalleriet – ja/nei/vet ikke – burde kjøpe inn bildene. Slettemark henvender seg nå til politimesteren for å forhøre seg om en prisantydning som kunne være rimelig på et Nixon-bilde, så han vet hva han skulle kunne forlange vis-à-vis Nasjonalgalleriet. Det viser seg da at ikke bare har politimesteren unnlatt å ta stilling til Slettemarks forespørsel for halvannet år siden, det innleverte bildet er forsvunnet fra politikammeret! Slik forklarer politimesteren seg til Dagbladet 27.2.73:

– Jeg mener å ha sett bildet, og husker jeg ikke feil, var det drapert i et skittent svensk flagg. Det skulle for øvrig ikke ha vært lovlig å skitne til flagg slik. Bildet stod her, men så var det plutselig borte, og jeg trodde det var hentet. Slettemark hevder imidlertid at han ikke har hentet det. Vi leter etter det, men det har til denne tid ikke vært mulig å finne det.

– Slettemark truer med å forlange erstatning.

– Vi får ta en ting om gangen her nå, svarer politimesteren.

Det foreligger nå to grunner til at Slettemark er interessert i en høyere instans’ prisvurdering av et Nixon-bilde: 1) vis-à-vis Nasjonalgalleriet og det påtenkte salg der, 2) vis-à-vis politimester Gjerde, i fall det til ham innleverte Nixon-bilde ikke dukker opp og erstatningskrav blir aktuelt. Slettemark skriver derfor direkte til president Nixon og ber om hans prisvurdering (Nixon Head Catalogue vedlagt) – og opplyser til orientering at de dyreste innkjøp Nasjonalgalleriet har gjort de siste årene, er et russisk ikon til n. kr. 90 000 og et materialbilde av Nesch til kr. 75 000. Slettemark selv antyder en pris på kr. 85 000 – «da Deres åsyn er nærmere det Guddommelige enn det materielle – om de forstår hva jeg mener», som han forklarer det for Presidenten. Dessuten antyder Slettemark at Presidenten, om han kunne tenke seg å overta eneretten til salget av Nixon Visions i USA, vil kunne regne med vanlig provisjon. Brevet til Nixon skriver han på utstilleren UKS’ brevpapir, noe som UKS senere (Dagbladet 1.3.73) «tar på det sterkeste avstand fra». – Utstillingen Nixon Visions supplerer Slettemark med et for anledningen frembrakt bilde av politimester Gjerde drikkende kaffe gjennom krumt sugerør (vannpipe?).

Slik står saken i dag (9.4.73) – og stadig ingen reaksjon fra politimesteren. I begynnelsen av mai skal Slettemark har ny Nixon-utstilling i Oslo, denne gang i Club 7. Kanskje man i mellomtiden skulle sette seg med hake i hånd og rekapitulere Nixon/Slettemark og prøve å finne tråden i det hele, hva Slettemark egentlig er ute etter, i sin pågående Nixon-aktivitet.

Er det det at han hater Nixon, det at Nixon er en mann som drikker blod, en mann som må fjernes? Det er mange som vil gå god for det, men de vet at etter Nixon kommer bare en ny Nixon. Slettemark vet vel egentlig også det.

Dagens Nyheters kunstanmelder karakteriserer Nixon-collagene som et rituelt fadermord, der Slettemark «liksom barnet eller vilden gör ... en modellfigur av det han fruktar, för att sedan förgöra den». En slik tolkning blir litt for snever og (privat)psykologiserende for meg.

Nei, hva Slettemarks kunst og gjerning står for i mine øyne er FRIHET, utøvelse av FRIHET, vår alles egentlige enorme muligheter til frihet og selvstendig tenkning/handling – selv under de tilsynelatende kummerlige frihetens kår den vestlige samfunnsform byr på, kummerlig ikke engang tilsynelatende når det gjelder å hevde frihet for alle folk, global frihet. Det Slettemark har innsett – og som han uavlatelig utnytter i sin virksomhet – er at makt bare er et annet visittkort, et blankere portskilt, et finere stempel, en enda mer brautende underskrift. Vi kan alle trykke oss små hvite visittkort og strø etter oss på bordene, hvis det er det det kommer an på – og svært ofte er det det. Derfor utlegger Slettemark Den amerikanske informasjonstjeneste i Stockholm som utgiver av Nixon-katalogen, derfor lager han en «fake» fotomontasje av Nixon-utstillingen pålimt vinduene i United States Cultural Center, derfor låner han UKS’ brevpapir når han skriver til president Nixon. For å imponere Nixon eller iallfall gjøre sitt brev en smule mer «offisielt». Det gir makt å være «offisiell», vis-à-vis Nixon trenger Slettemark litt slik «makt» å hevde seg med, tenk på de to parters ulike styrkeforhold! – og den «makten» låner han seg for anledningen via et brevpapir med trykt heading. (At UKS ikke er glad for det, er nå så. Men hvilket ærend går de når de offentlig «på det sterkeste» tar avstand fra Slettemark, i en sak som dette? Hvilken kunstner er det som har skaffet UKS mest blest de siste 10 årene?) Det er hele tiden et terreng å ferdes i, Slettemark innretter seg etter det. Men de som hadde så fint et brevpapir, de sitter dumt såret tilbake og spiller important – «av hensyn til konsekvensene»? Hvilke konsekvenser? At den hemmelighet skulle sive ut at et brevpapir med trykt heading er et brevpapir med trykt heading?

Nixon-portrettet, for å gå tilbake til det, er jo også et slikt stykke papir med heading – et nydelig trykk av nasjonens leder, stø og pålitelig ser han ut, mandig som noen. Et ansikt å lite på. Noe å holde folk i sjakk med. MEN DET ER BARE PAPP! En ting er at det for mange er gått opp at dette ytre fargebilde av presidenten står i grell motsetning til det indre/sorte bilde, at hans handlinger ikke står i noe rimelig forhold til hans «pålitelige» ytre. En annen (eller samme) ting er at bildet er av papp, også i virkeligheten – klipp i det, og det skal ikke mange kuttene til før alt det aktverdige og troverdige ved mannen forsvinner. Dette er det Slettemark har gjort, han har klippet i et bilde som alle trodde var av makt og virkelighet, men som viste seg å være av papp! – på samme måte som Nixon klipper og kleber om på verdenskartet, som alle tar for virkelighet men som Nixon tar for papp. (Selvfølgelig er Vietnam ikke papp, men virkelighet. Det var en lekse Nixon fikk lære for sent. Men det forstyrrer ikke vårt resonnement her.)

Slik ser jeg Slettemarks gjerning som en enorm utøvelse av FRIHET – en mann blant de få som ikke har gått i den fella alle vil ha oss i, nemlig innbille oss at vi ingen frihet har. Slettemark tar opp kampen mot ingen ringere enn USAs president, for å vise at makt ikke er makt, og at någon inte ger kejsaren skatt. Friheten fins, også under senkapitalismen, det er bare det at man må være litt smartere enn på Bjørnsons tid for å øyne den.

Hos Slettemark har det med intuisjon å gjøre, innsikt og teft, treffsikkerhet – men også med beinhard logikk, så streng at det bare er barn som ikke vil ha vansker med å følge den. La oss prøve å følge logikken i Honningsvåg/Gjerde-affæren: 1) Slettemarks bilder blir stjålet, men det lokale politi er bare måtelig interessert i å etterforske saken, da det etter deres skjønn dreier seg om kunst av svært liten verdi – saken blir da heller aldri oppklart. 2) Klok av skade, og for ikke å risikere noe tilsvarende en annen gang, oppsøker Slettemark, svensk statsborger i Norge, politimesteren i Oslo, som må antas å være landets øverste politimyndighet – med en forespørsel A) om det er lik i Norge at det er politiet som vurderer og verdsetter kunst (slik tilfellet var i Honningsvåg-affæren), og i så fall B) hva politimesteren ville verdsette et vedlagt stykke kunst til med samme motiv som det som forsvant i Honningsvåg. 3) Disse forespørsler blir aldri besvart, tvert imot viser det seg at bildet innlevert til politimester Gjerde også er forsvunnet, halvannet år senere, da Slettemark forhører seg om saken. 4) Om man anser Slettemarks to spørsmål til politimesteren for fånyttes, vil to nye spørsmål reise seg: A) Når Norges høyeste politimyndighet ikke vil svare på hvilken pris et bestemt stykke kunst er verdt (selv om nettopp verdivurderingen av tilsvarende stykke kunst avholdt det lokale politi fra å anstrenge seg ved etterforskningen av tyveri av dette stykke kunst), må prisspørsmålet gå videre til en annen og høyere instans, hvorfor ikke Presidenten av De forente stater, så meget mer som det nettopp er han som er portrettert på angjeldende stykke kunst. B) En erstatningssak kan bli aktuell mot politimester Gjerde i anledning et bortkommet stykke kunst deponert hos ham. Henvendelse A) til president Nixon vil da kunne dekke to behov: I) få fastslått prisen på et Nixon-bilde, for salg generelt (til Nasjonalgalleriet i Oslo, f.eks.), II) få fastslått prisen i anledning erstatningskrav vis-à-vis politimesteren i Oslo.

Alt dette er, som alle barn kan se, gnistrende logisk og klart. Nå blir det spennende å se hva som skjer, ikke minst utspillet fra politimesteren i Oslo. (Alt er papp / om du ser lenge nok. Du behøver ikke engang se lenge. Slik lærer Kjartan Slettemark oss litt om frihet.

Kort etterskrift 9.5.73

Slik lærer Kjartan Slettemark oss litt om frihet – åja. Men også litt om hvilke vilkår denne frihet har å operere under, det gjelder også norske tilstander: Som reaksjon på sin anmeldelse levert inn 4.3.73 mot Politimesteren i Oslo for «formentlig underslag av ett maleri til en verdi av kr. 85 000» har Kjartan Slettemark fra Oslo Politikammer (ved S. Grindhaug) mottatt følgende notis datert 4.4.73: «De underrettes herved om at Statsadvokatene i Eidsivating har henlagt ovennevnte sak fordi intet straffbart forhold antas å foreligge.»

Dette er jo rene ord for pengene at Politimesteren i Oslo har anledning til å begå underslag uten at Statsadvokatene i Eidsivating finner noe straffbart i det. Da lyder spørsmålet: Hvilke andre friheter gjelder for Politimesteren i Oslo? Og Statsadvokatene i Eidsivating, er de på noen særlig måte begunstiget?