Hvit vold og hvite nordmenn

I mai 2020 ble Philip Manshaus stilt for retten. Ni måneder i forveien hadde han tatt livet av sin adopterte stesøster, Johanne, for deretter å skyte seg inn i Al-Noor-moskeen i Bærum, en kort kjøretur unna, i den hensikt å drepe så mange muslimer som mulig. Målet var å provosere fram en rasekrig. Ni dager ble satt av til behandlingen i Asker og Bærum tingrett.

Dommen som ble kunngjort omtrent en måned senere, er det norske samfunnets formelle oppgjør med Manshaus’ ugjerninger. Slik som i 22. juli-dommen åtte år tidligere, ble straffeansvaret plassert der det hører hjemme, hos terroristen. Ifølge Anne Bitsch’ langessay Den norske skyld (Res Publica) etablerte rettsavgjørelsen også «den store, autoritative fortellingen om hvem Philip Manshaus var og hvorfor han handlet som han gjorde.» Hennes alternative beretning fra rettsaken er en viktig advarsel mot å la den stå igjen som den eneste fortellingen. Strafferettens premiss er at gjerningsmannen skal isoleres som den eneste ansvarlige. Faren er dermed at rettsprosessen forskåner oss fra ubehagelige spørsmål rundt vår kollektive norske skyld. Hva slags ansvar må vi bære, vi som utgjør samfunnet som skapte Manshaus? Hva med vi som deler hudfargen i hvis navn han drepte?

En viktig teoretisk inspirasjonskilde for Bitsch er Hannah Arendt. Parallellene mellom Bitsch’ bok og Arendts beretning fra rettsaken mot Adolf Eichmann i Jerusalem i 1961 er åpenbare. Blant Arendts mange bidrag til vestlig idéhistorie er hun ikke minst kjent for begrepet hun utviklet gjennom denne reportasjen: «det ondes banalitet». Arendts poeng var selvsagt ikke å bagatellisere holocaust, men hun mente at Eichmanns handlinger, i lys av folkemordets enorme katastrofe, framsto som banale, nærmest latterlige. Eichmann, hevdet Arendt, var ikke et monster, drevet fram av et fanatisk hat mot jøder, men en byråkrat som adlød ordre. Hans farligste side var hans manglende evne til å tenke selvstendig. (Senere forskere har hevdet at Eichmann var langt mer ideologisk enn Arendt la til grunn. Men selv mange som har protestert mot anvendelsen i Eichmanns tilfelle, har ment at begrepet formidler viktig innsikt om ondskapens forutsetninger i den moderne tidsalder.)