Jordens barn (brevveksling del 2)

Jerusalem, 17. april 2025

Kjære Rana

«Jeg er optimistisk», sa guiden som har vist meg rundt i Sheik Jarrah i Jerusalem. Vi hadde akkurat snakket om at historien har vist oss at imperier faller etter ca. 400 år.

«Vi har jo alle skjønt at vi ikke har så lang tid, okkupanten vår arbeider for fort til det. Men vi lever i en annen tid, der informasjon spres fortere. Dermed tror jeg at stormakten kan falle tidligere. Jeg må være optimistisk, jeg har ikke noe annet valg. Uten min hjemby Jerusalem er jeg som en fisk ute av vannet», sa han. Guiden heter Abu Hassan, og mens vi kjørte rundt, viste han meg en melding han hadde fått av FNs spesialrapportør for menneskerettigheter, Francesca Albanese. Hun sa at hun skriver på en bok, og at hun ble så inspirert av han at hun gjerne ville dedikere boken til ham.

Jeg føler at verdener krysses, og at jeg får sitte i baksetet på denne bilen og være vitne til historien.

Himmelen er blå her hele tiden, Rana. Solen står høyt og stolt. Det er påske, og Gamlebyen er fylt av troende besøkende, jeg lurer på hvordan byen vil se ut om noen dager.

Hvordan har du det? Hvordan har det vært i skogen min?

Jannik on your land

Skogen, 18. april 2025

Kjære Jannik

Sola skinte, og jorden ga i skogen din i dag. Vi var fire palestinere foran huset ditt som solte oss og snakket om Palestina. Jeg leste et dikt for dem, et ganske hardt dikt av Dionne Brand, som henvender seg til venninnen Phyllis, som sitter i fengsel. Hun sier til henne: «I know they treat you bad like a woman.» For et par dager siden var det fangenes dag i Palestina. Du skrev om det på Instagram. Jeg tenkte på barna som blir fengslet, de klarer jeg ikke la være å tenke på. Kanskje fordi mange av dem er på samme alder som min sønn Hakim. De blir arrestert og tatt fra familien sin i en så sårbar alder og lever sine dager omringet av hat.

Vi tok jorden mellom fingrene våre og følte oss i slekt. Vi trengte å føle oss i slekt med jorden. Awlad al-ard, jordens barn, kalte vi oss. Det å være palestiner er først og fremst å være awlad al-ard. Mitt hjerte leges litt når jeg finner tilbake til jorden, følelsen av å være dispossessed smelter litt av meg når jeg er i naturen, og at det var din natur, mens du er i Palestina, var noe helt spesielt. Du er der, med mine folk, i Palestina, som jeg ikke kan besøke eller bo i. Jeg ser bildene dine på Instagram, jeg blir så glad av bildene av al-Aqsa-moskeen. Tankene gikk til den gang jeg fikk lov til å komme inn. Hvor fredelig er ikke arkitekturen til muslimske gudshus? Al-Aqsa er så flott, virkelig en av de fineste moskeene jeg har besøkt noen gang. Min datter Nour slo hjul både inne og utenfor. Andre steder i verden ser du aldri barn leke der hvor folk ber til sin Gud. Hvis du får lov til å gå inn i moskeen, må du gjøre det. Der kan du se skapet hvor palestinerne bevarer alle våpenhylstrene til kulene som er blitt brukt mot folk inne i moskeen. Hvis du er heldig, er du der mens en kvinnesirkel skal lese i Koranen og lære seg tajweed, en koransk syngemåte. Du kan også spørre folk hvor det var profeten Muhammad gikk opp til himmelen fra. Han hadde en buraq, en magisk fugl som bar ham på ryggen fra Mekka til Jerusalem og fra Jerusalem opp til himmelen. Noen av bildene dine av Jerusalems fugler minner meg om buraqkunst. Magisk og fri. Rett under al-Aqsa, hvis du går der Klagemuren er, kan du se hvordan israelere graver under moskeen for at den en dag skal kollapse.

Har du lest After the Last Sky av Edward Said? Han har samarbeidet med fotografen Jean Mohr og laget en utrolig vakker bok om det å være palestiner. Jeg har lyst til å skrive til dine bilder. Jeg er ikke Said, og du er ikke Mohr, men noe skjer mellom oss, føler jeg.

I vennskap,
Rana

Jayyous, Vestbredden, 19. april 2025

Kjære Rana

Det er mørkt, måneskinn. Solen ga oss enormt med varme hele dagen.

Jeg ser for meg dere i skogen min, jorden der går dypt, den er virkelig medisin.

Awlad al-ard, jordens barn, det er nydelig. Jeg kom på et tidspunkt til et sted i livet der jeg hadde mistet så mye familie at jeg adopterte hele verden som min familie. Det ble løsningen. Gleder meg til at du skal lære meg å uttale det. Får du skrevet? Hvordan er det å skrive nesten samtidig som du gir ut bok?

Og ja, la oss forene mine foto og dine ord. Det føles helt rett. Lager nye fotoalbum for hver dag. I dag var det mest fotografier av oliventrærne. De nede i dalen. Har ikke lest boken, men skal prøve å få tak i den her.

I dag spiste jeg frukt rett fra trærne, holdt olivenblader i hendene, så en ørn sirkle over hodet mitt, sto bak på en pick-up truck som kjørte på veier som ikke så ut som veier, og spilte fotball med 20 barn. De som alle andre er opptatt av om jeg er gutt eller jente, men aller mest er de glade for at jeg er så god til å spille ball. I denne lille landsbyen er det haram å ha kort hår. Jeg er ikke helt sikker på om jeg er velkommen, så jeg er stille og holder meg for meg selv.

Ser for meg Nour slå hjul utenfor al-Aqsa-moskeen, og lover å dra tilbake for å gå inn. Kjenner du deg selv i henne, din førstefødte?

Jeg må bruke tid på å finne jordens og trærnes energi her, de har ikke åpnet seg for meg ennå. Men fuglene, de er her, rundt meg hele tiden, akkurat som hjemme. I Jerusalem svaler og kråker, her ørner og hvite duer.

Jannik med hånden over hjertet

Skogen, 20. april 2025

Kjære Jannik

Bildet av oliventreet er på en måte ditt selvportrett. Du portretterer intimitet på en måte som er uimotståelig, og er like omsorgsfull med trærne og fuglene som du er med menneskene. Du finner energien til trærne etter hvert. Du har tid, og trærne taler til dem som lytter. Elva di talte til meg og fikk meg til å gråte i mange timer, og det er jeg takknemlig for. Plutselig savnet jeg Beirut og Palestina mens tårene rant og elva holdt meg med kjærlighet.

Du er nok velkommen i Palestina, gjestfrihet er en del av vår kultur og måten vi oppdrar våre barn på. Men si til dem at du er mann, da, Jannik, det blir enklere på den måten. Uansett, for dem er du en fremmed, og de kommer til å akseptere deg. De fleste palestinere har ikke hatt tid til å utvikle sofistikerte tanker rundt kjønn. De sitter med den koloniale, homofobiske arven etter britene. Jeg kan så mye historie at jeg vet, og har bevis for, at homofobi ble introdusert av koloniale styrker verden rundt, både britiske og franske. Før moderniteten var araberne mye mer nøkterne og diskré rundt seksualitet. Men det er en diskusjon for en annen gang. Det er ikke for å si at palestinere ikke forskjellsbehandler kvinner og menn, og det går ikke an å benekte hvor sterke palestinske kvinner faktisk er og må være. Det er bare viktig å huske på at okkupasjonen har hatt den uheldige konsekvensen at den har drevet palestinere til å bli mer konservative. Det å være så eksponert for kolonial vold og død gjør at man vender seg tilbake til religion og tradisjon, ikke sant?

Jeg har begynt å tro at du har en visdom som hjelper meg å finne ordene for å beskrive det åpne såret som er mitt hjemland. Det som jeg kjenner av Palestina, holder jeg fast i, det er min eneste forbindelse til mitt hjem og mitt folk. Vi er et brukket folk. Vårt forhold til hjemmet vårt og til hverandre nekter å føye seg etter de ødeleggelsene som har formet livet vårt. Mine barn lider mens de prøver å finne veien frem i livet sitt. Det kalles intergenerasjonelt traume, men jeg liker ikke mystisk sjargong. Vi glemmer at slik lidelse har konkrete betingelser, som for eksempel at vi bor så langt unna vår kjære familie og dermed mister den kjærligheten og i stedet må klare oss alene i den kalde ørkenen som er Norge. Et annet eksempel er at de ser meg rase totalt sammen på grunn av krigen mot vårt folk. De smertene som omringer dem, former dem.

Jeg er våken midt på natta i hytta di. Typisk meg å bli søvnløs når jeg må konfrontere skrivingen. Fuglene holder konferanse utenfor. Jeg har ikke begynt å skrive ennå. Jeg har mye på hjertet og ingenting i hodet, så jeg planlegger for meg selv. Å gråte sammen med elva var et viktig steg i prosessen. Å ha venner som besøker meg hos deg, hjelper meg med fotfestet. Jeg er redd, men har også jobbet med motet mitt hele uka. At stigene dine står inntil hytteveggen, kommer til å støtte meg, hjelpe meg å ikke være redd for hardt arbeid.

Så takknemlig for at du finnes.

Rana

Betlehem, 21. april 2025

Kjære, kjære du

Dine tårer er så verdifulle. Jeg skriver til deg fra Betlehem, jeg sitter ute, det er stjerneklart, bønneropene fyller luften sammen med tutingen fra bilene. Det er varmt, men jeg tror du ville ha frosset.

Hjemland. I dag møtte jeg en gutt jeg kjente igjen. I fjor tok jeg et bilde i Aida Refugee Camp, som sto igjen som et symbol på styrke. Bildet var av denne gutten på sykkel. Nå ett år senere sto han der igjen. Jeg sa til ham at jeg hadde tatt et bilde av han. Han ville se og vise vennene sine, og vi tok et gruppebilde. Så sa guiden min at han heter Watan, det betyr hjemland, og fordi han heter det, får han mer problemer med soldatene enn de andre barna. Denne verden har ingen grenser, tenkte jeg.

I dag har tårene mine nådd jorden flere ganger. Jeg har lyttet til kvinner i terapi, mødre som samlet seg og snakket om følelsene, fordi det er de som holder familien samlet. Jeg møtte en nydelig kvinne som ble enke da mannen hennes døde av hjertesorg fordi to av sønnene deres ble fengslet, en annen sønn allerede drept. Jeg lyttet til en mester i tatreez om det å håndtere smerte i hvert eneste korssting.

Takk for rådet om bare å si jeg er mann, det hjalp med en gang. Jeg gleder meg til den dagen folk ikke spør hva jeg er, men hvem jeg er. I morgen tirsdag kommer du til skogen, og jeg skal til Hebron og Masafer Yatta.

Du er med meg her. Jeg sier ditt navn høyt på alle nye steder jeg besøker.

Jannik

Skogen, 22. april 2025

Jannik,

Jeg så Watan på Instagram-kontoen din. Der spør du hva kunst er, og hvordan et barn blir til kunst ved å nekte å slutte å leve på tross av vanskelige omstendigheter. Det du setter i gang, Jannik, er kunst, i det relasjonelle som du skaper mellom folk. Jeg får relatere til mitt folk – de jeg aldri kommer til å treffe med mindre vi frigjør Palestina – gjennom dine bilder.

Jeg begynte å skrive i går, men ble avbrutt av familien min som flyktet fra Gaza, som hadde lyst til å snakke sammen. Det var hyggelig å få litt telefontid med dem. Men i dag våknet jeg til nyheter om at min fengslede venn, forfatteren og aktivisten Alaa Abdel Fattah har sultestreiket i 52 dager nå, helt siden begynnelsen av ramadan, siden den dagen kjæresten hans fortalte meg at han kanskje skulle begynne å sultestreike. Han streiker i solidaritet med mora si, som har sultestreiket i mer enn ni måneder nå. Hun gjør det i protest mot at fengselsstraffen til Alaa ble forlenget med to år uten grunn. Alaa skulle egentlig slippes ut i september 2024. Vi har utvekslet noen brev, jeg og han, men siden mora hans ble innlagt på sykehus, har jeg ikke klart å skrive et eneste ord til ham. Jeg har prøvd, men ingenting kommer ut av meg. Hva skal jeg si til en som sitter i fengsel og er vitne til at mora risikerer livet sitt for å redde livet hans?

Dette er også kunst, kunsten å kjempe, viljen til aldri å gi opp og mot til å protestere mot et brutalt regime. Det er så mye verdighet i måten den familien lever på, en dyp og presis lekse i motet som trengs for å oppnå en mer rettferdig verden. Ord kjennes overfladiske i møte med deres protestmetode. Ofte når jeg spiser, tenker jeg på Leila, Alaas mor, som ikke har spist siden begynnelsen av oktober i fjor. Hvor mange måltider har jeg spist mens hun nærmer seg døden? Jeg leste Kafkas Hunger Artist nylig og ble dypt berørt over forskjellen mellom fanger som sultestreiker og den kunstneren som Kafka skriver om, som vil ha oppmerksomhet, en oppmerksomhet som i bunn og grunn er en protest mot hele det sosiale grunnlaget for tanken om at kunst skal underholde det borgerlige klassen. Alaa, Leila, og andre vil ha oppmerksomhet, de også, men deres mål er å sette lys på hvor urettferdig statene vi lever under har blitt. Ved å sultestreike viser de oss at de lederne som hersker over oss, ikke er noe mer enn sadistiske individer som styrer uten samtykke, og som tyr til vold hvis vi protesterer.

For tiden leser jeg en barnehistorie skrevet av den palestinske martyren og politiske fangen Walid Daqqa. Jeg lærer mye av å lese Walid og har lest alt jeg har kunnet få tak i mens jeg bor så langt unna. Tekstene hans er forbudt i Palestina, men allikevel finner vi måter å dele dem med hverandre på. Jeg hadde lyst til å dele historien med min sønn, som en del av hans politiske oppdragelse, men etter å ha lest den, konkluderte jeg med at han ikke kommer til å forstå hva som foregår i denne historien. Den er skrevet til palestinske barn som lever i Palestina, og som kjenner på kroppen hva det betyr å bli fordrevet fra landet sitt. Voldsnivået som Walid prøver å gjenspeile for barna, er så høyt at min sønn ikke kommer til å forstå de detaljene med mindre han begynner å følge med på nyheter fra Palestina og blir kjent med hvordan israelere behandler palestinske barn. I historien er gutten 12 år, og skal besøke faren sin, som har sittet i fengsel siden før gutten ble født. Israelerne nekter ham besøk, men han prøver seg likevel, ved å smugle seg over til den andre siden av annekteringsmuren, ved hjelp av dyr og planter. Han klarer å krysse over til den andre siden av muren, men så treffer han en gammel palestinsk kvinne som advarer ham mot å fortsette videre på den umulige reisen og overtaler ham til å reise tilbake til Vestbredden. Historien er ikke ferdig der, og voldsnivået i den er så høyt at den ikke egner seg til å leses for norske barn.

Mitt hjemland er i fengsel, Jannik, mitt folk er fanger som blir torturert daglig. Og ord blir så tomme i møte med vårt kollektive ansvar for å frigjøre Palestina, for slik å kunne frigjøre oss selv.

I Ghassan Kanafanis novelle Retur til Haifa sier hovedkarakteren til kona si: «Vet du hva watan er ya Safiyya, al-watan er at ingenting av dette skulle ha skjedd.»

Stor klem,
Rana