Fluktvei blokkert

Hva kan litteraturen si om psykologien og psykologien om litteraturen? Vi lever i en terapeutisk kultur, der en stadig større hær av psykologer hjelper oss å forstå «hvordan leve», og for tiden til og med «hvordan lese». Men den økende individualiseringen av samfunnet og psykologiseringen av litteraturen kan bidra til redusert, heller enn økt innsikt i psykiske lidelser. Hva skjer når selvkritikken erstatter samfunnskritikken og forfatteren gjøres til en pasient? Når stadig flere skriver om psykiske lidelser med bakgrunn i egen selvbiografi, kan det bidra til å forvanske skillet mellom sak og person, noe vi har sett i årets og fjorårets debatt om «virkelighetslitteratur». Og hva er igjen konsekvensen av dette? En hårsår generasjon av forfattere som blir krenket av kritiske anmeldelser, fordi de oppfat­tes som en kritikk av dem selv?

Uten ønske om å agere dommedagsprofet gikk jeg løs på en stabel av ny, norsk litteratur som omhandler selvmord. Bøkene er hentet fra Deichmanske biblioteks tematiske liste over bøker som handler om suicidalitet, men jeg har fokusert på bøker skrevet av debutanter fremfor av etablerte forfattere. Denne tematikken interesserte meg i særlig grad, siden jeg som psykolog har jobbet med mennesker plaget av selvmordstanker og alltid er på jakt etter nye innsikter.

Ved første øyekast viste utvalget av romaner og diktsamlinger en rekke portretter av individer som har stivnet i destruktive mønstre og isolert seg fra samfunnet rundt. Fluktveiene er blokkert og eneste utgang er døden.

Rebels without a cause

Jeg er fucka. Alle jeg kjenner er fucka. Alle jeg kjenner har panikk, og jeg begyn¬ner å tro at det har noe med tida vi lever i å gjøre.

Christelle Ravneberget, Jeg gidder ikke å leve uten deg (Aschehoug, 2015)

Ravnebergets bok følger Annabel, en ung, punkete kvinne som bor i Oslo. Hun har tatt en kunstutdannelse, men sliter med å få malt bilder. En dag møter hun Christian, og de puler og drikker seg gjennom dagene. Det hele blir mer turbulent av at han har kjæreste og barn fra før. Boken følger deres opp- og nedturer før det ender i brudd og Christians påfølgende selvmord.

Det er få mennesker rundt de elskende. Foreldrene sender kanskje penger, men de er fullstendig fraværende i de unges liv, noe som minner om NRK-serien Skam (2015–2017). Også der eksisterer de unge som i en boble eller glassklokke, avskåret fra voksne, potensielt støttende relasjoner. Annabel og Christian lever intenst og hardt, og kjærligheten mellom dem er vitaliserende, men også dødbringende, for til slutt drukner Christian seg, tilsynelatende på grunn av bruddet. Den nedadgående spiralen blir presentert som noe uunngåelig, nesten deterministisk. Assosiasjonene springer til den franske forfatteren Édouard Levé som skrev om en venn i Selvmord (Flamme forlag, 2007): «Selvmordet ditt var en handling med motsatt effekt: Det var livskraft som frembrakte sin egen død.» En sterk drift bringer hovedpersonene inn i ødeleggelsen.

Null (Oktober, 2013) av Gine Cornelia Pedersen har visse likhetstrekk med Ravnebergets roman: Her møter vi også en ung jente i vill flukt mot bunnen. Leseropplevelsen inneholder rus, seksuelle utskeielser og psykiatriske innleggelser. Den siste delen ender i et usammenhengende, våkent mareritt der hun er i Sør-Amerika, deltar i orgier, blir solgt som slave, og jobber for et kartell. Språket blir mer og mer oppstykket, med enkle setninger som i telegrafisk stil registrerer hovedpersonens indre og ytre tilstander, men der meningen blir stadig vanskeligere å gripe. Utviklingen speiler muligens en psykose. Også her er den potensielt lindrende forbindelsen til mennesker og samfunn fraværende. Hovedpersonen henvender seg til en sosionom og sier at «jeg tenker på å dø hver våkne time, at jeg drømmer om det på natten / At jeg hater meg selv, og forakter de fleste andre mennesker i verden.»

Selvmordet presenteres som noe å strebe etter, et mål i seg selv: «Jeg drømmer at jeg bader i mitt eget blod, og skraper meg opp med en sløv kniv / Hvis jeg bare kunne greie å gjennomføre noe, men jeg er feig og redd.» Senere skriver hun: «Mamma har ringt og fortalt at barndomsvenninnen min har begått selvmord / Jeg beundrer henne / Jeg skulle ønske jeg var like tøff» Livet er uutholdelig, og veien til døden innebærer altså å bli tøffere, mindre feig og mindre redd.

Det er vanskelig å forstå denne nakne desperasjonen, særlig siden vi vet så lite om hovedpersonen fra før. Hun har slitt siden hun var barn, og den eneste drømmen hun hadde var å flytte til Oslo og bli skuespiller. Når denne drømmen går i dass, peker alle vektorer i samme retning: nedover. En mor skimtes i kulissene, men hva slags relasjon de har fremstilles ikke klart nok for leseren. Hovedpersonen ødelegger for seg selv helt til hun ødelegger seg selv. Dette fastlåste og urokkelige mønstret gir en følelse av samme determinisme som vi møtte hos Ravneberget: Det finnes ingen utvei og ingen vei tilbake.

Kjernefamilien

Der romankarakterene i Null og Jeg gidder ikke å leve uten deg synes å befinne seg i et vakuum, er familien godt integrert i handlingen i romanene Repetisjonsøvelse av Runar Mykletun (Aschehoug, 2015) og Lukta av våt jord om natta av Maria B. Bokneberg (Samlaget, 2016).

I Boknebergs roman har moren til fortelleren Mie hengt seg i trappen på familiehytta. Mie, hennes søster Rakel og faren flytter inn i samme hytte for å bearbeide den traumatiske hendelsen. Familiemedlemmene sørger på hver sin måte - enten de benekter det som har skjedd, eller dekorerer stuen med morens sommerkjoler. Mie er den eneste som oppsøker et slags behandlingstilbud, hun går i sorggruppe. En eldre, kvinnelig venn i hytta ved siden av bidrar også med støtte. Ellers tilbringer familien sommeren isolert i skogen, og om nettene når hun må på do, løper Mie i halvpanikk forbi trappen der moren hang seg.

Dødslengsel og fantasier om å drepe seg kommer som en konsekvens av sorgen og kanskje isolasjonen. Mens hun svømmer i et basseng, tenker Mie:

Eg konsentrerer tankene rundt rørslene, anden, ikkje kor dypt det er, på korleis botnen der nede lokkar. Eg ser for meg korleis eg søkk nedover, blikket som slører seg, det blå vatnet som sluker meg.

I Mykletuns Repetisjonsøvelse tenker Endre, en av hovedpersonene, i lignende baner etter at broren hans har hengt seg. Endre sitter i bilen på vei hjem, mens fantasiene om å ta livet av seg ved å kjøre utenfor skråningen, blir stadig mer nærgående:

Midtveis, i en brå vending, nøler han. Forhjulet glir opp på den smale kanten ytterst – det eneste som ligger mellom han og skråningen, som fortsetter ned­over, til den ender i steinene. Han vrir hardt om. Videre, oppover en strekning med forsenkninger og hull, mot toppen og lyset der oppe, er han mer til stede i den andre muligheten. Der, i den andre bevegelsen, blir han kastet frem og til­bake, svever hjelpeløst inne i kupeen, raser nedover skråningen til taket trykkes inn og vinduene sprekker i møte med de skarpe steinene.

Også andre familiemedlemmer i Mykletuns roman har vansker med å fungere: Søsteren Irene har en spiseforstyrrelse, ekteskapet mellom foreldrene er ulykke­lig. I tillegg er faren en hvitsnippkriminell som misbruker minnefondet til den døde sønnen og til slutt må flykte fra Norge.

Bøkene til Bokneberg og Mykletun er like på mange områder. Begge skriver realistisk normalprosa, uten spesielt vågale formeksperimenter. I Mykletuns roman er perspektivskiftene mellom de forskjellige familiemedlemmene utført på kløktig vis. Hos Bokneberg ligger styrken i det lyriske språket og naturskildringene. Historiene om selvmord får med dette en stram og estetisk innramming.

Et annet likhetstrekk mellom de to romanene er skildringene av en en klaustrofobisk og innelåst familiesituasjon. Selv om enkelte utenforstående nevnes, viker det som om deres funksjon er staffasje. Og der den ytre verden ikke finnes, blir ethvert tap i i familien umulig å bære. Den eneste sorgprosessen kan skje innenfor privatlivets fire vegger. Tilfriskningen i Boknebergs bok virker identisk med en vegetativ eksistens på hytta med den gjenværende familien, der minnene om moren er bakgrunnsmusikk. Det hele blir hakket mer morbid av at hytta ikke bare er idyllens, men også et hengningens åsted. De utenforstående får ingen plass, fordi de ikke kan tilby ekte lindring, slik faren i Mykletuns bok søker hos sin elskerinne Janne. De flykter fra skattemyndighetene til seilas i Frankrike, men siden faren ikke bare er på flukt fra Økokrim, men også fra familien, leges ikke sorgen. Han må tilbake: «Hadde Janne, en av disse kveldene i København, spurt ham om hva som var det viktigste for ham, ville han svart: Anette, og barna.»

Sorgarbeidet handler i begge bøkene om å gå i barndommen: Endre gjenopptar hobbyen med å samle på frimerker, slutter i jobben som turnuslege og flytter inn på gutterommet. Mie, søsteren og faren bor på hytta der de to jentene tilbragte barndommen. De går turer i skogen og deler måltider. Moralen er klar: Det er kjernefamilien som er viktigst for enkeltmennesket. Barndommen fremstår som en gullalder da alt var godt og kunne fikses, selv om atmosfæren også da tidvis ble punktert av dystre frempek fra morens side. Et selvmord kan oppfattes som et svik overfor familien, og etterlater den gjenværende kjernen syk og dysfunksjonell. I begge bøkene virker forsoning bare å være mulig når de etterlatte er samlet rundt arnestedet, uten brysom innblanding fra helsepersonell.

Å snakke med pasienter som er suicidale eller deres pårørende, er en veldig sterk emosjonell opplevelse. Medfølelsen blandes med et ønske om å hjelpe og forhindre selvmordet. Derfor overrasket det meg at disse bøkene etterlot meg delvis uberørt. Dette gjelder særlig Mykletuns roman, sannsynligvis fordi beskrivelsene av broren Ole er nær sagt fraværende, vi får bare overflatiske drypp om hvorfor han kunne ta sitt eget liv. Faren var streng mot ham, han falt ut av videregående. Årsakene som blir skissert er ikke i nærheten av å være så komplekse og eksistensielle som virkeligheten rundt en suicidal person vanligvis er. De fleste av dagens ungdom opplever press om å være flinke på skolen, men de tar ikke masseselvmord av den grunn? Noe mangler i Mykletuns portrett.

Boknebergs bok er skrevet med sans for lyriske, funklende setninger, og jeg ble rørt mot slutten, men mindre enn forventet – muligens fordi moren er skildret på en nokså idealisert måte. Hennes psykiske lidelse beskrives flyktig, mens det grelle og groteske med døden er fjernet. Det er verdifullt med bøker som beskriver sorgen til de pårørende, men når konteksten og familiehistorien er så sparsommelig skissert, er det de estetiske og litterære virkemidlene som blir mest iøynefallende. Slutningen man kan trekke, er at det ikke nødvendigvis er en sammenheng mellom en realistisk skrivemåte og treffende og bevegende bilder av psykiske vansker. Normalprosaens strippede språk strekker i visse tilfeller ikke til når de store temaene skal behandles.

Hvorfor døden?

Hvor kommer trenden om å skrive om psykiske lidelser fra? Det finnes alltids pionerer, om det er Nils-Øivind Haagensens bekjennende dikt om angst og ensomhet, Tor Ulvens fylogenetiske skrekkabinett eller Stig Sæterbakkens mørke romaner og essays. Sistnevnte har noe som kan tolkes som en oppfordring til unge skrivende i essaysamlingen Der jeg tenker er det alltid mørkt (Flamme forlag, 2012):

Hvis det er noen oppgaver igjen til diktningen – noe den kan, som ingen andre kan – må det være å ta denne sorgen, selve umuligheten av å leve – som samti­dig også er umuligheten av å dø – innover seg til fulle, og forsøke, hvis mulig, å gestalte den og reflektere over den, gjerne med en innlevelse blottet for hensyn av noe slag.

Mange av bøkene jeg har omtalt handler nettopp om «umuligheten av å leve kontra umuligheten av å dø». Om det er så umulig å dø, kan man for så vidt dis­kutere. Uansett har en god del av landets unge skrivende et forhold til Sæterbak­ken, siden han blant annet var skrivelærer på Nansenskolen i en årrekke, bidro i flerfoldige tidsskrifter og var kunstnerisk rådgiver ved Norsk Litteraturfestival på Lillehammer. Forfattere som Kjersti Annesdatter Skomsvold og Kenneth Moe har erklært sin litterære gjeld til ham. Også bøkene som er omtalt i dette essayet kan sies å stå i mer eller mindre innenfor samme tradisjon som Sæterbakken, der selvmordet behandles implisitt og eksplisitt. Men også de helt unge debutantene skriver om fenomenet.

«Velkommen til / de siste dagene» står det i begynnelsen av Nora Aschims poesidebut Unngå øyekontakt (Flamme forlag, 2017) som hun skrev da hun var 17 år. På baksiden figurerer følgende vers: «farvel / tschüss / adieu / I leave and / heave / a sigh and / say / goodbye.» Foruroligende nok, kan man mene, men så åpner diktsamlingen med: «Velkommen / til papirhatt / kaffekopp / brødrister / joggesko / kalender / minnebok med / hestetema (ubrukt).» Deretter følger noen titalls dikt med dagligdagse observasjoner om handleturer, skolegang og ubehaget ved en voksende kropp. Det er generelt mange brødristere i denne boken, sammen med andre av hverdagens bruksgjenstander. Samlingen er i tillegg spekket med henvisninger til skikkelser fra Mummidalen, som Hufsa og Mummimamma. Er poenget å lage en kontrast mellom hverdagens kjas og mas, og døden? Å vise at et dødsønske kan oppstå midt i et helt vanlig liv?

Innskuddene fra barnebøker kan lede tankene dit hen at også Aschim idylliserer barndommen. Er eventyrfigurene forbindelser tilbake til en trygg og ukomplisert tid, da det gode og det onde var klart definert? Eller er det mer tvetydig: For hvem representerer den gode mammaen og den fæle Hufsa, viser sistnevnte til jeg-personen?

På et tidspunkt er det som om et drag fra undergrunnen inntar diktene: «Synker ned i / badekaret, lar / vannet strømme inn / gjennom neseborene / til det begynner / å brenne / i brystet, i hodet / bryter gjennom vannoverflaten / innpust, utpust / halsen er vond / hele kvelden.» Den noe skurrende sammenstillingen mellom hverdag og død, vekker blandede følelser. Hva skjer egentlig? Banaliserer forfatteren fenomenet, eller bruker hun døden for å piffe opp samlingen? Den samme følelsen kan man få når Christelle Ravneberget skriver:

Jeg våkner med et rykk. Sofaen til Angilah er hard, magen full av edderkopper. Skal jeg bare ta livet av meg, eller lage kaffe? Skal jeg drikke kaffe, har vi i det hele tatt kaffe, eller hoppe ut av vinduet? Åpne det, krabbe opp i karmen, falle, revne i et himmels stønn! Aaah! Eller skal jeg bare trøste meg sjæl med at en dag er det over uansett, så hvorfor sånt hastverk?

Er dette virkelig alternativene? Å drepe seg eller å drikke kaffe? Må en debutbok ledsages av tragediens kanonskudd for å høres?

Håp, i glimt

Anne Helene Guddal turbodebuterte med diktsamlingen Også det uforsonlige fin­nes (Kolon, 2014). Kritikerne lovpriste henne, og hun ble kåret til en av de ti mest lovende forfatterne under 35 år av Morgenbladet. Debutsamlingen inneholder et bredt spenn av tematikk, men psykiske lidelser, innleggelser og selvmordstanker står sentralt.

Diktene skiller seg fra de andre tekstene som omtales i dette essayet ved at de tilbyr en bred kontekst rundt jeg-personen. Her er både mennesker, institusjoner, politikk og kultur. Selv om ensomheten og fortvilelsen er sterk, vekker beskrivelsen av disse følelsene mer medfølelse enn klaustrofobi hos leseren. Årsaken er kanskje at den suicidale fremstilles som et fullverdig menneske, med både humor og fandenivoldskhet, som i dette diktet: «Og livet ble og ble. / Utakknemlige beist. / Avskjedsfesten var jo for deg!» Guddal viser at ironi kan ta brodden av både romantiseringen og alvoret i vår omtale av døden.

Også det uforsonlige finnes er en vanskelig bok å destillere klare budskap fra. I et tidlig dikt står det: «Denne ensomheten / aksler ingen språk // Dette språket / holder ingen oppe // ansiktet ditt finnes ikke / fellesskapet finnes ikke», før det virker som om hele resten av boken motbeviser disse verselinjene. For ensomheten har nettopp akslet språk, språk nok til en hel bok! Og hva annet enn språket holder jeg-personen oppe? Denne innledningsvise benektelsen blir som en oppvisning i omvendt psykologi, og en overbevisning om språkets muligheter vokser i oss. Kanskje det nettopp er ordenes evne til å trøste og bære som gjør at samlingen ikke virker klaustrofobisk? Som Jan Erik Vold skriver: «Det er håpløst og vi gir oss ikke.»

Når det gjelder fellesskapet, er menneskene som opptrer i diktene vanskelige å identifisere, men det er tydelig at de betyr noe for jeg-personen: «Hånden din stryker over arket på vei til meg, / som et lite dyr pilende over skaren, / og mellom de mørke trærne møtes vi.» Guddals jeg-person pendler stadig og smertefullt mellom ensomheten og behovet for andre mennesker, men hun tåler å stå i dette spennet, uten å ty til unødvendige konklusjoner.

I de mangefasetterte diktene får håpløshet og håp, dødsønsker og livslyst, eksistere side om side. Denne ambivalensen er typisk hos mennesker som vurderer å ta sitt eget liv. I helsevesenet har vi gått så langt at vi har oppfunnet verbet «å ambivalense» som et klønete forsøk på å betegne den anspente og vonde opplevelsen av å både lengte etter og avvise døden, en tilstand av «både ja og nei», som kanskje ligner Stig Sæterbakkens «umuligheten av å leve og umuligheten av å dø».

Men selv om vi finner mange motsetningspar i boken, skriver også Guddal flere steder at «ingen forskjell finnes». Senere står det: «Det finnes ingen årstider her, eller alle.» Brått eksisterer ikke livets opp- og nedturer, bare flathet. Dette kan minne om en tilstand de depressive noen ganger opplever, der «tiden har kollapset», og de sliter med å se for seg at livet har vært bedre før eller kan bli bedre i fremtiden.

Jeg har tidligere i teksten argumentert for at ingenting kan garantere for at en bok skrevet på en realistisk måte klarer å gjengi realiteten av hvordan det føles å slite med selvmordstanker eller miste noen nær seg i selvmord. Litterære personer som er styrt av en deterministisk hang til å gå under, kan tvert imot føles som en anakronisme, noe hentet fra Émile Zola. Guddal skriver realistisk på en annerledes måte. Som helsepersonell kan jeg for eksempel kjenne igjen jeg-personens livsverden fra min egen arbeidsplass. Jeg blir litt flau når jeg leser: «De tvangsinnlagte står på terrassen mens pleierne forsøker å skape god stemning.» Det krampaktige forsøket på å lage «god stemning» har jeg gjort meg skyldig i mer enn en gang. Guddals beskrivelse av institusjonslivet er ikke bare realistisk, den er også sannsynlig. Gjenkjennelse er ikke alt, men når det treffer, så svir det.

Generasjon misforstått

Iblant kommer det artikler om at unge forfattere føler seg misforstått, særlig de som skriver om psykologiske temaer. «Jeg har lest anmeldelser skrevet av eldre litteraturkritikere hvor vår generasjons subtile ironi og språkbruk ikke er blitt helt forstått», sier forfatter Amalie Kasin Lerstang til Aftenposten den 04.01.2016. Gine Cornelia Pedersen følger opp i samme artikkel: «Jeg opplever at mange kritikere ser etter flere av de samme virkemidlene og setter pris på mye av det samme. Det har kanskje noe med at de fleste litteraturkritikere har studert ved de samme stedene? Jeg etterlyser flere anmeldere som leser med hjertet og ikke hodet.» Hun hevder dessuten at det er for få unge kritikere og for liten varia­sjon blant anmeldere.

Nå er både jeg og Pedersen født i 1986, så alder kan heldigvis ikke brukes mot meg. Men å lese med hjertet og ikke hodet, hva betyr egentlig det? Det er et merkelig imperativ at man skal føle seg gjennom en bok, og ikke reflektere rundt det man leser. Er en bok bare bra om den er umiddelbart gjenkjennelig? Psykologen Silvan Tomkins, som brukte hele sin karriere på å forske på følelser, skrev i sitt hovedverk Affect Imagery Consciousness (Springer Publishing Company, 1962) at «tanker uten følelser er svake, mens følelser uten tanker er blinde». Med andre ord er det neppe fruktbart å lese utelukkende med hjertet. Følelsene og tankene må gå i tospann, slik de gjør i litteraturkritikken når den som leser funderer rundt egne reaksjoner på teksten.

Et annet argument som går igjen i samme Aftenposten-artikkel, er behovet for å bli sett: «Det er nesten helt umulig å føle seg fullstendig forstått som forfatter», sier Pedersen. Olaf Haagensen parerer i Morgenbladet den 08.01.2016: «Man ber ikke om å bli forstått, man gjør seg forstått.»

Er det en psykolog om bord?

Den norske bokbransjen har delvis løst konflikten mellom den misforståtte forfatteren og den strenge kritikeren ved å hente inn terapeuten. Psykologene og psykiaterne har toget inn som intervjuere, bokbadere, men først og fremst empa­tiske lyttere på litteraturfeltet – der åpenbare eksempler er Sissel Grans lange artikler i Morgenbladet, Peder Kjøs som intervjuer forfattere på scenen eller Finn Skårderuds lange og skråsikre forord og oppslag i Aftenposten av typen «Skår­derud møter kjent kunstner». I senkapitalismen har vi fått eksperter i stedet for prester. Men disse fagpersonenes optikk er ikke litteraturkritisk, den er psyko­logisk. Betyr det at bøkene risikerer å bli behandlet som ytringer fra en pasient? Hva vil det i så fall gjøre med litteraturen?

Krenkbarheten Skårderud viste etter at han sommeren 2015 ble invitert til debatt av daværende kulturredaktør i Bergens Tidende, Hilde Sandvik, demonstrerer at det ikke finnes en kultur for kritisk utveksling og debatt blant enkelte representanter for det norske kulturhelsepersonell. Sandvik hadde reagert på utsagnet til Skårderud om at han i 30 år har gått til kunsten for å finne svar på gåten spiseforstyrrelser. Hun påpekte i VG 06.07.2015: «Jeg håper at vi nå kan få en faglig debatt innenfor fagmiljøet. Jeg tror det er på tide å stille en del kritiske spørsmål til behandlingen ved Villa Sult og til personer som har den posisjonen Skårderud har.» Dette virker helt rimelig, og alle maktpersoner burde tåle å bli utsatt for kritisk gransking.

I samme avisoppslag svarte imidlertid Skårderud følgende: «Fra mitt ståsted er det umulig å lese hennes tekst som annet enn en grov mistenkeliggjøring, et forsøk på karakterdrap, en villet skade.» Skårderuds idé om at kritikken ikke åpner til diskusjon og, gjennom dette, styrkning av fagfeltet, men er «en villet skade», har muligens spredd seg til enkelte av de unge forfatterne han holder sin beskyttende hånd over. I flere tilfeller blander han også rollen som terapeut, markedsfører og litterær fødselshjelper (som med Linnéa Myhre og Ingeborg Senneset). Her er risikoen for idealisering av terapeuten enorm. Å bli frisk fra en spiseforstyrrelse kan ubevisst representere det samme som å miste en viktig og mektig støttespiller, og faren for å undertrykke kritiske impulser er stor. Slik skapes en i beste fall hermetisert litteratursamtale.

Den terapeutiske kultur

Et eksempel på en psykolog som makter å ta innover seg både negative og posi­tive sider ved psykologiens inntog i samfunnet, er Ole Jacob Madsen. Dette har han demonstrert i flere bøker, men mest hardtslående i Den terapeutiske kultur (Universitetsforlaget, 2010). Her tegner han et bilde av et samfunn der psykolo­gien (og implisitt psykiatrien) sprer seg til flere og flere områder. Han er svært kri­tisk til dette, blant annet fordi psykologi er «et fag og en profesjon som er dårlig rustet til å forstå samtiden, samtidig som den øver stor innflytelse på den».¹

Kjerneproblemet med psykologiens nyvunne hegemoni er at den benytter individuelle løsninger på samfunnsmessige problemer. Der Sigmund Freud skrev at symptomet (den psykiske lidelsen) oppstår når det er konflikt mellom menneskets ønsker og samfunnets krav, sier den moderne psykologien at symptomet oppstår fordi mestringsteknikkene våre ikke er gode nok. Psykologien anbefaler mindfulness-kurs fremfor at vi melder oss inn i en fagforening.

Madsen skriver: «For å forstå mennesket må vi forstå samfunnet, og skal vi forstå samfunnet, må vi forstå mennesket. En psykologi som ensidig vektlegger en kontekstløs forståelse av det moderne selvets sårbare situasjon, risikerer i verste fall å forsterke lidelsen og indirekte forekomsten av psykiske lidelser i samfunnet.»² Poenget her er at mange psykiske lidelser også kan være forårsaket av strukturelle forhold som for eksempel et usikkert arbeidsmarked, et økende effektivitetspress, de sosiale medienes furiedans eller de trykte medienes kropps- og forbrukspress. Hvis vi alltid legger skylden for psykiske lidelser på individet, behandler vi ikke årsaken til lidelsene, men bare symptomene, noe som kan øke forekomsten av slike lidelser på sikt.

Dette individsentrerte fokuset har i en viss grad spredt seg til litteraturen, der det finnes tendenser til at den individuelle psyken skildres solipsistisk og isolert. Intet menneske er en øy, heller ikke den syke, men å velge en slik optikk kan frarøve leseren erkjennelse, for det er nettopp i det komplekse samspillet mellom individ og samfunn at psykiske lidelser oppstår. Når hovedpersonene i bøkene til Ravneberget, Pedersen eller Aschim fremstår som i et vakuum, forringer det muligheten for forståelse av hvorfor de har blitt så destruktive. Handlingen fremstår som deterministisk: At de døde fordi de var dømt til det, fordi det var bestemt av skjebnen, genene eller noe annet vi ikke har tilgang til. Bøkene synes å legge årsakene til og skylden for lidelsen ene og alene på individets skuldre.

I romanene til Mykletun og Bokneberg er konteksten utvidet – hos sistnevnte skimter vi til og med et slags støtteapparat. Det er likevel ikke nok, for frelsen finnes ikke utelukkende i kjernefamilien. Tvert imot kan rigide grenser rundt familielivet forsterke psykiske lidelser og forlenge sorgprosesser. Den døde broren og den døde moren ytes heller ikke rettferdighet, og de komplekse årsak–virkning-forholdene som ligger bak selvmord, gis knapt plass.

Bare i Anne Helene Guddals diktsamling aner vi omrisset av et helt menneske. Den psykisk syke jeg-personen har interesser som transcenderer sykdommen, og det er tydelig for leseren hvilken politisk, kulturell og sosial kontekst hun skriver fra. Resultatet er et utfyllende og komplekst psykisk portrett, som bidrar til økt erkjennelse og medfølelse. Selvmordstankene virker ikke som et påklistret estetisk virkemiddel, tvert imot fremstår hovedpersonen som helstøpt. Og fordi jeg-personen har agens i samfunnet som omgir henne, selv om hun er syk, virker situasjonen mindre fastlåst, og hun oppfattes i mindre grad som et offer. Dette understrekes av sitatet til Theodor W. Adorno som Guddal har plassert i begynnelsen av samlingen: «I sin protest utsier diktet drømmen om en annerledes verden.»

Mottakelsen

Et problem med å lese og «kritisere» bøker som omhandler psykiske lidelser, er at innholdet kan være selvbiografisk, slik at man kan ende opp med å såre personen bak. Som Susanne Christensen skrev i en anmeldelse av Beate Grimsruds En dåre fri (Cappelen Damm, 2010) i Klassekampens Bokmagasin 06.11.2006:

Eli er for øvrig en hybrid tekstlig oppfinnelse ettersom hun er utstyrt med en bio­grafi som langt på vei er identisk med forfatterens, noe som gjør en kritisk lesning potensielt forkastelig. For hvordan kritisere en roman som beskriver et smerte­lig sykt menneskes fortellertrang som en vital overlevelsesmekanisme? Hvem blir jeg til hvis jeg sier: «Romanen virker egentlig ganske pratsom og selvsen­trert»? Kritikeren blir en av Elis – og ja, den virkelige, levende Beate Grimsruds! – overgrepsmenn. Men jeg vil ikke gå med på at kritikeren er en kald formalist, snarere er det tydelig at den såkalte virkelighetshungeren – vendingen mot det selvbiografiske – er begynt å opptre som en geniestetikk som gjør forfatteren uangripelig.

Det var for øvrig nettopp Christensen som satte meg på sporet av resonnemen­tene i denne artikkelen. Da jeg skulle intervjue Beate Grimsrud på Sigrid Und­set-dagene i 2016, var Christensen på kritisk på en Facebook-tråd til at de hadde valgt en psykolog (meg), og ikke en litteraturviter til oppgaven. Hun skrev at det var et godt eksempel på «skårderudfiseringen» av litteraturen. Et motargument til Christensen kunne være at psykologer er grundig skolert i samtalens kunst, og derfor passer som intervjuere. Og er sceneintervjuet virkelig et egnet sted for å stille kompromissløse spørsmål, eller hører kritikken heller hjemme i anmeldel­sen? På den andre siden kan den manglende litteraturvitenskapelige kompetan­sen gjøre at samtalen raskt dreies fra det litterære til det kliniske, at man snakker om forfatterens eller romankarakterens indre liv, fremfor det litterære ved pro­sjektet. Slik er det fort gjort at fokuset blir preget av psykologfaglige hensyn, som at forfatteren har skrevet en «viktig bok» om selvmord, anoreksi eller skilsmisse.

Men har virkelig forfatterne blitt så skjøre at bare psykologer kan intervjue dem? En annen som beskriver «de nye, hudløse herskerne», er Eivind Tjønneland i sin artikkel «Det blåser en storm av krenkede følelser gjennom verden», publisert i Ny Tid 11.04.2017. Tjønneland beretter om en ung generasjon som er så krenkbar og følsom at den helt mister forholdet mellom sak og person, og skriver: «Mange forsvarer bekjennelsesbølgen og den nye følsomheten med at folk får bekreftelse på at de ikke er alene om problemene sine. Gjenkjennelse er positivt! […] Men hvor mange bekreftelser trenger man egentlig på at man ikke er den eneste som har et problem?»

I USA har det vært mye debatt om såkalte safe spaces og trigger warnings. Fenomenene har først og fremst utviklet seg på universiteter og handler grunnleggende sett om at studentene ønsker steder der de ikke blir konfrontert med tematikk som er emosjonelt belastende, eller som potensielt kan virke stress- eller traumeutløsende på dem. Jeg kjenner begrepet trigger fra mitt arbeid som terapeut. En trigger er en påminnelse om et traume. Hvis man har blitt overfalt av en mann med skjegg og rød caps, kan andre menn med skjegg og rød caps, eller bare fargen rød på et hodeplagg, for eksempel, virke triggende og vekke minner og gjenopplevelser. Ofte jobber man med triggerkontroll i terapi, men det er også kjent at man ikke kan fjerne alle skjeggete menn fra ens liv, og derfor er man tjent med å eksponere seg for triggere i en viss grad (ofte på en gradvis måte med mye støtte tilgjengelig).

Er det kanskje slik at krenkelseskulturen som sprer seg på internett fører til at enkelte krever at offentligheten skal være et safe space der man slipper å bli utsatt for negativitet og kritikk, men tvert imot møtes med varme følelser og forståelse? Er dette i så fall et rimelig krav?

Jurist Anine Kierulf skrev i Dagbladet 11.09.2016 et innlegg under tittelen «Vi trenger ikke vern mot ytringer, men trening i argumentasjon», der hun hevder at innføringen av safe spaces og trigger warnings i Norge er en trussel mot både den akademiske friheten og mot gjengs demokratisk meningsbrytning: «Overdreven skånsomhet er i strid med å ivareta to av ytringsfrihetens sentrale begrunnelser: hensynet til sannhetssøken og demokrati.» Sannhetssøken må vel kunne sies å være et ideal i den litterære offentligheten også?

Hva gjør det med oss om vi ikke utsetter oss for avvikende syn og ytringer? Det er et veletablert begrep at mennesker i dag omringer seg med «ekkokamre» der de bare får servert nyheter de er enige i, og som bekrefter deres egen virkelighetsoppfatning, for eksempel på nettsteder som Document.no eller Radikal Portal. Denne tendensen skaper isolerte deloffentligheter der mennesker ikke blir konfrontert med motargumenter eller kritikk. Faren synes nå å være at dette også vil spre seg på litteraturfeltet.

Kritikeren som sur, gammel dame

Som et eksempel på en forfatters negative reaksjon på kritikk, kan man nevne poeten Ingvild Lothes bistre svar på to ikke direkte negative, men nyanserte og delvis kritiske anmeldelser av debutboken Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt (Kolon, 2016). Carina Elisabeth Beddari i Morgenbladet og Susanne Christensen i Klassekampen skrev om positive og negative sider ved boken, og særlig Beddari prøvde å lese Lothe velvillig. Lothe svarte på tiltale i et intervju i Klassekampen den 27.12.2017: «I Morgenbladet og Klassekampen har jeg fått følelsen av at anmelderne mener at det jeg har å si, ikke er viktig. En del kritikere synes ikke kvinnelige følelser er så interessante, virker det som.»

Lothe fulgte opp på et arrangement på Litteraturhuset i Bergen under tittelen «Ung. Lovende. Kvinne» den 04.05.2017: «Jeg merket meg to kritikere som virket liksom litt sure og gretne. Noen har vært veldig positive og bra, men de to som har vært litt kjipe, synes jeg, det var liksom to sure kvinner i førtiårene.»

Å hevde at Beddari og Christensen ikke synes kvinnelige følelser er interessante, eller bare er «sure», er ikke gyldige argumenter. Alder kan heller ikke brukes som innsigelse, all den tid Beddari er knappe tre år eldre enn Lothe. Men dette er åpenbart ikke uttalelser om kritikkens innhold, det er uttalelser som sår tvil om kritikkens eksistensberettigelse overhodet. Det Lothe sier er i praksis at hun helst vil bli tatt imot med åpne armer, og at hun ikke orker å forholde seg til en nyansert debatt. Vi kan altså forvente at hvis noen våger å skrive noe kritisk om boken hennes, bærer det rett ad hominem.

Enkelte forfattere føler seg tydeligvis berettiget til å bli krenket av det blotte faktum at det finnes noe sånt som kritikk, for deretter å hevde at boken er selvbiografisk, og at man derfor ikke kan si noe negativt om den uten å samtidig såre forfatteren. Men er ikke det et brudd på skillet mellom sak og person? Kritikerne kritiserer jo ikke Lothes følelser eller Lothe som person, men tar en ting hun har laget, en diktsamling, på alvor. Det burde være vitaliserende og ikke truende når en bok vekker debatt. Kan ikke dette innebære at boken er nyskapende og tankepirrende, og ikke noe man bare motstandsløst fordøyer? Eller er tanken at det å skrive om egen psykologi og psykiske lidelser skal fungere som et vern mot enhver kritikk?

Via navlen til samfunnet

Selv om Eivind Tjønneland i den allerede nevnte artikkelen i Ny Tid er sterkt kritisk til «generasjon snøfnugg», viser han også vei ut av uføret:

Jens Jessen snakker i Die Zeit om overfølsomheten som et uttrykk for frustra­sjon. De unge forskutterer så å si usikkerhet i forhold til fremtiden, politikken og arbeidsmarkedet. Den tyske kulturkritikeren Georg Seeßlen skriver i Jungle World 22.10.2015: «Den nye følsomheten er knapt mulig å forestille seg uten den subjektive erfaringen av politisk avmakt. […] Jo mindre store forandringer er mulig, jo mer følsom blir man i det små.» […] Her er nok av grunner til å omsette overfølsomheten i rettferdig harme som kan og bør utmyntes i politiske krav.

For hvis vi tenker oss om, hvem er det som vinner på at vi bare føler, men ikke tenker? Menneskene som gir ut Happy Tears-serien? De som legger ned seriøse tidsskrifter? Haiene i bokbransjen som vil fortsette liberaliseringen av bokmarkedet? Helst vil jeg avslutte denne artikkelen med et «slutt å se innover og kom dere på barrikadene», men det standpunktet ville også ha vært en avsporing og ville ikke nødvendigvis verken ha ført til politisk endring eller bedre littera­tur.

Det er viktig med bøker om psykologi og vårt indre liv, men for å se helheten i psykiske lidelser må vi også inkludere livsverdenen til mennesket som lider. Hjernen er ikke alene, og ikke hjertet heller. Lidelsen oppstår i det komplekse nettverket av arbeidsmarked, kultur, sosiale medier, jobb, venner, familie, personlig historie og individuelle sårbarheter. For å forstå selvmordet, og ikke bare sverme litterært for tanken på det, må vi se det i kontekst, ellers forblir det både skremmende og ugjennomtrengelig.

Engasjement er viktig, men vi kan ikke kreve at kritikerne skal spille snille foreldre som utbryter «takk for at du gidder!» hver gang du har begått en tekst. Offentligheten skal ikke innta rollen som empatisk terapeut som føler med deg, forstår deg fullt ut og bekrefter deg. En bok fortjener bare ros i kraft av å være en god tekst, og ikke med henblikk på hvor mange timer og hvor mye tenners gnissel som ligger bak. Ingen kan kreve å bli fullstendig forstått, og kritikere skal ikke lese med hjertet fremfor med hodet. Offentligheten er heller ikke et safe space og det skal ikke stå trigger warnings før kritiske anmeldelser. I stedet for å innta en krenket offerrolle, kan forfattere skrive et tilsvar eller flere – og bedre! – bøker. De kan med andre ord gjøre det forfattere alltid har gjort, i stedet for å kreve en «snillere», men også mer tannløs offentlighet. Hvis vi blir bedre til å debattere saker fremfor å angripe hverandres personlige egenskaper, gagner det uansett alle involverte.

Litteraturoffentligheten er en underskog hvor god litteratur vokser som bregnekratt eller enslige furutrær. Vi trenger våre feider og debatter, da det utvikler tenkningen om hva litteratur er og kan være, i tillegg til å gi inspirasjon til fremtidens litteratur. I dette økosystemet finnes en selvfølgelig plass til både forfatteren og kritikeren, der den enes overlevelse er avhengig av den andres. Kanskje det til og med finnes plass til psykologen? I så fall må den samfunnskritiske tenkningen supplere, om enn ikke erstatte, den individorienterte. I en tid da den frie og uavhengige meningsbrytningen settes under press, er det mulig vi alle trenger hverandre.